Kjærlighetssorg

[Knust jente]

Hei.

Jeg er en jente som nå på fredag ble dumpet av typen.Jeg fikk ingen forvarsel eller noen ting.Dette sjedde på en festival som han egentlig ikke ville vi skulle dra på.Han ville egentlig bare reise en plass med meg.Så reiste han dagen før me noen kompiser og når jeg kom slo han opp.Hjerte mitt knuste i 1000 biter.Akkurat det samme holdt han nesten på å gjøre tidlig i sommer også når han hadde vært på en festival med venner.Men han ombestemte seg etter noen dager for han fant ut at han elsket meg for mye og klarte ikke være uten meg.Eneste grunnen han ville gjøre det var fordi han ville ha litt tid.Samme grunnen var det denne gang.Han elsker meg sier han og det vet jeg at han gjør.Tror heller ikke han klarer seg uten meg denne gangen heller.Han sier han ikke er forelsket i meg men det går opp og ned hele tiden.Er ikke det sånt alle føler i et forhold?Alle har opp og ned perioder?Han kan vel ikke forvente at alt skal være perfekt hele tiden.Han sa det samme sist gang.Så jeg har en følelse av at han vil komme tilbake til meg.Hvis ikke vet jeg ikke hva jeg skal gjøre.Hva tror dere? Er veldig takknemelig for svar og meninger fra folk som har vært borte i noe liknende.

[snilen]

min erfaring er: da eksen min slo opp kom det som et sjokk, enda han hadde "prøvd" å slå opp som du sier to måneder før, men angret seg. så gjorde han det altså på ordentlig, ingen rom for diskusjon... "mens vi hadde det koselig" som han sa.

hadde jeg da holdt meg langt unna ham og brutt all kontakt, så hadde han nok kommet krypende. isteden var jeg bestevenner med ham hele sommeren, og var med ham overalt. dermed fikk han både i pose og sekk, meg som venn, og kunne flørte med andre jenter.

da jeg endelig lot han gå, brøt all kontakt og begynte å jobbe med å komme over ham, møtte jeg mannen i mitt liv. samme dag begynte såklart eksen min å arbeide med å få meg tilbake igjen. men det var for sent.

jeg innså altså at alt var til det beste, selv om det gjorde fryktelig vondt, og fortsatt, fire år etter, kjenner jeg det smerter litt å tenke på bruddet. men som sagt, samtidig har jeg funnet meg verdens beste kjæreste, som har alt det jeg innså at eksen min og forholdet vårt manglet.

jeg vet det gjør vondt, men det beste er å bryte med ham. finn tilbake til deg selv, bruk tid på vennene dine og finn deg nye venner. ha det gøy, nyt livet, utvid horisonten.

mest sannsynlig er det meningen at det ikke skal bli dere to, om jeg tar feil tror jeg det uansett er best at han får "levd livet", og at dere eventuelt heller får treffes igjen om ett års tid og ta det derfra.

så brutal var jeg, beklager, men du skal se han ikke er så fantastisk som du tror, og at du egentlig fortjener bedre...

(jada, forelskelsen går opp og ned i et forhold, men kanskje ikke så opp og ned som å elske den ene dagen, og ikke ha følelser i det hele tatt den andre...)

den brutaleste av alle sannhetene er kanskje at han har lyst å ha sex med flere jenter enn deg før han slår seg til ro, det var iallfall tilfellet med min ex, selv om han aldri turte innrømme det ovenfor meg...

[Knust jente]

min erfaring er: da eksen min slo opp kom det som et sjokk, enda han hadde "prøvd" å slå opp som du sier to måneder før, men angret seg. så gjorde han det altså på ordentlig, ingen rom for diskusjon... "mens vi hadde det koselig" som han sa.

hadde jeg da holdt meg langt unna ham og brutt all kontakt, så hadde han nok kommet krypende. isteden var jeg bestevenner med ham hele sommeren, og var med ham overalt. dermed fikk han både i pose og sekk, meg som venn, og kunne flørte med andre jenter.

da jeg endelig lot han gå, brøt all kontakt og begynte å jobbe med å komme over ham, møtte jeg mannen i mitt liv. samme dag begynte såklart eksen min å arbeide med å få meg tilbake igjen. men det var for sent.

jeg innså altså at alt var til det beste, selv om det gjorde fryktelig vondt, og fortsatt, fire år etter, kjenner jeg det smerter litt å tenke på bruddet. men som sagt, samtidig har jeg funnet meg verdens beste kjæreste, som har alt det jeg innså at eksen min og forholdet vårt manglet.

jeg vet det gjør vondt, men det beste er å bryte med ham. finn tilbake til deg selv, bruk tid på vennene dine og finn deg nye venner. ha det gøy, nyt livet, utvid horisonten.

mest sannsynlig er det meningen at det ikke skal bli dere to, om jeg tar feil tror jeg det uansett er best at han får "levd livet", og at dere eventuelt heller får treffes igjen om ett års tid og ta det derfra.

så brutal var jeg, beklager, men du skal se han ikke er så fantastisk som du tror, og at du egentlig fortjener bedre...

(jada, forelskelsen går opp og ned i et forhold, men kanskje ikke så opp og ned som å elske den ene dagen, og ikke ha følelser i det hele tatt den andre...)

den brutaleste av alle sannhetene er kanskje at han har lyst å ha sex med flere jenter enn deg før han slår seg til ro, det var iallfall tilfellet med min ex, selv om han aldri turte innrømme det ovenfor meg...

Tusen takk for svar.Mye av det du sier er nok sant.Jeg er ung og vet jeg har hele livet mitt foran meg.Men jeg føler liksom at det er kameratene hans som sier han skal gjøre det.Jeg føler liksom at han ikke helt vil det selv.Han har hele tiden kommentert ting som han vil at jeg skal gjøre hele livet.Senest sist uke.Det virker liksom som han på en måte er redd for å binde seg enda.Det er selvfølgelig jeg og for jeg er bare 20 år og har masse foran meg.Jeg har sånt på følelsen at han er den rette for meg nå på dette tidspunkt og at han bare blir redd for han tror jeg mener å binde meg for alltid nå.Jeg har hatt så mange så har såret meg opp over årene.Ingen har vært som han.Jeg kunne si og gjøre alt me han fra første stund.Jeg forstår på en måte også at han er litt lei.Vi har vært me hverandre og sovet med hverandre hver natt lenge.Utenom når jeg var i syden i to uker og kom hjem i slutten av juli.Jeg ringte han hver kveld.Det var den verste ferien jeg har hatt og han sleit han også.Han var så gla når jeg kom hjem.Jeg føler bare det er liksom noe som har falt over ham og vil forsvinne igjen.Han er ikke den gutten som bare gjør slik.Han klarer ikke å se meg slik derfor bare ringer han til meg.Jeh gråter hele dagen.Vet ikke hvordan jeg skal klare å gå på jobb de neste dagene.Jeg vil gjøre alt for å få ham tilbake men jeg tror det beste er å bare la han få den tiden han trenger?Men hva skal jeg gjøre imens?Foreldrene mine klarer ikke se meg slik engang.

[snilen]

Tusen takk for svar.Mye av det du sier er nok sant.Jeg er ung og vet jeg har hele livet mitt foran meg.Men jeg føler liksom at det er kameratene hans som sier han skal gjøre det.Jeg føler liksom at han ikke helt vil det selv.Han har hele tiden kommentert ting som han vil at jeg skal gjøre hele livet.Senest sist uke.Det virker liksom som han på en måte er redd for å binde seg enda.Det er selvfølgelig jeg og for jeg er bare 20 år og har masse foran meg.Jeg har sånt på følelsen at han er den rette for meg nå på dette tidspunkt og at han bare blir redd for han tror jeg mener å binde meg for alltid nå.Jeg har hatt så mange så har såret meg opp over årene.Ingen har vært som han.Jeg kunne si og gjøre alt me han fra første stund.Jeg forstår på en måte også at han er litt lei.Vi har vært me hverandre og sovet med hverandre hver natt lenge.Utenom når jeg var i syden i to uker og kom hjem i slutten av juli.Jeg ringte han hver kveld.Det var den verste ferien jeg har hatt og han sleit han også.Han var så gla når jeg kom hjem.Jeg føler bare det er liksom noe som har falt over ham og vil forsvinne igjen.Han er ikke den gutten som bare gjør slik.Han klarer ikke å se meg slik derfor bare ringer han til meg.Jeh gråter hele dagen.Vet ikke hvordan jeg skal klare å gå på jobb de neste dagene.Jeg vil gjøre alt for å få ham tilbake men jeg tror det beste er å bare la han få den tiden han trenger?Men hva skal jeg gjøre imens?Foreldrene mine klarer ikke se meg slik engang.

Jeg fortalte det til foreldrene mine og gråt og gråt når jeg var hjemme. Turte ikke fortelle det til venninna mi, da ble det jo liksom sant, på alvor, ingen vei tilbake. Men det var utrolig deilig når jeg gjorde det, hun ble skuffet over at jeg ikke hadde fortalt det tidligere, og vennene mine støttet meg veldig. Sa ifra når det var fester og fikk meg med ut. Så det er det du må gjøre, finne tilbake til gamle venner.

Det er mulig det er kameratene hans som overtaler ham, men i tilfelle er det nok en grunn til å la ham finne ut av dette på egenhånd. Forholdet deres har nok blitt kvalt, og dere trenger pusterom. Sjansen er stor for at dere aldri finner tilbake etter en slik pause, men det er den eneste måten å finne tilbake til hverandre på eventuelt tror jeg. Og jeg tror dere trenger et langt pusterom... mange måneder.

Dere er unge, og dere trenger å finne ut hvordan dere lever livet uten hverandre. Hvordan er man på ferie uten hverandre, hvordan er man på byen uten hverandre, hvem er jeg uten han?

Og det er kanskje da man innser om man har vokst fra hverandre, eller ikke.

Ikke ring, ikke brev, ikke tilfeldigvis være der du tror du kan treffe på ham. Vær opptatt! Vær med familie, venner, tren, vær så snill å huske å spise, og få deg et liv rett og slett!

Håper du har mennesker rundt deg som kan støtte deg og hjelpe deg gjennom sorgen, husk at Han ikke er den rette til å gi deg trøst nå.

Jeg vet det er vanskelig, men jeg tror det blir lettere om du bare holder deg langt unna, og prøver å aktivisere deg mest mulig. Det burde jeg ha gjort iallfall.

Lykke til! Føler med deg!