Brudd, igjen... m barn.

[Kika]

Hei.

Kort fortalt, min samboer og meg fikk barn sammen etter å ha vært sammen i ca 1 1/2 år. Når snuppa var 18mnd'er så flyttet vi fra hverandre.

Etter 7 måneders fravær bestemte vi oss for å prøve pånytt. Det varte i 6 måneder. Nå har vi igjen bestemt oss for å flytte fra hverandre.

Og denne gangen er det for godt. Vi er begge veldig enige om at vi aldri kommer til å prøve igjen.

Problemet mitt nå er at jeg sliter med en enormt stor skyld følelse i forhold til barnet mitt. Hun skal være en uke hos hver av oss. Og jeg føler at jeg har sviktet som mor, fordi jeg ikke har klart og gi henne et "stabilt" hjem med en mamma og en pappa.

Jeg vet jo at mange barn vokser opp i dag med foreldre som bor hver for seg, og at mange klarer seg bra. Men hva med de som ikke gjør det, og hva om mitt barn blitt ett av de som får problemer med at mor og far ikke bor sammen?

Kjenner jeg får lyst å gi opp alt sammen når jeg tenker sånn. Men, hun har det vel heller ikke noe bra dersom foreldrene blir boende sammen bare for henne.

Det skal også sies at pappa'n hennes og meg er fortsatt gode venner. Vi fungerer bare ikke som kjærester.

Noen som har tanker de vil dele med meg anng. dette? Noen som har vært gjennom det sammen?

Takk (",)

[Gjest signe signatur]

Dere har gjort et realt forsøk igjen, på at det skulle fungere.

Dere er gode venner.

Du skal ikke ha dårlig samvittighet, dere har gjort deres beste, og tar godt vare på henne nå.

Det er bedre å se at foreldrene har det godt hver for seg, enn at de skulle hatt det dårlig sammen.

Tenker...

[pjusken]

Hei, det er nesten som å lese om oss. Nå poden var 3 år flyttet vi fra hverandre, med tanke på å flytte sammen igjen. Det gjorde vi etter 6 måneder. Nå - over 1 år etter - innser vi at vi ikke passer sammen som ektefeller. Vi er veldig glad i hverandre, men "dreper" hverandre i hverdagen. Som dere har vi gjort et realt forsøk, og det står det respekt av!

MEN, som deg sliter jeg også med skyldfølelse. Men jeg tror det er bedre for barnet i det lange løp å ha begge foreldre tilstede (om ikke hver dag) 100 %. Og ha foreldre som er fornøyd og ikke krangler osv. Barn merker fort mistemning blant de voksne.

Dere forsøker jo nettopp å skape et stabilt hjem for henne. Dere forsøker jo å gi henne det beste av det dere kan tilby!

Så lenge hun slipper å komme i noen lojalitetskonlfikt mellom dere (at dere er gode venner er jo et bra utgangspunkt) tror jeg det skal _mye_ til for at barn får problemer med at foreldrene ikke bor sammen!

Tenk deg alle pappar og mammar som jobber mye da, og er lite hjemme??? Er det noe bedre da?

Dette ble langt og antakelig rotete. Men jeg forstår deg godt, siden jeg er der selv. Og jeg er helt overbevist om at det går bra!

Lykke til! :-)