Hva er galt med meg???

[Gjest frigid]

Vet ikke helt hvordan jeg skal ordlegge meg, men jeg har et ganske stort problem egentlig.

Jeg er samboer på 5 året med mannen jeg elsker. Vi har et barn på to år, og har tenkt å begynne prøving med nr. to.

Vi har aldri hatt den store lidenskapen mellom oss, er ikke slik anlagt noen av oss, men vi er oppriktig glad i hverandre og ønsker å dele livet med hverandre. Det er jeg som har problemet her. Dette seksuelle samlivet er nesten ikke-eksisterende. Det har som sagt aldri vært noe voldsom hopla, men det blir liksom bare verre og verre.

Jeg som trodde at det skulle bli bedre etter som årene gikk og tryggheten og tilliten ble sterkere. Jeg har all tillit til sambo, han ville aldri vært meg utro, men tenker tanken likevel, kanskje fordi jeg ikke har ork/lyst mer enn en gang i måneden eller så. Det blir for lite. Jeg vet det, jeg føler det.

Problemet er at jeg er veldig, skal jeg kalle det utrygg? i denne situasjonen. Jeg klarer ikke tanken på munnsex, hverken gi han, eller at han gir meg. Aller helst blir det misjonærstilling, men har noen få ganger "klart" andre stillinger. Dette blir så klart kjedelig i lengden.

Når han har lyst(som jo er sånn ca hver kveld) later jeg som jeg sover, jeg er trøtt osv. Noen ganger kan jeg faktisk ha litt lyst, men klarer likevel ikke gjennomføre det... Noen ganger, som i går kveld, så fryser jeg liksom til. Jeg ble helt anspent når han nærmet seg, og klarte ikke å slappe av. Akkurat som det var en fremmed som prøvde seg på meg...

Jeg ønsker jo ikke å ha det sånn. Å liksom gjennomføre et samleie sånn bare for å få det unnagjort... Blir som oftest litt sånn at "jeg gjør det i kveld så har jeg en stund på meg til neste gang.." det blir liksom så helt feil!!

Oså ovenfor ham.

Vi kan ha det så godt når jeg er i "form". Og da kan jeg ikke skjønne hvorfor jeg er så tilbakeholden, men neste dag er det det samme igjen...

Har vel et anstrengt forhold til seksualitet. Har alltid vært stor og overvektig. Da jeg var ca 10 år hadde jeg noen ekle opplevelser med en omsorgsperson (ta på penis, oppleve h*n onanere, ikke noe veldig alvorlig)

Kan liksom ikke helt tro at det skal være foklaringa på alle mine sperrer.

Hva er det som er galt med meg?

Jeg har tenkt at jeg kanskje skulle hatt en psykolog, men kan ikke helt se at det skulle hjelpe heller... Det må da være noe med personligheten min?

Jeg vil jo gjerne ha flere barn, men ikke være med på å lage dem???

Det er heller ikke riktig å skylde på arbeid og sliten etter dagen med toåringen, for jeg har vært slik hele forholdet, men det blir liksom bare verre...

SLuttet med p-piller for et par mnd siden og trodde kanskje det skulle hjelpe, men det har det enda ikke gjort...

Det er vel ingen som kan fortelle meg hva som er galt med meg, men kanskje det fins andre der ute som har opplevd det samme som har funnet en måte "ordne" det på? Synes liksom det blir for dumt å bare "stille opp" slik at han skal få tilfredsstilt sine behov... Da får jeg bare mer aversjon mot akten nemlig...

Er det noen som har noen gode råd til meg????

[angelica2]

Jeg hadde det sånn selv i mitt forrige forhold. Når jeg ser tilbake på det, var jeg nok innerst inne ferdig med han lenge, og det var grunnen til min manglende lyst. Vi hadde rett og slett vokst fra hverandre og det fysiske, det intime, føltes akkurat sånn du beskriver det.

Når du forteller at han absolutt er mannen i ditt liv, og at ingenting er feil i forholdet deres, går jeg utifra at det ikke er probelemet ? Eller har du ikke våget å innrømme ovenfor deg selv at du kanskje lengter etter noe annet? Etter en mann som virkelig kan tenne deg?

Jeg er nå skilt og har truffet en ny mann som jeg har vært sammen med i 1 1/2 år. Min innstilling og lyst på sex er nå en helt annen, og jeg tror det kommer av at vi har det fint sammen, på alle måter... Jeg begjærer han, har tillit til han, respekterer han og vi har en kjempefin kommunikasjon.

Kan dere ha problemer med å prate sammen? Består hverdagen av trivialiteter og lite spenning? Det kan jo hende dere bør ta en prat sammen i forhold til hva dere begge kan gjøre for å få det bedre sammen.

Jeg blir likevel litt skeptisk når du skriver at dere aldri har hatt den store lidenskapen. Kanskje noe har manglet fra starten av? Jeg trodde selv at det skulle være sånn, inntil jeg oppdaget at det virkelig var helt annerledes når en treffes DEN RETTE!

[pip]

Du har vært utsatt for et seksuelt overgrep en gang. Ettervirkningene av slikt kan være der, uansett om overgrepet var "lite" i dine øyne. Du vil antageligvis ha god nytte av å snakke med andre som i lihet med deg har vært utsatt for overgrep. Legg inn dette innlegget på forum for overgrep, så får antageligvis gode svar!

Kan det fungere for dere å ha en avtale om at dere i en viss periode ikke skal ha sex -at det ikke er "lov". Men at det settes av masse til til kos og masasje. (Ikke av kjønnsorganer). Det kan både hjelpe deg til ikke å føle at du egentlig burde. Og det kan ikke minst hjelpe til med å å gjøre spenningen mellom dere såpass stor at også misjonssex absolutt er godt nok!

[Gjest frigid]

Jeg hadde det sånn selv i mitt forrige forhold. Når jeg ser tilbake på det, var jeg nok innerst inne ferdig med han lenge, og det var grunnen til min manglende lyst. Vi hadde rett og slett vokst fra hverandre og det fysiske, det intime, føltes akkurat sånn du beskriver det.

Når du forteller at han absolutt er mannen i ditt liv, og at ingenting er feil i forholdet deres, går jeg utifra at det ikke er probelemet ? Eller har du ikke våget å innrømme ovenfor deg selv at du kanskje lengter etter noe annet? Etter en mann som virkelig kan tenne deg?

Jeg er nå skilt og har truffet en ny mann som jeg har vært sammen med i 1 1/2 år. Min innstilling og lyst på sex er nå en helt annen, og jeg tror det kommer av at vi har det fint sammen, på alle måter... Jeg begjærer han, har tillit til han, respekterer han og vi har en kjempefin kommunikasjon.

Kan dere ha problemer med å prate sammen? Består hverdagen av trivialiteter og lite spenning? Det kan jo hende dere bør ta en prat sammen i forhold til hva dere begge kan gjøre for å få det bedre sammen.

Jeg blir likevel litt skeptisk når du skriver at dere aldri har hatt den store lidenskapen. Kanskje noe har manglet fra starten av? Jeg trodde selv at det skulle være sånn, inntil jeg oppdaget at det virkelig var helt annerledes når en treffes DEN RETTE!

Har selv tenkt om det kan være at jeg ikke ønsker forholdet lenger. Men bare å tenke tanken gjør at jeg blir sikrer på at han er mannen i mitt liv, og det er ikke bare vanen som gjør at jeg ikke kunne tenke meg livet uten han.

Ikke alle er lidenskapelige og frigjorte. Jeg sitret i starten av forholdet, men klarte likevel ikke å åpne meg så mye som jeg kanskje har lyst til. Noe som jeg fremdeles ikke klarer...

Tror ikke det er andre menn vil være mer rett for meg. Han jeg har er verdens mest tålmodige, men jeg er redd det kan bli for mye selv for han...

Hadde jeg hatt muligheten ville jeg reist vekk en ukes tid og tenkt litt, men med arbeid er ikke alltid det så lett...

[angelica2]

Har selv tenkt om det kan være at jeg ikke ønsker forholdet lenger. Men bare å tenke tanken gjør at jeg blir sikrer på at han er mannen i mitt liv, og det er ikke bare vanen som gjør at jeg ikke kunne tenke meg livet uten han.

Ikke alle er lidenskapelige og frigjorte. Jeg sitret i starten av forholdet, men klarte likevel ikke å åpne meg så mye som jeg kanskje har lyst til. Noe som jeg fremdeles ikke klarer...

Tror ikke det er andre menn vil være mer rett for meg. Han jeg har er verdens mest tålmodige, men jeg er redd det kan bli for mye selv for han...

Hadde jeg hatt muligheten ville jeg reist vekk en ukes tid og tenkt litt, men med arbeid er ikke alltid det så lett...

Hei igjen..

OK, skjønner da at det nok ligger helt andre ting til grunn enn det jeg først spurte deg om. Da kan det jo hende det kan ha med overgrepet du opplevde og som pip beskriver i svaret over... Det må være utrolig vondt å føle at en ikke "klarer å slippe seg løs". Så fint at du har en tålmodig mann, det er viktig!

Jeg tror kanskje også du ville ha godt av å snakke med noen om det. Du skriver selv at overgrepet "ikke var alvorlig", - og selvom jeg aldri selv har opplevd det, tror jeg kanskje det kan ha gjort noe med deg, selvom du selv ikke tror det.

Har du gode venninner du kan snakke med? Har du snakket med mannen din om den vonde opplevelsen?

Kanskje dere kunne prøve en samlivsterapeut - ofte hjelper det å komme igang med å ha en utenforstående - som ser saken objektivt...

Du skriver at du noen ganger føler lyst - kan du tenke på hvilke situasjoner du gjør det?

Kanskje du kan prøve å bli mer bevisst hva som tenner deg?

Er helt enig i at ikke alle er like "lidenskapelige", men når en først opplever å nyte samlivet og har glede av det, vil lysten komme - oftere!

Lykke til!

Klem

[Kizza1365380506]

Det er ikke nødvendigvis noe galt med deg eller med forholdet dere imellom. Jeg går ut i fra at det er vanskelig for deg å sette ord på det du føler overfor ham. Kanskje du kan ha hjelp av å få snakket med en profesjonell?

Vil bare si at vi hadde mye de samme problemene som dere. Jeg var mye trøtt og plaget med migrene de første årene vi var gift. Etter barn nummer to var jeg vanligvis så sliten at jeg ikke orket så veldig mye om kvelden. Nå er ungene tenåringer så vi har veldig lite tid for oss selv i ett lite og lytt hus.

Det jeg vil si er at vi til slutt fikk snakket skikkelig ut. Vi prøvde forskjellige ting, så mykporno filmer o.l. Dersom jeg ikke orket å ha sex så hjelp jeg ham, nå må jeg si at jeg overvant min sjenanse, jeg jobbet veldig hardt med meg selv for det. Begynte med å onanere ham osv så tok vi det derfra. Nå er tingene satt på hodet, nå er det jeg som egentlig ikke får nok sex i perioder så der har du det. Ikke gi opp håpet, snakk sammen går ikke det, oppsøk profesjonell hjelp så skal du se at ting ordner seg etter hvert.

Lykke til!

[Clue1365380406]

Har selv tenkt om det kan være at jeg ikke ønsker forholdet lenger. Men bare å tenke tanken gjør at jeg blir sikrer på at han er mannen i mitt liv, og det er ikke bare vanen som gjør at jeg ikke kunne tenke meg livet uten han.

Ikke alle er lidenskapelige og frigjorte. Jeg sitret i starten av forholdet, men klarte likevel ikke å åpne meg så mye som jeg kanskje har lyst til. Noe som jeg fremdeles ikke klarer...

Tror ikke det er andre menn vil være mer rett for meg. Han jeg har er verdens mest tålmodige, men jeg er redd det kan bli for mye selv for han...

Hadde jeg hatt muligheten ville jeg reist vekk en ukes tid og tenkt litt, men med arbeid er ikke alltid det så lett...

Min situasjon er som angelica2 sin, og jeg har lært at seksuell kjemi er viktig for lysten. Som deg trodde jeg at jeg var gift med den rette, men følte vel egentlig mest vennskap for ham.

Han er ikke nødvendigvis den rette for deg selv om du er glad i ham, og han er tålmodig. Det kan hende dine problemer bunner i at kroppen sier fra at dette er feil mann, for å sette det på spissen....Og at du hadde vært helt annerledes med en annen.

Jeg er gift på nytt, og har lyst på min mann hver dag. Slik har det vært i flere år.

[Gjest miss ss]

Mye av det du skriver er som å lese om meg selv og min situasjon for noen år tilbake.

Jeg var sammen med samme mann fra jeg var 17 til jeg var 29, sexlivet var pirrende i starten, men alltid var det noe som stoppet meg, jeg kunne aldri nyte og gi alt. De siste årene sammen var det bare rutine, jeg sukket lettet når vi hadde hatt samleie, og tenkte, "ja nå er det heldigvis lenge til neste gang." Det blir jo helt feil.

Jeg begynte å vanke her på DOL i 1998, lese om andre og andres problemer, bla dette. Jeg fant ut at slik kunne jeg ikke ha det, det ble for vondt rett og slett både for meg og for partneren som hadde sååå lyst men som i 90 % av forsøkene på tilnærmelser ble avvist.

Jeg gikk inn i min egen tenkeboks en stund, og i barndommen opplevde jeg seksuelle tilnærmelser fra en voksen i nær familie. Ikke alvorlig vil nok mange si, men faktisk så alvorlig for meg at det hadde satt en sperre i meg. Jeg tålte feks. ikke å bli tatt på brystene, for de måtte jeg gjemme, de var fæle, der hadde han vært...

Etter å ha vært i min egen tenkeboks lenge måtte jeg bare snakke om det, og jeg gjorde det, til han jeg var sammen med og til en god venninne. Dette åpnet for mye, samtalene mellom meg og han ble mye dypere, turte å sette ord på flere ting også i andre sammenhenger enn bare overgrepet. Kort fortalt:

Enden på det ble at vi valgte å skille lag, vi hadde rett og slett vokst i hver vår retning.

En stund senere møtte jeg en annen, som jeg fortsatt er sammen med. Fra første dag har vi snakket åpent, også om sex, hva vi liker, ikke liker osv.. og vi har et helt fantastisk sex-liv. Ting jeg aldri hadde turt (eller tenkt tanken på) gjøre med min forrige samboer, gjør jeg sammen med han jeg har nå. Brystene er blitt "synlige" igjen, jeg gjemmer dem ikke, er stolt av dem og de er så absolutt blitt en del av meg igjen. Det var de som var mest pop for overgriperen...

Mitt råd må bli; snakk om det! Er du sikker på at overgrepet ikke ligger i underbevissheten og sperrer noe? Få det ut, om du ikke snakker med mannen din om det, så iallfall noen annen, en helt utenforstående (lege, psykolog, venninne...)

Få iallfall hull på byllen om den er der.

Lykke til

Vennlig hilsen

[Gjest frigid]

Det er iallfall litt godt å vite at det er andre som har (hatt) det på samme måte, og komt seg videre. Jeg har liksom følt at jag kommer et lite steg så går det to tilbake plutselig....

Håper inderlig ikke at jeg tar feil i at mannen min er den rette, for da er i tilfelle følelsene helt på bærtur ang han. Det er liksom bare det seksuelle som ikke fungerer.

Er ikke noe glad eller flink til å prate om barndommen min, da den var for meg ganske ulykkelig og noe turbulent...

Men får vel se om det kanskje er det som må til. Har liksom ingen å prate med om det, det er jeg som er "psykolog" for mine venniner....

Men for å komme til psykolog må jeg vel gå om fastlegen? Hadde liksom ikke så lyst til å fortelle henne om alt det her da...

[Gjest miss ss]

Det er iallfall litt godt å vite at det er andre som har (hatt) det på samme måte, og komt seg videre. Jeg har liksom følt at jag kommer et lite steg så går det to tilbake plutselig....

Håper inderlig ikke at jeg tar feil i at mannen min er den rette, for da er i tilfelle følelsene helt på bærtur ang han. Det er liksom bare det seksuelle som ikke fungerer.

Er ikke noe glad eller flink til å prate om barndommen min, da den var for meg ganske ulykkelig og noe turbulent...

Men får vel se om det kanskje er det som må til. Har liksom ingen å prate med om det, det er jeg som er "psykolog" for mine venniner....

Men for å komme til psykolog må jeg vel gå om fastlegen? Hadde liksom ikke så lyst til å fortelle henne om alt det her da...

Slik du beskriver forholdet til mannen din utenom det seksuelle, er han helt klart den rette for deg slik jeg kan se det.

Jeg tror nok, uten at jeg er noen ekspert, løsningen på problemene ligger i barndommen og det må du bare få ut. Mye grums kom iallfall fram da jeg "åpna lokket..." Ting jeg fikk satt ord på, ting som kanskje ikke var så alvorlig som jeg tenkte, andre ting som var langt alvorligere og som jeg hadde fortrengt.

Synd om du ikke greier prate med fastlegen din om dette. Du kan jo gå til en annen lege og så bli henvist videre, bare si til han/henne at du ikke ønsker/greier snakke så mye om det til han/henne men vil bli henvist videre.

Lykke til

Klem

[Girl interrupted]

Hei igjen..

OK, skjønner da at det nok ligger helt andre ting til grunn enn det jeg først spurte deg om. Da kan det jo hende det kan ha med overgrepet du opplevde og som pip beskriver i svaret over... Det må være utrolig vondt å føle at en ikke "klarer å slippe seg løs". Så fint at du har en tålmodig mann, det er viktig!

Jeg tror kanskje også du ville ha godt av å snakke med noen om det. Du skriver selv at overgrepet "ikke var alvorlig", - og selvom jeg aldri selv har opplevd det, tror jeg kanskje det kan ha gjort noe med deg, selvom du selv ikke tror det.

Har du gode venninner du kan snakke med? Har du snakket med mannen din om den vonde opplevelsen?

Kanskje dere kunne prøve en samlivsterapeut - ofte hjelper det å komme igang med å ha en utenforstående - som ser saken objektivt...

Du skriver at du noen ganger føler lyst - kan du tenke på hvilke situasjoner du gjør det?

Kanskje du kan prøve å bli mer bevisst hva som tenner deg?

Er helt enig i at ikke alle er like "lidenskapelige", men når en først opplever å nyte samlivet og har glede av det, vil lysten komme - oftere!

Lykke til!

Klem

Du skriver at det er du som er psykolog for dine venninner.Vet hvordan det der er,å ha venninner som er så fokusert på seg og sitt at de ikke gidder å høre på dine problemer.Egoistisk. Det beste rådet er at du snakker med mannen din om alt sammen!Det er den beste måten å starte å rydde opp i problemet på.Det blir litt feil å gå til noen andre med problemet (venninner), når det er deg/dere det gjelder.Snakk med mannen din før psykologen.

Bare hopp ut i det!Lykke til:)