deprimert

[skyttemor]

Jeg er ei dame på 43 år med en sønn på 4,5 år og ei datter på 6 måneder. Nå er jeg bekymra fordi jeg er så sint bestandig. I begynnelsen var jeg bare sint på samboeren, men nå synes jeg det er begynt å gå ut over sønnen min også. Dette gjør meg engstelig, noe som jeg i utgangspunktet føler er grunnen til problemene, altså er man inne i en ond sirkel. Jeg har oppsøkt lege for dette tidligere (før jeg ble gravid med nr, 2), men føler ikke at jeg nådde frem. Det var forferdelig, for det var vanskelig å ta kontakt i utgangspunktet.

Jeg har det bra, med verdens snilleste samboer og en baby som stort sett bare smiler. Likevel er jeg deprimert, lei og sliten. Gutten min på 4,5 år hører ikke når man snakker til han, og dermed bekymrer jeg meg for om han ikke har det bra, er sjalu eller bare bortskjemt. Disse bekymringene fører igjen til at jeg blir svært lett sint. Når jeg blir sint og kjefter vet jeg inni meg at dette er urimelig uten at jeg klarer å la være av den grunn. Det er grusomt og jeg blir forferdelig lei meg og deprimert etterpå. Jeg skjønner at jeg må snakke med noen om dette, men finnes det ikke medisiner som ikke er "vanedannende" som kan hjelpe meg over den verste kneika? Hvis ikke noe blir gjort er jeg redd for å ende opp alene. Jeg elsker både mann og ikke minst barn over alt på denne jord, så bare tanken på å miste dem gjør meg livredd!!

[Mette Moen, Gynekolog]

Du legger dette spørsmålet til forum for gynekologi, og du tenker da -kanskje- om det kan ha noe med hormoner å gjøre? Du har et barn på 6 måneder. Har du fått dine menstruasjoner tilbake? Hvis ikke kan det være at du enda ikke er i balanse med dine hormoner, at du er i en slags 'overgangsalder' hormonelt sett. Hvis du har menstruasjoner og det bare er i to uker av syklus at du har symptomene, kan det være premenstruelt syndrom eller PMS. Hvis du føler deg unormalt trett, bør du sjekke ditt stoffskifte, da lavt stoffskifte kan oppstå etter en graviditet.

Får du avlastning hjemme? det er ganske slitsomt med et lite barn, og du er ikke helt purung lengre. Forsøk å få litt tid for deg selv til en aktivtet du liker, selvom du er sliten og ikke orker. Det er da at du trenger mest til f.eks. en rask spasertur, vømming eller annen form for mosjon.

Jeg synes du skal snakke med din lege og få en sjekk, og hvis legen mener det er hensiktsmessig er det mange muligheter for hjelp uten at det skaper avhengighet. Du skylder deg selv og din familie å komme i bedre form.

Vennlig hilsen Mette H Moen

[Gjest stoiker]

Jeg fikk de samme reaksjonene da jeg fikk nummer to. Det ble dråpen som fikk begeret til å flyte over, liksom. Imidlertid gikk jeg i 7 år før jeg kom til behandling og nå forstår jeg hvor deprimert jeg faktisk var den gangen.

SÅ jeg anbefaler deg å følge gynekologens gode råd og undersøke stoffskifte mm., men også ha muligheten for at dette er en (svangerskaps)depresjon for øye og be om hjelp til å finne dette ut! (Lisbet Brudal har skrevet endel om dette emnet, kanskje hun har noen internettsider, også, det vet jeg ikke)

All mulig lykke til!!

[skyttemor]

Du legger dette spørsmålet til forum for gynekologi, og du tenker da -kanskje- om det kan ha noe med hormoner å gjøre? Du har et barn på 6 måneder. Har du fått dine menstruasjoner tilbake? Hvis ikke kan det være at du enda ikke er i balanse med dine hormoner, at du er i en slags 'overgangsalder' hormonelt sett. Hvis du har menstruasjoner og det bare er i to uker av syklus at du har symptomene, kan det være premenstruelt syndrom eller PMS. Hvis du føler deg unormalt trett, bør du sjekke ditt stoffskifte, da lavt stoffskifte kan oppstå etter en graviditet.

Får du avlastning hjemme? det er ganske slitsomt med et lite barn, og du er ikke helt purung lengre. Forsøk å få litt tid for deg selv til en aktivtet du liker, selvom du er sliten og ikke orker. Det er da at du trenger mest til f.eks. en rask spasertur, vømming eller annen form for mosjon.

Jeg synes du skal snakke med din lege og få en sjekk, og hvis legen mener det er hensiktsmessig er det mange muligheter for hjelp uten at det skaper avhengighet. Du skylder deg selv og din familie å komme i bedre form.

Vennlig hilsen Mette H Moen

Takk for svar. Det var ment å ligge under psykiatri, så jeg vet ikke helt hva som er skjedd.