Hva gjør dere for å kutte ut tankene på barnløsheten?

[Gjest Mizziz]

Jeg sliter fryktelig med det å være ufrivillig barnløs. Har problemer både i parforholdet, på jobben og sosialt. Gikk derfor til en psykolog, og fikk beskjed om at det var viktig å gjøre ting som gjorde at jeg klarte å kutte ut tankene om barnløsheten (opplevelser etc). Men hva skal det være? Hva gjør dere?

Jeg synes det er barnefamilier eller gravide overalt, så uansett hvor vi går, blir jeg minnet om det. Vi er ikke "festetyper" og har få venner, så utelivet er ingen løsning. Var i Danmark i ferien, det _krydde_ av småbarnsfamilier. Har en mann som elsker strand, fjell, badeland, tivoli, dyreparker etc. På disse stedene har jeg på følelsen at det er bare barnefamilier og oss (ingen andre par uten barn). Hva gjør dere?

[Gjest gomezz]

Få informasjon fra adopsjonsforeningene, og kom i gang med prosessen. da er du ikke lenger ufrivillig barnløs, men på vei til å bli mamma, og fornøyelsesparker kan brukes til å "trene".*s*

[Lystig]

Få informasjon fra adopsjonsforeningene, og kom i gang med prosessen. da er du ikke lenger ufrivillig barnløs, men på vei til å bli mamma, og fornøyelsesparker kan brukes til å "trene".*s*

Det er vanskelig å gi noe godt svar på dette. Man finner sine egne måter å "tenke på andre ting" etterhvert. Selv har jeg vært ufb'er siden 97, og har kommet til et stadiet hvor jeg faktisk ikke tenker på dette til daglig - heldigvis! Det går selvfølgelig i perioder. Jul og andre familiehøytider er som regel værst. Vi er så "heldige" å ha et vennepar som sliter med det samme, og det har hjulpet veldig å ha noen å øse alt ut over som forstår og som ikke dømmer eller ser skjevt på oss (:

Ta en dag om gangen. Hvis dere kunne tenke dere å adoptere en gang, start den konkrete tankeprosessen allerede nå, slik at det ikke må bli en hastebestemmelse i fremtiden. Vi har kommet dit, og vi håper å kunne adoptere før det blir for sent. Min mann er 41 år, så vi har liten tid på oss.

Hvis det ikke er aktuelt med adopsjon, og dette sliter så mye at det ødelegger forholdet, hverdagen o.l - oppsøk profesjonell hjelp!

Lykke til i hvertfall.

[tillajo]

Jeg har i perioder prøvd å tenke på andre ting enn barnløsheten, men har ikke lyktes noe særlig med det. I begynnelsen hadde jeg en jobb som krevde meg fullt og helt, så da gikk det noenlunde greit. Etter at jeg sluttet i den jobben, fikk jeg roligere dager, og da ble det vanskeligere å holde tankene borte.

Vi holdt oss stort sett unna steder der det bare var barn, og var isteden på steder der det var fint for voksne. Vi hadde god økonomi, og kunne koste på oss fine ferieturer, restaurantbesøk og andre hyggelige ting. Jeg hadde også en del fritidsaktiviteter som jeg engasjerte meg i. Det siste året, lærte jeg spansk hjemmefra.

Jeg aktiv her på forum, og var med på treff sammen med andre i samme situasjon. Jeg syntes det var kjempefint å kunne snakke med andre i samme situasjon. Jeg brukte masse tid på PC'en og skaffet meg så mye info om temaet som jeg kunne finne. For meg ble det en terapi.

Mens vi drev med forsøk, hadde jeg ingen ambisjon om å ikke tenke på det vi drev med. Jeg skjønte fort at dette måtte jeg bare delta i med fullt engasjement. Det var ikke mulig å tenke på noe annet. Heldigvis fant jeg likesinnede på nettet som jeg kunne "skravle" med. Vi hadde treff på ICQ og kunne snakke sammen mange ganger om dagen under forsøkene.

Etter at jeg aborterte på første forsøk, var jeg langt nede, og MÅTTE prøve å vri tankene bort fra temaet. Vi ble enige om å finne på noe skikkelig hyggelig sammen. Vi giftet oss, og reiste på en kjempeflott bryllupsreise. Det var kjempekos, og da vi kom tilbake satte vi igang med nytt forsøk som resulterte i den skjønne jenta vi har i dag.

Jeg vet ikke om du fikk noen nyttige tips her, men det er i alle fall en rask oppsummering av hvordan jeg har holdt ut.

Det har tidvis vært tøft å få dagene til å gå. Noen sier at det er merkelig at man snakker om at man skal "slå ihjel tiden". Til slutt har man kanskje slått ihjel hele livet sitt. Men når man venter på å finne ut om man noen gang kan få et barn, virker de fleste andre ting ofte meningsløse. Derfor ønsker man bare å "slå ihjel tiden" så man kan komme frem til noe som er mer meningsfyllt. Hvis man greier å se det i litt større perspektiv, finner man kanskje ut at ventetiden i seg selv har vært meningsfull - selv om det ikke kjennes slik når man er der. Man lærer mye om livet av å vente også, og man modnes som menneske etter som tiden går. Har man en god partner, kan man også komme nærmere hverandre i løpet av prosessen, og dermed få et bedre utgangspunkt for å bli gode foreldre når den tiden kommer.

I alle fall synes jeg det har hjulpet å tenke på at det finnes en mening med alt som skjer. Og det som ikke knekker oss, gjør oss som kjent sterkere.

Ha riktig lykke til videre !