Når selvtilitt og tilliten forsvinner !

[Gjest MarieII]

Er det rart å ikke stole på sin partner, og ha problemer med å vise tillitt til han når han sier at han føler at forholdet mellom dere er dødt, at det ikke er som det skal være, som sier han skal flytte men aldri gjør det, som aldri tar initiativet til sex, eller holder rundt deg etc etc etc...

Han skjønner ikke at jeg lurer på om han er på utkikk etter noen andre, eller blir mistenksom når ting virker mistenksomme, eller reagerer på hyggelige sms fra f.eks. en gift kvinne som han treffer på samlinger 4 ganger i året.

Han sier til meg at han ikke kunne tenke seg å gå bak min rygg, at han ikke kunne tenke seg å ha sex med noen andre, at alt det er helt utenkelig, men han klarer samtidig ikke å si at han er glad i meg, vil satse på forholdet, og en felles fremtid for oss tre, han, meg og vår datter på 2 år.

Jeg ser potensielle rivaler i en hver kvinne, blir småsprø, og mister selvtilitten. Leter hele tiden etter spor, som jeg ikke finner, men hvis noe virker mistenkelig så dikter jeg opp inne i mitt hode så det holder. Og så spør jeg, og så føler han seg kontrollert og så blir han sur, og vil ikke svare, og så er den vonde rund-dansen i gang som vi ikke kommer ut av.

Og vi har vært på fam-vern kontor, men det hjalp ikke. Synes aldri vi kom til sakens kjerne.

Men tilbake til spm mitt er det merkelig om man blir sjalu og har problemer med tilliten i den situasjonen jeg er i ?

[molli]

Hvorfor velger du å leve sammen med en mann som tydeligvis ikke bruker hjemmet som annet enn et hotell? Et sted å sove, et sted der klærne blir vasket, og maten servert?

Jeg hadde valgt å gå, var jeg deg. At du orker!! Noe så nedbrytende som det livet du finner deg i, skal man lete lenge etter.

Åja, du er sikkert glad i han og alt det der, siden du finner deg i å bli behandlet slik. Men ser du ikke at han har all makt, bukten og begge ender?

Rett opp ryggen, kvinne, og si at du ikke finner deg i det lenger!!! Ikke sitt der som et mehe og vent på at HAN liksom skal flytte.

[Gjest MarieII]

Hvorfor velger du å leve sammen med en mann som tydeligvis ikke bruker hjemmet som annet enn et hotell? Et sted å sove, et sted der klærne blir vasket, og maten servert?

Jeg hadde valgt å gå, var jeg deg. At du orker!! Noe så nedbrytende som det livet du finner deg i, skal man lete lenge etter.

Åja, du er sikkert glad i han og alt det der, siden du finner deg i å bli behandlet slik. Men ser du ikke at han har all makt, bukten og begge ender?

Rett opp ryggen, kvinne, og si at du ikke finner deg i det lenger!!! Ikke sitt der som et mehe og vent på at HAN liksom skal flytte.

Jeg har tenkt igjennom alt det du skriver. Og det ender vel der til slutt, men jeg ønsket jo noe annet for min datter da. Men ser jo at om han ikke vil gi noe mer, så går det ikke. Derfor har jeg holdt ut til nå. Men nå føler jeg meg sterkere og mer beredt til å be han flytte også, selv om jeg egentlig vil at han selv skal få ta det skrittet, siden han gjentatte ganger har sagt han skal flytte... Hvorfor skal jeg måtte gjøre det for han også ?

Glad i han ? vet ikke lenger, var det nok, men føler ikke at jeg er det nå lenger, men det kan jo være fordi alt det negative overskygger.

Det er ikke noe liv å trakte etter å bo alene med barn heller, selv om stadig flere gjør det. Det er allerede ganske hektisk i hverdagen som det er.. med 100% jobb, henting/levering barnehage etc etc etc

Men takk for gode råd :-)

[på godt og vondt]

Hvordan er mannen din ellers, da? Er han sosial og omgjengelig blandt andrre, eller isolerer han seg fra verdenen? Hvis det bare er hjemme han er kald og avvisende, må du komme deg ut av forholdet, men det kan jo hende han har egne problemer som gir depresjon? Stakkars deg!!

[Clue1365380406]

Herregud!

Hvorfor vil du leve i et forhold som er så nedbrytende for deg?

Nei, det er ikke rart at du er sjalu og mistenksom....det tror jeg flertallet ville vært i en sånn situasjon.

Nå skal du høre her! Ta styringen i forholdet ditt. Bli mer uavhengig, gjør ting uten ham, vær mer sammen med andre. Prøv å forskyv balansen mellom dere slik at du blir sterkere.

Jeg vil anbefale deg å kjøpe boka til Phillip C. McCraw, "Førstehjelp til parforholdet". Det er den dr Phil på tv. Han er kanskje både og der, men boka er virkelig nyttig! Den hjelper deg ihvertfall til å ta styringen!

Du finner den på www.bokkilden.no.

Lykke til.

[Gjest samlivsxprten]

Her er maktbalansen betydelig forskjøvet, han har makten og han vet det. Sannsynligvis vet han også at du ikke vil gå fra han. Jeg regner med at du har ydmyket deg kraftig i forhold til han, du har sikkert tigget og bedt. Skikkelig følelses-dreper. Han har ikke noe å kjempe for, ta vare på, du er jo der likevel for han, tiggende som en hun under middagsbordet.

Ta deg selv i nakken, forsøk å bli litt mer selvstendig, gi han grunn til å tvile på om du orker å leve sammen med han.

Eller gjør som jeg ville gjort - gå!

[Gjest MarieII]

Her er maktbalansen betydelig forskjøvet, han har makten og han vet det. Sannsynligvis vet han også at du ikke vil gå fra han. Jeg regner med at du har ydmyket deg kraftig i forhold til han, du har sikkert tigget og bedt. Skikkelig følelses-dreper. Han har ikke noe å kjempe for, ta vare på, du er jo der likevel for han, tiggende som en hun under middagsbordet.

Ta deg selv i nakken, forsøk å bli litt mer selvstendig, gi han grunn til å tvile på om du orker å leve sammen med han.

Eller gjør som jeg ville gjort - gå!

Ja jeg føler meg ydmyket og jeg føler at jeg er i en forferdelig situasjon. For egentlig er jeg ganske oppegående på de fleste områder, og jeg vet jo at dette er helt feil, at det ikke er slik det skal være.

Men jeg har ikke tigget og bedt. Og jeg har i det siste begynt å gjøre mer ting på egenhånd. Jeg trener bl.a. to ganger i uken, arrangerte bursdagsfest for meg selv forrige helg når han var borte (ble litt overrasket da ja). I det hele tatt. I tillegg har jeg i det siste begynt å gi signaler om at det faktisk ikke er sikkert at jeg vil være sammen med han mer. Og han virker litt mer usikker nå og har vært litt anderledes i det siste. Men det mangler fortsatt nærhet, ømhet etc...

Og jeg er "bare" 35 og vil ikke ha det slik resten av livet. Ville jo også gjerne hatt et barn til, slik at vår datter har søsken...