Det måtte bli slutt til slutt eller.....

[Gjest kjærlighetssorg]

Kjæresten min og jeg har vært sammen i ca. 1,5 år. Vi startet hele forholdet i gal ende, med at han fortsatt ikke var separert, selvom det var like før. Vi har kjent hverandre i noen år tidligere og har flere felles bekjente.

Ihvertfall så har denne tiden vært utrolig kaotisk. Han har skilt seg. Han har 2 barn på 9 og 7 år, som han tilbringer noe tid med. Han har solgt huset og kjøpt et nytt, som vi har startet oppussing på.

Jeg kommer veldig godt ut av det med hans barn og vi tilbrakte 1 uke sammen i sommer.

Kjæresten min har hatt problemer med psyken hele tiden. Han mener selv han er et psykopatoffer og har prøvd psykolog for å få hjelp. Jeg har støttet og forstått veldig mye, men jeg er langt fra hvordan er i psyken. Jeg har fast jobb, som jeg går til hver dag og han velger å ikke jobbe, fordi han mener selv han ikke har overskudd til det.

Han har lenge vært usikker med at vi skal få barn engang. Jeg er 31 og ønsker dette engang i nær fremtid.

Det har hele tiden vært turbulent og hans følelser for meg går opp og ned sammen med hans humør. Han må ha noen dager alene før og etter at han skal ha barna, så det har ofte blitt en krangel eller at jeg har følt meg skjøvet unna. Jeg har også blitt usikker på hans følelser, selvom han sier at det ikke har noe med oss å gjøre. Han vil at vi skal være kjærester, så da trenger jo ikke jeg å være der "hele tiden".

Ihverfall, så har han hatt barna fra mandag til onsdag og jeg skulle ligge over sammen med alle sammen fra tirsdag til onsdag. Jeg skulle på jobb dagen etter, så jeg var litt usikker, men datteren ville det så gjerne.

Kjæresten viste med engang at noe ikke var helt som det skulle da jeg kom. Han var veldig trøtt, selvom han bare hadde kost seg med barna hele dagen. Jeg tok dem med og handlet, slik at han kunne sove litt. Det må sies at det var et par ting jeg brydde meg litt med, men som er noe av det å oppdra barn. Han fortalte senere at han følte at jeg hadde tatt kontrollen over ettermiddagen.

Han innrømte dagen etterpå at han egentlig ville være alene med barna og var kanskje sjalu på meg. Han føler seg underlegen meg og vet ikke helt hvor dette forholdet går. Han vet ikke hva han vil og sa at han er utrolig glad i meg, men vet ikke om han elsket meg akkurat da. Han sier at han ikke har overskudd til å gi meg det jeg trenger og må derfor være alene noen ganger.For 5 dager siden var han redd for å miste meg.Han sier så mye imot seg selv at jeg ikke kan være sikker på at det han sier er sant. Han blir veldig sliten av å ha barna, selvom han ikke jobber.

For første gang satte jeg hardt mot hardt og sa det var slutt. Han ville ikke det, men ville at vi skulle være fra hverandre for å tenke litt. Han sa han aldri fikk muligheten til å savne meg. Jeg er den som pleier å kaste inn hånkleet og gir han det han trenger: av tid, kjærlighet, forståelse, støtte, tålmodighet(noen ganger ikke). Denne gangen kunne jeg ikke snu. Han sa han ikke elsket meg og at han trengte tid. Han skulle få slippe å ta avgjørelsen. Jeg tok med meg tingene og sa at nå var det slutt. Han ville ikke det og kom til å ringe meg, men jeg sa at det ikke kom til å hjelpe.Jeg er langt ifra sikker på det, fordi nå vil jeg egentlig at han vil ringe snart.

Jeg er sååå glad i ham og vil ikke dette, men jeg kunne ikke lenger gå på akkord med meg selv.

Vi har hatt så utrolig mange gode stunder, men jeg har alltid vært der når han har knipset. På tide å si ifra.

Kan vi ha en sjanse? Han har mange problemer med seg selv, men håper at de blir færre?

Vær så snill og gi meg noen råd elller erfaringer.

Klemmer

[Solveig Vennesland, Familierådgiver]

Hei!

Jeg synes ikke det var så rart at du måtte sette foten ned etter så mye frem og tilbake med kjæresten. Når det er sagt tror jeg forholdet dere har startet kom for raskt i gang og med for mye innblanding av gammelt forhold og dårlig helse. Det har liksom ikke blitt helt dere, men du har måttet forholde deg til så mye annet i hans tidligere liv. Det tar tid å avslutte og fordøye et avsluttet samliv og familieliv. Det høres ikke ut til at kjæresen din er ferdig med den jobben. Han trenger nok både tid og flere krefter for å takle sine farsrolle som nyskilt, og som enslig mann, og han trenger å rydde opp i sine følelser. Så lenge han sliter her vil du oppleve at han motsier seg selv og kommer med merkelige budskap om forholdet til deg og deres fremtid. Ta en pause og forklar ham hvorfor du trenger det. Men muligheten for et forhold på sikt er vel til stede for det?