Har barna deres en diagnose...

[Gjest Adop-tanten]

...i såfall, valgte dere da å få barn med særskilte behov? Eller fant dere ut dette etter en stund?

Min søster har to barn fra Colombia der den ene av dem har ADHD... Min søster fikk diagnose på ham da han var rundt 7-8 år. Hun fikk ham som baby (rundt 4 mnd). Vi så tidlig at ting ikke var helt som de skulle.

Lurer på om det er vanlig at det dukker opp slike ting etter adopsjonen?

[Gjest kollen]

Ja det tror jeg er ganske vanlig. Barn som adopteres fra øst-Europa/Russland har ofte hatt mødre med pille og alkoholproblemer. Adopterte barn har nok en høyere risiko for å feile noe nettopp pga en vanskelig bakgrunn/start. Alt fra rusmisbruk til underernæring kan sette sitt preg på barnet. Ellers kan det jo ha andre funksjonshemninger som en ikke oppdager på et tidlig stadium hos egenfødte barn heller.

[Gjest Adop-tanten]

Ja det tror jeg er ganske vanlig. Barn som adopteres fra øst-Europa/Russland har ofte hatt mødre med pille og alkoholproblemer. Adopterte barn har nok en høyere risiko for å feile noe nettopp pga en vanskelig bakgrunn/start. Alt fra rusmisbruk til underernæring kan sette sitt preg på barnet. Ellers kan det jo ha andre funksjonshemninger som en ikke oppdager på et tidlig stadium hos egenfødte barn heller.

På hvilken bakgrunn kan du si dette? Finnes det noe statistikk på dette?

Har du selv dette som ditt arbeidsfelt?

Jeg kjenner ingen som har adoptert fra Øst Europa eller Russland. Men vet om flere som har adoptert fra f.eks Colombia som har barn med diagnoser. Ei har alkoholsyndrom (det synes veldig tydelig på henne), ei har ADHD, også er det min nevø som også har ADHD.

Har du selv adopterte barn?

[Gjest Anonym i natt]

Jeg er med i en interesseforening for adoptivfamilier så derfor kjenner jeg mange adoptivbarn fra forskjellige land. Det ser ut som barn fra østeuropa er overrepresentert med hensyn til alkoholskader. Det er ikke noe det er funnet ut av før barna kom til Norge. Videre så har veldig mange av barna fra Kina og andre land ADHD.Dette er heller ikke noe som blir oppdaget så tidlig som barna oftest kommer hit.Men ADHD er jo lett å behandle med medisiner så det er ikke noe stort problem. Det største problemet er nok barna som har alvorlige relasjonsskader, og dem er det mange av. Det er vanskelig å håndtere og vanskelig å få støtte og hjelp i systemet. Norske fagfolk vet dessverre altfor lite om dette problemet. I mange tilfeller blir foreldrene sett på som vanskelige og umulige, og mistenkt for ikke å være glad i barnet sitt.Dette er svært vanskelig for hele familien. Mange av barna som adopteres er heldigvis helt friske.

[AAA]

Jeg er med i en interesseforening for adoptivfamilier så derfor kjenner jeg mange adoptivbarn fra forskjellige land. Det ser ut som barn fra østeuropa er overrepresentert med hensyn til alkoholskader. Det er ikke noe det er funnet ut av før barna kom til Norge. Videre så har veldig mange av barna fra Kina og andre land ADHD.Dette er heller ikke noe som blir oppdaget så tidlig som barna oftest kommer hit.Men ADHD er jo lett å behandle med medisiner så det er ikke noe stort problem. Det største problemet er nok barna som har alvorlige relasjonsskader, og dem er det mange av. Det er vanskelig å håndtere og vanskelig å få støtte og hjelp i systemet. Norske fagfolk vet dessverre altfor lite om dette problemet. I mange tilfeller blir foreldrene sett på som vanskelige og umulige, og mistenkt for ikke å være glad i barnet sitt.Dette er svært vanskelig for hele familien. Mange av barna som adopteres er heldigvis helt friske.

Hei!

Jeg vet også om noen adoptivbarn med ymse diagnoser. Og det er mulig at noen land skiller seg ut med flere barn med skader enn andre, det fins det kanskje forskning på, men er det bare meg som syns det er en overrepresentasjon av adoptivforeldre som har helseutdannelse som får barn som feiler noe?

De barna jeg kjenner med en eller annen diagnose har uten unntak foreldre som er sykepleiere eller leger. Tilfeldig? I dont know.

Men altså, jeg reagerte på en setning du kom med: "Videre så har veldig mange av barna fra Kina og andre land ADHD." Kan du dokumentere dette? Jeg har selv barn fra Kina og har lest det jeg har kommet over om hvordan det går med barn spesielt derfra i noen år nå, men har aldri sett denne påstanden før. Syns det høres merkelig ut, rett og slett fordi det nesten bare kommer jenter fra Kina, og selv om jeg vet at man kan være jente og ha ADHD, så er det vel 6-8 gutter som har denne diagnosen for hver jente.

Nei, jeg prøver ikke å "glorifisere" Kinabarn og si at det er utelukket at de kan feile noe, syns bare akkurat denne her med at ADHD er en vanlig diagnose virket veldig usannsynlig.

MVH

[Gjest lei av slike påstander som pakkes inn rundt om]

Svar til Adop-tanten.

Nei - vårt barn har ingen diagonose - og er adoptert fra øst-europa.

Det er nå gått mange år siden - og barnet er friskt og velfungerende som andre barn.

Så et svar til de som svarer andre ting enn det det blir spurt om i hovedtråden:

Jeg blir veldig FORBANNET over slike utsagn som her fremsettes av "Anonym i natt" og "kollen" - om påstander om adopterte fra bl.a. østeuropa.

ER DERE KLAR OVER AT DET ER FÅ ADOPTERTE FRA ØSTEUROPA/RUSSLAND - og har dere tenkt over hva DERE påfører disse barna av "skader" ved slike påstander.

Dere burde ha snakket med en psykolog og andre eksperter om hva slike utsagn medfører og påfører disse barna i hverdagen deres. Disse barna er i fåtall - og ganske synlig selvom de kanskje er blåøyde og lyshårete.

[stromme]

Kjenner veldig mange adoptivfamilier gjennom aktiv deltakelse i VB, men kjenner ingen adoptivbarn med hverken ADHD eller alkoholskader i vårt nettverk.

Derimot har det vært noen adoptivbarn som har hatt bilyd på hjertet eller andre småting, som ikke har vært noen big deal.

Men, jeg kjenner til mange biologisk fødte barn med ADHD....og andre bokstavbarn.... Tror ikke adoptivbarna er overrepresentert.

Syes forøvrig det dukker opp mange ukjente nick når slike temaer dukker opp....

[Gjest anonym inatt]

Svar til Adop-tanten.

Nei - vårt barn har ingen diagonose - og er adoptert fra øst-europa.

Det er nå gått mange år siden - og barnet er friskt og velfungerende som andre barn.

Så et svar til de som svarer andre ting enn det det blir spurt om i hovedtråden:

Jeg blir veldig FORBANNET over slike utsagn som her fremsettes av "Anonym i natt" og "kollen" - om påstander om adopterte fra bl.a. østeuropa.

ER DERE KLAR OVER AT DET ER FÅ ADOPTERTE FRA ØSTEUROPA/RUSSLAND - og har dere tenkt over hva DERE påfører disse barna av "skader" ved slike påstander.

Dere burde ha snakket med en psykolog og andre eksperter om hva slike utsagn medfører og påfører disse barna i hverdagen deres. Disse barna er i fåtall - og ganske synlig selvom de kanskje er blåøyde og lyshårete.

Hvorfor blir du forbanna? Mener du at barn med diagnoser er mindre verdt enn andre? Jeg for min del mener alle barn er like verdifulle, men noen er mer krevende enn andre. I foreningen jeg er med er det faktisk en god del barn fra østeuropa, og mange av disse har skader.ADHD er vanlig blant egenfødte barn også ja. Gjør det det noe bedre eller verre. I innlegget var det spurt om hvordan det forholdt seg med adoptivbarn,ikke med egenfødte.Ellers har jeg mye jeg kunne sagt om det siden jeg jobber med barn med ulike problemer, deriblant ADHD barn - både jenter og gutter. Ta bort skylappene og innse at adoptivbarn kan ha større behov enn egenfødte barn. Det vil tjene barnas beste.

[bangkok]

Jeg har to barn født i Thailand, og begge to er sunne og friske på alle måter.

De fleste av de vi kjenner med barn adoptert både fra Thailand og andre land, har barn uten noen slags form for diagnose.

[Gjest forskning]

http://www.forskningsradet.no/bibliotek/forskning/199806/1998061601.html

[Gjest Se her da]

Hvorfor blir du forbanna? Mener du at barn med diagnoser er mindre verdt enn andre? Jeg for min del mener alle barn er like verdifulle, men noen er mer krevende enn andre. I foreningen jeg er med er det faktisk en god del barn fra østeuropa, og mange av disse har skader.ADHD er vanlig blant egenfødte barn også ja. Gjør det det noe bedre eller verre. I innlegget var det spurt om hvordan det forholdt seg med adoptivbarn,ikke med egenfødte.Ellers har jeg mye jeg kunne sagt om det siden jeg jobber med barn med ulike problemer, deriblant ADHD barn - både jenter og gutter. Ta bort skylappene og innse at adoptivbarn kan ha større behov enn egenfødte barn. Det vil tjene barnas beste.

Sakset fra danske Danadopt om barn fra Polen:

Vore erfaringer viser, at en meget stor del af de børn, der bliver stillet i forslag til adoption i Danmark, i helbreds- og aldersmæssig henseende ligger udover det, danske familier generelt er indstillet på at acceptere.

Børnene har typisk en belastende familiemæssig baggrund som f.eks. dårlige sociale forhold med alkoholisme.

Børnene kan tidligst bringes i forslag til adoption i udlandet, når barnet er ½ år gammelt.

Selvom vi har kontakt med relativt velfungerende institutioner, er børnene som regel præget af mangelfuld stimulation. Det er også karakteristisk, at børnene ofte har haft mange 'infektioner i de øvre luftveje' - et typisk fænomen, hvor mange børn lever tæt sammen.

Og sakset fra svenske Adoptionscentrum om adopsjon fra Russland:

De barn som adopteras till utlandet är barn som av olika anledningar inte har kunnat få adoptivföräldrar i Ryssland. I vissa fall kan det vara barn som har en svår social bakgrund, barn till föräldrar med någon mental sjukdom, barn till missbrukare av droger eller alkohol, barn med ett lättare fysiskt handikapp eller barn som för ryska föräldrar ser utländska ut. Missbruk av alkohol under graviditeten kan ge upphov till fosterskador. Läkarutbildningen i före detta Sovjetunionen skiljer sig från den i väst. Enligt tradition ställs diagnoser på barn vid födseln ofta vid minsta misstanke om någon skada eller sjukdom. Det är vanligt att de barn som vi får information om för våra familjers räkning har diffusa neurologiska diagnoser som till exempel antyder hjärnskada. Exempel på diagnoser som förekommer i barnens läkarjournaler är perinatal encefalopati = hjärnskada, som barnet har fått före eller under förlossningen, hypertensiöst syndrom = ökad muskelspänning och pyramidbaneinsufficiens = tecken på störning i vissa nervbanor. I de fall vi får någon information om barnet i förväg utreder vi så långt det är möjligt barnens hälsotillstånd med hjälp av våra medarbetare, barnrapporter och foton.

Jeg mener å ha lest tilsvarende på de norske adopsjonsorganisasjones sider, men det er borte nå. Uansett, det er ikke rart man tror det er større sjanse for rusrelaterte skader når sånn skrives. Stemmer det ikke, så er det jo fryktelig at det får stå sånn.

[Gjest psykolog og adoptant]

Jeg støtter meg til den forskningen som er referert nedenfor her. De fleste adoptivbarn har ingen diagnose og fungerer godt, men en relativt høy prosent har likevel en skade i en eller annen form. Her er det altså snakk om et begge-deler.

Det ville da også være rart, når man vet så mye om betydningen av spebarnstiden som man gjør, at ikke mange adopterte barn skulle være preget av sine tidlige smertefulle erfaringer.

Det er viktig at man ikke faller i noen av grøftene, syns jeg: hverken idylliserer det å adoptere (men har et realistisk syn på at barna ofte bærer med seg en ryggsekk, og det bør man være forberedt på), - men heller ikke påstå at det å være adoptert er pr. definisjon å ha en diagnose, slik det med rette har blitt kritisert.

Jeg vil føye til, at selv om ADHD synes å være noe overrepresentert blant adoptivbarn, er det nok en del som blir feildiagnostisert. Endel av dem har antakelig RAD (Reactive Attachement Disorder = Tilknytningsforstyrrelse) eller PTSD (Post traumatisk forstyrrelse). Symptomene er nokså like ADHD, men er ikke det samme, og krever ulik behandling.

Det finnes ganske mye på internett omkring RAD hos Kina-adopterte barn, og behandlingen av dette (forsøk en SØK).

[Gjest ingen idyll men heller ikke katastrofe]

Det er nok mer vanlig enn en tidligere har antatt - kanskje fordi diagnoser som ADHD stilles lettere, og også dette med relasjonsskader mm.

Begge våre to barn fra Øst Europa har diagnoser - den ene ADHD, den andre ukjent syndrom. Vi hadde ikke anelse om dette på forhånd, da begge barna var antatt "friske". Situasjonen er selvfølgelig krevende, men med medisinering som fungerer er jo ikke ADHD verdens undergang. Barnet fungerer etter måten svært bra, selv om det følger med en del spesifikke lærevansker. Når det gjelder den andre, ville vi kanskje ikke sagt ja til tildelingen om vi hadde visst hva den innebar...... men vi kan ikke annet enn å gjøre det beste vi kan ut fra situasjonen!

[snø]

Det er vel ikke til å underslå at adopterte barn har en tøffere start på livet enn andre barn, i og med at de alle har opplevd i alle fall et, men sannsynligivs flere relasjonsbrudd allerede tidlig i livet. Og forskning har vist at dette kan gi følelsesmessige skader, alvorlige skader.

Faktisk har relasjonsskadede barn veldig mange likhetstrekk med ADHD og andre "bokstavsyndromer". En bokstavdiagnose trenger derfor ikke å være rett diagnose, selv om likhetstrekkene er mange.

Det er nok likevel en fordel at vi som adopterer er veldig obs på at våre barn _kan_ ha ulike skader, og at vi derfor kanskje oppdager disse tidligere enn man ville gjort hos egenfødte? Min egen helt private teori ;o). Erfaring viser dessverre at adoptivforeldre ofte er veldig treige til å søke hjelp utenfra. Kanskje fordi de føler at dette er noe de må takle selv, at det er nederlag å søke hjelp? Noe det selvfølgelig ikke er!

Forskning har vist at for det store flertallet av adopterte barn, så går det veldig bra. Faktisk bedre enn snittet som vokser opp hos sine biologiske foreldre. Men noen går det dessverre veldig galt med også....

Beste hilsen fra

[hix]

IQ-testing av adoptivforeldre kan jeg godta, selv om jeg virkelig ikke forstår hva en IQ-test har med evnen til omsorg for barn å gjøre. Det jeg ikke klarer å svelge er IQ testing av biologiske foreldre. Et samfunn består av alle typer mennesker. Noen smartere enn andre, og slik har det alltid vært. Sanfunnet har i nyere tid utviklet seg dit hen at alle mennesker forutsettes å ha de samme evnene. Det virker på meg som om skolens visjon er å utvikle alle barn til et identisk nivå. Denne trangen til å presse alle gjennom den samme løypa fører til at de som ikke har en IQ innenfor toleransevinduet defineres som svake individer. Dette er etter min mening en total avsporing og en blind tilbedelse av et tall som ikke beskriver mer enn en liten bit av alt det et menneske er satt sammen av.

For å unngå flere Svanhild saker ville vi enten måtte la være å gripe inn før det viser seg å være noe alvorlig galt med den _totale_ omsorgsevnen (ikke bare på grunnlag av dette tallet), eller så måtte man teste folk før de ble kjønsmodne, for deretter å sterilisere de som ikke når opp i testene. Jeg vet om en mann ved navn Adolf som i sin tid fremla nettopp disse tankene. Det var ikke vanskelig for Adolf å selge sine argumenter, for det er faktisk åpenbart og helt logisk at dersom man kun aksepterer at en spesiell egenskap føres videre, så får man en dreining hos hele populasjonen i den retningen. Dette visste man, for dyreavl har man drevet med i alle tider. Ikke mange stilte spørsmål ved ideene, for med et minimum av intelligens, så forsto alle at det var riktig det som ble hevdet. Det er litt av det samme som skjer i Svanhild saken. Det lærde, de som hevder å ha logisk resoneringsevne og intelligens, mener at Svanhild ikke må få overføre sine egne svakheter til barna sine. Men denne logiske og intelligente måten å resonnere på, den som gir gode resultater i IQ-tester, kan også gi tunellsyn og mindre evne til å vektlegge det emmosjonelle. Vi kan derfor ende opp som en homogen gruppe av foreldre som alle forstår at takstein skal legges fra takskjegget og oppover mot mønet, men som mangler mye alle de andre viktige egenskapene som ikke verdsettes av en IQ-test.

Hva med disse egenskapene; Evne til alltid å se sine barn i et positivt lys. Evne til å virkelig elske sine barn på en måte som barna merker. Evne til å vise barna sine egne følelser på en ekte måte. Evne til å vise omsorg for andre barn og dyr som lider. Evne til å få barnet til å prøve en gang til etter at det har mislyktes ti ganger. Evne til å gi trøst og trygghet. Vilje til å stå opp for barnet når det opplever urett. Guts til å dra hjem til foreldrene til mobberen for å konfrontere dem med hva som skjer. Tålmodighet til å ikke bli sint i tide og utide når barnet strekker strikken. Evne til å være grenseløst stolt av barna sine og vilje til å ofre seg for dem. Evne til å få barna til å være stolt av seg selv. Evne til å kommunisere med barna. Evne til å sette seg selv ned på et nivå som gjør at man møter barnet på barnets eget nivå.

Jeg tror ingen av de ovenfor nevnte egenskapene ville gi nevneverdig positivt utslag på en IQ-test. Likevel representerer de det viktigste kvalifikasjonene man kan ha når man har omsorg for et barn. IQ-tester er etter min mening ikke bare langt på vei verdiløse i denne sammenhengen. De er også livsfarlig i saker der de kombineres med litt prestisje og fagfolk med så høy IQ at de ender opp med det tunellsynet som gjør at de ikke klarer å strekke seg utenfor den logiske tenkemåten.

[hix]

IQ-testing av adoptivforeldre kan jeg godta, selv om jeg virkelig ikke forstår hva en IQ-test har med evnen til omsorg for barn å gjøre. Det jeg ikke klarer å svelge er IQ testing av biologiske foreldre. Et samfunn består av alle typer mennesker. Noen smartere enn andre, og slik har det alltid vært. Sanfunnet har i nyere tid utviklet seg dit hen at alle mennesker forutsettes å ha de samme evnene. Det virker på meg som om skolens visjon er å utvikle alle barn til et identisk nivå. Denne trangen til å presse alle gjennom den samme løypa fører til at de som ikke har en IQ innenfor toleransevinduet defineres som svake individer. Dette er etter min mening en total avsporing og en blind tilbedelse av et tall som ikke beskriver mer enn en liten bit av alt det et menneske er satt sammen av.

For å unngå flere Svanhild saker ville vi enten måtte la være å gripe inn før det viser seg å være noe alvorlig galt med den _totale_ omsorgsevnen (ikke bare på grunnlag av dette tallet), eller så måtte man teste folk før de ble kjønsmodne, for deretter å sterilisere de som ikke når opp i testene. Jeg vet om en mann ved navn Adolf som i sin tid fremla nettopp disse tankene. Det var ikke vanskelig for Adolf å selge sine argumenter, for det er faktisk åpenbart og helt logisk at dersom man kun aksepterer at en spesiell egenskap føres videre, så får man en dreining hos hele populasjonen i den retningen. Dette visste man, for dyreavl har man drevet med i alle tider. Ikke mange stilte spørsmål ved ideene, for med et minimum av intelligens, så forsto alle at det var riktig det som ble hevdet. Det er litt av det samme som skjer i Svanhild saken. Det lærde, de som hevder å ha logisk resoneringsevne og intelligens, mener at Svanhild ikke må få overføre sine egne svakheter til barna sine. Men denne logiske og intelligente måten å resonnere på, den som gir gode resultater i IQ-tester, kan også gi tunellsyn og mindre evne til å vektlegge det emmosjonelle. Vi kan derfor ende opp som en homogen gruppe av foreldre som alle forstår at takstein skal legges fra takskjegget og oppover mot mønet, men som mangler mye alle de andre viktige egenskapene som ikke verdsettes av en IQ-test.

Hva med disse egenskapene; Evne til alltid å se sine barn i et positivt lys. Evne til å virkelig elske sine barn på en måte som barna merker. Evne til å vise barna sine egne følelser på en ekte måte. Evne til å vise omsorg for andre barn og dyr som lider. Evne til å få barnet til å prøve en gang til etter at det har mislyktes ti ganger. Evne til å gi trøst og trygghet. Vilje til å stå opp for barnet når det opplever urett. Guts til å dra hjem til foreldrene til mobberen for å konfrontere dem med hva som skjer. Tålmodighet til å ikke bli sint i tide og utide når barnet strekker strikken. Evne til å være grenseløst stolt av barna sine og vilje til å ofre seg for dem. Evne til å få barna til å være stolt av seg selv. Evne til å kommunisere med barna. Evne til å sette seg selv ned på et nivå som gjør at man møter barnet på barnets eget nivå.

Jeg tror ingen av de ovenfor nevnte egenskapene ville gi nevneverdig positivt utslag på en IQ-test. Likevel representerer de det viktigste kvalifikasjonene man kan ha når man har omsorg for et barn. IQ-tester er etter min mening ikke bare langt på vei verdiløse i denne sammenhengen. De er også livsfarlig i saker der de kombineres med litt prestisje og fagfolk med så høy IQ at de ender opp med det tunellsynet som gjør at de ikke klarer å strekke seg utenfor den logiske tenkemåten.

Huff da!! Skulle ha vært sendt til tråden over.