Hva gjør jeg?

[Gjest innadvendt]

Jeg er innadvendt og sjenert, tør ikke å ta initiativ når det gjelder gutter. Selv om jeg har et pent utseende(jeg er fornøyd med meg selv, både personligheten min og utseendet mitt). Jeg merker når jeg er ute at gutter er interessert i meg, men ingen tør liksom å ta initiativ(noen har gjort det, men jeg har avvist dem..)

Jeg vet egentlig ikke hvorfor jeg er sjenert overfor det annet kjønn. Det kan være fordi foreldrene mine er skilt, og at de ikke viste noe følelser for hverandre de siste 5-10 årene av ekteskapet(mye krangel hjemme).

Kanskje jeg er redd for å binde meg(for tidlig). Det er jeg, forresten. Redd for å bli knyttet til en person som kanskje vil forandre seg og forsvinne ut av livet mitt. Det er feil å tenke sånn, jeg vet det. Men jeg gjør det. Jeg har opplevd at alle jeg har stolt på i livet har sviktet meg(venner som har sviktet, skilsmisse).

Flere som er i samme situasjon; eller som har noen råd?

[Zirine]

hei innadvendt

På mange måter blir jeg litt trist av å lese innlegget ditt, fordi måten du formulerer deg på er så defensiv. Dette er ikke kritikk, så det er sagt, mere at det på meg virker som om du har slått fast at "slik er det", "jeg vet det ikke er rett å tenke sånn, men likevell gjør jeg det". altså - ingenting du kan gjøre noe med eller har noe kontroll over. Du har resignert overfor deg selv, og du bruker tidligere opplevelser som unnskyldning for å kunne gjøre akkurat dette, nemlig resignere.

Nå må jeg poengtere at jeg kjenner deg ikke, og vil ikke påstå at dette er sant. Dette er kun mine egne tanker når jeg leser innlegget ditt, men det kan gjerne være at jeg tar feil så det suser

Lengre ned i innlegget ditt finner du årsaker til hvorfor du har det som du har det. Og det synes jeg er fint at du har funnet - man må ofte vite årsaken før man kan gjøre no med ting.

Men så er det akkurat som du stopper der. Du ser hva du gjør, du vet årsaken, men du har ikke vilje til å gjennomføre ting - til tross for at du tydeligvis VET hva som må gjøres.

Du sier: "Kanskje jeg er redd for å binde meg(for tidlig). Det er jeg, forresten. Redd for å bli knyttet til en person som kanskje vil forandre seg og forsvinne ut av livet mitt. Det er feil å tenke sånn, jeg vet det. Men jeg gjør det. Jeg har opplevd at alle jeg har stolt på i livet har sviktet meg(venner som har sviktet, skilsmisse)".

Jeg synes vel ikke at dette er feil av deg å tenke slik. Man kan ikke stole på alle, sånn er virkeligheten og sånn er livet, spørsmålet er vel heller: tror du at du, som den eneste, kan gå gjennom livet uten å bli skuffet eller at noen du er glad i forsvinner ut av livet ditt ? Dette er realiteter for de fleste. Slik jeg ser det, bør du istedenfor venne deg til tanken om at dette meget gjerne kan skje (iom at vi ikke har kontroll over andre mennesker) men samtidig også forstå at det finnes en tid innimellom alt dette som er dyrebar, verdigfull og som kan gi deg mye. Det er destruktivt å bare henge seg opp i det som er negativt - da forsvinner alt det nydelige også - eller du reduserer disse stundene til ingenting. Det er synd hvis du ser tilbake og ser at noen venner har sviktet deg, så ser du BARE dette, ikke hva du har lært, hva du har fått og det som var fint.

Det at foreldrene dine skilte lag, ikke viste hverandre noe følelser har ingenting med deg å gjøre. Noen ganger skjer slike ting, men du har ingen kontroll over det. Du må heller konsentrere deg om det du har kontroll over - nemlig deg selv.

Du er redd for å binde deg for tidlig ? Det er helt greit, synes jeg - men ikke hvis du samtidig savner mange av disse tingene som et forhold kan gi. Hvis du egentlig vil finne en god kjæreste, men likevell er redd så handler det om å ta sjanser. Sjansene kan innebære at du blir skuffet selvfølgelig, men husk at du også går glipp av gode ting.

Min erfaring er at redsel skyver bort kjærlighet. Er man for redd klarer man ikke å vise kjærlighet fordi det står noenting i veien. Jeg vet noe om redsel, kanskje på helt andre plan enn du gjør - og vet at den eneste måten å bekjempe redsel på er å møte den. Du kommer ingen veier i livet hvis du ikke manner deg opp å gjør det. Og det kan ingen gjøre for deg - det må du klare selv.

[Solveig Vennesland, Familierådgiver]

Hei "innadvendt"

Jeg ser du lurer på om din sjenanse hindrer deg i å få kontakt med gutter.

Jeg tror ikke det er så mye din sjenanse men heller din skepsis til nye kontakter som kan være problemet. Når vi er skeptiske og avvisende henger det ofte sammen med at vi er redde for å bli forlatt og sviktet selv. Så velger vi heller den for oss tryggeste veien. og unngår kontakt. For den behersker du.

Jeg tror du kan gjøre noe annet.

Forsøk å legge merke til når noen gir deg oppmerksomhet og tillit. Gi det samme tilbake til vedkommende, i steden for å avvise. Kan du øve deg i våre positiv og bekreftende mot andre?

[Gjest 21 år gammel gutt]

Hei "innadvendt",

Jeg skjønner hva du mener (da selv om jeg er gutt) Frem til jeg var 17-18 år hadde jeg det slik du beskriver, men har i de siste årene (er 21) fått mye hyggelig "tilbakemelding" fra jenter (kompelimenter), slik at jeg har blitt mer trygg,- for å bruke de ordene. Hvor gammel er du?

[Gjest 21 år gammel gutt]

Hei "innadvendt",

Jeg skjønner hva du mener (da selv om jeg er gutt) Frem til jeg var 17-18 år hadde jeg det slik du beskriver, men har i de siste årene (er 21) fått mye hyggelig "tilbakemelding" fra jenter (kompelimenter), slik at jeg har blitt mer trygg,- for å bruke de ordene. Hvor gammel er du?

Et tips: hvis du bruker "antennene" dine vil du oppdage hvilke personer (i ditt tilfellet gutter) du føler har noe "spesielt" ved seg,- som du føler du kan satse på.