kan noe ondt føre til noe godt?

[pip]

har ikke kalrt å legge fra meg følgende artikkel i klassekampen i dag:

http://www.klassekampen.no/scripts/goto?lid=188691

Tror det er noe i det som står der.

Og husker igjenn hva som skjedde etter 11. september i Oslo: Plutselig begynte alle bilene å stoppe for fotgjengere. Det varte noen månter, før alt var tilbake til "det gamle". Men det var en ganske forunderlig erfaring.

[UHU]

Jeg får ikke tilgang til artikkelen.

[pip]

Det øyet ikke ser

Kan noe utvetydig godt ha onde årsaker?

Av Ottar Brox tirsdag 19. august, 2003

Om en er interessert i politisk historie, som denne sommerens avisdebatter har vist at mange er, kan det være

nyttig å stille et enkelt filosofisk spørsmål: Kan noe utvetydig godt ha onde årsaker? Ville for eksempel Stalins

henrettelser, bondemassakrer og konsentrasjonsleirer ha vært gode, om Sovjetsamveldet på 1980-tallet hadde

kommet ut som «verdens beste samfunn» på FN's rankinglister?

Spørsmålet kan stilles uten at vi er ute etter å dømme om moralsk skyld. Derfor kan vi ta utgangspunkt i Svartedauen.

Den førte til et mye bedre liv for bøndene, altså praktisk talt hele det norske folket, fordi jord ikke lenger var et

knapphetsgode, som eierne kunne utnytte gjennom stive bygselsavgifter. Ble Svartedauden til en Guds gave til folket

av den grunn? Når A er årsak til B, og B er godt, må da A også være godt?

Tilbake til Stalin: Den såkalte Hobsbawns tese, unyansert gjengitt, går ut på at Sovjetkommunismen var en

forutsetning, altså en nødvendig årsak til sosialdemokratiets triumf og velferdsstatene i Vest-Europa. Tesen har mye

for seg: De borgerlige kreftene i vår del av verden ble så skremt av Stalin, og redde for at kommunistpartiene skulle få

makt, at de ble sterkt motivert for å komme fagbevegelsen i møte, eliminere fattigdom og sikre folk helsestell og skole.

Mange vil sjølsagt være opptatt av å framheve andre årsaker til at borgerskapet ble så kompromissvillig, men det er et

sterkt argument for Hobsbawm at diktaturets fall i øst har gjort det lettere å trappe ned de sosiale borgerrettighetene.

Men mye av det sosialdemokratiet gjorde ble så sterkt institusjonalisert at det nå er vanskelig å fjerne, selv om denne

trusselen fra øst er eliminert.

Dersom vi er enige om at velferdsstaten er utvetydig gode, blir da velferdsstatens årsak, Sovjetkommunismen det?

Eller snudd på hodet: Kan velferdsstatens triumf i vest, med folkepensjon og helsestell for alle, ha vært et gode, siden

den hadde det absolutt onde - Stalinterroren og Gulag - som årsak?

Jeg møtte en gang en historiker som hadde fått problemer: Gjennom sitt faglige arbeid hadde han kommet til at

nesten all framgang, ikke bare i teknologi og naturvitenskap, men også i medisin og organisasjon, hadde kommet

gjennom krig. Uten krigene ville menneskeheten ha stått på et langt mindre utviklet stadium. Dette var stikk i strid med

de verdiene og politiske oppfatningene han hadde hatt siden ungdomstida si. Mange av oss kan godta krig for å

forsvare umistelige verdier som frihet og demokrati. Men skal vi godta krig fordi den gir oss bedre transportteknologi,

antibiotika eller planmodeller?

Et annet eksempel: Som mange andre reisende har jeg brukt litt tid på å rusle rundt i Firenze. Enten en tenker på

Toscanas økonomi, eller på de emosjonelle opplevelsene tusenvis har foran Michelangelos David, kan ingen være i tvil

om at kulturskattene er et absolutt og ubetinget gode. Svært mye av disse verdiene består av stein: Kirker, palasser,

milevis av murer, tårn og søyler til varig glede for oss alle.

Stein er et tungt materiale å transportere og bearbeide, særlig uten kompressorer, dynamitt, hydraulikk og

lastebiler. De som gjorde denne jobben, var antakelig ikke motivert av den samme skapergleden som Michelangelo og

Brunelleschi. En nødvendig forutsetning, altså en årsak til våre opplevelser, er en umenneskelig undertrykkelse som i

dag er helt usynlig for oss alle. Det aller meste av denne steinen er nemlig brutt ut, hogd til, transportert og lagt på

plass av slaver, hvis liv var verre enn det var for Stalins fanger. Eller av fattigfolk som måtte slite hele dagen for litt

brød og noen oliven, fordi noen andre, stort sett gjennom voldsbruk, var blitt eiere av den jorda som denne maten

vokste på.

Blir slavehold, føydalsystem og fattigdom godt, eller i alle fall «nødvendig» fordi det har gitt oss evige kulturverdier,

som vi ikke ville ha hatt uten? Vi spør ikke hva de mente om dette, de som måtte piskes og plages for at stein skulle

legges på stein. Den som i dag svarer ja på spørsmålet, bør vel også mene at Moskva-prosesser, Gulag og

summariske henrettelser er godt og nødvendig - om det før eller senere gir ubetinget gode resultater.

Har disse betraktningene bare interesse for forsøk på å avgjøre slike skyldspørsmål som i sommer har vært reist i

avisene? Har de relevans for kommunevalget? Galbraith har sagt at den amerikanske fattigdommen er en forutsetning

for den amerikanske rikdommen. Bør vi se litt nærmere på regjeringens og byrådets «kamp mot den nye

byfattigdommen»? Tenk om den lyktes?

At sammenhenger er usynlige ser ut til å være en viktig forutsetning for ro og orden, for makt uten voldsbruk,

for at vi skal fortsette å ta samfunnet for gitt. Det er det usynlige ved slavenes trøstesløse slit i steinbruddene som

gjør det mulig for oss å oppfatte undertrykkelsen som «nødvendig» for å få frambrakt den italienske

bygningskulturen. Vår samtidige forbrukerkultur bygger også på mange forutsetninger som er usynlige for oss, og

noen av dem er utvilsomt onde - som slitet på plantasjer i fattige land for å skaffe oss luksusgoder, eller det vi gjør

for å sikre at noen er nødt til å gjøre de dårligste jobbene i vår hovedstad.

Vi burde kunne trøste historikeren: Det onde kan aldri bli godt - selv om vi etterpå kan finne at det hadde noen

konsekvenser som vi setter pris på - som bedre flymotorer eller gotiske katedraler.

Ottar Brox er professor i sosiologi

[flisa]

Jeg har nok ikke den rette politiske fargen; - jeg fikk følgende beskjed på den linken din:

Du har ikke tilgang til denne artikkelen!

Kontakt oss om du mener dette er feil, eller om du ønsker tilgang:

[email protected]

[Lenny]

Den artikkelen orker jeg ikke å lese, men det er vel velkjent det..

..at ingenting er så ille at det ikke er godt for noe.

[Lenny]

Den artikkelen orker jeg ikke å lese, men det er vel velkjent det..

..at ingenting er så ille at det ikke er godt for noe.

Det bør ihvertfall være filosofien til en optimist.

Det finnes desverre alt for mange som syntes å ha som filosofi at "ingenting er så godt at det ikke kunne vært enda litt bedre".

[Grip]

Ottar Brox...jaja. Han kunne jeg skrevet noe om, men..

Jeg forsøkte å tenke på dette, men endte bare opp i at teorien også måtte innebære at det gode fører til noe vondt, altså motsatt. Jeg antar man kan argumentere slik.

Deretter ble det enda verre, fordi teorien egentlig sletter ut skillene mellom det gode og det vonde.

.....

Er vi ute for nok en smørje for å rettferdiggjøre venstresidens kuksuging av Pol Pot, Stalin m.v., eller er vi inne på noe interessant?

Favn?

[pip]

Jeg har nok ikke den rette politiske fargen; - jeg fikk følgende beskjed på den linken din:

Du har ikke tilgang til denne artikkelen!

Kontakt oss om du mener dette er feil, eller om du ønsker tilgang:

[email protected]

hehe, det fikk jeg også, 2. gang. Men så fant jeg en snarvei, og har putta hele artikkelen hit

[pip]

Ottar Brox...jaja. Han kunne jeg skrevet noe om, men..

Jeg forsøkte å tenke på dette, men endte bare opp i at teorien også måtte innebære at det gode fører til noe vondt, altså motsatt. Jeg antar man kan argumentere slik.

Deretter ble det enda verre, fordi teorien egentlig sletter ut skillene mellom det gode og det vonde.

.....

Er vi ute for nok en smørje for å rettferdiggjøre venstresidens kuksuging av Pol Pot, Stalin m.v., eller er vi inne på noe interessant?

Favn?

Jeg aner ikke hvem Ottar Bronx er, så en liten oppdatering kunne være interesant.

Man kan trekke alt til Pol Pot, men da blir det ikke fullt så interesant.

Man kan også trekke det til religion, og si at når ondt kan bli til godt, så er det kanskej ikke så ondt allikevel?

Eller aldri så galt at det ikke er godt for noe?

Eller man kan gjøre det til en livsfilosofi, og bli opptimist?

;o)

[pip]

Det bør ihvertfall være filosofien til en optimist.

Det finnes desverre alt for mange som syntes å ha som filosofi at "ingenting er så godt at det ikke kunne vært enda litt bedre".

Nettopp!

[Grip]

Jeg aner ikke hvem Ottar Bronx er, så en liten oppdatering kunne være interesant.

Man kan trekke alt til Pol Pot, men da blir det ikke fullt så interesant.

Man kan også trekke det til religion, og si at når ondt kan bli til godt, så er det kanskej ikke så ondt allikevel?

Eller aldri så galt at det ikke er godt for noe?

Eller man kan gjøre det til en livsfilosofi, og bli opptimist?

;o)

Problemet er at man kan trekke det dithen at "det aldri er så godt at det ikke er vondt for noe."

Og da blir det god plass til pesimister også.

Ottar Brox? Søk på navnet i Kvasir eller noe. Han er professor i sosiologi. En satans fanatiker, grøssende intelligent og spektakulært arrogant. Det var synd at han gikk tapt til sosialismen. Han kunne blitt noe stort.

[jacob]

Jeg aner ikke hvem Ottar Bronx er, så en liten oppdatering kunne være interesant.

Man kan trekke alt til Pol Pot, men da blir det ikke fullt så interesant.

Man kan også trekke det til religion, og si at når ondt kan bli til godt, så er det kanskej ikke så ondt allikevel?

Eller aldri så galt at det ikke er godt for noe?

Eller man kan gjøre det til en livsfilosofi, og bli opptimist?

;o)

Ottar Brox; kjent sosiolog. Han er ansatt på Nibr, men har et professoriat i Tromsø også om jeg ikke husker feil.

Slik jeg har lest Brox, og sekundærlitteratur rundt hans navn, er han kjent for to ting:

a) en forsker kan gjerne være radikal, og

en forsker må ha lov til å tjene penger.

Ottar Brox har i kraft av skrevet en metodebok med en helt anderledes vinkling enn det som er malen for den slags publikasjoner. Tette relasjoner til oppdragsgiver, artikkelskriving og offentlige diskusjoner står sentralt (Praktisk samfunnsvitenskap).

Det som er morsomt med Brox, og som berøres av a), er at en forsker må gjerne ha en radikal mening. Dersom denne ikke korresponderer med oppdragsgivers synspunkter - så må det være lov å utelate de mest radikale standpunktene for å blidgjøre oppdragsgiver. En slik "harmonisk" rapport leveres altså oppdragsgiver. Den "radikale" rapporten deles med forskerfelleskapet.

Jeg går ikke god for at denne fortolkningen deles av andre.