Hvordan finne tilbake til hverandre, når alt føles dødt ?

[Gjest MarieII]

I Magasinet på lørdag sto det om at stadig flere finner tilbake til hverandre etter en stund hver for seg. Er det noen her som har erfaring med hvordan man skal kunne finne tilbake til hverandre uten å flytte fra hverandre ? Er det mulig å vekke følelser til live igjen, som har blitt borte etter hverdagsliv, med henting/levering barnehage, 100% stilling, husarbeide, ingen barnevakter etc ?

Hvor skal man starte for å prøve å være gode mot hverandre, når man ikke lenger har sex, ikke holder rundt hverandre når man legger seg, hvor mange er det forresten som ligger på armen til hverandre ? hver kveld (er det normalt). Ingen kjærtegn ømme ord etc...Det er tydeligvis jeg som lider mest under dette i forholdet, for jeg vil gjerne at vi prøver med litt fysisk tilnærming. Savner at han holder rundt meg. Tør ikke prøve selv lenger i redsel for å bli avvist.

Har toget gått ? Vil så gjerne få det til men har mistet troen. Og vi har en datter på to år, vil at hun skal vokse opp og få søsken og vokse opp med samme mor og far. Vi er hhv 35 og 36, så det blir ingen flere barn for min del, om vi ikke finner ut av ting snart, og klarer å finne tilbake til hverandre. I mellomtiden merker jeg at selvtilitten min synker, jeg føler at alle kvinner er flottere og mer attraktive som partnere enn meg. Hva skal jeg gjøre. Hva skal jeg prøve for å vekke til live følelser. Eller skal jeg gi han et ultimatum, flytt nå eller gjør det beste for at vi skal få det til. Har også vært snakking fra hans side om at han vil flytte, men han gjør ingen handlinger i forhold til det, og nå føler jeg at jeg bare er i forholdet som en "praktisk" ting, og at jeg blir stadig mer deprimert og føler meg liten.

Trenger masse gode råd.

[Gjest Nina, 41]

Hvis du leser "Hvor lenge, før en gir opp" under denne spalten, ser du at jeg har samme problem som deg. Der ser du også andre med samme problem.

Råd finnes ikke. Jeg vil også ha råd, men skjønner at jeg ikke kan få det. Ikke på en måte som virker, selv om det kan være godt å bare dele erfaringer. For selvsagt er dette et spørsmål som må finne den helt unike løsning for dere to. Andres erfaringer spiller liten rolle, tror jeg. Jeg tror mannen min har det veldig mye som deg, han mangler selvtillit og synker langt ned. Jeg har også snakket om å flytte til tider, og det gjør bare vondt verre i vårt tilfelle. Han blir usikker av det, og svinger mellom å være kald og krypende.

Jeg tenker at det vel er håp, så lenge du selv har vilje. Men det viktigste tror jeg er: Ikke la mannen din stjele livet ditt. Ikke la redselen ødelegge for deg. Ikke mist troen på deg selv, slik du høres ut som du er i ferd med å gjøre. Jo mer usikker du blir, jo mer vil han avvise deg, er jeg redd. Jeg kjenner mekanismen.

Lykke til

[astridny]

Hva om du eller din mann eller begge jobber litt mindre?

Det er klart at det blir mindre penger av det,men vis man prioterer riktig så går det.

Så da vil dere få litt mer tid sammen.

Og ha gjerne 1 eller 2 tv fri kvelder.Da kan dere sitte og prate sammen eller ha sex.

Prøv å få tak i barnevakt også.

Slik at dere kan gå ut å spise og kino etterpå.

[Gjest MarieII]

Hvis du leser "Hvor lenge, før en gir opp" under denne spalten, ser du at jeg har samme problem som deg. Der ser du også andre med samme problem.

Råd finnes ikke. Jeg vil også ha råd, men skjønner at jeg ikke kan få det. Ikke på en måte som virker, selv om det kan være godt å bare dele erfaringer. For selvsagt er dette et spørsmål som må finne den helt unike løsning for dere to. Andres erfaringer spiller liten rolle, tror jeg. Jeg tror mannen min har det veldig mye som deg, han mangler selvtillit og synker langt ned. Jeg har også snakket om å flytte til tider, og det gjør bare vondt verre i vårt tilfelle. Han blir usikker av det, og svinger mellom å være kald og krypende.

Jeg tenker at det vel er håp, så lenge du selv har vilje. Men det viktigste tror jeg er: Ikke la mannen din stjele livet ditt. Ikke la redselen ødelegge for deg. Ikke mist troen på deg selv, slik du høres ut som du er i ferd med å gjøre. Jo mer usikker du blir, jo mer vil han avvise deg, er jeg redd. Jeg kjenner mekanismen.

Lykke til

Hva godt fører det til å true med å flytte gjentatte ganger uten å gjøre det. Jeg mener at det er et ganske sterkt signal å gi en annen person, da bør man mene det og handle deretter. Eller sitter du og min mann og venter på at den parten som blir truet med det skal fortelle dere at nå er det nok. Nå får du bare flytte, og så kan dere i ettertid si at det var du som ba meg flytte, istedenfor å ta valget selv og bare gjøre det.

Jeg blir deprimert av han, er jo ikke det i utgangspunktet. Jeg ver veldig kjekk å ha, når det skal leveres i barnehagen, når han plutselig har glemt at han har arrangert møte på jobben etter arb.tid uten å gi beskjed, når han skal på ledersamlinger, når klær skal vaskes etc etc etc.

Er det så grønnere på den andre siden av gjerdet, eller er gresset like svidd der ?

Jeg bare spør.

[Solveig Vennesland, Familierådgiver]

Hei!

Den beste måten du kan prøve å få tilbake gnisten i samlivet på, er å snakke rett ut om problemet, samtidig som du forsøker å vise at du ønsker nærhet og omsorg til partneren din.

Det betyr i praksis at du må invitere til en alvorlig prat om saken, uten forstyrrelser av barn eller annet.

Dersom dere finner ut at dere begge vil videre sammen, må dere planlegge for faktisk å være mer sammen, som par. Dere må gjøre ting i fellesskap for å komme hverandre nærmere.

Dere må sette parforholdet øverst på dagsorden, og kanskje rydde vekk andre gjøremål, som rengjøring, overtid, familieselskaper, ut med venner osv. Tenk ut hva partneren din vil like.

Dersom partneren din ikke tar imot din invitt til å snakke sammen og være sammen, er det på tide å ta et annet oppgjør. Skal dere fortsette sammen?

Det er alt for slitsomt, og drepende på selvtilliten, å fortsette videre sammen bare på gammel vane og mistrivsel.

[Gjest Nina, 41]

Hva godt fører det til å true med å flytte gjentatte ganger uten å gjøre det. Jeg mener at det er et ganske sterkt signal å gi en annen person, da bør man mene det og handle deretter. Eller sitter du og min mann og venter på at den parten som blir truet med det skal fortelle dere at nå er det nok. Nå får du bare flytte, og så kan dere i ettertid si at det var du som ba meg flytte, istedenfor å ta valget selv og bare gjøre det.

Jeg blir deprimert av han, er jo ikke det i utgangspunktet. Jeg ver veldig kjekk å ha, når det skal leveres i barnehagen, når han plutselig har glemt at han har arrangert møte på jobben etter arb.tid uten å gi beskjed, når han skal på ledersamlinger, når klær skal vaskes etc etc etc.

Er det så grønnere på den andre siden av gjerdet, eller er gresset like svidd der ?

Jeg bare spør.

Du virker litt sint...? Kanskje ikke så rart.

Det er ikke noe poeng i å true med skilsmisse, hvis en ikke mener det. For meg har det ikke vært trusler, men ærlig alvor. Så kommer reaksjoner og hendelser, som gjør at jeg revurderer, ikke klarer , etc. Jeg tror et ekteskap bør romme at den ene/begge ikke vil mer, i perioder. Det kan komme nødvendig utvikling av sånt. Men blir det bitterhet og redsel, er det selvsagt ikke bra. De som tenker på å skilles, men ikke sier noe, begår likevel en verre synd, tror jeg. De vil også alltid få det tilbake i ettertid: Hvorfor SA du ikke noe? Hvorfor ga du meg ikke en sjanse til å reagere? Jeg tror på mest mulig åpenhet. Det skal ikke være nødvendig å levere det/oppleve det som truing.

[4Angel]

Hei, dette hørtes vanskelig ut! Men ikke håpløst, hvis man virkelig ønsker at forholdet skal funger! Det jeg tror mange taper på, er at man ikke tør ta initiativet til en forandring selv. Man venter hele tiden på at den andre skal gjøre noe først. Man er kanskje redd for at den andre skal reagere negativt på tilnærmelser eller kjærtegn. Men et godt samliv er vel ikke basert på at man får noe før man selv gir - det er vel helst omvendt! Misforstått stolthet er også et minus i denne sammenhengen. Så jeg vil anbefale deg å angripe problemet på en positiv måte, nemlig å vise samboeren din at du fremdeles er glad i ham og vil fortsette forholdet (for det vil du vel hvis dere finner tilbake til det dere hadde), og vise det med å gjøre noe spesielt for ham/dere. En romantisk middag for 2, reise bort en weekend, et eller annet som viser ham at du fortsatt bryr deg om ham! Dette løser ikke alt, men kan være en start og lage en åpning for en god samtale, og hva dere begge ønsker for fremtiden. Lykke til!

[favn]

Jeg tror det du skriver er ganske vanlig. De fleste i lignende situasjongnager hull på seg selv og den andre, lenge, lenge. Ingen greier å ta en avgjørelse.

Men å sage og sage kan oppleves som veldig slitsomt.

Jeg tror at man må ta en grundig runde med seg selv først og fremst, spørre: Hva er det jeg _vil_? Vil jeg at vi skal være sammen eller vil jeg det ikke.

Idet du klarer å bestemme deg for hva du _vil_, er i det minste målet klart.

Så kan du brette opp ermene, ta Samtalene med partneren, be ham / henne bestemme seg.

Familievernkontoret neste. Dette kan de. Mange får hjelp, men det er viktig å ikke vente for lenge, jo tidligere, jo bedre.

En annen variant er at man sammen, gjerne i regi av Familievernkontoret, finner ut hva man vil.

Uansett, hvis begge vil, er det 'bare' å gå igang. Jeg tror at å få klargjort 'ja, vil vil' må være overordentlig deilig og lettende. Og det i seg selv åpner for positiv framdrift.

Hvis den ene eller begge derimot ikke vil... dessverre... da er løpet kjørt. Da gjelder det å runde av på sivilisert vis, ordne seg i forhold til nytt liv.

Vet ikke om dette hjalp noe særlig, men du må ha veldig mye lykke til ihvertfall.

[Gjest ikke undertegnet]

Jeg lurer litt på hva som ligger bak dette med et "dødt forhold"

Er det slik at du ikke lenger er seksuellt tilltrukket av partneren din?

Hvis det er tillfelle,så har jo det kanskje å gjøre med hans væremåte,i tillegg til alt stresset i hverdagen.

En må da prøve å gjøre alt en kan for å forandre på det som kan gjøres noe med.

Men tror ikke det går ann å forandre en person til å være en annen enn det en er.

Kanskje du har funnet ut at dere er svært forskjellige som personer,at dere ikke tenker likt,og at du muligens kunne ønske at han var annerledes som person.

Har møtt mange forskjellige menn,og de kan være svært forskjellige.

Det er noe med å vite hva man vil,og vite hvordan man vil ha det i et forhold.

Mange har forskjellige forventinger til hva en trenger for å være lykkelig.

For noen menn holder det å kun dele på det praktiske,og ikke tenke på livskvaliteten ellers i forholdet.

jeg har også møtt menn som tenker litt "dypere",enn som så.

Som har gjort seg tanker om hvordan et forhold bør være,som nevner respekt,god sex,og oppriktig kjærlighet som det viktigste.

Det virker som om du har helt andre forventinger til forholdet enn det han har.

Kanskje han er fornøyd med livet sitt,og ikke har de samme kravene til å være lykkelig.

Du må finne ut hva du mangler i livet ditt,og hvis dere ikke sammen kan jobbe med dette,og finne en løsning,bør du iallefall ta en avgjørelse på om du vil ha det slik resten av det ene livet du har.

Feilen er å la dette fortsette i årevis.

Det kommer ikke til å forandre seg ,hvis en ikke jobber hardt for å få det annerledes.

[Nida1365380588]

http://www.samlivssenteret.no/PREP-parkurs/PREPintro.htm

Sjekk den linken der, det er Modum Bad Samlivssenter som arrangerer PREP-kurs flere steder i landet. Jeg har flere bekjente og venner som har deltatt og de har vært kjempefornøyde.

Jeg hadde tenkt å melde på meg og min mann, men så viser det seg at vi har langt alvorligere problemer å stri med, som utroskap og løgn. Men ifølge mine venner er det et nyttig kurs og man får satt ting litt i perspektiv og lærer å forstå den andre part litt bedre....

lykke til.

Nida.

[Gjest MarieII]

http://www.samlivssenteret.no/PREP-parkurs/PREPintro.htm

Sjekk den linken der, det er Modum Bad Samlivssenter som arrangerer PREP-kurs flere steder i landet. Jeg har flere bekjente og venner som har deltatt og de har vært kjempefornøyde.

Jeg hadde tenkt å melde på meg og min mann, men så viser det seg at vi har langt alvorligere problemer å stri med, som utroskap og løgn. Men ifølge mine venner er det et nyttig kurs og man får satt ting litt i perspektiv og lærer å forstå den andre part litt bedre....

lykke til.

Nida.

Hei

Jeg har prøvd å foreslå det, men han mener at det ikke har noen hensikt lenger. Men vi bor jo fortsatt sammen, og jeg skjønner ikke hvorfor han ikke er villig til å prøve, han har jo ikke noe å tape på det bortsett fra kursavgiften, og det har han råd til.

Vel, vel. Kjenner du noen som har gått på et slikt kurs og fått det bedre ?

[Nida1365380588]

Hei

Jeg har prøvd å foreslå det, men han mener at det ikke har noen hensikt lenger. Men vi bor jo fortsatt sammen, og jeg skjønner ikke hvorfor han ikke er villig til å prøve, han har jo ikke noe å tape på det bortsett fra kursavgiften, og det har han råd til.

Vel, vel. Kjenner du noen som har gått på et slikt kurs og fått det bedre ?

Hei.

Ja - jeg kjennner et par som slet fryktelig og som har hatt stor nytte av kurset. De var fra hverandre en periode, og hun hadde et forhold til en av hans kamerater i den tiden. Så fant de ut at de ville prøve å få forholdet sitt til å fungere igjen. Tror de fikk et slikt kurs i julepresang av noen.

Men de var der, og har bare skrytt uhemmet av kurset og foredragsholderne. De er kjempeproffe der. Det er både nyttig, informativt og humoristisk etter hva de fortalte. De har i dag to barn og alt ser ut til å fungere greit.

Jeg kunne svært gjerne tenke meg kurset selv, men som jeg nevnte, har jeg og min mann langt større problemer å takle - så vi får ta dette neste år om vi fortsatt er gift....

Menn er gjerne skeptiske til slike kurs og samtaler som har med forhold å gjøre. De er usikre på hva som skal skje, og redde for at de "skal sitte igjen med følelsen av å bli svarte-per". Slik har det vært med min mann, da jeg har foreslått dette for han før. Tror de føler det som en trussel - men bare de overvinner den følelsen og ser at dette er samtaler som går begge veier, det er ikke mannen som skal sitte og bli bombandert med "du skal ikke... du skal.... " Prøv deg med god mat og en flaske vin en kveld - så legger du det fram på en positiv måte at dette kan være noe for dere, få litt annet syn på hvordan et forhold skal fungere i den "grå" hverdagen. Det er jo de dagene det er flest av, kanskje kurset kan hjelpe dere til å lage litt mer farge i hverdagen... osv.

Ønsker dere lykke til av hele mitt hjerte. Ikke gi opp uten kamp. =o)

Klem Nida.