Når han jobber med eksen

[Lora]

Hei!

Jeg (31) har ny kjæreste (33).

Vi har det veldig bra sammen og vil satse på hverandre.

Han jobber i et datafirma hvor også eks'en hans jobber.

De var sammen i bare 4-5 mnd, men jeg synes fortsatt det er vanskelig.Han forsikrer meg om at han er helt ferdig med henne og at hun er ferdig med ham.

Han har tatt meg med til jobben og presentert meg for de han jobber med, bl.a for å forsikre meg om at det bare er meg han vil ha og at han er seriøs.

Hva kan jeg gjøre for å endre tankemønsteret mitt?

[Gjest skyline]

Jeg har selv hatt et kortvarig forhold (ca 4 mnd) til en på arbeidsplassen min og vi jobber fremdeles sammen. Det var en heftig romanse så lenge den varte, men dabbet fort av og ingen av oss er interessert i den andre på "den måten" lenger. Vi spiser lunsj i sammen, kan ta en prat om alt mulig og fungere som gode kolleger. Jeg tenker ikke en gang over at vi har hatt et forhold - er helt ferdig med det. Synes du skal stole på kjæresten din når han sier han er ferdig. Min erfaring sier meg i hvert fall at det som kommer fort ofte blir glemt fort.

Så lenge du ikke har spesielle grunner til ikke å stole på det han sier er det dumt av deg å bruke energi på slike vonde tanker. Prøv å se positivt på det at det går ann å ha et OK kollegialt forhold til en x istedenfor at to som har vært sammen ikke kan omgås hverandre etter at det er slutt!

Lykke til! :-)

[angelica2]

Jeg har selv hatt et kortvarig forhold (ca 4 mnd) til en på arbeidsplassen min og vi jobber fremdeles sammen. Det var en heftig romanse så lenge den varte, men dabbet fort av og ingen av oss er interessert i den andre på "den måten" lenger. Vi spiser lunsj i sammen, kan ta en prat om alt mulig og fungere som gode kolleger. Jeg tenker ikke en gang over at vi har hatt et forhold - er helt ferdig med det. Synes du skal stole på kjæresten din når han sier han er ferdig. Min erfaring sier meg i hvert fall at det som kommer fort ofte blir glemt fort.

Så lenge du ikke har spesielle grunner til ikke å stole på det han sier er det dumt av deg å bruke energi på slike vonde tanker. Prøv å se positivt på det at det går ann å ha et OK kollegialt forhold til en x istedenfor at to som har vært sammen ikke kan omgås hverandre etter at det er slutt!

Lykke til! :-)

??? Var dette et annet forhold enn det som du nå har?

Håper forøvrig det går bra med deg!! Skjedd noe nytt siden sist?

Klem

[Gjest skyline]

??? Var dette et annet forhold enn det som du nå har?

Håper forøvrig det går bra med deg!! Skjedd noe nytt siden sist?

Klem

Snakker om to forskjellige forhold - det andre var mindre komplisert: begge to alene, i hver vår avdeling.

Har ikke skjedd så mye siden sist, går fremdeles å venter..... Vi treffes selv om han skal ta et valg - foreløpig i hvert fall. Han antyder at han håper å få noen ukers betenkningstid og det har jeg gitt han. I mellomtiden velger vi å nyte de mulighetene vi har samtidig som vi prater veldig mye om det valget han står ovenfor. Han er åpen om de problemstillingene han tenker på og vi snakker om hvordan vi bør forholde oss etter at valget er tatt.

Det jeg/vi tenker mest på er om vi uansett kan fortsette å jobbe sammen. Velger han kona, vet jeg ikke om jeg klarer å omgås han daglig uten å få gjøre noe med følelsene mine (det vil ta så mye lenger tid før jeg kommer meg videre.....) og velger han meg er det vel kanskje ikke så lurt å jobbe sammen..... Det er komplisert uansett hva utfallet blir. Er også redd for at jeg fremdeles vil gå å håpe dersom han velger kona, for jeg vet at han, uansett valg, elsker meg. Og hvordan kan jeg la være å håpe når jeg vet hva jeg føler for han og jeg samtidig vet at det er gjensidig?

Det føles litt kaotisk for tiden, men jeg har det stort sett bra allikevel. Humøret skifter fra optimisme til total pessimisme - han sier ting som får meg til å føle at han virkelig helt seriøst vurderer å forlate familien, men han sliter med samvittigheten...... Noen uker går vel fort, får jeg håpe - i mellomtiden tar jeg det jeg kan få!!! :-)

[angelica2]

Snakker om to forskjellige forhold - det andre var mindre komplisert: begge to alene, i hver vår avdeling.

Har ikke skjedd så mye siden sist, går fremdeles å venter..... Vi treffes selv om han skal ta et valg - foreløpig i hvert fall. Han antyder at han håper å få noen ukers betenkningstid og det har jeg gitt han. I mellomtiden velger vi å nyte de mulighetene vi har samtidig som vi prater veldig mye om det valget han står ovenfor. Han er åpen om de problemstillingene han tenker på og vi snakker om hvordan vi bør forholde oss etter at valget er tatt.

Det jeg/vi tenker mest på er om vi uansett kan fortsette å jobbe sammen. Velger han kona, vet jeg ikke om jeg klarer å omgås han daglig uten å få gjøre noe med følelsene mine (det vil ta så mye lenger tid før jeg kommer meg videre.....) og velger han meg er det vel kanskje ikke så lurt å jobbe sammen..... Det er komplisert uansett hva utfallet blir. Er også redd for at jeg fremdeles vil gå å håpe dersom han velger kona, for jeg vet at han, uansett valg, elsker meg. Og hvordan kan jeg la være å håpe når jeg vet hva jeg føler for han og jeg samtidig vet at det er gjensidig?

Det føles litt kaotisk for tiden, men jeg har det stort sett bra allikevel. Humøret skifter fra optimisme til total pessimisme - han sier ting som får meg til å føle at han virkelig helt seriøst vurderer å forlate familien, men han sliter med samvittigheten...... Noen uker går vel fort, får jeg håpe - i mellomtiden tar jeg det jeg kan få!!! :-)

Huff, ja skjønner det er vanskelig, uansett hva valget blir, er det jo litt spesielt å jobbe så tett sammen...

Det avhenger jo selvfølgelig av hva slags jobb både du og han har, men kunne du f.eks. tenke deg å bytte jobb for å få ting litt på avstand?

Hvis kjærligheten er sterk nok, er det jo absolutt ikke noe minus å jobbe hvert sitt sted, uansett om det blir dere eller ikke... Det kan jo hende at dersom du får han litt på avstand (i forhold til å ikke treffe han hver dag på jobben), kan dine følelser endre seg? Har du tenkt på det`?

Skjønner det er både godt og vondt med ventingen - du har ihvertfall han der enda, og når valget kommer vet du ikke hva det blir til, enten kona eller deg. Skjønner du må ha det forferdelig. Vet likssom ikke helt hva jeg skal si...

Må bare si at jeg er glad det ikke er meg... Jeg er kjempelykkelig, etter en skillsmisse - hvor jeg (endelig) har truffet mannen i mitt liv :-) Deilig følelse, og kan ikke helt forestille meg hvordan det ville vært og måtte leve det ut i skjul...

Klem

[Gjest skyline]

Huff, ja skjønner det er vanskelig, uansett hva valget blir, er det jo litt spesielt å jobbe så tett sammen...

Det avhenger jo selvfølgelig av hva slags jobb både du og han har, men kunne du f.eks. tenke deg å bytte jobb for å få ting litt på avstand?

Hvis kjærligheten er sterk nok, er det jo absolutt ikke noe minus å jobbe hvert sitt sted, uansett om det blir dere eller ikke... Det kan jo hende at dersom du får han litt på avstand (i forhold til å ikke treffe han hver dag på jobben), kan dine følelser endre seg? Har du tenkt på det`?

Skjønner det er både godt og vondt med ventingen - du har ihvertfall han der enda, og når valget kommer vet du ikke hva det blir til, enten kona eller deg. Skjønner du må ha det forferdelig. Vet likssom ikke helt hva jeg skal si...

Må bare si at jeg er glad det ikke er meg... Jeg er kjempelykkelig, etter en skillsmisse - hvor jeg (endelig) har truffet mannen i mitt liv :-) Deilig følelse, og kan ikke helt forestille meg hvordan det ville vært og måtte leve det ut i skjul...

Klem

Både jeg og han stortrives med arbeidsplass, arbeidsoppgaver og kolleger (det har vi gjort hele tiden - uavhengig av oss to, jeg har jobbet her noen år lengre enn han....). Har ikke noe særlig lyst å skifte arbeidsplass, men kommer til å gjøre det hvis jeg MÅ (og da tenker jeg hvis det skulle bli oss og arbeidsgiver ikke vil godta at vi jobber så tett sammen - han har jo personalansvar for meg og det kan føre til endel konflikter ifm lønnsspørsmål etc...).

Om følelsene mine hadde endret seg med litt avstand er vanskelig å si. I starten av forholdet holdt vi avstand for vi visste det ville være en lek med følelser og ingen av oss ville vel egentlig bli følelsesmessig involvert i den andre for vi visste det ville bli komplisert. Men, avstand til tross - følelsene kom, treffene ble oftere og følelsene har bare gått dypere og dypere hos begge etter hvert. Han har jo også vært endel ute å reist, både jobb og nå sist i sommerferien, hvor vi har hatt både daglig kontakt og lite kontakt - følelsene har bare blitt sterkere etter det.

Jeg har aldri før opplevd å kjenne en så inderlig, dyp, god og varm følelse for noen andre - ikke engang den dagen jeg stod ved alteret. Det gjør at jeg venter (u)tålmodig og håper på det beste og stoler på at uansett hva det blir til så fikser jeg/vi dette på et eller annet vis :-)