hva skal jeg si?!!!

[nöytrala]

jeg er gravid 27+4, og svigermor har ved flere anledninger kommentert at hun er redd for at hun ikke vil få så god kontakt med barnebarnet sitt, som hun har med datteren sitt barn.

jeg bor bare 50 meter ifra huset til svigerforeldra mine, mens jeg bor over 40 mil fra mine foreldre.

så, hallo, hun har jo mulighet til å komme å besöke den lille når hun vil.

så snakker hun hele tiden om at man ikke får den samme kontakten med svigerdattra som med hennes egen datter.

men jeg tenker jo ikke å la det gå utover den lille?!

det er helt utrolig hva folk kan bekymre seg over!

jeg föler det så ubekvemt når hun tar opp disse tingene. så nå har jeg begynt å si litt ifra, som f.eks at, ja jeg har en egen mamma (for hun trodde i försten at jeg skulle bli som en datter for ho)

og flere ganger så har ho sakt at hun håper på at jeg vil stole på ho og la ho passe baby`n... Bare si noe sånt! hva svarer jeg da.

og for det förste så stoler jeg ikke på ho (så kansje hun har lakt merke til det?)

vi har så forskjellig syn på barne oppdragelse, OG kosthold til barn. (for ho så er det bare til å kjöre på med kaker, godterier, h-melk til honnikorn e.l)

var hos ho en dag, og da syntes hun barnebarnet var SÅ flink til å spise kveldsmat. for hun hadde spist TO skåler med honnyloops m/ h-melk.

jenta er VELDIG rund ifra för (6år), hun orker ikke å springe engang.

og slik mat er det hos bestemor heletiden.

(det er vist sundt at barn er sånn, for det produserer bra med hjerneceller sier hun og mora til barne barnet)

og hun sitter å skryter over hvor flink dattera hennes er til å oppdra barnet sitt.'

og utifra dette ha jeg jo skjönt at vi ser helt forskellig på dette med barne oppdragelse.

hun håper på å passe min lille baby mes h*n er liten og fortsatt ammer, for jeg kan jo bare fryse ned melk så kan ho varme opp o.l, for det gjorde ho med barnebarnet sitt. og så legger hun ut om hvor flink hun var og hvor herlig det var med et lite barn.

der synes jeg også at det er et lite problem, hun er SÅ fast bestemt på at spedbarn skal gis mat hver 4. time, mens jeg kommer til å legge h*n til brystet hvor ofte h*n vil ha.

det er så mye sånne ting som gjör at jeg ikke får lyst til å gi ho ansvaret for vårt barn for en dag/natt.

er det feli av meg, er det jeg som er for sär?

noen som forstår hva jeg mener?

uansett var det godt å få skrevet det ut...

[Gjest nyah_lita84]

hmm... jeg har ikke barn selv, men tror kanskje at jeg ser litt av problemet ditt... herregud, legge seg opp i alt dette? hvilken panikkalder er det hun har kommet i?

men på en annen side sett... for en dag skader det vel ikke om barnet får et litt annerledes kosthold??

jeg bare deler mine tanker med deg...

lykke til..

[Clue1365380406]

Jeg synes faktisk du er heldig som har en svigermor som bryr seg, og som gjerne vil passe barnet ditt og gi deg litt avlastning.

Tiden kommer da du har behov for det! Kosthold er egentlig bare en bagatell i den store sammenhengen, for det er jo du som er mor, og har barnet det meste av tiden som har mest å si sånn sett. Som jeg ser det er det bare å legge dine meninger om kosthold fram på en fin måte, og håpe at det går greit....men er det egentlig noen katastrofe om barnet ditt får annen mat enn du selv ville gitt det en gang i blant???

At hun er bekymret for samvær med barnebarnet sitt kan jo ha sammenheng med dine holdninger overfor henne. For meg synes det som du har en noe nedlatende holdning. Vær heller glad for at hun vil ha mye kontakt og se det heller sånn at du får avlasting....så får bagateller være akkurat det.

[nöytrala]

Jeg synes faktisk du er heldig som har en svigermor som bryr seg, og som gjerne vil passe barnet ditt og gi deg litt avlastning.

Tiden kommer da du har behov for det! Kosthold er egentlig bare en bagatell i den store sammenhengen, for det er jo du som er mor, og har barnet det meste av tiden som har mest å si sånn sett. Som jeg ser det er det bare å legge dine meninger om kosthold fram på en fin måte, og håpe at det går greit....men er det egentlig noen katastrofe om barnet ditt får annen mat enn du selv ville gitt det en gang i blant???

At hun er bekymret for samvær med barnebarnet sitt kan jo ha sammenheng med dine holdninger overfor henne. For meg synes det som du har en noe nedlatende holdning. Vær heller glad for at hun vil ha mye kontakt og se det heller sånn at du får avlasting....så får bagateller være akkurat det.

det er ikke det at jeg er redd for at kostholdet skal väre litt annerledes en gang i ny og ne. (den lille skal jo få lov til å bli litt bortskjemt).

men det er bare det at ho legger seg opp i mine meninger, og kommenterer at det er feil.

da söstra mi var på besök med barna sine, la svigermor seg opp i hva slags mat de ga barna sine (söstra mi hadde aldrig mött min svigermor för). og da er jeg reddd for hva hun kommer til bry seg med meg som hun kjenner mye bedre.

det er det som er det store problemet for meg.

(kom kansje ikke kom så godt fram i innlegget).

[Clue1365380406]

det er ikke det at jeg er redd for at kostholdet skal väre litt annerledes en gang i ny og ne. (den lille skal jo få lov til å bli litt bortskjemt).

men det er bare det at ho legger seg opp i mine meninger, og kommenterer at det er feil.

da söstra mi var på besök med barna sine, la svigermor seg opp i hva slags mat de ga barna sine (söstra mi hadde aldrig mött min svigermor för). og da er jeg reddd for hva hun kommer til bry seg med meg som hun kjenner mye bedre.

det er det som er det store problemet for meg.

(kom kansje ikke kom så godt fram i innlegget).

Ja, da blir saken litt annerledes, misforsto deg i det forrige innlegget.

Det med at hun bor så nær dere kan bli et stort irritasjonsmoment for deg hvis hun er den typen som legger seg borti alt. Du må prøve å være klar på hva du mener og vis henne (på en fin måte) at du ikke tillater innblanding og synsing fra hennes side.

Av og til kan det jo forresten hende at hun har noe rett i det hun sier, og da bør du være "stor nok" til å innrømme det.

Jeg ser av innlegget ditt at du er litt irritert på henne allerede. Skjønner det godt, jeg har selv hatt svigermor 100 m unna i mange år, og hun var også den typen som la seg borti og kritiserte. Likevel hadde hun sine gode sider, og jeg måtte bare lære meg å fokusere på dem. Jeg sa forresten klart i fra når hun tråkket meg på tærne. Vi ble gode venner, men hun sluttet aldri å kritisere.

En annen ting var at min mann hadde stor respekt for henne, og var en svært lydig sønn for å si det sånn.

Det gode i denne situasjonen var at ungene hadde besteforeldrene så nært.

Jeg tror nok likevel det beste hadde vært å bo lengre unna.....hvorfor ikke tenke på det?