Slutt på familien?

[Gjest Fortvilet82]

For snart åtte uker siden fikk jeg og resten av familien min sjokkmeldingen om at mamma hadde forelsket seg i en annen. Nå eg jeg stor jente på 21 år, så jeg burde vel kanskje vært voksen nok til å takle dette, men jeg vet ikke hvordan jeg skal gjøre det.

For det første, forstår jeg ikke hvordan det i det hele tatt er mulig. Mamma var på "reunion" - 25 år siden hun var russ. Hun var bortreist en helg, altså to dager, og på disse to dagene har hun og denne karen altså klart å forelske seg i hverandre. De var ikkje kjærester tidligere, bare gode venner. Og nå blir familien vår ødelagt.

Vi er fire søstre, jeg er den eldste. Og jeg tror også det er jeg som reagerer kraftigst. Jeg flyttet hjemmefra for snart fire år siden, men jeg har hatt et godt forhold til familien min, og komt ofte på besøk. Men nå klarer jeg nesten ikke tanken på å gå til dem. Jeg går på besøk dersom det er noe spesielt som skjer, eller dersom pappa ber meg om å komme. Mamma bor fortsatt hjemme sammen med pappa og de tre søstrene mine, men hun er på jakt etter leilighet. Hun flytter nok ikke sammen med "typen" på en god stund enda, for han bor en god flytur unna.

Jeg forstår altså ingen ting. I oktober har de vært gift i 25 år, og de har aldri kranglet. Kanskje det er der feilen ligger?

Men hvordan går det an å blir så forelsket på to dager?!??

Pappa og mamma er fortsatt venner, og det kommer de til å fortsette å være. Men jeg er forferdelig bekymret for pappa. Hadde han ikke hatt oss jentene, så tror jeg ikke han hadde klart seg.

Mamma var en uke på ferie hos "typen" forrige uke. Det va meningen at pappa skulle ta seg en tur selv da, til broren sin som driver et kursenter. Men han turte ikke. Han sa at han var ikke stabil nok til å kjøre. Han var redd for at han skulle komme til å gjøre noe dumt. Ikke det at han planla det, men han var bare ikke stabil til å kjøre bil.

Han er blitt sykemeldt fra jobben, og han har omtrent isolert seg fra omverdenen.

Mamma har sakt at hun er redd for å miste oss unger på grunn av dette. Hun sa at dersom hun ble tvunget til å velge mellom oss og han, så ble det utvilsomt oss. Men jeg kan ikke tvinge henne til å velge. Hva godt vil det gjøre? Hun er uansett ikke forelsket i pappa lenger.

Men det er vel fare for at hun har mistet meg. Jeg hater henne ikke, men jeg er så forferdelig sint og bitter. Tidligere hadde vi et kjempe godt forhold. Vi var som gode venninner, og jeg kunne snakke med henne om det meste. Men nå klarer jeg ikke å se henne i øynene, en gang. Det blir vel bedre med tiden, men det blir nok aldri som det var.

Og dersom pappa ikke kommer seg ut av denne depresjonen, så kommer jeg sldri til å tilgi henne! Han er så forelsket i henne, og det er så vanskelig å se ham sånn som dette!

Jeg må vel innrømme at det ikke bare er pappa som har hatt litt irrasjonell og kanskje litt selvdestruktiv tankegang. Forrige helg var jeg ute i nabobyen, og da tok jeg beina fatt og skulle gå de nermere 5 mila hjem. Jeg tenkte at kanskje skjer det noe med meg på veien. Kanskje kan mamma og pappa finne sammen igjen dersom jeg blir borte? At sorgen fører dem sammen? Men så tok jeg til hektene igjen og innså at det ville bare ødelegge enda mer. Kanskje det hadde blitt dråpen for pappa? De mistet en sønn før jeg ble født, pappa sliter fortsatt med det i tillegg.

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Jeg kan begynne å gråte når og hvor som helst, enten jeg er hjemme, på jobb, ute blandt venner, i bilen...

Jeg takler ikke stort mer. Heldigvis har jeg en mann som elsker meg. Hadde det ikke vært for ham, så... Men har jeg noen garanti for at det kommer til å være sånn alltid? Nå jobber jeg meg jo gjennom beviset for at kjærlighet slett ikke alltid varer evig.

Heldigvis er vi flinkere til å snakke om ting enn det foreldrene mine er. Så vi har kanskje større sjans?

Jeg var hos foreldrene mine i går. Da la jeg for første gang merke til at mamma har tatt av seg gifteringen. Da klarte jeg ikke mer. Da stormet jeg ut døra uten å si et ord. Jeg klarte ikke å snakke. Kjørte hjem og la meg på sofaen og ble liggende der. Jeg tar sjelden telefonen lenger. Orker ikke å snakke med folk. Redd for at de skal spør hvordan det går. Vet ikke hva jeg skal svare.

Men heldigvis har vi fått et lyspunkt - noe å se fram til. Den eldste søsteren min er gravid. Jeg skal bli tante!! Jeg gleder meg kjempe masse, og det er omtrent det eneste som kan få meg til å smile for tiden. Men dette reiser også noen spørsmål. Hadde gleden vært så stor dersom omstendighetene hadde vært annerledes? Det er klart vi er glade. Det skal bli kjempe gøy. Men for mindre enn et år siden var hun også gravid, og da var det ingen som va så begeistret. Da følte hun seg tvunget til å ta abort. Og nå er hun altså ventende igjen, og alle er plutselig overlykkelige. Hva er forandret?

Jeg skriver først og fremst dette for å få ut noen av mine tanker og frustrasjoner. Men dersom noen andre har tanker rundt dette, så setter jeg pris på andre sine synspunkt.

[Gjest samlivsxprten]

Kanskje du først av alt skal begynne å se at din mor ikke bare er mor og ektefelle, hun er en kvinne med følelser hun også?

Selv folk som har passert 40 kan forelske seg.

Det er klart det er vondt når det gjelder ens egne foreldre, men det går over. Når det første sjokket er over blir også det at dine foreldre er skilt en del av din hverdag.

Du stiller stadig spørsmål ved om du vil tilgi din mor. Hun har ikke sviktet deg, hun er fortsatt din mor og elsker deg på samme måte som før.

Når det gjelder din far synes jeg faktisk han burde holde seg for god til å gi dere bekymringer for hva han kunne finne på. Synes det er utrolig dumt av han å snakke om at han er redd for å f.eks. kjøre av veien i fortvilelse. Dette er en sak mellom din mor og han, og selv om dere er voksne burde ikke dere vært nødt til å bli involvert i dette.

En ting til, det er mange ting barn ikke vet om foreldres forhold. Du vet ikke hva som har skjedd bak lukkede dører, du vet ikke om din far har vært en like god ektemann som han har vært far. Det du vet er at din mor elsker en annen nå, og følelser er en underlig ting, man har ikke alltid styring med dem.

Ville du heller hatt en ulykkelig mor? Ville du heller at det var hun som ikke turde sette seg bak rattet av redsel for hva hun måtte finne på?

Ut fra din alder regner jeg med at dine foreldre er i 40-50 årene. Har du sett om din far har gitt din mor den respekt hun har krav på, har han f.eks. tatt del i strevet med barn og husarbeid? Har han vært med på ting sammen med henne, eller har han prioritert sporten på tv fremfor kvelder med god mat og vin?

For en mann som lever med en kone som er hushjelp er det et ekstra hardt slag, da må de plutselig begynne å gjøre praktiske ting selv.

Jeg vet jo selvsagt ikke hvordan dine foreldre har levd, men sett deg ned litt og forsøk å sette deg i din mors sted.

Har ikke ditt voksenliv bestått av valg du har gjort av lyst og ikke av plikt? Hvorfor skal ikke din mor ha de samme valgene?

Hvor mange skuffelser har du gitt din mor i løpet av årene, og hvor mange skuffelser har din mor gitt deg?

Nei, bli voksen og se at din mor er et selvstendig individ, ikke bare mor og ektefelle.

[shandy]

Selvsagt leit for deg og dine søsken, men du er for gammel til å reagere på den måten du nå gjør.

Syntes du skal være glad for at hun er åpen, og forteller dere istdenfor å lure bak ryggen. Jeg tipper hun har fått nok, og vil leve sitt eget liv, nå som dere unger er voksne.

Nå vet ikke jeg hvor gamle de yngste av dine søsken er, men det er egentlig uvesentlig.

Du er 21, mulig hun har ofret seg lenge nok?

[sigga]

Hei på deg...Det første jeg vil si er at du IKKE er for gammel til å reagere slik du gjør. En har lov til å reagere akkurat som en gjør..

..Derimot synest jeg du skal tenke godt etter om alt virkelig har vært så fint før dette... Kanskje det bare er tanker du gjør deg nå. Det er klart at din mor fremdeles er glad i dere alle. Det siste hun ønsker er å såre dere. Men hun er, som samlivseksperten sier, en kvinne med følelser..Og det er fullt mulig å forelske seg på to dager..

Jeg vil bare råde deg til å ta tiden til hjelp. Ting vil bli bedre. Selv om det vil dukke opp mange situasjoner som du ikke har tenkt på før, der det ikke blir like lett å være skilsmisse barn. For det er det du er blit nå, uansett om du er 21 år, 6 år eller 54 år...

Jeg var i samme situasjon for snart 2 år siden. Mine foreldre skilte lag. Jeg hadde merket at ikke alt var som det burde i lang tid, og det ble på en måte befriende å få bekreftet at det var slutt mellom dem. Gi deg selv og familien tid.... det er tøft å oppleve brudd i alle aldre, men du har familien din enda....

[Gjest bebba]

Jeg er på samme alder som din mor, og har barn i din alder. Jeg ble skilt for to år siden, jeg forelsket meg også den gangen. Jeg involverte aldri familien i det fordi situasjonen var slik, men jeg vet og forstår hva både du, din mor, din far og resten av familien går igjennom nå. Prøv å sortere følelsene dine litt. Hva er du mest sint og bitter over? Hva er du redd for at kommer til å skje? Du har både mor og far fremdeles. Klart det er vondt å se hvordan din far har det, men du har lov å være glad i begge to fremdeles og støtte dem like mye. Du nevner graviditeten til søsteren din som jeg forstår ikke helt sammenhengen i. Familien har fremdeles mye positivt sammen. Du er voksen nå og det er mye du opplever alene som menneske som ingen andre har en del i. Følelser er sterke og forelskelse er en av de sterkeste følelsene. Din mor er en voksen dame, og bevist på seg selv. Hun må få styre sitt eget liv. Det er imidlertid ikke noe rart i dine følelser, men kanskje det var en ide å gå og snakke med noen utenforstående. Familiekontor, der kan du henvende deg gratis. Helsesenter osv. Lykke til videre.

[Lillemus]

Samlisxperten skriver mye fornuftig.

Kanskje har din mor holdt i mange år i et følelsesløst ekteskap på grunn av dere barna? Kanskje denne festen var det dyttet hun endelig trengte for å komme seg ut? Selv om du tror alt har vært rosenrødt i alle år så er det ikke sikkert dine foreldre kjenner det slik.