Flørt på jobben

[Gjest Jobber for livet]

Jeg er ei jente på 23 år. Jeg har hjem, en sønn, og en samboer. Nå er jeg begynt i ny jobb ...

På jobben har jeg møtt en mann som jeg jobber ganske tett med til perioder. Vi har et flott og fint samarbeide, vi deler mange av felles interesser, og har utrolig mange fine samtaler sammen. Jeg virkelig trives på jobben, og ser fram til hver eneste dag.

Nå har jeg oppdaget at jeg faktisk har følelser for denne mannen. Jeg har vel egentlig rett og slett blitt forelsket. Jeg vet jo at han også liker meg, fordi han kommer med utrolig mange avløsringer... Er to mennesker betatt av hverandre merkes det jo rimelig raskt... blikk-kontakten man aldri vil slippe, smilene man sender når man vet de andre på jobben ser et annet sted, den lette berøringen når man jobber alene med felles oppgaver, og ikke minst snakket. Fra hans side! Selv tør jeg ikke ytre noe.

Selv er han singel. Dette forteller han både titt og ofte, og han tøyser ofte med ting om hvor fint vi to har det sammen osv. Selv har jeg jo samboer, noe jeg ikke aner om han vet.!??

Jeg regner med han vet det, selv om han aldri har spurt. Iallefall vet de andre på jobben det.

Jeg og samboeren har nyss blitt sammen igjen etter års pause. Vi har hatt mange tunge tider, og krangler veldig mye. Helt ærlig holder vi vel mest sammen bare pga barnet. DVS han elsker vel meg, men vi går jo ikke ihop, sånn egentlig.

Hva gjør man i min situasjon?

[Gjest ingen ekspert]

Hei

Da jeg leste innlegget ditt var det en detalj jeg la merke til. På slutten av innlegget ditt sier du at HAN elsker deg, men du sier ikke at DU elsker HAN. Der har du vel egentlig besvart ditt eget spørsmål.Gjør du?? Elsker DU samboeren din? Det er nok et spørsmål du bør stille deg selv. I tillegg sier du at dere holder sammen på grunn av barnet(som jo ikke er spesielt smart) og på toppen av det hele går dere ikke ihop, sånn egentlig. Personlig synes jeg ikke valget virker spesielt vanskelig.

Når det gjelder barnet deres, tror jeg han/hun har bedre med to enslige foreldre som kommer greit overens de gangene de treffer hverandre, enn to foreldre som IKKE kommer overens hele den tiden de er sammen.

Et annet alternativ er jo å slutte i den nye jobben(noe som jo er litt synd hvis du virkelig liker den), uansett da vil ihvertfall følelsene for din kollega forsvinne.

For meg hadde valget vært enkelt, men nå er jo ikke jeg noen ekspert på forhold!

[Gjest Jobber for livet]

Hei

Da jeg leste innlegget ditt var det en detalj jeg la merke til. På slutten av innlegget ditt sier du at HAN elsker deg, men du sier ikke at DU elsker HAN. Der har du vel egentlig besvart ditt eget spørsmål.Gjør du?? Elsker DU samboeren din? Det er nok et spørsmål du bør stille deg selv. I tillegg sier du at dere holder sammen på grunn av barnet(som jo ikke er spesielt smart) og på toppen av det hele går dere ikke ihop, sånn egentlig. Personlig synes jeg ikke valget virker spesielt vanskelig.

Når det gjelder barnet deres, tror jeg han/hun har bedre med to enslige foreldre som kommer greit overens de gangene de treffer hverandre, enn to foreldre som IKKE kommer overens hele den tiden de er sammen.

Et annet alternativ er jo å slutte i den nye jobben(noe som jo er litt synd hvis du virkelig liker den), uansett da vil ihvertfall følelsene for din kollega forsvinne.

For meg hadde valget vært enkelt, men nå er jo ikke jeg noen ekspert på forhold!

Jeg vil ikke slutte i noen jobb iallefall, den ting er sikkert. Jeg har slitt lenge for å få meg jobb, og hatt det tungt med penger til barnet osv. Endelig har jeg fått en jobb, men den er ikke fast engang, jeg jobber derfor ganske uregelmessig. Når jeg trengs, liksom. Men det har vært mye jobbing den siste tiden, og jeg har aldri før trivdes så godt noensinne. Jeg liker alle menneskene jeg jobber med, og har aldri kost meg så mye (både med og uten kollegaer) på jobben. Den er fantastisk.

Det er så trist dette når to mennesker får barn og så begynner strekke seg til hver sin kant. Samboeren min er veldig snarsur og nærtagende, men er veldig glad i meg. Det han ikke skjønner er jo at jeg går lei all krangelen, og at jeg blir sur og tverr tilbake når han aldri sier positive ting el.l.

Jeg er glad i samboeren min. Veldig glad. Men mest glad kanskje fordi vi deler en sønn. Det er tungt å være uten en barnefar, det har jeg allerede ærfart.....

usikker...

dog glad for dine svar...

[Berthold Grunfeld, professor i psykiatri]

Dette er en av de dilemmaer million av mennesker har møtt i sin hverdag, å bli forelsket i en annen enn den mamn er gift eller samboer med. Særlig vanskelig blir det hvis forholdet til samboer ikke er det beste, hvor det har vært krangel, uenighet, og som i ditt tilfelle, lengre tidssamlivsbrudd, og hvor det som synes å holde de to sammen er det barnet de har satt til verden.

Her fins det ingen patentløsninger, ikke noe enkelt ja eller neisvar. Dypest setblir dette et moralsk problem, med spørsmål om hva man prioriterer høyest. Svært ofte fører slike forelskelser til samlivsbrudd. Deskal en forelskelse til for å klare å bryte forholdet. Forelskelsen blir som det sverdet Alexander den store brukte til å skjære over den gordiske knuten, den man hadde holdt på å få opp uten noengang å lykkes. Så løser han problemet med et enkelt kutt.

Så enkelt er det selvsagt ikke i et forhold mellom to mennesker, men forelskelsen er det som fører til en beslutning, til en avgjørelse.

Hva så i ditt tilfelle? Du må spørre deg hvor viktig ditt forhold til din samboer er i forhold til det barnet dere har sammen. Er du fortsatt glad i ham, eller holder du bare sammen med ham av hensyn til barnet, eller kanskje fordi du syns synd på ham?

Slik må du analysere situasjonen og dine egne følelser både i forhold til din samboer og til den du er forelsket i. Tenk gjennom situasjonen, forestill deg hvordan det vil bli å fortsette å leve med din samboer, hva det vil føre til av godt og vondt. Hvor mye tror du egentlig på det forholdet? Hvor lenge vil dere drive og seigpine hverandre?

Du er nå forelsket i en annen mann. Det er herligmen ikke la det nødvendigvis bli utslagsgivende for din beslutning.Å være forelsket er en form for forføring, man lar seg lett beruse og forføre til å tro at man nå skal tre inn i den skjønneste av alle verdener. I forhold til din samboer fremstår han som en frigjørende prins for deg. Er nå dette så sikkert?

Slik må du også tenke her, være litt kjølig og analytisk, slv om det er vnskelig og vondt fordi det er så deilig å hengi seg til forelskelsen.'

[Gjest elis31]

Tror nok det i nedgangstider uansett er lett å tenke at man ikke går i hop. Men en gang syntes du vel noe annet?

Dessuten hvor mange er det som går i sammen som hånd i hanske år ut og år inn? Det kommer jo ikke av seg selv.

Før jeg hadde gått tror jeg ihvertfall at jeg hadde gitt det et forsøk med de positive sidene. Kanskje prøvd et samlivskurs eller familieterapaut. Ihvertfall når det er barn med i bildet.

[September]

Jeg vil ikke slutte i noen jobb iallefall, den ting er sikkert. Jeg har slitt lenge for å få meg jobb, og hatt det tungt med penger til barnet osv. Endelig har jeg fått en jobb, men den er ikke fast engang, jeg jobber derfor ganske uregelmessig. Når jeg trengs, liksom. Men det har vært mye jobbing den siste tiden, og jeg har aldri før trivdes så godt noensinne. Jeg liker alle menneskene jeg jobber med, og har aldri kost meg så mye (både med og uten kollegaer) på jobben. Den er fantastisk.

Det er så trist dette når to mennesker får barn og så begynner strekke seg til hver sin kant. Samboeren min er veldig snarsur og nærtagende, men er veldig glad i meg. Det han ikke skjønner er jo at jeg går lei all krangelen, og at jeg blir sur og tverr tilbake når han aldri sier positive ting el.l.

Jeg er glad i samboeren min. Veldig glad. Men mest glad kanskje fordi vi deler en sønn. Det er tungt å være uten en barnefar, det har jeg allerede ærfart.....

usikker...

dog glad for dine svar...

Hvis samboeren din ennå ikke vet noe om at du fått følelser for, og kanskje påbegynt et eller annet med denne jobbkollegaen din, så må du for alt i verden kutte ut, og ta en egen avgjørelse om hva du vil, før du går videre, med enten jobbflørten eller samboeren din.

Alt blir så meget mer komplisert for alle parter hvis det handler om et triangeldrama istedenfor at det bare er du og din samboer det handler om.

Tenk deg at samboeren din oppdager at du har noe på gang med en annen. Han vet ikke hvor langt dere gått, han blir naturlig nok sjalu, og med en gang handler konflikten ikke lenger bare om hvorvidt du og han passer sammen eller ikke, det kommer for hans del mest å handle om din ev. utroskap.

Og da er det stor sannsynlighet

for at utgangen av det hele blir vond uansett hva du velger.

Jeg råder deg derfor til å være avholden gjentimot jobbkollegaen din til du tatt din avgjørelse. Dermed unngår du å påføre samboeren din sjalusi og bitterhet, samtidig som du bevarer egen sjølfølelse og samvittighet.

Hilsen, September - som har egen vond erfarenhet med kone som forelsket seg på jobben.