Å miste partnern sin - tenker du over det?

[Gjest noen tanker]

Det gjør jeg .. Hender jo så klart at jeg er en megge og behandler han urettderdig og slenger ufortjent dritt, om han også gjør til meg en sjelden gang - sånn er vel de fleste forhold. Men når jeg tenker på hva som ksjer hvis han kommer en dag og sier "jeg vil ut av forholdet" vet jge ikke hva som kommer til å skje.

Ikke det at jeg bekymrer meg for det nå, alt står bra til. Men hvis eller når... Når man gir all kjærligheten sin og tillitten sin til en person er det grusomt å bli sviktet. Vi har hatt pause før, noe jeg taklet dårlig selv om det var jeg som valgte å gå. Følte at hele verden var falt i grus. Hadde ingen å forholde meg til på en måte. Nå vet jeg at hjemme sitter gogutten min og venter, og er jeg deppa kan jeg ligge i armkroken hans. Hva skjer når han ikk er der lenger? Mister jeg fotfestet?

Er egentlig litt "fjernt" å tenke på, for nå er det en selvfølge at han er der for vi har vært sammen lenge. Så er hardt å forestille seg hvordan det er å sove alene, ikke vite at han er der, komme hjem til mørk og tom leilighet om kevlden, spise middag alene. Være alene når man er syk, gråte alene og ikke få trøst når man trenger det.

man bør kanskej ikke ta partnern sin som en selvfølge! Alt kan skje.. plutselig en dag når man aner fred og ingen fare kommer bruddet fra klar himmel. HVA pokker gjør man da?

Etter vi hadde vært sammen et år, kom han hjem en dag og var stille. Spurte hva det var og da sa han at han hadde fått følelser for en annen og han ville prøve med henne. jeg ble knust, fikk rett og slett pusteproblemer, skjønte ikke om det vr drøm eller virkelig, følte meg sviktet og tråkka på. Det trygge forholdet, den snille og gode gutten MIN ville ikke ha meg?! Og ha faen skulle jeg gjøre da? jeg drakk og drakk og drakk.... Kastet han ut, var sint, gråt, skalv, spiste ikke, klarte ikke bevege meg utefor døra, gikk ikke på jobb på flere dager, orket ikke ta telefonen eller lukke opp døra. Det var en kjempeoverassklse den gang, og det kom som et slag i trynet. Jeg fikk vondt innvendig og hadde en klump imagen som verket. Savnet vokste og smerten ble større. Sinnet ble større, men jeg ønsket lalikevel han skulle komme hjem og holde rundt meg og i at alt er bra.

Vi klare oss den gangen, han ville ha meg allikevel. Men når man tror man liggr trygt og godt kan alt rase sammen, og hva gjør man da? ar du tenkt på det? Jeg hadde ikke takla det bra, i det hele tatt..

Jeg er så avhendig av han og han betyr hele verden for meg. Kan liksom ikke begrense det heller. Gir alt jeg kan. men mister alt hvis han blir borte.

Håper jeg aldri opplever det igjen at han vil gå. Bare noen tanker fra en som elkser mannen sin høyt,

[Gjest elsker mannen min over alt på jord]

Joda jeg tenker på det. Men jeg kan ikke gå å tenke på at han kanskje kan finne seg en annen .... da klikker det jo for meg hvis jeg til stadighet må tenke på det. Ikke tror jeg det blir så koselig hjemme heller hvis jeg går å funderer på det hele tiden.

En ting som heller slår meg innimellom er hvis vi har hatt våre uoverstemmelser og ikke har kommet til enighet samme dag ...... mye kan skje på veien til og fra jobb og sånn generelt ...... DET har jeg begynt å tenke på .......

Derfor har jeg tatt tak i det at en ALDRI skal legge seg uten å være venner, ALDRI dra fra hverandre (ut av huset) uten å være venner.

Hverdagen blir mye kosligere for alle parter (inkl. barna) når vi er blide og fornøyde )

[Gjest noen flere tanker]

Joda jeg tenker på det. Men jeg kan ikke gå å tenke på at han kanskje kan finne seg en annen .... da klikker det jo for meg hvis jeg til stadighet må tenke på det. Ikke tror jeg det blir så koselig hjemme heller hvis jeg går å funderer på det hele tiden.

En ting som heller slår meg innimellom er hvis vi har hatt våre uoverstemmelser og ikke har kommet til enighet samme dag ...... mye kan skje på veien til og fra jobb og sånn generelt ...... DET har jeg begynt å tenke på .......

Derfor har jeg tatt tak i det at en ALDRI skal legge seg uten å være venner, ALDRI dra fra hverandre (ut av huset) uten å være venner.

Hverdagen blir mye kosligere for alle parter (inkl. barna) når vi er blide og fornøyde )

Jeg beundrer deg for dine holdninger og at du har klart å gjennomføre det der med alltid å være venner, ikke gå fra hverandre uten at alt er iorden.

Å miste partneren sin? Jeg VET i hvert fall en ting: Partneren min ville IKKE savnet meg. Det sa hun nokså tydelig fra om for noen år siden. Har forsøkt gjentatte ganger å etablere normale forhold, men blir avvist. Dette har ført til at jeg tenker på døden (ikke suicid!) som en befrier, og vet at jeg IKKE ville bli dypt savnet! (Hva skulle det stått i dødsannonsen? I hvert fall ikke dypt savnet og elsket!) Jeg har ikke gjort henne noe spesielt ille, men noen uttalelser som har såret. Sa FØR hun begynte å legge på seg at "legger du på deg, kommer jeg ikke til å klare å takle det!" Vel, så la hun på seg og vet altså "at jeg ikke takler det" og kan ikke tilgi den uttalelsen.

Så her i gården hadde det vært en befrielse å miste sin partner - død eller levende! Om jeg vil miste henne? Nehei! Men noen ganger lurer jeg på om hun VIL at jeg skal være utro, slik at hun får en gyldig grunn! Hun har nemlig nektet meg ALT i flere år - og jeg er sprek og helt iorden, for å si det sånn.

[Gjest Pricilla]

Jeg beundrer deg for dine holdninger og at du har klart å gjennomføre det der med alltid å være venner, ikke gå fra hverandre uten at alt er iorden.

Å miste partneren sin? Jeg VET i hvert fall en ting: Partneren min ville IKKE savnet meg. Det sa hun nokså tydelig fra om for noen år siden. Har forsøkt gjentatte ganger å etablere normale forhold, men blir avvist. Dette har ført til at jeg tenker på døden (ikke suicid!) som en befrier, og vet at jeg IKKE ville bli dypt savnet! (Hva skulle det stått i dødsannonsen? I hvert fall ikke dypt savnet og elsket!) Jeg har ikke gjort henne noe spesielt ille, men noen uttalelser som har såret. Sa FØR hun begynte å legge på seg at "legger du på deg, kommer jeg ikke til å klare å takle det!" Vel, så la hun på seg og vet altså "at jeg ikke takler det" og kan ikke tilgi den uttalelsen.

Så her i gården hadde det vært en befrielse å miste sin partner - død eller levende! Om jeg vil miste henne? Nehei! Men noen ganger lurer jeg på om hun VIL at jeg skal være utro, slik at hun får en gyldig grunn! Hun har nemlig nektet meg ALT i flere år - og jeg er sprek og helt iorden, for å si det sånn.

Hvorfor gjør du det ikke slutt hvis det er så ille? Det er nok bare noe hun sier for å såre deg, siden du har såret henne. Kanskje dere hadde hatt det bedre hver for dere? Eller kanskje samlivsterapi hadde vært en ide? Skjønner ikke at dere orker å leve sånn?

Jeg tenker også på å miste partner min, og det tror jeg hadde vært fælt. Hadde ikke visst hva jeg skulle gjort eller hvem jeg skulle vært sammen med på fritida. Har jo noen venner da,m en samboern min er alltid der for meg uansett! Og det er jo en trygghet. Men kan ikke gå å bekymre seg for at partnern skal finne ei ny, da blir jeg koko. Må bare nyte tiden vi har sammen, og respektere hverandre og såre hverandre minst mulig. Ikke ta hverandre for gitt, men vise at man setter pris som kjæresten sin. Det tror jeg er viktig å hele tiden ha i bakhodet, for da er du mer bevisst på hva du gjør og sier. Og forholdet blir bedre hvis begge prøver å "være glad i hverandre" og unngå å hakke på hverandre og oppføre seg dustete.

[Tonette]

Jeg tror det kan være lurt å tenke over hva en skal gjøre om det værste skulle skje.

Det værste for meg er hvis jeg skulle miste mann og barn i f.eks en ulykke.

Jeg har bestemt meg for om det skulle skje, så vil jeg leve videre allikevel. Da ville jeg prøvd å finne andre ting å leve for. Jeg ville ha brukt tid på å hjelpe andre. Det å vite at man betyr noe for andre mennesker gjør livet verdt å leve.

Vi skal være glad så lenge vi har hverandre. Ved å vise at du setter pris på partneren din, er det mindre sannsynlig at han skulle finne seg en annen. Det er viktig for han å føle at han betyr noe for deg.

[Gjest noen flere tanker]

Hvorfor gjør du det ikke slutt hvis det er så ille? Det er nok bare noe hun sier for å såre deg, siden du har såret henne. Kanskje dere hadde hatt det bedre hver for dere? Eller kanskje samlivsterapi hadde vært en ide? Skjønner ikke at dere orker å leve sånn?

Jeg tenker også på å miste partner min, og det tror jeg hadde vært fælt. Hadde ikke visst hva jeg skulle gjort eller hvem jeg skulle vært sammen med på fritida. Har jo noen venner da,m en samboern min er alltid der for meg uansett! Og det er jo en trygghet. Men kan ikke gå å bekymre seg for at partnern skal finne ei ny, da blir jeg koko. Må bare nyte tiden vi har sammen, og respektere hverandre og såre hverandre minst mulig. Ikke ta hverandre for gitt, men vise at man setter pris som kjæresten sin. Det tror jeg er viktig å hele tiden ha i bakhodet, for da er du mer bevisst på hva du gjør og sier. Og forholdet blir bedre hvis begge prøver å "være glad i hverandre" og unngå å hakke på hverandre og oppføre seg dustete.

Fint å se du har det bra. priscilla.

Ingen skjønner at vi orker å leve sånn, og jeg skjønner det ikke selv heller. Men så skjønner jeg snart ingenting. Makter ingenting. Trenger hjelp, men vil ikke ha hjelp, orker ikke. Folk har oppmuntret meg til å flytte. Men jeg vet ikke hvor og til hva! Fremtiden blir bare et svart hull ved tanken.

Ikke noe problem å leve uten partneren heller, men vi har fantastiske barn..

[Gjest singel og sang]

Jeg beundrer deg for dine holdninger og at du har klart å gjennomføre det der med alltid å være venner, ikke gå fra hverandre uten at alt er iorden.

Å miste partneren sin? Jeg VET i hvert fall en ting: Partneren min ville IKKE savnet meg. Det sa hun nokså tydelig fra om for noen år siden. Har forsøkt gjentatte ganger å etablere normale forhold, men blir avvist. Dette har ført til at jeg tenker på døden (ikke suicid!) som en befrier, og vet at jeg IKKE ville bli dypt savnet! (Hva skulle det stått i dødsannonsen? I hvert fall ikke dypt savnet og elsket!) Jeg har ikke gjort henne noe spesielt ille, men noen uttalelser som har såret. Sa FØR hun begynte å legge på seg at "legger du på deg, kommer jeg ikke til å klare å takle det!" Vel, så la hun på seg og vet altså "at jeg ikke takler det" og kan ikke tilgi den uttalelsen.

Så her i gården hadde det vært en befrielse å miste sin partner - død eller levende! Om jeg vil miste henne? Nehei! Men noen ganger lurer jeg på om hun VIL at jeg skal være utro, slik at hun får en gyldig grunn! Hun har nemlig nektet meg ALT i flere år - og jeg er sprek og helt iorden, for å si det sånn.

Hvorfor velger dere å leve livene deres på denne måten. Vi har kun ett liv, skal vi kaste det bort i bitterhet og hevntanker, såre og bli såret???

[Gjest noen flere tanker]

Hvorfor velger dere å leve livene deres på denne måten. Vi har kun ett liv, skal vi kaste det bort i bitterhet og hevntanker, såre og bli såret???

Nei, den tanken har slått meg også: Vi har bare ett liv. Det er ganske sårt for meg å tenke på, for jeg kunne hatt det så forferdelig mye bedre. Jeg er fortsatt både veldig sjarmerende og tiltrekkende (iflg. jentevenner!) - og har jeg det bra, sprudlende og morsom. (Hvis ikke folk ler fordi de føler de må!!) Nei, jeg har det IKKE bra, men.. det er ikke lett å handle, bryte over, etablere seg pånytt osv.

Det virker som et uoverkommelig fjellparti.

Har truffet ei jeg er glad i. (Mildt sagt!) Men tror ikke det går i den retning jeg kunne håpe. Så da ligger den ballen død også. Hadde hun sagt: Kom, så starter vi sammen, ville jeg nok falt ned fra fjellhylla mi, hvor jeg nå ligger og hutrer, og rett i fanget hennes.

Hvor fører dette ene livet meg? Og hva med evigheten? Er grusomt, grusomt sliten av alt!

[Gjest Hilsen en som gjennomgår dette nå]

Jeg tror det kan være lurt å tenke over hva en skal gjøre om det værste skulle skje.

Det værste for meg er hvis jeg skulle miste mann og barn i f.eks en ulykke.

Jeg har bestemt meg for om det skulle skje, så vil jeg leve videre allikevel. Da ville jeg prøvd å finne andre ting å leve for. Jeg ville ha brukt tid på å hjelpe andre. Det å vite at man betyr noe for andre mennesker gjør livet verdt å leve.

Vi skal være glad så lenge vi har hverandre. Ved å vise at du setter pris på partneren din, er det mindre sannsynlig at han skulle finne seg en annen. Det er viktig for han å føle at han betyr noe for deg.

En ting kan jeg si av erfaring:

å miste partneren sin ved at han plutselig dør, kan man ikke forberede seg på. Og: uansett hva man skulle tenke seg i forhold til hvordan en takler sorgen og hvordan en skal leve videre, kan man aldri ha noen formening om før det grusomme har skjedd. Dette er noe man rett og slett ikke på noen måte kan være forberedt på.

[snilen]

Det er klart man tenker på dette. Og det er både vondt og dumt, og sårer kjæresten om man nevner det, har jo ingen grunn til å tenke sånn.

Men så er det spesielt noe med det at man har blitt såret tidligere. Man har opplevd sjokket. Du så ikke signalene dengangen, og leter derfor ekstra nøye etter dem nå. Du setter opp en slaks forsvarsmur inni deg, prøver å forberede deg på at det sikkert skjer endag, at du må nyte øyeblikket og ikke tenke så langt fremover. At det viktigste er å ha det bra her og nå, at man uansett ikke kan planlegge fremtiden.

Men det er vanskelig, og det er dumt å gå og tenke på slikt. Har du pratet med partneren om dette så skjønner han deg kanskje, eller han synes det er så lenge siden, at du må glemme fortiden og tenke på hva dere har nå.

Man er jo redd for at partneren skal komme ut for en ulykke også sant? Hva da? Og på mange måter føles et brudd veldig likt en sorgprosess under et dødsfall, bare at det forventes at du skal takle det der og da, komme deg raskt videre.

Heldigvis vet man etter en erfaring ved brudd at man overlever det. Man vil eventuelt komme over det. Det gjør vondt i mange år, men samtidig vil det bringe nye muligheter. Og man kan møte en mann som er enda mer fantastisk, og som dekker alle de behovene du ønsker, pluss noen til.

Så uansett, det ordner seg stort sett til slutt, på en eller annen måte, og dermed må vi bare nyte det vi har, og håpe på det beste.

[snilen]

Nei, den tanken har slått meg også: Vi har bare ett liv. Det er ganske sårt for meg å tenke på, for jeg kunne hatt det så forferdelig mye bedre. Jeg er fortsatt både veldig sjarmerende og tiltrekkende (iflg. jentevenner!) - og har jeg det bra, sprudlende og morsom. (Hvis ikke folk ler fordi de føler de må!!) Nei, jeg har det IKKE bra, men.. det er ikke lett å handle, bryte over, etablere seg pånytt osv.

Det virker som et uoverkommelig fjellparti.

Har truffet ei jeg er glad i. (Mildt sagt!) Men tror ikke det går i den retning jeg kunne håpe. Så da ligger den ballen død også. Hadde hun sagt: Kom, så starter vi sammen, ville jeg nok falt ned fra fjellhylla mi, hvor jeg nå ligger og hutrer, og rett i fanget hennes.

Hvor fører dette ene livet meg? Og hva med evigheten? Er grusomt, grusomt sliten av alt!

Kanskje dere begge ville hatt best av å komme dere ut av forholdet og begynne å leve hvert deres liv? Virker som dere begge bare venter på at noe bedre skal dukke opp... ikke spesielt snilt gjort ovenfor noen...

[Gjest noen flere tanker]

En ting kan jeg si av erfaring:

å miste partneren sin ved at han plutselig dør, kan man ikke forberede seg på. Og: uansett hva man skulle tenke seg i forhold til hvordan en takler sorgen og hvordan en skal leve videre, kan man aldri ha noen formening om før det grusomme har skjedd. Dette er noe man rett og slett ikke på noen måte kan være forberedt på.

Dette forstår jeg. Blir nok langt mere dramatisk og innebærer en langt større omveltning enn man kunne tenke på forhånd.

[Gjest noen flere tanker]

En ting kan jeg si av erfaring:

å miste partneren sin ved at han plutselig dør, kan man ikke forberede seg på. Og: uansett hva man skulle tenke seg i forhold til hvordan en takler sorgen og hvordan en skal leve videre, kan man aldri ha noen formening om før det grusomme har skjedd. Dette er noe man rett og slett ikke på noen måte kan være forberedt på.

Dette forstår jeg. Blir nok langt mere dramatisk og innebærer en langt større omveltning enn man kunne tenke på forhånd.