Om BPD og dette med diagnoser

[Gjest Liza i London]

Jeg leser innleggene om hvordan det er aa ha diganosen BPD og tenker paa at baade behandlere og de som faar diagnosen burde være litt mer oppmerksomme på hvordan konsensus om diagnosekriterier oppnaaes.

Og om historisk utviklig.

Om noen aar vil nok kriteriene være annerledes.

Jeg er forundret over psykiatrien i Norge.

Alt - ihvertfall det meste - synes saa haapløst. Med mindre man tar de riktige medisinene.

Jeg har jobbet mye med pasienter som ville fylle kriteriene for BPD ( jeg gjør det, stort sett, ikke akkurat naa)

De har vært favorittpasientene mine.

Utfordrende, slitsomme, provoserende,,,men naar tilliten har vært etablert saa har de ogsaa vært de mest takknemmelige aa jobbe med.

Og bra har de blitt, mennesker som har vært saa dypt saarete og skadete, naar de har følt seg trygge saa har vi kunnet ta fatt på gjenoppbygging.

Ikke la dere kue av denne diagnosen, dere som har faat den! Jeg har nok erfaring til aa kunne si at frisk, det kan man bli.Men det krever innsats, ikke minst fra paientens side.

Og det krever tid!

Kanskje noen av dere som har skrevet her bør spørre sine behandlere om de kjenner de ulike stemplingsteoriene.

Om de vet noe om selvoppfyllende profetier.

Og om hvordan negative forventninger innvirker på en terapeutiske prosess.

Enhver personlighetsforstyrrelse har sin aarsak i tidlig skade, evt. kombinert med genetisk saarbarhet. Skal det gjøre en person mindreverdig?

Jeg synes Mimmy, slik hun beskriver sin Aspberger, bør være et forbilde. I hennes tilfelle er det medfødt, det fritar henne fra ansvar for selve skaden. Men det fritar henne ikke for hvordan hun mestrer sitt liv naa.

Slik er det med BPD også.

Aarsaken er ikke en "moralsk brist", men noe som er blitt paaført mennesket,evt medfødt.Det individuelle ansvar er aa gjøre noe med det. Og det er ikke umulig! Personlighetstrukturer kan endres - om man er villig til innsatsen.

Jeg vet det er mulig, ogsaa i Norge, aa finne terapeuter som har samme syn som meg.

tod skriver noe viktig om de viktigste faktorer i psykoterapi. Dengang jeg var nødt til aa studere det som fantes av psykoterapiforskning, saa viste det seg at terapeutens personlige egenskaper - og hvordan de klaffet med pasientens - var de viktigste faktorer, ikke den terapeutiske tilnærming.

Jeg anbefaler forøvrig Anders Evangs bøker!

[Gjest ehhallo]

Bare en liten innvending før jeg tar innlegget seriøst

Du er i london?

I det ene øyeblikket skriver du aa og i det neste å

Seriøst?

[Gjest Liza i London]

Bare en liten innvending før jeg tar innlegget seriøst

Du er i london?

I det ene øyeblikket skriver du aa og i det neste å

Seriøst?

Jada, helt seriøst jeg har et engelsk tastatur som også er konvertert til norsk - og det fungerer etter lystprinsippet.

Som du ser så fungerer ø og æ 100%

Men det var naa ikke dette med ortografien som var hovedsaken dah....

[firebird1365380441]

Tusen takk for et positivt og oppmuntrende innlegg om BPF.

Det skulle finnes flere behandlere med dine holdninger.

Heldigvis har jeg møtt noen (men dog få) behandlere som deler ditt syn på BPF, og som ga meg mot til å jobbe med meg selv, slik at jeg faktisk har BLITT friskere.Alle jeg kjenner og som kjente meg da jeg var på det sykeste, sier at jeg har blitt friskere enn hva de har sett meg på mange år.

Det er deilig å høre!

Tusen takk, liza i london, jeg ble varm og glad inni meg av å lese innlegget ditt.

Mvh

[Gjest fnugget]

Takk for en veldig godt innlegg. Det varmet

Det er ikke så mange som har forståelsen for de tidlige skadene hvis ikke disse skadene er helt tydelige, konkrete og logiske. Slik virker det i hvertfall.

Savner for øvrig bella. Har du noen kontakt med henne????

[Gjest tod]

"It is sometimes assumed that in health the individual is always integrated, as well as living in his own body, and able to feel that the world is real. There is, however, much sanity that has a symptomatic quality, being charged with fear or denial of madness, fear or denial of the innate capacity of every human being to become unintegrated, depersonalized, and to feel that the world is unreal."

- Donald Winnicott

Jeg syns dette sitatet er svært viktig. Jeg tror at en del behandleres grunnleggende redsel for sin egen potensielle galskap fører til at de distanserer seg fra pasienten ut fra følgende logikk: han er gal, det er ikke jeg, altså er det en kvalitativ forskjell mellom oss. Det skulle være unødvendig å si at hvis behandleren har en tendens til denne formen for splitting, så vil det skape et skille mellom behandler og pasient som er svært uheldig. Behandleren vil ikke tørre å forsøke å forstå pasientens galskap ut fra logikken: hvis jeg forstår hans galskap, betyr det at jeg er som ham, altså at jeg også er gal. Ubevisst eller bevisst vil pasienten merke denne motstanden og ikke åpne seg.

Desverre syns jeg også denne tankegangen reflekteres i dagens diagnosesystemer og behandlingsopplegg. Hovedmålet synes ofte å være å fjerne symptomer, ikke søke en grunnleggende forståelse og bedring gjennom innsikt og mobilisering av vilje til forandring. Dette har nok mange årsaker. F eks har Yalom pekt på hvordan forsikringssystemet i USA fører til en overfokusering på kortvarige, symptomdempende behandlingsopplegg. USA er, som i så mange andre vitenskaper, toneangivende innafor psykiatri - og derfor sprer desverre denne holdningen seg til mange andre land.

Behandlere med dårlige kunnskaper i vitenskapsteori og dårlig kjennskap til sitt eget fags historie har vanskelig for å relativisere/problematisere denne forskningen, og bruker den ofte som grunnlag for svært bombastiske posisjoner, som - hvis man ser nærmere etter - må betegnes som ytterst naive.

Jeg tenker at når man forholder seg til mennesker, så må man først og fremst anlegge et hermeneutisk perspektiv - ikke fordi jeg avviser et materialistisk verdensbilde eller fordi jeg mener det er prinsipielt umulig å beskrive mennesket naturvitenskapelig, men fordi den naturvitenskapelige tilnærmingen per i dag mefører en betydelig reduksjonisme. Tenkt f eks på hvor latterlig den reine behaviorismen framstår i dag; likevel er det ikke så lenge sida dette var en toneangivende retning innafor psykiatrien. Mennesket er så komplekst at man _må_ være spekulativ i beskrivelsen, må stole på følelse og intuisjon – slik mennesket er beskrevet gjennom kunst og litteratur.

Jeg tenker at den ideelle behandler må være grunnleggende åpen - åpen for biologiske forklaringsmodeller, absolutt; åpen for bruk av medisiner osv. - men også åpen nok til å innse at dette aldri er tilstrekelig, at forståelsen aldri kan uttømmes, men at den hele tida må modifiseres og utvides. Den viktigste åpenheten er vel den som tillater terapeuten å gjenkjenne sin egen menneskelighet også i den schizofrenes vrangforestillinger, som våger å gå inn i dette uten å en distanse forårsaket av frykt for egen galskap - det er betingelsen for virkelig empati.

[Gjest Stjernemor]

"It is sometimes assumed that in health the individual is always integrated, as well as living in his own body, and able to feel that the world is real. There is, however, much sanity that has a symptomatic quality, being charged with fear or denial of madness, fear or denial of the innate capacity of every human being to become unintegrated, depersonalized, and to feel that the world is unreal."

- Donald Winnicott

Jeg syns dette sitatet er svært viktig. Jeg tror at en del behandleres grunnleggende redsel for sin egen potensielle galskap fører til at de distanserer seg fra pasienten ut fra følgende logikk: han er gal, det er ikke jeg, altså er det en kvalitativ forskjell mellom oss. Det skulle være unødvendig å si at hvis behandleren har en tendens til denne formen for splitting, så vil det skape et skille mellom behandler og pasient som er svært uheldig. Behandleren vil ikke tørre å forsøke å forstå pasientens galskap ut fra logikken: hvis jeg forstår hans galskap, betyr det at jeg er som ham, altså at jeg også er gal. Ubevisst eller bevisst vil pasienten merke denne motstanden og ikke åpne seg.

Desverre syns jeg også denne tankegangen reflekteres i dagens diagnosesystemer og behandlingsopplegg. Hovedmålet synes ofte å være å fjerne symptomer, ikke søke en grunnleggende forståelse og bedring gjennom innsikt og mobilisering av vilje til forandring. Dette har nok mange årsaker. F eks har Yalom pekt på hvordan forsikringssystemet i USA fører til en overfokusering på kortvarige, symptomdempende behandlingsopplegg. USA er, som i så mange andre vitenskaper, toneangivende innafor psykiatri - og derfor sprer desverre denne holdningen seg til mange andre land.

Behandlere med dårlige kunnskaper i vitenskapsteori og dårlig kjennskap til sitt eget fags historie har vanskelig for å relativisere/problematisere denne forskningen, og bruker den ofte som grunnlag for svært bombastiske posisjoner, som - hvis man ser nærmere etter - må betegnes som ytterst naive.

Jeg tenker at når man forholder seg til mennesker, så må man først og fremst anlegge et hermeneutisk perspektiv - ikke fordi jeg avviser et materialistisk verdensbilde eller fordi jeg mener det er prinsipielt umulig å beskrive mennesket naturvitenskapelig, men fordi den naturvitenskapelige tilnærmingen per i dag mefører en betydelig reduksjonisme. Tenkt f eks på hvor latterlig den reine behaviorismen framstår i dag; likevel er det ikke så lenge sida dette var en toneangivende retning innafor psykiatrien. Mennesket er så komplekst at man _må_ være spekulativ i beskrivelsen, må stole på følelse og intuisjon – slik mennesket er beskrevet gjennom kunst og litteratur.

Jeg tenker at den ideelle behandler må være grunnleggende åpen - åpen for biologiske forklaringsmodeller, absolutt; åpen for bruk av medisiner osv. - men også åpen nok til å innse at dette aldri er tilstrekelig, at forståelsen aldri kan uttømmes, men at den hele tida må modifiseres og utvides. Den viktigste åpenheten er vel den som tillater terapeuten å gjenkjenne sin egen menneskelighet også i den schizofrenes vrangforestillinger, som våger å gå inn i dette uten å en distanse forårsaket av frykt for egen galskap - det er betingelsen for virkelig empati.

Noe annet som bekymret Yalom, og som er et tankekors, er de mange studenter som velger å spesialisere seg på medisiner, siden det er DER den beste inntjeningen kommer til å ligge i tiåra fremover!

Så etterhvert får vi et behandler-korps som vet MYE om medisiner, og tilsvarende lite om menneskelige reaksjoner.

Da blird et ENDA mer medisinkjør enn i dag. De vil jo ha mistet evnen til å gi god terapi på 'gammelmåten'. Siden de fleste spesialiserer seg der det er penger å hente. Og alle vet jo at det er medisiner.

Skremmende!