Ønske om å forandre sin partner...savner engasjement.

[Gjest - hva er det med meg?]

Dette er et langt innlegg, men jeg håper du vil henge med:

Jeg er kvinne, 35 år, har hatt 4-5 lengre (2-4 år) forhold bak meg, og også noen kortere, mindre seriøse. Det er alltid jeg som har avsluttet forholdene, og eksene har stått sørgende igjen, og jeg har sørget selv. Men jeg har aldri angret på at jeg har gått.

Jeg kan være kjempefornøyd og forelsket i min partner, men ettersom tiden går, og jeg tenker 'resten av livet' ser jeg stadig flere feil (normalt) og tilslutt innser jeg at jeg ikke kan leve slik.

'Feilene' har vært forskjellige, jeg faller ikke nødvendigvis for en spesiell type mann - og jeg er ikke noe kandidat for en offerrolle. Mine ekser har f.eks vært for kontrollerende og sjalu, voldelige og ustabile humørmessig eller rett og slett for kjedelige (inaktive) og for lite stimulerende for mitt intellekt (for enkle?).

Nå er jeg i et 2 år gammelt forhold, samboere 1/2 år. Det har vært bra, fordi min partner er en sympatisk og omtenksom person. Han forguder meg, og syns jeg er spennende å leve med. Jeg har vært så glad fordi jeg endelig har møtt mannen i mitt liv. Eller har jeg det?

Som person er jeg livsglad, nysgjerrig på mennesker, drømmende, lett for å tiltrekke meg det annet kjønn, er sjarmerende og oppriktig, omgjengelig og sosial, liker å finne på nye ting. Jeg ønsker meg veldig barn og et trygt og godt familieliv.

Det jeg savner fra kjæresten min er intellektuell stimuli og engasjement. Jeg kan snakke og filosofere, undre meg over ting i livet, fortelle fra barndommen mens han bare lytter (og beundrer). Det er flott og viktig at han lytter interessert, men jeg får ingenting tilbake. Om han vil si noe, gjentar han bare min setning på en litt annen måte. Han utfyller ikke tankene mine, og sier aldri noe 'spennende' til meg. Jeg kjenner at jeg blir frusterert eller irritert, og vil ha noe 'mer' fra han. Tror han faktisk føler seg hjelpesløs og kanskje utilstrekkelig intellektuelt sett. Jeg viser avogtil også at jeg irriterer meg over hans manglende engasjement og tankevirksomhet. Dette sårer ham og gjør ham mer usikker. Om han kommer med noe som er interessant og forteller ting/opplevelser lytter jeg ivrig og positivt.

I sosiale sammenhenger er han ofte stille, av og til litt i sin egen verden. Han er rolig, og folk sier gjerne at de liker ham og føler at de slapper av i hans selskap, men han viser generelt lite engasjement og tar lite initiativ. Han blir lett trøtt og sliten, vil ofte legge seg tidlig, mens jeg setter pris på å sitte oppe og være sosial om kvelden. Jeg har lurt på om han mangler vitaminer eller er syk, fordi han er så tafatt. Men jeg tror ikke han er syk/deprimert, dette er hans natur. Han sier jeg gjør ham lykkelig.

Han er f.eks glad i barn, men går aldri bort til dem og leker eller viser 100% interesse. (Noe jeg gjør)

Dette gjør at jeg undrer meg over manglende engasjement og handlekraft fra ham, jeg tenker på om vi får barn, vil jeg sannsynligvis være den som må stimulere barnet mest i lek og læring.

Jeg finner stadig på nye ting, han liker det og vil gjerne være med - og sier riktignok at han er glad jeg er så eventyrlysten og trekker ham med. Vi har vært enige i at vi har utfylt hverandre.

Men nå føler jeg altså på nytt rastløsheten, drømmer om andre om natten og lurer på om vi egentlig er rett for hverandre.

Men jeg er redd for å gå pga

hans fine person, er svært glad i ham, har blitt veldig glad i familien hans (og omvendt), min familie liker ham, han er 100 % trofast (jeg også), en stø og ansvarsbevisst familiemann med sans for økonomi, rettferdighet og orden.

Det er klart jeg føler meg utakknemlig og kravstor når jeg kjenner jeg vil ha 'mer' fra ham. Det kan jeg gjerne dømmes for, men hva er årsaken?

Skal jeg ta hensyn til dette? Han vil bli knust om jeg går, og jeg vil savne ham voldsomt og sørge.

Skal jeg innse at slik 'er det bare', at det faktisk er et vanlig problem hos mann/kvinne. Ønsker jeg meg virkelig en eventyrlysten og engasjert mann? Vil ikke han også lettere kunne være utro og mindre ansvarsbevisst? Vil ikke jeg selv lettere fristes til å være utro om jeg skal lete etter en som er mer spennende?

Jeg trenger hjelp til å sortere tanker, få respons på det jeg tenker. Er jeg kravstor eller bør jeg avslutte forholdet for å få 'alt' jeg drømmer om hos en mann. Får man slikt?? Hvor mye skal man prøve? Vil han gjøre meg lykkelig? Hvorfor har jeg da følt på denne urolige klumpen, og frustrasjonen hos meg? Vi har da ikke vært sammen så lenge.

Om jeg elsker ham? Ja, men i det siste har mitt savn av engasjement lagt en liten urolig demper på min kjærlighet til ham. Men jeg ønsker det skal gå over...

[Gjest tod]

Jeg tror desverre ikke man kan vente å finne 'alt' i én partner. Som du selv er inne på er det nok ofte slik at visse egenskaper er betinga av en mangel på andre. Etter å ha lest innlegget ditt tenker jeg litt at du har urealisitisk høye forventninger til en partner.

Hvorvidt han du er sammen med nå er den rette for deg, har jeg imidlertid ingen formening om. Men det virker vel som alt ikke er helt fryd og gammen nå, og jeg tenker at hvis du ønsker å opprettholde forholdet med større tilfredsstillelse, så må du jobbe med deg selv; det er hensiktsløst å forsøke å forandre et annet menneske. Hvis du ikke er villig til fire litt på kravene og resignere noe, bør du kanskje avslutte forholdet. (En annen ting er at hvis det er et mønster hos deg å stadig avslutte forhold pga 'kravstorhet', så kan vel det være en pekepinn på at du kan ha utbytte av å 'gå i deg selv.)

Men jeg skjønner godt problemstillingen. Jeg kan selv være alt for kravstor og vanskelig å være sammen med, og jeg har vanskelig for å se hvordan jeg skulle forandre meg.

[Solveig Vennesland, Familierådgiver]

Det er god til å ordlegge deg, så jeg får et levende bilde av hva du ønsker og misliker med mannen din. Jeg forstår at du er engasjert og utadvendt og liker å bli stimulert. Det er er nok mannen din også, om enn på en annen måte. Det virker på meg som om du ikke nøyer deg med lite, men er kravstor. Men du kan ikke få alle behov tilfredsstilt gjennom din partner. Det er viktig å ha stimulerende kontakter utenfor forholdet også. Mange faller i den grøften at alt skal komme fra partneren, og setter kravene for høyt. Jeg tror videre at du har kommet inn i et uheldig mønster, når du begynner å se feilene hos kjæresten, når hverdagen kommer etter forelskelsen, i steden for å se mer på det som binder dere sammen. Og det er jo mye, slik jeg oppfatter det. Jeg vil råde deg til å tenke deg grundig om før du avslutter forholdet som har så mange av de viktigste ingrediensene i et samliv: tillit, trygghet, vennskap, du gir ham lykke, dermed får du også lykke tilbake, trofasthet. Slipper du ham til? Eller vil du ha kontrollen over dere begge to? Hvorfor tolker du hans forsiktige vesen med at han ikke vil engsjere seg for deres evt. felles barn? Jeg tror du tolker ham for, langt på dine egne premisser, ut fra ditt mønster. Se på forskjellene som berikelse i stedet for trussel.

[Gjest hva er det med meg?]

Jeg tror desverre ikke man kan vente å finne 'alt' i én partner. Som du selv er inne på er det nok ofte slik at visse egenskaper er betinga av en mangel på andre. Etter å ha lest innlegget ditt tenker jeg litt at du har urealisitisk høye forventninger til en partner.

Hvorvidt han du er sammen med nå er den rette for deg, har jeg imidlertid ingen formening om. Men det virker vel som alt ikke er helt fryd og gammen nå, og jeg tenker at hvis du ønsker å opprettholde forholdet med større tilfredsstillelse, så må du jobbe med deg selv; det er hensiktsløst å forsøke å forandre et annet menneske. Hvis du ikke er villig til fire litt på kravene og resignere noe, bør du kanskje avslutte forholdet. (En annen ting er at hvis det er et mønster hos deg å stadig avslutte forhold pga 'kravstorhet', så kan vel det være en pekepinn på at du kan ha utbytte av å 'gå i deg selv.)

Men jeg skjønner godt problemstillingen. Jeg kan selv være alt for kravstor og vanskelig å være sammen med, og jeg har vanskelig for å se hvordan jeg skulle forandre meg.

Takk for svar.

Jeg vil forsøke å fire på kravene, jobbe med meg selv og være mer overbærende. Og ikke minst, la være å komme med nedlatenhet, noe som sårer han mye. Jeg tror kanskje dette bidrar til at han hemmes i sin utfoldelse.

Vi har satt pris på hverandres forskjeller fordi vi utfyller hverandre. Når vi har vært mye sammen, kan jeg bli veldig lei - men er vi borte en dag fra hverandre savner vi hverandre svært.

Mottar for øvrig gjerne flere innspill.

[Gjest deMona]

Jeg har nok hverken noe svar eller løsning til deg.

Ville bare si at jeg har det på akkurat samme måten selv. Jeg er mye yngre enn deg, men har rukket å være i en del seriøse forhold for det. Det har alltid vært meg som har gått.

Det har likevel vært svært vanskelig og tungt. Jeg har ofte bestemt meg for å avslutte et forhold selvom jeg har svært sterke følelser for den det gjelder. Det er typisk for det vi snakker om her.

Nå er jeg i et ett år gammelt forhold. Han er 15 år eldre enn meg, men vi er på samme plan og alderen betyr lite for oss. Det er faktisk sånn at jeg føler meg eldre enn han. Hvertfall mentalt. Partneren min er veldig glad i å snakke, snakke om følelser osv, og han er veldig emosjonell. Problemet er at mye av det han snakker om er "svada" hvertfall i mine øyne, og jeg får vondt når jeg tar meg selv i å tenke det. Men jeg irriterer meg over at jeg ikke klarer å ta det som for han er veldig seriøst, seriøst. For meg er det en masse klisjéer, tomme ord, ting vi har hørt 100 ganger før osv.

På den andre siden er han nesten perfekt på mange andre områder. Han er omtenksom, morsom, hyggelig, flink med matlaging, husarbeid osv.I perioder har jeg klart å slå meg til ro med at jeg kan ha de dype samtalene med venner, og jeg kan ha den trygge, hyggelige kosen med han. Vi har god sex, vi er lidenskapelige (i hvertfall noen ganger) og det er mye vi syns er morsomt å gjøre sammen.

Vi krangler mye, han er ofte sur og har han en dårlig dag kan du banne på at han ikke vil gjøre noen verdens ting for at det ikke skal gå utover meg. Jeg har lett for å bli offer, siden jeg har blitt misbrukt i et tidligere forhold og derfor er veldig usikker i konflikter og generelt. Han går i forsvar med en gang, og det er vanskelig for meg å ta opp ting med han. Derfor holder jeg mye inne og blir lett deppa.

Jeg tenker ofte at dette er vanskelig og at jeg ikke kan leve sånn. Men får jeg det bedre uten han? Neppe. Jeg er glad, trygg og fornøyd for det meste. Klart vi har problemer, men det har alle forhold. Kanskje det faktisk er bedre å slå seg til ro, fokusere på det positive og gjøre det beste ut av det? Hvis man elsker hverandre og er knyttet til hverandre og klarer å leve ganske godt sammen, så er det kanskje like greit? I det neste forholdet dukker det sikkert opp andre problemer.

Vet ikke hva konklusjonen ble her, men jeg tror jeg synes at du skal forsøke å slå deg til ro, det finnes ingen perfekt drømmemann, og hvis du snakker med partneren din så kanskje han vil prøve å rette opp noen småfeil.

Lykke til uansett hva du gjør.

[Gjest rota]

Du er muligens kravstor, men det er nå en gang slik du er som person da. Du liker å få feedback, og kanskje litt motstand? Mere mentale utfordringer. Jeg vet ikke om du har venner og andre som du kan få dekket slike behov med. Men spørsmålet blir om det er nok for deg å få dekket behovet av andre, eller om det er viktig at partneren vil gi deg noe tilbake. Det er tross alt partneren man skal tilbringe det meste av dagliglivet med.

Hvis du har begynt og irritere deg allerede nå, hva da om 10 år?

Slik jeg føler du er etter å ha lest dette innlegget, trenger du en mann som er litt komplisert og sammensatt, som du kan bryne deg på. En som kanskje avbryter deg og gir deg skikkelig motstand på dine argumenter. En som kommer med noen hvorfor-spørsmål midt inni en fortelling.

En som bare sitter og lytter, og synes du er spennende osv, vil bare øke din frustrasjon og gi deg følelsen av at du trenger mer enn du egentlig gjør. Behovet for feedback blir overdimensjonert til slutt, og du blir en sann plage for partneren. Du tenker jo ut ifra deg selv og hva du ville ha sagt f.eks i samme situasjon, og skjønner ikke hvordan partneren ikke kan klare og tenke og si slik som du.

Han er en annen type, og tenker annerledes. Tja, kanskje ikke han er den rette heller?

[Gjest - hva er det med meg?]

Du er muligens kravstor, men det er nå en gang slik du er som person da. Du liker å få feedback, og kanskje litt motstand? Mere mentale utfordringer. Jeg vet ikke om du har venner og andre som du kan få dekket slike behov med. Men spørsmålet blir om det er nok for deg å få dekket behovet av andre, eller om det er viktig at partneren vil gi deg noe tilbake. Det er tross alt partneren man skal tilbringe det meste av dagliglivet med.

Hvis du har begynt og irritere deg allerede nå, hva da om 10 år?

Slik jeg føler du er etter å ha lest dette innlegget, trenger du en mann som er litt komplisert og sammensatt, som du kan bryne deg på. En som kanskje avbryter deg og gir deg skikkelig motstand på dine argumenter. En som kommer med noen hvorfor-spørsmål midt inni en fortelling.

En som bare sitter og lytter, og synes du er spennende osv, vil bare øke din frustrasjon og gi deg følelsen av at du trenger mer enn du egentlig gjør. Behovet for feedback blir overdimensjonert til slutt, og du blir en sann plage for partneren. Du tenker jo ut ifra deg selv og hva du ville ha sagt f.eks i samme situasjon, og skjønner ikke hvordan partneren ikke kan klare og tenke og si slik som du.

Han er en annen type, og tenker annerledes. Tja, kanskje ikke han er den rette heller?

Takk for svar.

Jeg har et par venninner som jeg kan utfolde meg dypere med, pluss en kamerat som jeg kan snakke lenge og om alt mulig med, men jeg unngår ham da han liker meg litt for godt.

Er klar over at jeg må bruke andre som kan utfordre meg mer mentalt, slik jeg savner fra min partner. Han kan ikke oppfylle alle krav hos meg, og han har massevis av flotte sider, som jeg virkelig setter pris på og som er sjeldne hos en mann.

Men jeg tar meg stadig i å stønne inni meg, og tenke 'er det alt han har å si' eller 'er han virkelig så dum?'. Han er ikke dum, men noe enklere enn meg, og han uttrykker seg ofte dårlig. Han er oppegående når det gjelder politikk og forretninger, og dette 'tiltrekker' meg.

Ved å bruke andre enn ham til å få det jeg trenger av inspirasjon og filosofi, er risikoen at jeg føler at jeg 'svikter' ham fordi han ikke strekker til på dette plan, og jeg må bruke andre.

Dermed blir jeg enda mer klar over hvor 'flat' han er?

Men disse to samtalepartnerne mine som er dype, engasjerte og har rik fantasi som meg har andre sider - men jeg kunne aldri bodd sammen med dem fordi de har andre sider som jeg ikke helt handskes med...

Jeg tenker selvsagt som du, hva om 10 år. Skal jeg trekkes ned på hans plan, eller skal jeg klare å stimulere ham oppover? Dvs, forandre ham? Eller har jeg da blitt lei for lengst? Eller greier jeg å fokusere og sette pris på hans andre kvaliteter?

Det vites ikke nå, jeg syns tanken på å bli singel igjen og treffe nye menn er slitsom. Vi er så godt kjent med hverandres familier, venner osv. Det er så mye som stemmer.

Jeg må kanskje bare jobbe mer med meg selv en stund for å se hvordan det går - han vil svært gjerne at jeg skal si ifra om det er noe som plager meg, slik at vi kan ordne opp i det. Og han er kjempegod på selvkritikk, selv om han blir såret. Det er ikke alt man greier å endre...Men jeg blir litt gretten, og det merker han jo.

En annen ting - om dette hadde vært for 20 eller 30 år siden, hadde andre nok bare fnyst av problematikken min. I dette århundret er det normalt å være kravstor... Dessverre, og vondt å se at det også rammer meg.

[Gjest - hva er det med meg?]

Jeg har nok hverken noe svar eller løsning til deg.

Ville bare si at jeg har det på akkurat samme måten selv. Jeg er mye yngre enn deg, men har rukket å være i en del seriøse forhold for det. Det har alltid vært meg som har gått.

Det har likevel vært svært vanskelig og tungt. Jeg har ofte bestemt meg for å avslutte et forhold selvom jeg har svært sterke følelser for den det gjelder. Det er typisk for det vi snakker om her.

Nå er jeg i et ett år gammelt forhold. Han er 15 år eldre enn meg, men vi er på samme plan og alderen betyr lite for oss. Det er faktisk sånn at jeg føler meg eldre enn han. Hvertfall mentalt. Partneren min er veldig glad i å snakke, snakke om følelser osv, og han er veldig emosjonell. Problemet er at mye av det han snakker om er "svada" hvertfall i mine øyne, og jeg får vondt når jeg tar meg selv i å tenke det. Men jeg irriterer meg over at jeg ikke klarer å ta det som for han er veldig seriøst, seriøst. For meg er det en masse klisjéer, tomme ord, ting vi har hørt 100 ganger før osv.

På den andre siden er han nesten perfekt på mange andre områder. Han er omtenksom, morsom, hyggelig, flink med matlaging, husarbeid osv.I perioder har jeg klart å slå meg til ro med at jeg kan ha de dype samtalene med venner, og jeg kan ha den trygge, hyggelige kosen med han. Vi har god sex, vi er lidenskapelige (i hvertfall noen ganger) og det er mye vi syns er morsomt å gjøre sammen.

Vi krangler mye, han er ofte sur og har han en dårlig dag kan du banne på at han ikke vil gjøre noen verdens ting for at det ikke skal gå utover meg. Jeg har lett for å bli offer, siden jeg har blitt misbrukt i et tidligere forhold og derfor er veldig usikker i konflikter og generelt. Han går i forsvar med en gang, og det er vanskelig for meg å ta opp ting med han. Derfor holder jeg mye inne og blir lett deppa.

Jeg tenker ofte at dette er vanskelig og at jeg ikke kan leve sånn. Men får jeg det bedre uten han? Neppe. Jeg er glad, trygg og fornøyd for det meste. Klart vi har problemer, men det har alle forhold. Kanskje det faktisk er bedre å slå seg til ro, fokusere på det positive og gjøre det beste ut av det? Hvis man elsker hverandre og er knyttet til hverandre og klarer å leve ganske godt sammen, så er det kanskje like greit? I det neste forholdet dukker det sikkert opp andre problemer.

Vet ikke hva konklusjonen ble her, men jeg tror jeg synes at du skal forsøke å slå deg til ro, det finnes ingen perfekt drømmemann, og hvis du snakker med partneren din så kanskje han vil prøve å rette opp noen småfeil.

Lykke til uansett hva du gjør.

Tusen takk for interessant svar.

[Muse1365380276]

Jeg kjenner meg igjen i mye av det du skriver fra min egen histore. Det gjelder det at man er den som går fra partnere fordi man ikke finner dem "utfordrende" nok.

Jeg ser mye fint i forslagene du har fått fra Solveig og andre, det at du må legge vekt på det gode i forholdet, samt at du ikke kan forvente alle behov dekket av partneren.

Men, i alle innleggene dine har du beskrivelser av partneren din som vitner om at du ikke ser på ham som en likeverdig intellektuelt sett.

Dette er etter min mening en større trussel enn et haltende sexliv. Etter min mening er det å snakke sammen den viktigste komponenten i et samliv. Gjennom å sette ord på tanker og følelser kan man nå frem til hverandre og lære seg selv og den andre å kjenne på flere plan.

Jeg vet mange er uenige i dette verdisynet og setter andre ting like høyt eller høyere, men siden du virker som en som trenger noe å bryne deg på, sier jeg dette.

Det å være oppgitt (ja, faktisk å ha gitt opp) over partnerens manglende respons tror jeg er et sterkt symptom på at dere ikke er kompatible.

Beklager at dette ble så negativt, men min erfaring er at man må ha en intellektuell kompatibel partner.

Trygghet og varme kan mange gi, men kjedsomhet er ikke verdt det for meg.

Lykke til

Mvh

[Gjest rota]

Takk for svar.

Jeg har et par venninner som jeg kan utfolde meg dypere med, pluss en kamerat som jeg kan snakke lenge og om alt mulig med, men jeg unngår ham da han liker meg litt for godt.

Er klar over at jeg må bruke andre som kan utfordre meg mer mentalt, slik jeg savner fra min partner. Han kan ikke oppfylle alle krav hos meg, og han har massevis av flotte sider, som jeg virkelig setter pris på og som er sjeldne hos en mann.

Men jeg tar meg stadig i å stønne inni meg, og tenke 'er det alt han har å si' eller 'er han virkelig så dum?'. Han er ikke dum, men noe enklere enn meg, og han uttrykker seg ofte dårlig. Han er oppegående når det gjelder politikk og forretninger, og dette 'tiltrekker' meg.

Ved å bruke andre enn ham til å få det jeg trenger av inspirasjon og filosofi, er risikoen at jeg føler at jeg 'svikter' ham fordi han ikke strekker til på dette plan, og jeg må bruke andre.

Dermed blir jeg enda mer klar over hvor 'flat' han er?

Men disse to samtalepartnerne mine som er dype, engasjerte og har rik fantasi som meg har andre sider - men jeg kunne aldri bodd sammen med dem fordi de har andre sider som jeg ikke helt handskes med...

Jeg tenker selvsagt som du, hva om 10 år. Skal jeg trekkes ned på hans plan, eller skal jeg klare å stimulere ham oppover? Dvs, forandre ham? Eller har jeg da blitt lei for lengst? Eller greier jeg å fokusere og sette pris på hans andre kvaliteter?

Det vites ikke nå, jeg syns tanken på å bli singel igjen og treffe nye menn er slitsom. Vi er så godt kjent med hverandres familier, venner osv. Det er så mye som stemmer.

Jeg må kanskje bare jobbe mer med meg selv en stund for å se hvordan det går - han vil svært gjerne at jeg skal si ifra om det er noe som plager meg, slik at vi kan ordne opp i det. Og han er kjempegod på selvkritikk, selv om han blir såret. Det er ikke alt man greier å endre...Men jeg blir litt gretten, og det merker han jo.

En annen ting - om dette hadde vært for 20 eller 30 år siden, hadde andre nok bare fnyst av problematikken min. I dette århundret er det normalt å være kravstor... Dessverre, og vondt å se at det også rammer meg.

Hva med kjærligheten da?

Det virker som du finner partner etter shopping-prinsippet. Litt for hodestyrt kanskje, hva sier hjertet ditt?

[Gjest - hva er det med meg?]

Hva med kjærligheten da?

Det virker som du finner partner etter shopping-prinsippet. Litt for hodestyrt kanskje, hva sier hjertet ditt?

Jeg falt for ham fra første stund, han er jo virkelig en bra fyr - kjekk også! Har vært svært forelsket, men selvsagt er det ikke like intenst hele tiden, og det dabber jo også av noe.

Men jeg har altså disse periodene hvor jeg syns han er litt håpløs, og hvor jeg kjenner at jeg blir 'ond' og irritert på ham.

I de siste 2-3 dagene derimot, syns jeg han er fabelaktig, og jeg vil bare gifte meg og få barn - fordi han er så fin. Akkurat som om jeg vil skynde meg før jeg ombestemmer meg igjen, og det er hverken en god holdning eller tanke, men jeg kan ikke tenke meg noen bedre enn ham...

Så hva er problemet da? Hva er det som har gjort at jeg plutselig syns han er så fantastisk igjen? Vel, vi har vært sosiale, han har snakket om ting som jeg ikke har så mye kunnskap om, han har vært 'sterk', sprudlende, pratsom og - seg selv.

Ja - slik har jeg det i dag.

Det er kjærlighet, men hvorfor er jeg ikke fornøyd hele tiden? Kanskje det er helt normalt. Jeg har også mine dager da jeg er mindre sosial, trist og kanskje usikker. Antakelig er jeg bare kravstor, kanskje er jeg faktisk dum som ikke forstår at han ikke kan være supermann hele tiden? Eller er det en varselklokke i meg som ringer, fordi jeg føler noe er galt.

Jeg tror jeg må velge å ignorere denne, og forstå meg selv og andre bedre.

Jeg vurderer jo sterkt å dele livet med denne mannen, så det er ingenting som er mer viktig for meg akkurat nå, enn at dette fortsatt skal føles riktig.

Akkurat nå syns jeg han er verdens beste, og jeg er nesten flau fordi jeg har 'klaget' på et samlivsforum. Men likevel; frustrasjonen har vært der - og jeg har vært svært urolig for de negative følelsene mine.

Takk igjen for svar (skriv gjerne mer)!

[Gjest Grynet68]

Takk for svar.

Jeg vil forsøke å fire på kravene, jobbe med meg selv og være mer overbærende. Og ikke minst, la være å komme med nedlatenhet, noe som sårer han mye. Jeg tror kanskje dette bidrar til at han hemmes i sin utfoldelse.

Vi har satt pris på hverandres forskjeller fordi vi utfyller hverandre. Når vi har vært mye sammen, kan jeg bli veldig lei - men er vi borte en dag fra hverandre savner vi hverandre svært.

Mottar for øvrig gjerne flere innspill.

Jeg kjenner meg også godt igjen i din beskrivelse. Riktignok er ikke jeg så flink til å gå; jeg "haler" det litt ut, håper å forandre - og så er det heller han som går til slutt ... Men årsaken er ofte den samme, jeg synes han er for inaktiv, for lite energisk - eller for lite stimulerende intellektuelt. Og da føler ikke den andre parten seg særlig vel - over tid. Bare tenk deg selv; om du ikke oppfylte den andres forventninger, da føler man seg liten etterhvert.

Nei, jeg tror ikke jeg kan leve med en mann jeg blir oppgitt over og stadig føler det mangler noe ved - kommunikasjon er noe av det viktigste ved et forhold. Begge må være på noenlunde samme nivå når det gjelder nysgjerrighet, energi, ønske om engasjement - selv om det går i ulike retninger - slik at man utfyller hverandre.

Jeg har også møtt en som er mye eldre; 14 år. Det funker jo ikke så bra iom. at jeg ønsker meg barn, han er klar for bestefarrollen (voksne barn). Så det blir ikke oss. Men mentalt er vi helt på bølgelengde! Håper og tror jeg kan finne en litt mer jevnaldrende på samme nivå

[Gjest - hva er det med meg...eller...oss kvinner....??]

Jeg kjenner meg også godt igjen i din beskrivelse. Riktignok er ikke jeg så flink til å gå; jeg "haler" det litt ut, håper å forandre - og så er det heller han som går til slutt ... Men årsaken er ofte den samme, jeg synes han er for inaktiv, for lite energisk - eller for lite stimulerende intellektuelt. Og da føler ikke den andre parten seg særlig vel - over tid. Bare tenk deg selv; om du ikke oppfylte den andres forventninger, da føler man seg liten etterhvert.

Nei, jeg tror ikke jeg kan leve med en mann jeg blir oppgitt over og stadig føler det mangler noe ved - kommunikasjon er noe av det viktigste ved et forhold. Begge må være på noenlunde samme nivå når det gjelder nysgjerrighet, energi, ønske om engasjement - selv om det går i ulike retninger - slik at man utfyller hverandre.

Jeg har også møtt en som er mye eldre; 14 år. Det funker jo ikke så bra iom. at jeg ønsker meg barn, han er klar for bestefarrollen (voksne barn). Så det blir ikke oss. Men mentalt er vi helt på bølgelengde! Håper og tror jeg kan finne en litt mer jevnaldrende på samme nivå

Men da har du også erfart mye og lett lenge (hvis du er født i -68)? Og når endelig en passer med intellektet ditt, vil du gå av andre årsaker...?

Det skal ikke være lett. Men hvor vanskelig skal det være?

Jeg syns dette er en viktig problemstilling. Har tenkt mye på dette i det siste.

Kvinnens selvstendighet på de fleste plan, gjør at kvinner ofte ikke trenger en mann. Skal man være 'singel' resten av livet fordi man har blitt så kravstor?

Generelt sett er vel kvinner mer entusiastiske når det gjelder det meste? Særlig pratsomme og nysgjerrige.

Menn har jo (hatt) en litt annen rolle - han skal vel ikke nødvendigvis være vår bestevenninne...?

Som tidligere nevnt i denne tråden, er det nok viktig at man har andre som kan stimulere der partneren ikke strekker til. Jeg snakker selvsagt ikke om på det seksuelle plan..! :-)

Menn tror jeg har lettere for å tilpasse seg i et forhold enn kvinner. Vi vil gjerne ha det sånn, og sånn og sånn - og helst sånn! Også manipulerer vi, litt hit og dit - sånn.

Når jeg ikke ser respons på meg/andre fra min partner, kan jeg miste litt respekt. Og det taler ikke til noens fordel. Av og til forteller jeg det til ham, det jeg ikke liker. (han gjør det til meg også) Og han forsøker virkelig å forandre seg for min skyld. Setter pris på at jeg sier ifra!

Men i virkeligheten, manipulerer jeg ham da? Er jeg i full gang med å forandre og forme ham? Vel, han er også bevisst på at man er forskjellig, og at man skal ivareta sin integritet, og har vett til å si ifra.

Jeg må ta meg selv sammen og huske på hvor viktig det er å ivareta respekten til hverandre. Jeg tror respekt er alt i et forhold, det er jo selve grunnstenen i kjærligheten. Det er jo der beundringen spirer fra....!

[Gjest rota]

Jeg falt for ham fra første stund, han er jo virkelig en bra fyr - kjekk også! Har vært svært forelsket, men selvsagt er det ikke like intenst hele tiden, og det dabber jo også av noe.

Men jeg har altså disse periodene hvor jeg syns han er litt håpløs, og hvor jeg kjenner at jeg blir 'ond' og irritert på ham.

I de siste 2-3 dagene derimot, syns jeg han er fabelaktig, og jeg vil bare gifte meg og få barn - fordi han er så fin. Akkurat som om jeg vil skynde meg før jeg ombestemmer meg igjen, og det er hverken en god holdning eller tanke, men jeg kan ikke tenke meg noen bedre enn ham...

Så hva er problemet da? Hva er det som har gjort at jeg plutselig syns han er så fantastisk igjen? Vel, vi har vært sosiale, han har snakket om ting som jeg ikke har så mye kunnskap om, han har vært 'sterk', sprudlende, pratsom og - seg selv.

Ja - slik har jeg det i dag.

Det er kjærlighet, men hvorfor er jeg ikke fornøyd hele tiden? Kanskje det er helt normalt. Jeg har også mine dager da jeg er mindre sosial, trist og kanskje usikker. Antakelig er jeg bare kravstor, kanskje er jeg faktisk dum som ikke forstår at han ikke kan være supermann hele tiden? Eller er det en varselklokke i meg som ringer, fordi jeg føler noe er galt.

Jeg tror jeg må velge å ignorere denne, og forstå meg selv og andre bedre.

Jeg vurderer jo sterkt å dele livet med denne mannen, så det er ingenting som er mer viktig for meg akkurat nå, enn at dette fortsatt skal føles riktig.

Akkurat nå syns jeg han er verdens beste, og jeg er nesten flau fordi jeg har 'klaget' på et samlivsforum. Men likevel; frustrasjonen har vært der - og jeg har vært svært urolig for de negative følelsene mine.

Takk igjen for svar (skriv gjerne mer)!

Ja, hva er det med deg?

De kritiske tankene dine kan jo være som du sier en varselklokke som forteller deg at dette ikke vil holde i lengden.

Men det kan faktisk også være noe i deg som gir deg litt panikk. At du kanskje intuitivt skjønner at du har funnet den rette, men at det skremmer deg. Redselen for det som da 'må' skje, gjør at du leter panisk etter alt du kan finne av 'feil' ved ham. Redd for å miste friheten, for å bli etablert med barn osv.

Så lenge du ikke får bestemt deg, har du en retrettmulighet, er det den du så gjerne vil beholde?

[Gjest - hva er det med meg?]

Ja, hva er det med deg?

De kritiske tankene dine kan jo være som du sier en varselklokke som forteller deg at dette ikke vil holde i lengden.

Men det kan faktisk også være noe i deg som gir deg litt panikk. At du kanskje intuitivt skjønner at du har funnet den rette, men at det skremmer deg. Redselen for det som da 'må' skje, gjør at du leter panisk etter alt du kan finne av 'feil' ved ham. Redd for å miste friheten, for å bli etablert med barn osv.

Så lenge du ikke får bestemt deg, har du en retrettmulighet, er det den du så gjerne vil beholde?

Det er nok kanskje som du sier, det at jeg vurderer å gi slipp på min retrettmulighet, ved være samboer og snart kjøpe leilighet/hus sammen.

Å si ja til resten av livet sammen med han - det er nemlig der vi er.

Det ingen fare forbundet med ham, men kanskje det å gi helt slipp på min frihet i forhold til å treffe andre menn er skremmende? Altså, som man på godt norsk kaller det; kalde føtter. Og jeg har alltid vært redd for å gå glipp av noe...

Jeg har tenkt mye, og jeg er stadig mer skråsikker på at siden føttene stort sett er varme og fine - er forholdet dømt til å vare! Jeg elsker ham, akkurat som han er.

Og de gangene jeg føler han er 'dum', skal jeg heller gå tilbake inn i meg selv. Jeg er sannelig ikke perfekt jeg heller. Et forhold er å gi og ta, og det går ikke av seg selv. Man er to ansvarlige individer som begge må gi det næring. Det er det som er så spennende og utfordrende...

[Gjest rota]

Det er nok kanskje som du sier, det at jeg vurderer å gi slipp på min retrettmulighet, ved være samboer og snart kjøpe leilighet/hus sammen.

Å si ja til resten av livet sammen med han - det er nemlig der vi er.

Det ingen fare forbundet med ham, men kanskje det å gi helt slipp på min frihet i forhold til å treffe andre menn er skremmende? Altså, som man på godt norsk kaller det; kalde føtter. Og jeg har alltid vært redd for å gå glipp av noe...

Jeg har tenkt mye, og jeg er stadig mer skråsikker på at siden føttene stort sett er varme og fine - er forholdet dømt til å vare! Jeg elsker ham, akkurat som han er.

Og de gangene jeg føler han er 'dum', skal jeg heller gå tilbake inn i meg selv. Jeg er sannelig ikke perfekt jeg heller. Et forhold er å gi og ta, og det går ikke av seg selv. Man er to ansvarlige individer som begge må gi det næring. Det er det som er så spennende og utfordrende...

Du er med andre ord et svært ansvarsfult menneske som ikke hopper inn i noe uten å tenke seg om.

Du tenker langsiktig og vurderer frem og tilbake alle fallgruber. Bra!

Ønsker deg lykke til med mannen, det blir nok veldig bra skal du se, når du begynner og slappe av etter å ha tatt det endelige valget.

[Gjest - hva er det med meg?]

Du er med andre ord et svært ansvarsfult menneske som ikke hopper inn i noe uten å tenke seg om.

Du tenker langsiktig og vurderer frem og tilbake alle fallgruber. Bra!

Ønsker deg lykke til med mannen, det blir nok veldig bra skal du se, når du begynner og slappe av etter å ha tatt det endelige valget.

Tusen takk!

Fint å diskutere med deg, og dere andre. Det hjelper å lufte tankene av og til!

Håper du har det greit selv!