Å reise bort uten å avtale (laaangt)

[Gjest prust]

Mannen min har det nok litt tungt for tiden. Vi bor 45 mil unna hjemstedet hans, han er enebarn og foreldrene begynner å bli gamle og til dels skrale. Her på Sørlandet har vi bygd hus, fått barn, etablert oss med gode venner + min familie (mor, far, søster/svoger + div. kusiner og tante/onkel). Lengselen hans etter å flytte til hjemstedet har økt betraktelig det siste året.

Jeg har IKKE lyst til å flytte. Jeg stortrives der når vi er på ferie, men vi har ikke noe nettverk der. Ingen venner, ingen barn vi kjenner - bare hans foreldre og noen gamle tanter og onkler.

I går var mannen min på Østlandet på et møte (reiste onsdag) - og han skulle komme tilbake i går kveld. Klokka 16 fikk jeg en tekstmelding der han skrev : "Det er kortere til ...... enn til Sørlandet. Er det i orden at jeg reiser dit en tur?"

Jeg ringte ham og sa at det ikke passet så bra, først og fremst fordi jeg liker å være forberedt på at han skal være borte + at vi skal på slektssamling lørdag ettermiddag (min slekt) + i 40 års dag til en kamerat av ham på kvelden.

Han reiste likevel.

Jeg var så nedfor i går. Uten forvarsel skal jeg da være alene med ungene fra onsdag morgen til søndag kveld! Jeg presiserte at jeg unner ham å reise dit, men vi MÅ avtale slike ting, når en er en familie!

Nesten det samme skjedde i vår. Da var han i Telemark på besøk til noen venner av oss. Plutselig får jeg melding om at han drar til Vestlandet for helga. Jeg var så sint! Noen timer seinere fikk jeg ny melding om at han kom hjem likevel fordi foreldrene var bortreist i helga, og da gadd han ikke reise.

Hva synes dere ? Er dette akseptabel oppførsel? Krever ikke et samliv og et familieliv at en avtaler ting som skjer utenom det hverdaglige? Han synes jeg overreagerer - det var jo bare snakk om tre dager ekstra. BARE tre dager...

Gi meg råd dere!

[Gjest yodo]

Kjære deg!

Du overreagerer. Prøv å sette deg litegrann inn i hans situasjon. Mener ikke at du skal gå med på å flytte, men gi litt slakk, da... Man må faktisk finne seg i at ikke ALT kan avtales på forhånd. Slik er ikke verden.

[Gjest prust]

Kjære deg!

Du overreagerer. Prøv å sette deg litegrann inn i hans situasjon. Mener ikke at du skal gå med på å flytte, men gi litt slakk, da... Man må faktisk finne seg i at ikke ALT kan avtales på forhånd. Slik er ikke verden.

OK svar. Er du mann? Mulig jeg overreagerer. Men jeg mener at når en ikke lenger er fri og frank - og bor sammen med noen, må en informere hverandre om slike ting PÅ FORHÅND, ikke i det en gjør det.

Tipper han hadde fått bakoversveis om jeg hadde gjort det samme.

[Gjest sykkelturisten]

OK svar. Er du mann? Mulig jeg overreagerer. Men jeg mener at når en ikke lenger er fri og frank - og bor sammen med noen, må en informere hverandre om slike ting PÅ FORHÅND, ikke i det en gjør det.

Tipper han hadde fått bakoversveis om jeg hadde gjort det samme.

Neste gang han er på reise og muligheten er der for at han skal gjøre det samme, så spør han på forhånd, "_har_ du tenkt å besøke foreldrene dine eller noen andre denne gangen?"

Svarer han ja da, ja så kan dere jo diskutere der og da om det er greit for deg og du får forberede deg på at du skal være alene.

Siden det har skjedd to ganger allerede er nok sannsynligheten for at det skjer igjen stor.

[Gjest prust]

Neste gang han er på reise og muligheten er der for at han skal gjøre det samme, så spør han på forhånd, "_har_ du tenkt å besøke foreldrene dine eller noen andre denne gangen?"

Svarer han ja da, ja så kan dere jo diskutere der og da om det er greit for deg og du får forberede deg på at du skal være alene.

Siden det har skjedd to ganger allerede er nok sannsynligheten for at det skjer igjen stor.

Ja, det er nok lurt å gjøre det. Spurte ham i går om han hadde tenkt på det på forhånd, å reise. Da svarte han at han hver eneste dag tenkte på å reise dit....

Trod du en eller annen terapeut eller psykolog kunne hjelpe oss med dette? Vi kan jo ikke ha det sånn fremover!

[Gjest sykkelturisten]

Ja, det er nok lurt å gjøre det. Spurte ham i går om han hadde tenkt på det på forhånd, å reise. Da svarte han at han hver eneste dag tenkte på å reise dit....

Trod du en eller annen terapeut eller psykolog kunne hjelpe oss med dette? Vi kan jo ikke ha det sånn fremover!

Nei, slik nytter det ikke å ha det i all fremtid...

Kanskje det kan være lurt å kontakte familievernkontoret. Alene eller aller helst være enige om det og gå dit sammen.

Det høres ut som han har en enorm hjemlengsel til stedet han har vokst opp. Trives han ikke der dere bor?

[Gjest lillekanin]

Hei prust!

Jeg syns situasjonen høres veldig vanskelig ut, for dere begge! Jeg kan på en måte skjønne at han ønsker å flytte nærmere hjemstedet, særlig hvis foreldrene begynner å bli gamle og litt skrale. Kanskje trives han ikke så godt der dere bor nå?

Når man har barn, så MÅ ting planlegges. Sånn er det bare. Er ikke du gravid med nr. 3 nå også? Det sier seg selv at han kan ikke "levva livet" og reise bort uten å avtale det på forhånd.

Jeg tror at en del foreldre, og kanskje særlig menn, etter noen år får nærmest litt "panikk". Føler seg veldig låst, alt handler om barna og bleier og legoklosser. Hvor ble det av en selv i det hele? Og da kan det være naturlig både å ønske seg tilbake til "bedre tider", og kanskje til et STED man bodde på før. Altså at fordi det kan være slitsomt med barn og styr, så ønsker man å flytte til hjemstedet sitt. Irrasjonelt, men logisk likevel. Fordi man underbevisst knytter hjemstedet til frihet, ungdomstiden, vennene.

Det å få barn er en stor påkjenning, og i noen tilfeller kan det gi problemer for en eller begge. Man kan få problemer med parforholdet, eller den ene kan ha problemer med å oppfylle sine egne behov.

Hos oss ble mannen min deprimert omkring tiden da eldstemann ble født. Vi gledet oss veldig til barnet skulle komme, men likevel ble det en stor psykisk påkjenning. Han drømte og sto i, og det var tydelig at han følt ansvar både for babyen og for meg, og at innimellom følte han det som et tungt ansvar. At han ikke strakk til. Han gikk til legen, som var veldig forståelsesfull, og som sa at det faktisk var en ganske vanlig reaksjon på det å få barn, spesielt for menn. Mannen min gikk på antidepressiva i over ett år, og det hjalp veldig godt.

Jeg mener nemlig at det som skjer høres ut som HANS problem. Kanskje han føler seg bundet, eller utilstrekkelig, eller er engstelig for at noe skal hende med deg elelr barna. Og det kan være vanskelig å sette ord på. Snakk sammen, og prøv å være på hans side i dette. Det er nok han som har det tyngst.

[petter smart]

Lider han av en depresjon? Jeg kan ikke skjønne at en voksen mann, med kone og barn, bare plutselig MÅ hjem å besøke foreldrene sine.

Det må være mulig å planlegge dette. Evt utsette det til en gang det passer når han får et innfall.

Skjer dette ofte? Er det kun en sjelden gang bør det gå bra for din del, selv om jeg heller ikke hadde blitt særlig glad. Det er jo mulig du har planlagt noe. Og dere har jo barn også, da bør han ta mer ansvar.

[Gjest prust]

Nei, slik nytter det ikke å ha det i all fremtid...

Kanskje det kan være lurt å kontakte familievernkontoret. Alene eller aller helst være enige om det og gå dit sammen.

Det høres ut som han har en enorm hjemlengsel til stedet han har vokst opp. Trives han ikke der dere bor?

Nei, han sier han ikke trives. Trives med jobben, men ikke kollegene. Men vi har brukt mange år på å bygge opp vennskap. Nå har vi 3-4 vennepar som vi er gode venner med - og like mange som vi treffer av og til som vi kan ha det koselig sammen med.

Men det er jo mitt hjemsted da... Han har ingen kontakt med kamerater fra hjemstedet sitt. Tror det ville bli vanskelig å flytte dit.

Har nevnt det med terapi, men som et typisk mannfolk som han er, så vil han det ikke. Tror likevel jeg skal ringe å bestille en time - det er sikkert ventetid.

Det er to løsninger, slik jeg ser det: Enten at han bearbeider det tunge han har, og klarer å fokusere på de positive sidene ved å bo her. Eller at jeg gir meg, og vi flytter dit.

[Gjest prust]

Lider han av en depresjon? Jeg kan ikke skjønne at en voksen mann, med kone og barn, bare plutselig MÅ hjem å besøke foreldrene sine.

Det må være mulig å planlegge dette. Evt utsette det til en gang det passer når han får et innfall.

Skjer dette ofte? Er det kun en sjelden gang bør det gå bra for din del, selv om jeg heller ikke hadde blitt særlig glad. Det er jo mulig du har planlagt noe. Og dere har jo barn også, da bør han ta mer ansvar.

Ja, jeg tror han må ha en eller annen form for depresjon, uten at jeg kjenner særlig til dette.

Vi kan ha det kjempekoselig i flere dager, planlegge de rommene vi holder på å pusse opp, besøke venner eller andre ting - og så er det bare en liten bagatell som skal til så er han helt nede i kjelleren. Sitter bare og glor på tekst-tv eller i femte veggen.

[laban]

Jeg tror du må forsøke å komme ham i forkjøpet, slik som sykkelturisten foreslår. Da vil han kanskje oppdage at du ikke blir sur eller "nekter" ham å dra, såfremt dere planlegger det sammen.

Jeg tror mange menn har det på den måten med ting de kvier seg litt for å ta opp - de later som ingenting helt til det nesten er for sent, og så kommer de med det "spontant" når det ikke er mulig å utsette det lenger. Mannen din er ikke den eneste som velger den taktikken, uten å gå i detalj ;-)

Jeg tror ikke dere nødvendigvis trenger hjelp utenfra hvis dette er eneste problemet. Men kanskje dere kunne komme fram til noen enkle "regler" (høres barnslig ut, men hankjønn liker noe konkret å forholde seg til) av typen "all overnatting borte skal avtales på forhånd, før reisen starter, og ved direkte kontakt, ikke via SMS eller telefon". Prøv å finne et punkt hvor _du_ bør skjerpe deg litt også (du får om nødvendig konstruere noe med et snev av sannhet i), slik at det går i balanse.

Ikke bråk om den enkeltepisoden, bare si at den fikk deg til å tenke på hvordan det vil bli når dere blir enda flere i familien, og at du da synes dere trenger noen faste regler for å kunne holde oversikten, eller noe annet svada.

Som du forstår, er jeg helt enig med deg - jeg kan ikke fordra at noen endrer opplegg i siste liten. Jeg godtar det gjerne når jeg får bearbeidet det litt, men jeg skulle ønske at de rundt meg kunne være strategiske nok til ikke å overrumple meg. De VET jo at det da er større risiko for at jeg setter meg på bakbeina.

[Gjest prust]

Hei prust!

Jeg syns situasjonen høres veldig vanskelig ut, for dere begge! Jeg kan på en måte skjønne at han ønsker å flytte nærmere hjemstedet, særlig hvis foreldrene begynner å bli gamle og litt skrale. Kanskje trives han ikke så godt der dere bor nå?

Når man har barn, så MÅ ting planlegges. Sånn er det bare. Er ikke du gravid med nr. 3 nå også? Det sier seg selv at han kan ikke "levva livet" og reise bort uten å avtale det på forhånd.

Jeg tror at en del foreldre, og kanskje særlig menn, etter noen år får nærmest litt "panikk". Føler seg veldig låst, alt handler om barna og bleier og legoklosser. Hvor ble det av en selv i det hele? Og da kan det være naturlig både å ønske seg tilbake til "bedre tider", og kanskje til et STED man bodde på før. Altså at fordi det kan være slitsomt med barn og styr, så ønsker man å flytte til hjemstedet sitt. Irrasjonelt, men logisk likevel. Fordi man underbevisst knytter hjemstedet til frihet, ungdomstiden, vennene.

Det å få barn er en stor påkjenning, og i noen tilfeller kan det gi problemer for en eller begge. Man kan få problemer med parforholdet, eller den ene kan ha problemer med å oppfylle sine egne behov.

Hos oss ble mannen min deprimert omkring tiden da eldstemann ble født. Vi gledet oss veldig til barnet skulle komme, men likevel ble det en stor psykisk påkjenning. Han drømte og sto i, og det var tydelig at han følt ansvar både for babyen og for meg, og at innimellom følte han det som et tungt ansvar. At han ikke strakk til. Han gikk til legen, som var veldig forståelsesfull, og som sa at det faktisk var en ganske vanlig reaksjon på det å få barn, spesielt for menn. Mannen min gikk på antidepressiva i over ett år, og det hjalp veldig godt.

Jeg mener nemlig at det som skjer høres ut som HANS problem. Kanskje han føler seg bundet, eller utilstrekkelig, eller er engstelig for at noe skal hende med deg elelr barna. Og det kan være vanskelig å sette ord på. Snakk sammen, og prøv å være på hans side i dette. Det er nok han som har det tyngst.

Kloke ord fra deg, lille kanin!

Tror du kan være inne på noe. Vi har vært sammen i tolv år, gift i ni, og har barn på 2 og 4 år + en i magen. Har bodd her siden 1996. I begynnelsen var det ikke gitt at vi skulle bo her "for alltid". Kanskje han føler at jeg har lurt ham?

Tror du er inne på noe når du sier han lengter tilbake til hjemstedet fordi da han bodde der, var han fri, hadde mange venner der, og livet lå liksom foran ham...

Det blir desidert ikke det samme hvis vi flytter dit nå. Han er ikke 19 år lenger (som han var da vi ble sammen) - og han har famlie.

[Gjest sykkelturisten]

Nei, han sier han ikke trives. Trives med jobben, men ikke kollegene. Men vi har brukt mange år på å bygge opp vennskap. Nå har vi 3-4 vennepar som vi er gode venner med - og like mange som vi treffer av og til som vi kan ha det koselig sammen med.

Men det er jo mitt hjemsted da... Han har ingen kontakt med kamerater fra hjemstedet sitt. Tror det ville bli vanskelig å flytte dit.

Har nevnt det med terapi, men som et typisk mannfolk som han er, så vil han det ikke. Tror likevel jeg skal ringe å bestille en time - det er sikkert ventetid.

Det er to løsninger, slik jeg ser det: Enten at han bearbeider det tunge han har, og klarer å fokusere på de positive sidene ved å bo her. Eller at jeg gir meg, og vi flytter dit.

Kanskje det beste ville være å flytte "midt imellom"... (vi vil etterhvert velge den løsningen...)

Mye anna spiller også inn, vil du like deg der?, er det noenlunde lik størrelse på stedet du flytter fra til dit du kommer? Muligheter for jobber av interesse?

Husk at barn skaper nettverk. Er du en litt åpen person og litt kontaktsøkende selv, tror jeg ikke det med venner blir vanskelig. Og vennene dere har der dere bor nå vil jo være venner for alltid selv om det blir lengre tid mellom hver gang en sees med store avstander.

Selv flyttet jeg 250 mil vekk fra både venner og familie for noen år tilbake, jeg har fått nye venner her jeg er nå, men kvier meg ikke for å flytte herfra når den dagen kommer. Jeg har jo bare skaffet meg et større nettverk.

[Gjest prust]

Kanskje det beste ville være å flytte "midt imellom"... (vi vil etterhvert velge den løsningen...)

Mye anna spiller også inn, vil du like deg der?, er det noenlunde lik størrelse på stedet du flytter fra til dit du kommer? Muligheter for jobber av interesse?

Husk at barn skaper nettverk. Er du en litt åpen person og litt kontaktsøkende selv, tror jeg ikke det med venner blir vanskelig. Og vennene dere har der dere bor nå vil jo være venner for alltid selv om det blir lengre tid mellom hver gang en sees med store avstander.

Selv flyttet jeg 250 mil vekk fra både venner og familie for noen år tilbake, jeg har fått nye venner her jeg er nå, men kvier meg ikke for å flytte herfra når den dagen kommer. Jeg har jo bare skaffet meg et større nettverk.

Midt i mellom er ingen løsning for oss. Det blir jo langt oppe i Setesdalen eller Røldal....

Nei, skal vi en gang flytte, må det bli til hans hjemsted. Det er ei bygd, nydelig natur, men utrolig gjennomsiktig. Svigermor vet "alt om alle", og det byr meg i mot. Hvis jeg skal bli kjent med noen, interesserer det meg midt på ryggen om hva foreldrene heter eller om en onkel var alkoholiker (satt litt på spissen).

Vi bor i en stor by, i et byggefelt ei mil utenfor sentrum. Det kryr av lekekamerater til barna, og de har 150 meter trygg skolevei.

Når det gjelder jobbmuligheter, er det kanskje vanskeligst for meg på hans hjemplass. Her er det omvent. Han pendler fem mil hver vei til sin jobb.

Synes det høres FÆLT ut å flytte :-(

[Gjest lillekanin]

Kloke ord fra deg, lille kanin!

Tror du kan være inne på noe. Vi har vært sammen i tolv år, gift i ni, og har barn på 2 og 4 år + en i magen. Har bodd her siden 1996. I begynnelsen var det ikke gitt at vi skulle bo her "for alltid". Kanskje han føler at jeg har lurt ham?

Tror du er inne på noe når du sier han lengter tilbake til hjemstedet fordi da han bodde der, var han fri, hadde mange venner der, og livet lå liksom foran ham...

Det blir desidert ikke det samme hvis vi flytter dit nå. Han er ikke 19 år lenger (som han var da vi ble sammen) - og han har famlie.

Nei, livet blir definitivt aldri det samme igjen, selv om dere flytter til hans hjemsted. Ungdomstiden er forbi, og med kone og snart 3 barn blir ikke livet som før, selv om han flytter til hjemstedet sitt.

Men i en litt frustrert og kanskje tung periode kan det underbevisst føles som om at alt ville blitt mye bedre "hvis bare....".

Om han føler seg "lurt" av deg er vel ikke sikkert, men kanskje han føler at han gikk inn i noe uten helt å vite hva han gikk til, kanskje han ikke føler at han noen gang tok en avgjørelse på at "her skal vi bo", det bare ble sånn.

Jeg stopper også opp en gang i blant og lurer på "er det sånn vi skal ha det", var det sånn vi ville ha det, eller bare ble det sånn.

Et fullstendig sidespor, men likevel: Min mann fikk altså en depresjon etter at eldstemann var født, og slet lenge med det. Han fikk en ny nedtur allerede da jeg ble gravid med nr. 2, til tross for at det var planlagt og at vi var enige om det.

Vi bodde på et sted vi ikke trivdes så veldig godt, vi ønsket oss enebolig, og vi ønsket å bo nærmere jobbene våre. Så vi kjøpte enebolig på arbeidsstedet, og solgte leiligheten vi hadde hatt.

Flyttet, og trodde at dette var lykken. Stor enebolig, stor tomt, flott beliggenhet.

Men vi oppdaget at det ikke var så idyllisk. For vi jobber alt for mye, og bruker alt for mye penger på å bo. Vi får for lite tid til hverandre, både som par og som familie. Så vi velger å selge eneboligen å flytte i rekkehus. Altså legger vi eneboligdrømmen på hylla i noen år, mens barna er små, og dermed håper vi på å få en bedre hverdag.

Jeg merket i vinter på mannen min at hele situasjonen slet veldig på ham. Han jobbet mye, hadde hele tiden dårlig samvittighet for at han burde gjort enda mer, og ikke minst for at han fikk for lite tid med ungene. Jeg merket også at depresjonen var på full fart tilbake. For min mann i hvertfall tror jeg det var tyngden av ansvaret for kone og to barn som var det verste. Redsel for ikke å være bra nok, for ikke å få gjort alt, for ikke å ha penger til strømregninga.

Hvis mannen din sliter veldig, så tror jeg dere MÅ sette dere ned og se på hva dere kan gjøre for at situasjonen skal bli bedre for dere alle.

[Gjest lillekanin]

Ja, jeg tror han må ha en eller annen form for depresjon, uten at jeg kjenner særlig til dette.

Vi kan ha det kjempekoselig i flere dager, planlegge de rommene vi holder på å pusse opp, besøke venner eller andre ting - og så er det bare en liten bagatell som skal til så er han helt nede i kjelleren. Sitter bare og glor på tekst-tv eller i femte veggen.

Ville bare si noe om depresjon, psykolog og menn. :-)

Min mann, og sikkert mange andre menn, har tilnærmet allergi mot psykologer, terapeuter og slikt. Jeg klarte ikke å overtale min mann til å gå til psykolog. Derimot klarte jeg å overtale ham til å gå til legen, snakke ut om en del ting der, og legen sendte ham hjem med piller. Selv om kanskje psykologer kan gjøre samme nytte som piller, og uten å tilføre noe "kunstig", så hjelper ikke det hvis ikke den som lider av en depresjon er villig til det eller innstilt på det.

[Gjest ikke sign]

Jeg hadde nok ikke likt det, nei. Kanskje han gjør det på den måten siden han vet du ikke liker det? Forstår han vil besøke dem, men dere bør avtale på forhånd. Hadde blitt lei meg, jeg..

[Celia]

Hei du!

Vet du, jeg tror kanskje dere må finne et kompromiss til slutt, om dere skal kunne holde sammen, og unngå slike "overraskende" turer fra mannen din.

Om dere ikke kan flytte akkurat midt i mellom, hva med et sted der ingen av dere "hører til", men litt nærmere et av hjemstedene? Kanskje dere kan finne et sted der dere kan få arbeid i nærheten begge to.

Det finnes så mange fine steder her i Norge, bare man er villig til å flytte på seg..

(Noe jeg godt skjønner at mange ikke er; siden jeg ikke vil det selv.. )

Har ikke hatt samme problemet selv, vi er fra nesten samme sted, men har blitt nødt til å flytte et stykke unna pga sambos jobbmuligheter. Jeg står egentlig veldig fritt (utdanningsløs) og det er lettere med jobb her i en litt større sted. SElv om vi flyttet "hjemmefra" så bor vi bare ca 1,5 times kjøring unna så det er jo lett å komme seg på besøk...

Det er aldri greit det der, når det alltid er en av partene som ikke finner seg til rette.

Men som andre her og sier så vil jeg jo mene at har man barn, og reiser i jobben, så kan man jo reise hjem i fritiden... Det er jo slitsomt å være alene med to barn, spesielt når man venter en til, og har belaget seg på at ektefellen kommer hjem! Det er noe helt annet når man VET at det gjelder en uke, og ikke to-tre dager.

Håper dere finner ut av det! Om dere vil flytte til en veldig fin, idyllisk, sentral og naturskjønn småby, så har jeg løsningen!! )

Lykke til med både mann og barn da! Håper han kan se din situasjon i det hele også!

Kos,

[Gjest prust]

Hei du!

Vet du, jeg tror kanskje dere må finne et kompromiss til slutt, om dere skal kunne holde sammen, og unngå slike "overraskende" turer fra mannen din.

Om dere ikke kan flytte akkurat midt i mellom, hva med et sted der ingen av dere "hører til", men litt nærmere et av hjemstedene? Kanskje dere kan finne et sted der dere kan få arbeid i nærheten begge to.

Det finnes så mange fine steder her i Norge, bare man er villig til å flytte på seg..

(Noe jeg godt skjønner at mange ikke er; siden jeg ikke vil det selv.. )

Har ikke hatt samme problemet selv, vi er fra nesten samme sted, men har blitt nødt til å flytte et stykke unna pga sambos jobbmuligheter. Jeg står egentlig veldig fritt (utdanningsløs) og det er lettere med jobb her i en litt større sted. SElv om vi flyttet "hjemmefra" så bor vi bare ca 1,5 times kjøring unna så det er jo lett å komme seg på besøk...

Det er aldri greit det der, når det alltid er en av partene som ikke finner seg til rette.

Men som andre her og sier så vil jeg jo mene at har man barn, og reiser i jobben, så kan man jo reise hjem i fritiden... Det er jo slitsomt å være alene med to barn, spesielt når man venter en til, og har belaget seg på at ektefellen kommer hjem! Det er noe helt annet når man VET at det gjelder en uke, og ikke to-tre dager.

Håper dere finner ut av det! Om dere vil flytte til en veldig fin, idyllisk, sentral og naturskjønn småby, så har jeg løsningen!! )

Lykke til med både mann og barn da! Håper han kan se din situasjon i det hele også!

Kos,

Takk for gode ord :-)

Tror ikke flytting til et annet sted er løsningen for oss. Enten blir vi her, eller flytter til hans hjemsted.

Har vært helt utafor på jobben i dag. "Lammet" i hodet, med gråten i halsen. Har snakket en gang kort med ham, men han var ikke i pratehumør. Han sender glade, lykkelige meldinger om hvor fint han har det akkurat nå. Jeg kjemper mellom å prøve å glede meg på hans vegne over at han det fint, og å gremme meg over at han stakk av.....:-(

Har forresten bestemt meg for å gå på den 40-års festen (til kameraten hans) likevel, selv om ikke han blir med. Det blir sikkert gøy å være sammen med andre. Har jo ordnet barnevakt.

Men -det er nok på tide med en ordenlig lang seriøs prat. Vi er dårlige på det. Enten krangler vi, eller bagatelliserer problemet.....

[Celia]

Takk for gode ord :-)

Tror ikke flytting til et annet sted er løsningen for oss. Enten blir vi her, eller flytter til hans hjemsted.

Har vært helt utafor på jobben i dag. "Lammet" i hodet, med gråten i halsen. Har snakket en gang kort med ham, men han var ikke i pratehumør. Han sender glade, lykkelige meldinger om hvor fint han har det akkurat nå. Jeg kjemper mellom å prøve å glede meg på hans vegne over at han det fint, og å gremme meg over at han stakk av.....:-(

Har forresten bestemt meg for å gå på den 40-års festen (til kameraten hans) likevel, selv om ikke han blir med. Det blir sikkert gøy å være sammen med andre. Har jo ordnet barnevakt.

Men -det er nok på tide med en ordenlig lang seriøs prat. Vi er dårlige på det. Enten krangler vi, eller bagatelliserer problemet.....

Ja, gå på festen du, så kan jo han sitte der på fanget hos mor og ha det så bra...!!!

Nei, er jo litt ille at det skal bli sånn da... Men prøv å kose deg og nyt en kveld alene sammen med gode venner! Det kan virke som balsam på sjelen det!!

Ha en fin helg da!!