samboer, barn og eks kone

[Gjest sambo]

Enda en krangel og kræsj i forbindelse med samvær. Nå er vi så fortvilet, og vi vet ikke hvor vi skal snu oss for å se lyset i tunnelen.

Først en innføring i tilfellet i sin helhet: Jeg er samboer med en flott og stødig gutt. Han har vært gift og har to barn fra dette ekteskapet. Problemet som kommer er vel heller klassisk, men likevel så utrolig fortvilet når man står oppi det med begge bena.

Han har vanlig samværs rett med barna, og tiden har nå kommet for å reise på ferie for å hilse på familie og venner på hans hjemsted. Alt skulle egentlig vært klappet og klart denne uken, for ferie var bestemt med hans arbeidsplass, og besteforeldre og alle andre som nesten ikke ser barna gjennom året pgav lange avstander gledet seg.

Nå har det seg sånn at barnas mor for ca et halvt år siden bestemte seg for å reise til sin venn langt vekk fra Norge og billetter ble bestilt. Denne reisen skulle vare i overkant av en måned, og alt virket egentlig greit. Ingen videre avtaler ble gjort, hvem tenker vel så langt? Uansett, det var hennes valg å være vekke i så lang tid fra barna sine. På vårparten fikk min samboer fastsatt sin ferie, to uker med barna, og en uke senere på høsten som vi skal ha alene. Dette virket heller ikke problematisk, da ingenting ble sagt.Mor reiser avgårde og vi har barna som vanlig, da det av praktiske grunner er greiere at de bor hos familie på uke dagene, eller på morens "samværsdager", om jeg kan kalle det så. Saken er nå: Hun har kommet hjem og både mor og barn har jo selvfølgelig savnet hverandre stort. Noe annet ville jo vært rart! :-) Men plutselig skal ikke barna reise på ferie med sin far! De har ikke nevnt det med et ord tidligere, men nå kommer de med "voksne" uttalelser og refleksjoner om at pappa kunne tatt ferie mens mor var borte, han kan ikke tvinge dem osv. Moren nekter også å bidra til at dette skal løse seg. Uttalelsen barna kommer med, kommer jo også samtidig fra henne, så det er ikke så vanskelig å se hvor styringen egentlig ligger... Hun mener, og også hennes familie, at han er egoistisk som bare tenker på seg selv, ikke tar hensyn til barnas behov for samvær med moren og det bare baller på seg med beskyldninger. Heldigvis har han en forståelsesfull arbeidsgiver, så han fikk utsatt ferien en uke. For å vise velvilje og forståelse for det at de har vært lenge vekke fra hverandre. Men allikevel er det ingenting å hente... Hun mener bestemt at de må få lov til å velge dette selv. ( De er i småskole alderen) Saken er at det er ikke noe valg, men RÅ manipulering. Vi valgte å prøve å prate med barna om det, og få dem til å sette ord på det som skjer, underforstått at, mener moren og de selv at de er store nok til å velge dette, skal de også stå for det. Dette kan høres hardt og kynisk ut, men vi går selvfølgelig varsomt frem. Men de har jo ingen begrunnelse for meninger og valg som de ikke har tatt selv. Det sier seg selv. Det eneste vi får ut av dem er : vil ikke! De stivner fullstendig med en gang man prøver å prate om noe annet enn dagligdagse ting. Lojaliteten til mor er STOR! Det ble gråt og skrik og krav om å få dra hjem til mor. Så siste samværs dag endte med at de måtte kjøres hjem til mor og med en sønderknust pappa. Jeg prøvde også å få dem til å snakke, og forklare dem at andre også vil være sammen med dem, fordi vi og mange med oss er så inderlig glad i dem.... Vi ble enige om, enn noe motvillig; at vi alle sammen skulle tenke gjennom det som har skjedd, også skulle vi snakke sammen til helgen.

Vel, enden på visa ble at moren ringte i full fistel og la ord i munnen på oss og skulle nekte oss samvær om vi ikke lovte at dette ikke skulle prates om. Vi drev med terror mot barna og holdt dem igjen mot deres vilje, og det var ikke måte på hvilke udyr vi var. Jeg spessielt siden jeg hadde blandet meg borti ting jeg ikke hadde noe med. Jeg hadde også brølt og skreket. Hvor det kommer fra, aner jeg ikke. Dessuten skulle vi tre sette oss ned i kveld og prate ut om ting... Men det ble det jo heller ikke noe av. Som vanlig er hun full av løfter og handlingskraft, men uten vilje til å følge opp.

Jeg blir fysisk kvalm av truslene og det firkantede synet hennes. Det eneste våpen hun har er barna, som hun bruker ofte og effektivt. Hun har i lange perioder hatt kraftige psykiske problemer, med klare tilbakefall, og det er nesten så man lurer på om ting ikke er helt bra der hjemme om dagen, når barna stivner bare man prøver å prate til dem. Jeg vil ikke dømme noen, men ustabil, ja, det er hun. Former lover og regler etterhvert som det kan passe henne selv, og skjønner ikke selv at det hun kommer med ikke henger på greip. Men når det går opp for henne at hun har plumpa uti med begge bena, da går hun tilbake på ting, og nekter for at hun noen gang har sagt det og kan gjerne finne på å legge disse standpunktene i vår munn.

Nå må¨jo nevnes at det er familierådgivning på gang, men vi tviler sterkt på at dette vil bli fulgt opp.

Kan noen idet hele tatt fortelle meg hvordan man skal forholde seg til henne? Hva skal vi gjøre for å få barna trygge og glade igjen som de var i en drøy måneds tid? Hvordan skal vi få et normalt forhold og samarbeid til hverandre, når viljen kun går en vei? Jeg er fortvilet, for min samboer lider sterkt under dette. Det kjæreste han har her i verden blir brutalt tatt vekk fra han.

Hjelp meg!

[lioness]

Uff,jeg føler med deg!

Jeg er selv samboer med en herlig mann som har en datter på 12 år fra et tidligere ekteskap,og det er ikke alltid like lett.

I fjor sommer ble det trøbbel her i gården for sambo ville ha som seg hør og bør ferie i to uker uten dattera,og to uker med henne.Dette førte til at han ble fremstilt som en dårlig og egoistisk far,og jeg var heken oppi alt dette for det var jo logisk at det var jeg som ville ha ferien slik!

Min sambo kontaktet da en forening som kaller seg "To Foreldre",og de var veldig hjelpsomme.Min samboer hadde rett på to uker ferie uten datteren - ingen tvil om det!

Og slik ble det -for det hjalp å slå i bordet med at en har vært i kontakt med en slik forening,og at en kan sitere loven!

Jeg håper virkelig at det ordner seg for dere,jeg vet hvor slitendes det er å ha det slik som dere har det nå!

Klem fra

[Solveig Vennesland, Familierådgiver]

Kjære "Hjelp meg"!

Dette er nok ikke lett for hverken deg eller din samboer.

For barn med to hjem (som deres unger har) blir det dessverre fort krøll på samværsplanene hvis foreldrene (de biologiske) ikke er tydelige og åpne nok i samarbeidet sitt.

Spes. skuffende er det siden du sier at dere hadde lagt tidlige planer for gjennomføringen av ferien.

Likvel, når det har kræsjet som du sier, må dere satse alt på å finne en brukbar løsning.

Det beste bidrag du kan gi, tror jeg, er å oppmuntre barnas far til å snakke ut med barnas mor.

Du nevnte at familierådgivning var på gang. Jeg håper du vil støtte dem i å bruke denne muligheten til å komme sammen.

Jo mer foreldrene (de biologiske) er enige om ungene sine og hvordan samværene praktisk skal legges opp, jo mer trygge blir ungene.

Dette handler først og fremst om barnas mor og far. De er hovedpartene i denne saken, slik jeg forstår den.

[flisa]

Uff,jeg føler med deg!

Jeg er selv samboer med en herlig mann som har en datter på 12 år fra et tidligere ekteskap,og det er ikke alltid like lett.

I fjor sommer ble det trøbbel her i gården for sambo ville ha som seg hør og bør ferie i to uker uten dattera,og to uker med henne.Dette førte til at han ble fremstilt som en dårlig og egoistisk far,og jeg var heken oppi alt dette for det var jo logisk at det var jeg som ville ha ferien slik!

Min sambo kontaktet da en forening som kaller seg "To Foreldre",og de var veldig hjelpsomme.Min samboer hadde rett på to uker ferie uten datteren - ingen tvil om det!

Og slik ble det -for det hjalp å slå i bordet med at en har vært i kontakt med en slik forening,og at en kan sitere loven!

Jeg håper virkelig at det ordner seg for dere,jeg vet hvor slitendes det er å ha det slik som dere har det nå!

Klem fra

Jeg bare stusset litt over at dere sier ha "rett til 2 uker ferie uten datteren".

Er det ikke når en har ferie at man vil være sammen med barna sine da? SELV om en har fått seg ny kjæreste? En kjæreste må vel ta "hele pakka"?

Jeg har hørt samme utsagnet fra flere skilte foreldre, og klarer ikke for mitt bare liv å forstå det. Selv vil jeg helst være sammen med de hele tiden! - og SÆRLIG i ferien!

Når man er et par som bor sammen og har barn, DA har man mindre tid til å pleie kjæresteforholdet enn det man har etter man er blitt skilt, - så jeg kan ikke forstå at noen som har barn de ser lite til fra før av, ønsker "fri fra dem"!

...men jeg har jo ikke noe med det...

[lioness]

Jeg bare stusset litt over at dere sier ha "rett til 2 uker ferie uten datteren".

Er det ikke når en har ferie at man vil være sammen med barna sine da? SELV om en har fått seg ny kjæreste? En kjæreste må vel ta "hele pakka"?

Jeg har hørt samme utsagnet fra flere skilte foreldre, og klarer ikke for mitt bare liv å forstå det. Selv vil jeg helst være sammen med de hele tiden! - og SÆRLIG i ferien!

Når man er et par som bor sammen og har barn, DA har man mindre tid til å pleie kjæresteforholdet enn det man har etter man er blitt skilt, - så jeg kan ikke forstå at noen som har barn de ser lite til fra før av, ønsker "fri fra dem"!

...men jeg har jo ikke noe med det...

Bare for å summerer opp;

Som normal arbeidstaker i Norges land har en krav på 4 uker ferie(noen heldige har 5).

Som skilt forelder har en krav og rett på å ha barnet/barna halvparten av ferien - ergo to uker.

En har også krav på å ha de resterende to ukene av ferien uten barn-dersom en skulle ønske det.

Altå to uker med barnet og to uker uten barnet i løpet av ferien.

Legger til av vi i løpet av dette året skal ha min samboers datter i fem uker,først to uker nå før skolestart og tre uker med jul og nyttår når vi virkelig reiser på ferie - til Qatar.

Med vennlig hilsen

[flisa]

Bare for å summerer opp;

Som normal arbeidstaker i Norges land har en krav på 4 uker ferie(noen heldige har 5).

Som skilt forelder har en krav og rett på å ha barnet/barna halvparten av ferien - ergo to uker.

En har også krav på å ha de resterende to ukene av ferien uten barn-dersom en skulle ønske det.

Altå to uker med barnet og to uker uten barnet i løpet av ferien.

Legger til av vi i løpet av dette året skal ha min samboers datter i fem uker,først to uker nå før skolestart og tre uker med jul og nyttår når vi virkelig reiser på ferie - til Qatar.

Med vennlig hilsen

Du behøvde ikke å forsvare overfor meg hvordan dere legger opp løpet.:-)

Jeg bare synes det ser så rart ut at man i lovs form har RETT på fri fra barnet!

merkelig......har nok ikke fått med meg den loven jeg...

[Gjest nanook]

Du behøvde ikke å forsvare overfor meg hvordan dere legger opp løpet.:-)

Jeg bare synes det ser så rart ut at man i lovs form har RETT på fri fra barnet!

merkelig......har nok ikke fått med meg den loven jeg...

Hei hei...

Jeg er samboer med en som har barn fra før, og i en meget liknende situasjon som den nevnt ovenfor. ( som det altfor menge ganger er desverre)

Jeg er helt enig med deg i at det er snodig å formulere det som en rett til fri fra barnet.

Det er vel mere et ønske eller behov til å ha ferie alene med sin "nye" kjære.

Vi praktiserer det slik, og det er vel egentlig jeg som har satt ned krav om det... fordi jeg trenger det. Ja jeg vet at man tar hele pakka når man møter en mann med barn, men han møter også en uten barn.... og det går ann å kombinere.

Vi har hans barn i ALLE feriene gjennom året. ( Hele julen, påsken, høst- og vinterferien , samt minimum 3 uker av sommerferien.)

Vi har kun 4 uker ferie hver oss, men ved å dele opp litt, jeg har henne litt alene mens han jobber og omvent så går det fint. Tar også å jobber inn avspasering får at det skal gå .

Dette ble en lang forklaring, men det jeg vil fram til er at jeg er med på alle måter jeg kan for at barnet skal får være MYE hos sin far, ( i tillegg til vanlig samvær ) så jeg mener at det er MIN rett til at vi da tar 2 uker sommerferie alene, fordi han har funnet seg en dame UTEN barn.

Jeg har også sagt ifra at om vi får felles barn, så er ikke dette fult så viktig, men vi kommer fortsatt til å ta noe ferie alene .. hvor mor og far har tid til hverandre.

huff dette ble en skikkerlig forsvarstale.

Uansett ... hilsner fra

[flisa]

Hei hei...

Jeg er samboer med en som har barn fra før, og i en meget liknende situasjon som den nevnt ovenfor. ( som det altfor menge ganger er desverre)

Jeg er helt enig med deg i at det er snodig å formulere det som en rett til fri fra barnet.

Det er vel mere et ønske eller behov til å ha ferie alene med sin "nye" kjære.

Vi praktiserer det slik, og det er vel egentlig jeg som har satt ned krav om det... fordi jeg trenger det. Ja jeg vet at man tar hele pakka når man møter en mann med barn, men han møter også en uten barn.... og det går ann å kombinere.

Vi har hans barn i ALLE feriene gjennom året. ( Hele julen, påsken, høst- og vinterferien , samt minimum 3 uker av sommerferien.)

Vi har kun 4 uker ferie hver oss, men ved å dele opp litt, jeg har henne litt alene mens han jobber og omvent så går det fint. Tar også å jobber inn avspasering får at det skal gå .

Dette ble en lang forklaring, men det jeg vil fram til er at jeg er med på alle måter jeg kan for at barnet skal får være MYE hos sin far, ( i tillegg til vanlig samvær ) så jeg mener at det er MIN rett til at vi da tar 2 uker sommerferie alene, fordi han har funnet seg en dame UTEN barn.

Jeg har også sagt ifra at om vi får felles barn, så er ikke dette fult så viktig, men vi kommer fortsatt til å ta noe ferie alene .. hvor mor og far har tid til hverandre.

huff dette ble en skikkerlig forsvarstale.

Uansett ... hilsner fra

Jeg kan ikke forstå deg, - men har heller ikke vært i din situasjon. Vet bare at jeg aldri hadde kunne vært sammen med en som ville ha meg for seg selv i en del av ferien - om jeg hadde hatt vanlig samvær med barna. Jeg har vært "helge-mamma" i 1 år, -noe jeg synes var helt pyton! Og var det noe jeg hadde tid til mellom at jeg hadde barna, - ja, så var det å være kjærester! Jeg følte ikke for å i tillegg ta ferien alene også!

Men sånn er jeg da :-)

[Gjest nanook]

Jeg kan ikke forstå deg, - men har heller ikke vært i din situasjon. Vet bare at jeg aldri hadde kunne vært sammen med en som ville ha meg for seg selv i en del av ferien - om jeg hadde hatt vanlig samvær med barna. Jeg har vært "helge-mamma" i 1 år, -noe jeg synes var helt pyton! Og var det noe jeg hadde tid til mellom at jeg hadde barna, - ja, så var det å være kjærester! Jeg følte ikke for å i tillegg ta ferien alene også!

Men sånn er jeg da :-)

Hei flisa.

Jeg har vel egentlig aldri forlangt å få ha ham for meg selv i ferien.

Jeg har forlangt at jeg vil ha 2 uker av ferien uten barn.

Men jeg har ikke pålagt ham dette. Vi har mange venner uten barn, så jeg kunne reist på tur med dem, men han vil være med selv.

Det er helt greit at andre ønsker noe annet.

Og jeg synes det er helt fint at du ikke ville gjort det slik.

fra

[Gjest knotti]

Hei flisa.

Jeg har vel egentlig aldri forlangt å få ha ham for meg selv i ferien.

Jeg har forlangt at jeg vil ha 2 uker av ferien uten barn.

Men jeg har ikke pålagt ham dette. Vi har mange venner uten barn, så jeg kunne reist på tur med dem, men han vil være med selv.

Det er helt greit at andre ønsker noe annet.

Og jeg synes det er helt fint at du ikke ville gjort det slik.

fra

Folkens,

Dere skremmer jo vettet av meg. Jeg er nettopp kommet i deres situasjon og har type med 3 barn fra før, og har selv ingen barn. Denne situasjonen har skremt meg fra dag 1...

Moren til disse barna har allerede vist seg å være vanskelig, bruker barna for å forsøke å ødelegge mellom meg og min kjære, og få ham tilbake.

Jeg vil jo løse dette på beste måte, men jeg mener som andre her at jeg som er uten barn bør ha krav på å ha ferie sammen med min kjære uten barn, akkurat like mye som han har krav på å ha ferie med barna. Dette er vi heldigvis enige om. Og i år har vi to uker ferie alene og to uker med barna, pluss at han har dem hos oss når jeg er på jobb. (Han har jobb med mulighet for mye fri)

Men har dere noen tips om hvordan man "behandler" moren til barna. Er det noe jeg bør passe meg for, bør jeg holde meg litt i bakgrunnen, eller bør jeg si rett til henne at det hun gjør ikke er akseptablet.

Jeg skjønner ikke hvordan noen kan bruke barna på en slik måte. Det er gale nok for dem at de ikke lengre får bo med både mamma og pappa. Det burde være mulig å sammarbeide og gjøre det til det beste for barna.

Klemmer fra

[lioness]

Folkens,

Dere skremmer jo vettet av meg. Jeg er nettopp kommet i deres situasjon og har type med 3 barn fra før, og har selv ingen barn. Denne situasjonen har skremt meg fra dag 1...

Moren til disse barna har allerede vist seg å være vanskelig, bruker barna for å forsøke å ødelegge mellom meg og min kjære, og få ham tilbake.

Jeg vil jo løse dette på beste måte, men jeg mener som andre her at jeg som er uten barn bør ha krav på å ha ferie sammen med min kjære uten barn, akkurat like mye som han har krav på å ha ferie med barna. Dette er vi heldigvis enige om. Og i år har vi to uker ferie alene og to uker med barna, pluss at han har dem hos oss når jeg er på jobb. (Han har jobb med mulighet for mye fri)

Men har dere noen tips om hvordan man "behandler" moren til barna. Er det noe jeg bør passe meg for, bør jeg holde meg litt i bakgrunnen, eller bør jeg si rett til henne at det hun gjør ikke er akseptablet.

Jeg skjønner ikke hvordan noen kan bruke barna på en slik måte. Det er gale nok for dem at de ikke lengre får bo med både mamma og pappa. Det burde være mulig å sammarbeide og gjøre det til det beste for barna.

Klemmer fra

Heisann=)

Hva er det eks konen gjør da?

Det er jo ikke så lett å gi råd når en ikke vet hvordan hun oppfører seg.....

Klem fra

[Gjest sambo]

Folkens,

Dere skremmer jo vettet av meg. Jeg er nettopp kommet i deres situasjon og har type med 3 barn fra før, og har selv ingen barn. Denne situasjonen har skremt meg fra dag 1...

Moren til disse barna har allerede vist seg å være vanskelig, bruker barna for å forsøke å ødelegge mellom meg og min kjære, og få ham tilbake.

Jeg vil jo løse dette på beste måte, men jeg mener som andre her at jeg som er uten barn bør ha krav på å ha ferie sammen med min kjære uten barn, akkurat like mye som han har krav på å ha ferie med barna. Dette er vi heldigvis enige om. Og i år har vi to uker ferie alene og to uker med barna, pluss at han har dem hos oss når jeg er på jobb. (Han har jobb med mulighet for mye fri)

Men har dere noen tips om hvordan man "behandler" moren til barna. Er det noe jeg bør passe meg for, bør jeg holde meg litt i bakgrunnen, eller bør jeg si rett til henne at det hun gjør ikke er akseptablet.

Jeg skjønner ikke hvordan noen kan bruke barna på en slik måte. Det er gale nok for dem at de ikke lengre får bo med både mamma og pappa. Det burde være mulig å sammarbeide og gjøre det til det beste for barna.

Klemmer fra

Ja, er det ikke frustrerende når slike ting skjer? Hvordan i alle verdens dager går det an å bruke uskyldige barn oppi en slik konflikt?

Jeg tror uansett at det er lurt å holde seg i bakgrunnen og se an hvordan situasjonen utvikler seg. Blander man seg for mye, blir dette også brukt for å holde barna igjen fra samvær med faren. Jo mindre hun har på deg, dess bedre.

Men det er klart... Når skal man si stopp? Slik manipulerende og irrasjonell oppførsel sliter ikke minst på meg, men jeg har bestemt meg for at gleden av å splitte oss skal hun ikke få! Hun har på forhånd dømt oss nedenom og hjem. Innen den tid MÅ man sette foten ned.

Jeg tror i store trekk at dette for eks koner/samboere/kjærester dreier seg om å miste kontrollen over sine tidligere kjære og at et sted må de bare bruke "makta" si.

Barnefaren har et minimum av samværsrett, og har loven i hånd når han gjennomfører den. Men allikevel er de så rettsløse. Dagbladet hadde skremmende artikler om dette tidligere i år, og det er ganske fortvilende å lese om hvordan mødre kan herse og kjøre helt sitt eget løp uten å bli straffet på noen måte. Jeg aner ikke hvilke virkemidler som skal til, men uansett: dere to må holde sammen. Støtt samboeren din og vik ikke fra hans side. Han behøver helt klart all den støtte han kan få. Andre jeg vet om som har vært gjennom det samme, har vunnet på dette, og moren har tilslutt gitt seg. Det er når hun klarer å skape furore hun liker seg best!

Et råd jeg tror man skal følge, er å ta kontakt med Foreningen 2 foreldre, og faktisk melde seg inn der. Jeg vet de har fått kritikk for å være for fokusert på farens rettigheter, men det skulle vel ikke komme som noen ulempe i våres tilfelle.

Håper ting ordner seg!

Klem!