han vil ikke..

[lillemoren]

hei!

Er en jente på 21år,(han 26år.) som av mange grunner ikke ønsker å vente til jeg blir"gammel" til å få barn. (Har mye problemer med underlivet) Er redd for at jeg ikke vil bli mamma om jeg ikke setter i gang snart, med tanke på magen min og mamma og fødsel historier som kan tyde på en vanskelig fødsel siden "alt" går i arv fra mor til datter. jeg har prøvd å si dette til samboeren min, men hver gang jeg nevner dette så får jeg bare til svar : skal IKKE bli pappa NÅ. Hva om vi venter så lenge med at han IKKE blir pappa noen sinne,med meg iallefall??? Noen som har vært i samme situasjon som kan hjelpe meg med hvordan jeg skal kunne få han til å fortelle meg grunnen til at han ikke vil bli pappa nå? Og hvordan jeg skal klare å få ham til å forstå min situasjon?

Blir VELDIG takknemlig for svar.

MVH

[Gjest KappaGamma]

Kan ikke gi deg det svaret du ønsker, men jeg vil allikevel gi deg et svar. Så får det være opp til deg om du vil reflektere litt

Ønsket om å få "egne" barn, er i bunn og grunn veldig egoistisk, ikke sant? Jeg skjønner deg GODT altså, det er ikke det, men tenk litt over det...

I verden finnes det SÅ mange barn som ikke har foreldre, eller som har meget dårlige foreldre. Som ABSOLUTT trenger deg, DEN DAGEN DU ER MODEN NOK OG HAR UTVIKLET DEG NOK TIL AT DU GREIER Å UTSTYRE DET MENNESKET SOM BEST TENKES KAN, FØR "DET'S" REISE GJENNOM DET VOKSNE LIV, SÅ PERSONEN KAN UTRETTE NOE GODT FOR SEG OG SINE MEDMENNESKER (OG DYR).

Jeg sier ikke at alle 21-åringer ikke er modne nok til å få barn. Det finnes nok noen som er modne nok. Men det finnes desto flere 21-åringer som aldri burde hatt barn, iallefall ikke på ti år!!! Jeg treffer mange av dem dritings hver helg, i full krangel med "alle", og jeg treffer mange av dem på dagtid, der de har allskens konflikter med barnefar og det som er. Jeg sier IKKE at dette er forbeholdt 21-åringer, eller at det kommer til å skje deg hvis du får "tvunget" samboeren til å få lyst på barn nå, men jeg mener bestemt det er en viss korrelasjon mellom de som nesten arrogant (og uten selvinnsikt) tror de er verdensmestere og allvitere - og de som blir jævlig dårlig foreldre. Det finnes slike 30, 40, 50 åringer og, JA, for det er de som aldri vokser seg ut av dette, men det finnes desto fler slike 21-åringer. Som kunne blitt meget gode foreldre, hadde de bare ventet ti år. "Slike" vil selvfølgelig aldri greie å innse at de er dårlige foreldre. De ender med å få barn som blir prikk like bitchy og umoden og evt bortskjemt som dem selv, eller barn som ender opp som psykiatriske pasienter pga de "sår" det skaper å vokse opp med en selvsentrert "verdensmester" som forelder.

Er du "en slik" person, så er det vel uansett ikke noe jeg kan si - da har du vel din "plan" for hvordan du skal greie dette (JA, det er mange 21-åringer som har blitt utmerkede foreldre, det er ikke dét - men du har et utrolig dårlig utgangspunkt når ikke engang din samboer ønsker barn nå!!)

Hva med å sjekke muligheten for å få fryse ned eggceller? Hvis ikke i norge, hva med i danmark, og så vente noen år - hvis du ABSOLUTT vil ha egne barn?? Ellers finnes den gode løsningen jeg ihvertfall synes det står respekt av (med mindre det er av en overflatisk falsk drivkraft); adopsjon.

Reflekter litt over hvorfor du på død og liv vil ha et eget barn... jeg skjønner deg som sagt godt, men du kan lære mye om deg selv hvis du tenker etter

[Gjest Pricilla]

Kan ikke gi deg det svaret du ønsker, men jeg vil allikevel gi deg et svar. Så får det være opp til deg om du vil reflektere litt

Ønsket om å få "egne" barn, er i bunn og grunn veldig egoistisk, ikke sant? Jeg skjønner deg GODT altså, det er ikke det, men tenk litt over det...

I verden finnes det SÅ mange barn som ikke har foreldre, eller som har meget dårlige foreldre. Som ABSOLUTT trenger deg, DEN DAGEN DU ER MODEN NOK OG HAR UTVIKLET DEG NOK TIL AT DU GREIER Å UTSTYRE DET MENNESKET SOM BEST TENKES KAN, FØR "DET'S" REISE GJENNOM DET VOKSNE LIV, SÅ PERSONEN KAN UTRETTE NOE GODT FOR SEG OG SINE MEDMENNESKER (OG DYR).

Jeg sier ikke at alle 21-åringer ikke er modne nok til å få barn. Det finnes nok noen som er modne nok. Men det finnes desto flere 21-åringer som aldri burde hatt barn, iallefall ikke på ti år!!! Jeg treffer mange av dem dritings hver helg, i full krangel med "alle", og jeg treffer mange av dem på dagtid, der de har allskens konflikter med barnefar og det som er. Jeg sier IKKE at dette er forbeholdt 21-åringer, eller at det kommer til å skje deg hvis du får "tvunget" samboeren til å få lyst på barn nå, men jeg mener bestemt det er en viss korrelasjon mellom de som nesten arrogant (og uten selvinnsikt) tror de er verdensmestere og allvitere - og de som blir jævlig dårlig foreldre. Det finnes slike 30, 40, 50 åringer og, JA, for det er de som aldri vokser seg ut av dette, men det finnes desto fler slike 21-åringer. Som kunne blitt meget gode foreldre, hadde de bare ventet ti år. "Slike" vil selvfølgelig aldri greie å innse at de er dårlige foreldre. De ender med å få barn som blir prikk like bitchy og umoden og evt bortskjemt som dem selv, eller barn som ender opp som psykiatriske pasienter pga de "sår" det skaper å vokse opp med en selvsentrert "verdensmester" som forelder.

Er du "en slik" person, så er det vel uansett ikke noe jeg kan si - da har du vel din "plan" for hvordan du skal greie dette (JA, det er mange 21-åringer som har blitt utmerkede foreldre, det er ikke dét - men du har et utrolig dårlig utgangspunkt når ikke engang din samboer ønsker barn nå!!)

Hva med å sjekke muligheten for å få fryse ned eggceller? Hvis ikke i norge, hva med i danmark, og så vente noen år - hvis du ABSOLUTT vil ha egne barn?? Ellers finnes den gode løsningen jeg ihvertfall synes det står respekt av (med mindre det er av en overflatisk falsk drivkraft); adopsjon.

Reflekter litt over hvorfor du på død og liv vil ha et eget barn... jeg skjønner deg som sagt godt, men du kan lære mye om deg selv hvis du tenker etter

Jøss! Så du råder en jente på 21 år fra å få egne barn og heller adoptere? Vel... tanken med adopsjon er god - så klart! MEN ærlig talt!

At man ikke bør få barn før begge er klare og begge ønsker det er jo enting, da kan det gå galt hvis hun blir gravid, men dette gjelder alle aldre! Ikke bar 21-åringer som du skriver så mye om her.. Møter fulle 30 åringer og 40 åringer og 50 åringer her helg jeg! Er DE dårlige foreldre tror du? Skal man ikke leve selv om man har blitt mor eller far?

For min egen del så vil jeg aldri adoptere et barn. Kunne sikkert gitt et adoptiv-barn en trygg framtid osv. men det ville føltes unaturlig for meg p ha en datter fra Kina. Jeg vil ha mitt eget kjøtt og blod. Kaller ikke det egoistisk, emn naturlig! Det er et bånd som ikke kan bli sterkere mellom mor og barn, og DET synes jeg alle kvinner som ønsker (og kan) skal få oppleve uten å få dårlig samvitighet fordi det lever fattige barn som sulter og dør i verden. Tragisk ja, men å ta fra en kvinne å føde et eget barn synes jeg er å gå for langt.

[favn]

Kan ikke gi deg det svaret du ønsker, men jeg vil allikevel gi deg et svar. Så får det være opp til deg om du vil reflektere litt

Ønsket om å få "egne" barn, er i bunn og grunn veldig egoistisk, ikke sant? Jeg skjønner deg GODT altså, det er ikke det, men tenk litt over det...

I verden finnes det SÅ mange barn som ikke har foreldre, eller som har meget dårlige foreldre. Som ABSOLUTT trenger deg, DEN DAGEN DU ER MODEN NOK OG HAR UTVIKLET DEG NOK TIL AT DU GREIER Å UTSTYRE DET MENNESKET SOM BEST TENKES KAN, FØR "DET'S" REISE GJENNOM DET VOKSNE LIV, SÅ PERSONEN KAN UTRETTE NOE GODT FOR SEG OG SINE MEDMENNESKER (OG DYR).

Jeg sier ikke at alle 21-åringer ikke er modne nok til å få barn. Det finnes nok noen som er modne nok. Men det finnes desto flere 21-åringer som aldri burde hatt barn, iallefall ikke på ti år!!! Jeg treffer mange av dem dritings hver helg, i full krangel med "alle", og jeg treffer mange av dem på dagtid, der de har allskens konflikter med barnefar og det som er. Jeg sier IKKE at dette er forbeholdt 21-åringer, eller at det kommer til å skje deg hvis du får "tvunget" samboeren til å få lyst på barn nå, men jeg mener bestemt det er en viss korrelasjon mellom de som nesten arrogant (og uten selvinnsikt) tror de er verdensmestere og allvitere - og de som blir jævlig dårlig foreldre. Det finnes slike 30, 40, 50 åringer og, JA, for det er de som aldri vokser seg ut av dette, men det finnes desto fler slike 21-åringer. Som kunne blitt meget gode foreldre, hadde de bare ventet ti år. "Slike" vil selvfølgelig aldri greie å innse at de er dårlige foreldre. De ender med å få barn som blir prikk like bitchy og umoden og evt bortskjemt som dem selv, eller barn som ender opp som psykiatriske pasienter pga de "sår" det skaper å vokse opp med en selvsentrert "verdensmester" som forelder.

Er du "en slik" person, så er det vel uansett ikke noe jeg kan si - da har du vel din "plan" for hvordan du skal greie dette (JA, det er mange 21-åringer som har blitt utmerkede foreldre, det er ikke dét - men du har et utrolig dårlig utgangspunkt når ikke engang din samboer ønsker barn nå!!)

Hva med å sjekke muligheten for å få fryse ned eggceller? Hvis ikke i norge, hva med i danmark, og så vente noen år - hvis du ABSOLUTT vil ha egne barn?? Ellers finnes den gode løsningen jeg ihvertfall synes det står respekt av (med mindre det er av en overflatisk falsk drivkraft); adopsjon.

Reflekter litt over hvorfor du på død og liv vil ha et eget barn... jeg skjønner deg som sagt godt, men du kan lære mye om deg selv hvis du tenker etter

Jøss. Du er jo helt på bærtur.

[Gjest mener jeg]

Du kan ikke presse ham, så ikke bli gravid uten han vet det.. det ødelegger bare! Snakk sammen, fortell ham hvorfor. Vil han vente må du jo respektere det! Man er jo to... men forklar ham situasjonen nøye, og la ham tenke på det. Er han ikke klar så vent..

[lillemoren]

Jøss! Så du råder en jente på 21 år fra å få egne barn og heller adoptere? Vel... tanken med adopsjon er god - så klart! MEN ærlig talt!

At man ikke bør få barn før begge er klare og begge ønsker det er jo enting, da kan det gå galt hvis hun blir gravid, men dette gjelder alle aldre! Ikke bar 21-åringer som du skriver så mye om her.. Møter fulle 30 åringer og 40 åringer og 50 åringer her helg jeg! Er DE dårlige foreldre tror du? Skal man ikke leve selv om man har blitt mor eller far?

For min egen del så vil jeg aldri adoptere et barn. Kunne sikkert gitt et adoptiv-barn en trygg framtid osv. men det ville føltes unaturlig for meg p ha en datter fra Kina. Jeg vil ha mitt eget kjøtt og blod. Kaller ikke det egoistisk, emn naturlig! Det er et bånd som ikke kan bli sterkere mellom mor og barn, og DET synes jeg alle kvinner som ønsker (og kan) skal få oppleve uten å få dårlig samvitighet fordi det lever fattige barn som sulter og dør i verden. Tragisk ja, men å ta fra en kvinne å føde et eget barn synes jeg er å gå for langt.

Tror det er blitt misforståing her, jeg vil IKKE tvinge samboeren min til noen ting som helst, et barn SKAL ha to foreldre. Jeg er ikke en så ond person at jeg presser noen til noe. Og det er faktisk noen 21åringer som er ferdig med "fyllalivet", noe som jeg er.Jeg føler meg klar til å begynne et nytt liv med en liten, som jeg faktisk også vet at ikke forblir liten, at ansvaret varer livet ut. Jeg har litt celler i hodet selv om jeg "bare" er 21 år. Det jeg vil frem til er at jeg vil vite grunnen til at han ikke er klar for barn, bare ikke den lette setningen: Vil ikke bli pappa nå. Det er ikke verre enn det. Og ja,jeg er klar over at det går an å adoptere. Men gleden med å få sitt EGET barn. "Alle" kvinner ønske... Så på en måte...har fått minimalt med svar på spørsmålet mitt her egentlig.

Prøv og forstå dette: Jeg vil få vite hvorfor han ikke vil bli pappa nå, men han vil ha barn med meg.

Men bare drit...jeg er jo bare 21år og dum som et brød er det noen som mener. Men for min del, har en del venner som er på alder med meg, de kunne ikke vært bedre foreldre. Et vennepar av oss i 30 årene, DE kunne vært bedre foreldre de.

[Clue1365380406]

Tror det er blitt misforståing her, jeg vil IKKE tvinge samboeren min til noen ting som helst, et barn SKAL ha to foreldre. Jeg er ikke en så ond person at jeg presser noen til noe. Og det er faktisk noen 21åringer som er ferdig med "fyllalivet", noe som jeg er.Jeg føler meg klar til å begynne et nytt liv med en liten, som jeg faktisk også vet at ikke forblir liten, at ansvaret varer livet ut. Jeg har litt celler i hodet selv om jeg "bare" er 21 år. Det jeg vil frem til er at jeg vil vite grunnen til at han ikke er klar for barn, bare ikke den lette setningen: Vil ikke bli pappa nå. Det er ikke verre enn det. Og ja,jeg er klar over at det går an å adoptere. Men gleden med å få sitt EGET barn. "Alle" kvinner ønske... Så på en måte...har fått minimalt med svar på spørsmålet mitt her egentlig.

Prøv og forstå dette: Jeg vil få vite hvorfor han ikke vil bli pappa nå, men han vil ha barn med meg.

Men bare drit...jeg er jo bare 21år og dum som et brød er det noen som mener. Men for min del, har en del venner som er på alder med meg, de kunne ikke vært bedre foreldre. Et vennepar av oss i 30 årene, DE kunne vært bedre foreldre de.

Joda, jeg skjønner problemet ditt, at han ikke gir et mer utdypende svar. Og jeg er enig med deg i at man kan være gode foreldre i tidlig alder. Jeg ble selv mor som 20-åring. Likevel var jeg mer moden for å bli mor som 25-åring da jeg fikk nr to, merket tydelig forskjellen. Men dette kan jo variere fra person til person.

Når det gjelder det at du ikke får noe skikkelig svar, kan det rett og slett være så enkelt at det er det eneste svaret han har. Kanskje han ikke er helt sikker på hvorfor selv. Det kan også være at han ikke føler seg moden nok til dette ansvaret, selv om du gjør det.

Det har likevel kostet litt mer å bli mor såpass tidlig, å ta seks års utdannelse etterpå på høyskole/universitet var ikke like enkelt som hvis jeg ikke hadde barn. Men det gikk. Nå når jeg er 35 er det flott å ha store barn. Jeg har større utbytte av å ikke være så bundet nå enn jeg var i 20-årene. Jeg hadde også større energi da til småbarn.

[Gjest KappaGamma]

Jøss! Så du råder en jente på 21 år fra å få egne barn og heller adoptere? Vel... tanken med adopsjon er god - så klart! MEN ærlig talt!

At man ikke bør få barn før begge er klare og begge ønsker det er jo enting, da kan det gå galt hvis hun blir gravid, men dette gjelder alle aldre! Ikke bar 21-åringer som du skriver så mye om her.. Møter fulle 30 åringer og 40 åringer og 50 åringer her helg jeg! Er DE dårlige foreldre tror du? Skal man ikke leve selv om man har blitt mor eller far?

For min egen del så vil jeg aldri adoptere et barn. Kunne sikkert gitt et adoptiv-barn en trygg framtid osv. men det ville føltes unaturlig for meg p ha en datter fra Kina. Jeg vil ha mitt eget kjøtt og blod. Kaller ikke det egoistisk, emn naturlig! Det er et bånd som ikke kan bli sterkere mellom mor og barn, og DET synes jeg alle kvinner som ønsker (og kan) skal få oppleve uten å få dårlig samvitighet fordi det lever fattige barn som sulter og dør i verden. Tragisk ja, men å ta fra en kvinne å føde et eget barn synes jeg er å gå for langt.

"Jøss! Så du råder en jente på 21 år fra å få egne barn og heller adoptere?"

Nei. Men hva er egentlig alternativene?

Et av poengene var, at siden samboeren ikke vil, og hun kanskje blir steril (??) av å vente, så ER det jo en mulighet å adoptere den dagen den hun er sammen med føler seg rede for å få barn. Legg forøvrig merke til det jeg skriver nederst.

"At man ikke bør få barn før begge er klare og begge ønsker det er jo enting, da kan det gå galt hvis hun blir gravid, men dette gjelder alle aldre! Ikke bar 21-åringer som du skriver så mye om her.."

Ja, det er jeg fullstendig enig i!!

"Møter fulle 30 åringer og 40 åringer og 50 åringer her helg jeg! Er DE dårlige foreldre tror du? Skal man ikke leve selv om man har blitt mor eller far? "

Jeg møter også 30, 40 og 50 åringer fulle hver helg ja, det er ikke det, og det tror jeg også jeg poengterte? Man skal IKKE slutte å leve selv om man har blitt mor eller far, NEI. Vet jeg er dønn dårlig til å ordlegge meg, har blitt en million misforståelser her, og det skjønner jeg godt når jeg leser hva jeg selv har skrevet.

"For min egen del så vil jeg aldri adoptere et barn. Kunne sikkert gitt et adoptiv-barn en trygg framtid osv. men det ville føltes unaturlig for meg p ha en datter fra Kina. Jeg vil ha mitt eget kjøtt og blod."

Poengterte også at jeg skjønner det GODT

"Kaller ikke det egoistisk, emn naturlig!"

Naturlig, JA. Men: etter å ha snakket med noen kloge hoder om dette, (og jeg kom med samme argumenter som deg), så skjønte jeg også til slutt at det på sett og vis også er egoistisk. UTEN at det dermed er galt for dét!! (Det var uansett ikke poenget her, skjønner ikke hvorfor jeg tok det med i det hele tatt. Kanskje for å ikke gjøre det til verdens undergang for henne DERSOM hun ikke "rekker" å få egne barn før sykdommen gjør henne steril (??), og gi håp om at hun allikevel kan bli mor??)

"Det er et bånd som ikke kan bli sterkere mellom mor og barn, og DET synes jeg alle kvinner som ønsker (og kan) skal få oppleve uten å få dårlig samvitighet fordi det lever fattige barn som sulter og dør i verden."

Selvfølgelig!! Men her var det snakk om en jente som 1.av medisinske grunner helst må ha barn asap, 2.ikke har noen å få barn med (fordi, han vil ikke.)!

Poenget var egentlig: Løsninger. Snakke rundt samboeren? Nei, man bør ikke forsøke å presse han til noe han ikke vil, det er vi enige om, ikke sant. Gjenværende løsninger? Fryse ned egg - hvis det går (vet ikke om det er lov i norge? evt dra til f.eks danmark), vel å merke hvis hennes "sykdom" er av en slik art at man kan - hvis man har frosset ned egg tidligere - bli gravid senere. Siste løsning? Adopsjon (HVIS da sykdommen gjør det umulig å bli gravid senere.)

"Tragisk ja, men å ta fra en kvinne å føde et eget barn synes jeg er å gå for langt."

Det har jeg ikke gjort heller. Det er utrolig trist at hun kanskje aldri får muligheten til å få egne barn. Men, det FINNES meningsfulle alternativer også, selv om hun da kanskje må vente noen år. Og det tror ihvertfall jeg ville vært bedre enn å forsøke å "overtale" samboeren, da han sikkert har sine meget gode grunner for ikke å ville akkurat nå.

[Gjest KappaGamma]

Jøss. Du er jo helt på bærtur.

Ja, jeg var virkelig det :-\

[Gjest KappaGamma]

Tror det er blitt misforståing her, jeg vil IKKE tvinge samboeren min til noen ting som helst, et barn SKAL ha to foreldre. Jeg er ikke en så ond person at jeg presser noen til noe. Og det er faktisk noen 21åringer som er ferdig med "fyllalivet", noe som jeg er.Jeg føler meg klar til å begynne et nytt liv med en liten, som jeg faktisk også vet at ikke forblir liten, at ansvaret varer livet ut. Jeg har litt celler i hodet selv om jeg "bare" er 21 år. Det jeg vil frem til er at jeg vil vite grunnen til at han ikke er klar for barn, bare ikke den lette setningen: Vil ikke bli pappa nå. Det er ikke verre enn det. Og ja,jeg er klar over at det går an å adoptere. Men gleden med å få sitt EGET barn. "Alle" kvinner ønske... Så på en måte...har fått minimalt med svar på spørsmålet mitt her egentlig.

Prøv og forstå dette: Jeg vil få vite hvorfor han ikke vil bli pappa nå, men han vil ha barn med meg.

Men bare drit...jeg er jo bare 21år og dum som et brød er det noen som mener. Men for min del, har en del venner som er på alder med meg, de kunne ikke vært bedre foreldre. Et vennepar av oss i 30 årene, DE kunne vært bedre foreldre de.

Lillemoren, jeg beklager virkelig. Jeg kjenner jo ikke deg, og har ikke noen forutsetninger for å tro at du skal være som visse unge mødre jeg har møtt.

Å være 21 og vite at det er "nå eller aldri", - og atpåtil ha en kjæreste som ikke vil ha barn akkurat nå; ja jeg skjønner godt at du på en måte har bestemt deg/innstilt deg på å få barn i en så ung alder.

Men da har du jo enda ikke fått svar på spm ditt... Huff :-\

Du, 21, innstilt. Han er 26 - han er IKKE innstilt på å få barn nå. Det hadde kanskje ikke du heller vært dersom det ikke hadde vært for at det på en måte var "nå eller aldri"? Jeg går ut ifra at han vet at dette haster for deg, pga sykdom, og at han ikke føler at du overdriver/pusher?

Han kan ha plenty av grunner; han er ung, han vil leve livet ubekymret en god stund til, han er ikke klar for det ansvaret en unge medbringer akkurat nå, lett for HAN - hadde det derimot vært HAN det hadde vært "nå eller aldri" for...

KANSKJE vil han ha et mer seriøst forhold først? (Vet ikke hvor lenge dere har vært sammen, men kanskje har dere forskjellige oppfatninger ang hvor seriøst og dypt forholdet deres egentlig er?) En ting er ofte med gutter; én ting er en rosenrød DRØM om hus og barn og stasjonsvogn, noe helt annet er å PLANLEGGE det når det plutselig ligger nært i tid.

Hvordan du kan få det ut av han? Kanskje ved å vise tydelig at du kommer til å takle svaret han kommer med. Ved å ikke bli hysterisk, knust, osv, men bite tennene sammen og takle det som kommer, selv om det sårer deg.

Med gutter så er det jo ofte akkurat like enkelt som de sier.. Han vil ikke, punktum. Hvorfor? Nei det er det ikke sikkert han vet selv engang. Men vi jenter? Vi TROR det er så mye mer til det, og spekulerer i det vide og det brede (ja du ser jo bare et par avsnitt over her, der setter jeg igang med spekulasjoner...:-\).

[lillemoren]

"Jøss! Så du råder en jente på 21 år fra å få egne barn og heller adoptere?"

Nei. Men hva er egentlig alternativene?

Et av poengene var, at siden samboeren ikke vil, og hun kanskje blir steril (??) av å vente, så ER det jo en mulighet å adoptere den dagen den hun er sammen med føler seg rede for å få barn. Legg forøvrig merke til det jeg skriver nederst.

"At man ikke bør få barn før begge er klare og begge ønsker det er jo enting, da kan det gå galt hvis hun blir gravid, men dette gjelder alle aldre! Ikke bar 21-åringer som du skriver så mye om her.."

Ja, det er jeg fullstendig enig i!!

"Møter fulle 30 åringer og 40 åringer og 50 åringer her helg jeg! Er DE dårlige foreldre tror du? Skal man ikke leve selv om man har blitt mor eller far? "

Jeg møter også 30, 40 og 50 åringer fulle hver helg ja, det er ikke det, og det tror jeg også jeg poengterte? Man skal IKKE slutte å leve selv om man har blitt mor eller far, NEI. Vet jeg er dønn dårlig til å ordlegge meg, har blitt en million misforståelser her, og det skjønner jeg godt når jeg leser hva jeg selv har skrevet.

"For min egen del så vil jeg aldri adoptere et barn. Kunne sikkert gitt et adoptiv-barn en trygg framtid osv. men det ville føltes unaturlig for meg p ha en datter fra Kina. Jeg vil ha mitt eget kjøtt og blod."

Poengterte også at jeg skjønner det GODT

"Kaller ikke det egoistisk, emn naturlig!"

Naturlig, JA. Men: etter å ha snakket med noen kloge hoder om dette, (og jeg kom med samme argumenter som deg), så skjønte jeg også til slutt at det på sett og vis også er egoistisk. UTEN at det dermed er galt for dét!! (Det var uansett ikke poenget her, skjønner ikke hvorfor jeg tok det med i det hele tatt. Kanskje for å ikke gjøre det til verdens undergang for henne DERSOM hun ikke "rekker" å få egne barn før sykdommen gjør henne steril (??), og gi håp om at hun allikevel kan bli mor??)

"Det er et bånd som ikke kan bli sterkere mellom mor og barn, og DET synes jeg alle kvinner som ønsker (og kan) skal få oppleve uten å få dårlig samvitighet fordi det lever fattige barn som sulter og dør i verden."

Selvfølgelig!! Men her var det snakk om en jente som 1.av medisinske grunner helst må ha barn asap, 2.ikke har noen å få barn med (fordi, han vil ikke.)!

Poenget var egentlig: Løsninger. Snakke rundt samboeren? Nei, man bør ikke forsøke å presse han til noe han ikke vil, det er vi enige om, ikke sant. Gjenværende løsninger? Fryse ned egg - hvis det går (vet ikke om det er lov i norge? evt dra til f.eks danmark), vel å merke hvis hennes "sykdom" er av en slik art at man kan - hvis man har frosset ned egg tidligere - bli gravid senere. Siste løsning? Adopsjon (HVIS da sykdommen gjør det umulig å bli gravid senere.)

"Tragisk ja, men å ta fra en kvinne å føde et eget barn synes jeg er å gå for langt."

Det har jeg ikke gjort heller. Det er utrolig trist at hun kanskje aldri får muligheten til å få egne barn. Men, det FINNES meningsfulle alternativer også, selv om hun da kanskje må vente noen år. Og det tror ihvertfall jeg ville vært bedre enn å forsøke å "overtale" samboeren, da han sikkert har sine meget gode grunner for ikke å ville akkurat nå.

hei igjen!

Takker for svar. Har snakket med samboeren min nå,vært sammen i 2 1/2 år forresten, og det vi har er seriøst. Vi vil egentlig vente beggge to, jge for hans skyld, for jeg vet nå litt mer grunnen. Jeg har sagt at jeg vil vente, den dagen han føler seg klar kommer han til meg og spør etter en liten en.Har sagt at han får ta den tiden han trenger, er en dårlig tid å få små på nå, med at vi driver å prøver å få kjøpt hus sammen og alt nå.Men at vi tar sjanser med å vente, men hvor blir gleden av å få et barn om det ikkeer like sterkt ønsket av oss begge? Vi må begge kunne ønske det velkommen til verden.