NHD - sp. om borderlinebehandling

[goliane]

Pga. ny livssituasjon, som hun ikke syns hun mestret, ble datra mi deprimert, og lagt inn på en akuttpost på psykiatrisk sykehus. Hun har en borderlinediagnose.

Hun har nå vært på akuttposten i en måned.Noe ordentlig behandlingsopplegg har ikke kommet i gang. Hun får tilbud om medisiner, bl.a. sobril. Legen på akuttposten mener hun bør begynne å ta truxal, noe datra mi (heldigvis) nekter. Hun har meget dårlig erfaring med truxal fra tidligere innleggelser.

Jeg trodde kognitiv terapi var det som gagnet borderlinepasienter best. Men tilbud om det får hun overhode ikke.

Det kan ta flere uker før hun får plass på en annen post på sykehuset. Hva slags form for terapi hun kan få der, vet jeg ikke i skrivende stund. Sist hun var innlagt, var medisinering eneste behandling hun fikk.

Kan en endre tankemønster og modne en personlighet ved å medisinere?

Vet at borderlinepasienter ikke alltid er enkle å ha med å gjøre, men et psykiatrisk sykehus må da ta høyde for at denne pasientgruppen trenger noe annet enn medisiner.

Det er fritt sykehusvalg i Norge. Gjelder det også psykiatriske pasienter?

[soleil]

Ser du spør NHD, men jeg tillater meg å synse litt før du eventuelt får mer sikre svar.

Ettersom jeg har forstått så er det ikke vanlig med samtaleterapi ved akuttinnleggelser. Det er min erfaring også. De tenker kanskje at man ikke er tilgjengelig for det før man er blitt friskere.

Angående fritt sykehusvalg så gjelder det også psykiatriske sykehus. (Kan det være at pasienter som fra gammelt av hører til et sted har fortrinnsrett?)

Hvis det er slik at hun egentlig er frisk nok til å overflyttes til en annen avdeling så syns jeg hun bør få starte med terapi om hun vurderes som "klar" for det.

Å være innlagt på akutten når en egentlig er frisk nok til å være på åpen avdeling er ikke spesielt heldig.

Ville nok undersøkt om de har mulighet til å være fleksible i forhold til behandlingen og programmet hennes, slik at det er passende for der hun er nå.

[Gjest soleil, igjen]

Hvorfor foreslår de en medisin som hun har dårlig erfaring med når det fins andre antipsykotika?

Hva tenker datteren din om å prøve andre antipsykotika?

PS. Hun bør også ta omega3!

Bruker hun ikke antipsykotika i det hele tatt bør hun _ihvertfall_ ta omega3. (Dobbel dose)

http://www.psykiskhelse.no/artikkel.asp?id=1077

http://www.psykiskhelse.no/artikkel.asp?id=1076

[frosken]

Hvorfor foreslår de en medisin som hun har dårlig erfaring med når det fins andre antipsykotika?

Hva tenker datteren din om å prøve andre antipsykotika?

PS. Hun bør også ta omega3!

Bruker hun ikke antipsykotika i det hele tatt bør hun _ihvertfall_ ta omega3. (Dobbel dose)

http://www.psykiskhelse.no/artikkel.asp?id=1077

http://www.psykiskhelse.no/artikkel.asp?id=1076

De er sikkert ute å tilby en medisin som virker dempende - og et alternativ til sobril. Men enig med deg i at de bør høre på tidligere dårlige erfaringer!

[Gjest meg igjen, god natt :-)]

De er sikkert ute å tilby en medisin som virker dempende - og et alternativ til sobril. Men enig med deg i at de bør høre på tidligere dårlige erfaringer!

Jeg har også vært på akutt-avdeling og fikk både antipsykotika og beroligende.

Etter hvert fant man ut at en spasertur, en kopp varm melk, en prat osv kunne hjelpe like mye som en beroligende tablett.

Hvis en er på akutt-avdeling når en begynner å friskne til så blir en fort rastløs, urolig og kanskje noen også blir aggresive.

Mener ikke at man ikke skal bruke medisiner, men akutt-plasseringen i seg selv kan virke passiviserende og føre til at en kan bli dårligere.

Viktig med progresjon i behandlinga og når behovet for skjerming og lite stimuli er over tror jeg at det er viktig å gå videre.

[frosken]

Jeg var en gang med på en diskusjon med mange sykepleiere som jobbet på psykiatrisk sykehus om sykehusbehandling av borderlinepasienter. Det store flertall mente at man skulle gjøre alt man kunne for å unngå innleggelser av denne pasientgruppen. Årsaken var at de mente de sjelden så at folk ble bedre av innleggelsene - og at det i tillegg var vanskelig med borderlinepasienter sammen med psykotiske pasienter i en og samme avdeling.

Noen steder i landet tilbyr de intensive dagbehandlingsopplegg til pasienter med personlighetsforstyrrelser. Noen av disse dagavdelingene tilbyr kun gruppebehandling - men til gjengjeld tilbyr de også etterbehandling i gruppe. Det sies at de har gode resultater - men at det for mange pasienter er vanskelig å gjennomføre behandlingen. I denne type opplegg så slår man to fluer i en smekk - man gir gode muligheter til å se på sine grunnleggende konflikter (og får hjelp av medpasienter i tillegg til personale til å "se seg selv") og samtidig unngår man at pasientene gir opp å ta ansvar for seg selv mens de er i behandling.

Jeg har vanskelig for å se at heldøgnsinnleggelser for "viderekommende" borderlinepasienter kan være nyttig annet enn helt unntaksvis i korte perioder. Jeg har ingen tro på at miljøet i slike avdelinger fremmer vekst og modning ... Løsningen må ligge i at det utvikles gode polikliniske opplegg - som er intensive nok til at endring kan oppnås og støttende og ivaretakende nok til at pasientene klarer seg ute. Og så tror jeg som vanlig at det er helt avgjørende å ha noe ok å holde på med på dagtid. Ofte tror jeg at tilpasset arbeid er bedre enn skolegang i faser hvor man sliter mye.

Håper ting snart ordner seg for datteren din:-)

[frosken]

Jeg har også vært på akutt-avdeling og fikk både antipsykotika og beroligende.

Etter hvert fant man ut at en spasertur, en kopp varm melk, en prat osv kunne hjelpe like mye som en beroligende tablett.

Hvis en er på akutt-avdeling når en begynner å friskne til så blir en fort rastløs, urolig og kanskje noen også blir aggresive.

Mener ikke at man ikke skal bruke medisiner, men akutt-plasseringen i seg selv kan virke passiviserende og føre til at en kan bli dårligere.

Viktig med progresjon i behandlinga og når behovet for skjerming og lite stimuli er over tror jeg at det er viktig å gå videre.

Enig:-)

God natt til deg også!

[vanilje]

Jeg tror heller ikke akuttavdelinga er bra for datteren din. Men av erfaring, så blir det ikke spesielt mye mer behandling (i kognitiv retning) på den åpne avdelingen. Skal hun ha det, så må hun få det på poliklinikken eller hos en privatpraktiserende behandler.

For en stund siden så undersøkte jeg og mine behandlere hva som fantes av behandlingstilbud for borderlinere i landet. Et av stedene vi undersøkte var Dagavdelinga på Ullevål Sykehus. Det de sa da vi snakket med dem, var at de primært prioriterte folk fra Oslo-området, men det gikk an å søke.

Jeg vil anbefale datteren din om å søke seg til Ullevål (eller noe lignende), altså en dagavdeling, da jeg heller ikke tror sykehuset i byen vår kan hjelpe henne noe særlig.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Behandling i akuttavdeling har som hensikt å trygge selvdestruktive pasienter, samt gjøre disse og andre pasienter i stand til å motta behandling på ulike nivå i behandlingskjeden.

Personlighetsforstyrrelser skal behandles i psykiatrisk poliklinikk.

Ofte er det nødvendig med tiltak før dette for å gjøre pasientene i stand til være utskrevet og greie hverdagen slik forutsetningen er for poliklinisk behandling.

I akuttavdeling er en opptatt av her og nå situasjonen. Psykoterapien får vente til etter utskrivelse.

[goliane]

Ser du spør NHD, men jeg tillater meg å synse litt før du eventuelt får mer sikre svar.

Ettersom jeg har forstått så er det ikke vanlig med samtaleterapi ved akuttinnleggelser. Det er min erfaring også. De tenker kanskje at man ikke er tilgjengelig for det før man er blitt friskere.

Angående fritt sykehusvalg så gjelder det også psykiatriske sykehus. (Kan det være at pasienter som fra gammelt av hører til et sted har fortrinnsrett?)

Hvis det er slik at hun egentlig er frisk nok til å overflyttes til en annen avdeling så syns jeg hun bør få starte med terapi om hun vurderes som "klar" for det.

Å være innlagt på akutten når en egentlig er frisk nok til å være på åpen avdeling er ikke spesielt heldig.

Ville nok undersøkt om de har mulighet til å være fleksible i forhold til behandlingen og programmet hennes, slik at det er passende for der hun er nå.

Datra mi vil over på åpen avdeling, men det er ikke plass til henne der foreløpig.

Syns hun blir dårligere av å være på akuttposten. Hun trenger, etter mitt syn, ikke medisiner, men samtalebehandling.

Hun har gått i terapi tidligere(men aldri mens hun har vært innlagt), og det gav gode resultater.

Syns det er trist at akuttposten ikke har noe annet tilbud enn ned- doping. Datra mi er i ferd med å komme på kant med personalet der fordi hun er misfornøyd med tilbudet hun får. Det er trist både for dem som arbeider der og for henne.

Men fleksibilitet er ikke noe vi har opplevd på dette psykehuset.

[goliane]

Jeg tror heller ikke akuttavdelinga er bra for datteren din. Men av erfaring, så blir det ikke spesielt mye mer behandling (i kognitiv retning) på den åpne avdelingen. Skal hun ha det, så må hun få det på poliklinikken eller hos en privatpraktiserende behandler.

For en stund siden så undersøkte jeg og mine behandlere hva som fantes av behandlingstilbud for borderlinere i landet. Et av stedene vi undersøkte var Dagavdelinga på Ullevål Sykehus. Det de sa da vi snakket med dem, var at de primært prioriterte folk fra Oslo-området, men det gikk an å søke.

Jeg vil anbefale datteren din om å søke seg til Ullevål (eller noe lignende), altså en dagavdeling, da jeg heller ikke tror sykehuset i byen vår kan hjelpe henne noe særlig.

Takk for svar.

Nei, akuttavdelingen gjør henne bare sykere. Det er skremmende å høre hvordan måten hennes å tenke på har endret seg i negativ retning i løpet av bare den siste uka.

Skal prøve å undersøke litt om andre sukehus og deres behandlingsfilosofi.

Går det bedre med deg, forresten?

[frosken]

Datra mi vil over på åpen avdeling, men det er ikke plass til henne der foreløpig.

Syns hun blir dårligere av å være på akuttposten. Hun trenger, etter mitt syn, ikke medisiner, men samtalebehandling.

Hun har gått i terapi tidligere(men aldri mens hun har vært innlagt), og det gav gode resultater.

Syns det er trist at akuttposten ikke har noe annet tilbud enn ned- doping. Datra mi er i ferd med å komme på kant med personalet der fordi hun er misfornøyd med tilbudet hun får. Det er trist både for dem som arbeider der og for henne.

Men fleksibilitet er ikke noe vi har opplevd på dette psykehuset.

Det er synd at hun blir såpass lenge på akuttposten, det er neppe noe godt sted å være over tid for henne.

Men når det gjelder psykoterapi, så tenker jeg at det er meningsløst å ha mange forskjellige terapeuter i løpet av kort tid. Derfor bør vel det være noe hun får poliklinisk etter at hun har funnet ut av hvor hun skal bo og holde på med i tiden som kommer. Det er også utenfor institusjon hun vil komme opp i situasjoner med "naturlige konflikter" som kan være utgangspunkt for viktige samtaler. Mange av de konflikter som oppstår på et psykehus har lite med livet utenfor å gjøre. Psykiatriske avdelinger er f.eks. ofte opptatt av grensesetting på en måte som det er unaturlig for voksne mennesker å bli utsatt for - og som det dermed er naturlig å opponere mot.

Det beste nå måtte vel være at det ble fortgang i å utforme det opplegget som skal være der for henne når hverdagen igjen skal starte - samt at det blir drøftet hva slags behandling som kan være mest gunstig for henne i fremtiden.

[goliane]

Jeg var en gang med på en diskusjon med mange sykepleiere som jobbet på psykiatrisk sykehus om sykehusbehandling av borderlinepasienter. Det store flertall mente at man skulle gjøre alt man kunne for å unngå innleggelser av denne pasientgruppen. Årsaken var at de mente de sjelden så at folk ble bedre av innleggelsene - og at det i tillegg var vanskelig med borderlinepasienter sammen med psykotiske pasienter i en og samme avdeling.

Noen steder i landet tilbyr de intensive dagbehandlingsopplegg til pasienter med personlighetsforstyrrelser. Noen av disse dagavdelingene tilbyr kun gruppebehandling - men til gjengjeld tilbyr de også etterbehandling i gruppe. Det sies at de har gode resultater - men at det for mange pasienter er vanskelig å gjennomføre behandlingen. I denne type opplegg så slår man to fluer i en smekk - man gir gode muligheter til å se på sine grunnleggende konflikter (og får hjelp av medpasienter i tillegg til personale til å "se seg selv") og samtidig unngår man at pasientene gir opp å ta ansvar for seg selv mens de er i behandling.

Jeg har vanskelig for å se at heldøgnsinnleggelser for "viderekommende" borderlinepasienter kan være nyttig annet enn helt unntaksvis i korte perioder. Jeg har ingen tro på at miljøet i slike avdelinger fremmer vekst og modning ... Løsningen må ligge i at det utvikles gode polikliniske opplegg - som er intensive nok til at endring kan oppnås og støttende og ivaretakende nok til at pasientene klarer seg ute. Og så tror jeg som vanlig at det er helt avgjørende å ha noe ok å holde på med på dagtid. Ofte tror jeg at tilpasset arbeid er bedre enn skolegang i faser hvor man sliter mye.

Håper ting snart ordner seg for datteren din:-)

Er så enig i det du skriver om innleggelse, Frosken. Ser klart at datra mi ikke hører hjemme på akuttposten.

Det opplegget du forteller om, er det jeg skulle ønske for henne. Vet du hvor i landet de har opplegg med denne terapiformen (dialektisk atferdsterapi?)?

Tror, som deg; at skolegang eller arbeid, ihvertfall noe meningsfyllt å ta seg til, ville være bedre terapi enn å sitte i en akuttavdeling med mange veldig syke mennesker rundt seg.

Men så var det det med å tørre å ikke være pasient, da.Ikke en enkel problemstilling, dette.

[goliane]

Det er synd at hun blir såpass lenge på akuttposten, det er neppe noe godt sted å være over tid for henne.

Men når det gjelder psykoterapi, så tenker jeg at det er meningsløst å ha mange forskjellige terapeuter i løpet av kort tid. Derfor bør vel det være noe hun får poliklinisk etter at hun har funnet ut av hvor hun skal bo og holde på med i tiden som kommer. Det er også utenfor institusjon hun vil komme opp i situasjoner med "naturlige konflikter" som kan være utgangspunkt for viktige samtaler. Mange av de konflikter som oppstår på et psykehus har lite med livet utenfor å gjøre. Psykiatriske avdelinger er f.eks. ofte opptatt av grensesetting på en måte som det er unaturlig for voksne mennesker å bli utsatt for - og som det dermed er naturlig å opponere mot.

Det beste nå måtte vel være at det ble fortgang i å utforme det opplegget som skal være der for henne når hverdagen igjen skal starte - samt at det blir drøftet hva slags behandling som kan være mest gunstig for henne i fremtiden.

Konfliktene jeg nevnte, går nettopp på det med grensesetting. Datra mi er, til tross for innleggelse på akuttpost, både oppegående og "frisk"! Men på akuttposten blir nesten alt det hun gjør sykeliggjort. Enten prater hun for mye (hun, som jeg, er skravlebøtte) eller for lite. Hun ler for høyt eller er for alvorlig. Hun får ikke lov til å være seg sjøl!

Hun er veldig sårbar for tida, og oppfatter mye av det personalet, sikkert i god mening, sier til henne som kritikk.

Hele situasjonen virker fastlåst. Men vanskelig som pårørende å få gjort så mye med dette. Datra mi er voksen, og jeg kan bare være der som en støttespiller.

[goliane]

Hvorfor foreslår de en medisin som hun har dårlig erfaring med når det fins andre antipsykotika?

Hva tenker datteren din om å prøve andre antipsykotika?

PS. Hun bør også ta omega3!

Bruker hun ikke antipsykotika i det hele tatt bør hun _ihvertfall_ ta omega3. (Dobbel dose)

http://www.psykiskhelse.no/artikkel.asp?id=1077

http://www.psykiskhelse.no/artikkel.asp?id=1076

Skal tipse henne om omega 3. Takk skal du ha!

[goliane]

Behandling i akuttavdeling har som hensikt å trygge selvdestruktive pasienter, samt gjøre disse og andre pasienter i stand til å motta behandling på ulike nivå i behandlingskjeden.

Personlighetsforstyrrelser skal behandles i psykiatrisk poliklinikk.

Ofte er det nødvendig med tiltak før dette for å gjøre pasientene i stand til være utskrevet og greie hverdagen slik forutsetningen er for poliklinisk behandling.

I akuttavdeling er en opptatt av her og nå situasjonen. Psykoterapien får vente til etter utskrivelse.

Takk for svar.

Problemet er at det ikke er plass til henne i åpen avdeling på flere uker.

Å få et sted å bo nær psykehuset sånn at hun kan behandles poliklinisk, er også vanskelig. Pga.en sikringsdom har vi ikke klart å finne noen som tør leie ut hybel til henne. Og KIF har vært til liten hjelp.

Det er vondt å se på at det eneste tilbudet hun har nå, er en akuttavdeling der jeg klart ser hun blir sykere av å være.

Vet at det til syvende og sist er opp til datra mi å ta tak i situasjonen. Men akkurat nå klarer hun hverken å samarbeide med personalet på akuttposten eller tenke særlig konstruktivt.

[frosken]

Konfliktene jeg nevnte, går nettopp på det med grensesetting. Datra mi er, til tross for innleggelse på akuttpost, både oppegående og "frisk"! Men på akuttposten blir nesten alt det hun gjør sykeliggjort. Enten prater hun for mye (hun, som jeg, er skravlebøtte) eller for lite. Hun ler for høyt eller er for alvorlig. Hun får ikke lov til å være seg sjøl!

Hun er veldig sårbar for tida, og oppfatter mye av det personalet, sikkert i god mening, sier til henne som kritikk.

Hele situasjonen virker fastlåst. Men vanskelig som pårørende å få gjort så mye med dette. Datra mi er voksen, og jeg kan bare være der som en støttespiller.

Hun må ta sine egne valg - og den situasjonen hun er i begrenser vel også valgmulighetene hennes.

Når man har vært i kontakt med behandlingsapparatet i så mange år som hun har, så tror jeg av og til at det beste ville være å tilbringe tiden på et sted hvor tilgangen på behandling ikke er så stor... i hvertfall for en periode. En jeg kjenner reiste til utlandet i 6 mnd for å bo i en familie mens hun studerte språk. Hun fortalte i etterkant at det var en revolusjonerende opplevelse å oppdage at det ikke var farlig å være trist - og at det faktisk gikk over av seg selv. Sannsynligvis blir man like mye bedre/roligere av å gå en lang tur, høre på musikk en liker osv som å oppsøke legevakten. Problemet er bare å komme dit hvor man oppdager dette...

Jeg er enig i at du ikke kan gjøre så mye som pårørende - men kanskje kunne du være med på et møte hvor man diskuterer hva som skal skje videre - og hvor du videreformidler den innsikt du har i hvordan passive sykehusinnleggelser har hatt en tendens til å gjøre ting verre - ikke bedre! Evt. kan du skrive et brev hvor du sier noe om dette...

På den annen side har du vel hendene så fulle at du kanskje ikke orker å forsøke å involvere deg enda mer?

[frosken]

Takk for svar.

Problemet er at det ikke er plass til henne i åpen avdeling på flere uker.

Å få et sted å bo nær psykehuset sånn at hun kan behandles poliklinisk, er også vanskelig. Pga.en sikringsdom har vi ikke klart å finne noen som tør leie ut hybel til henne. Og KIF har vært til liten hjelp.

Det er vondt å se på at det eneste tilbudet hun har nå, er en akuttavdeling der jeg klart ser hun blir sykere av å være.

Vet at det til syvende og sist er opp til datra mi å ta tak i situasjonen. Men akkurat nå klarer hun hverken å samarbeide med personalet på akuttposten eller tenke særlig konstruktivt.

Hva med å kontakte studentsamskipnaden for å se om de kan leie ut en hybel til henne selv om hun ikke studerer der?

Finnes det såkalte kommunale boliger i nærheten?

Jeg synes det er litt meningsløst at boligsituasjonen skal være det som gjør at hun ender opp som innlagt!

[goliane]

Jeg har også vært på akutt-avdeling og fikk både antipsykotika og beroligende.

Etter hvert fant man ut at en spasertur, en kopp varm melk, en prat osv kunne hjelpe like mye som en beroligende tablett.

Hvis en er på akutt-avdeling når en begynner å friskne til så blir en fort rastløs, urolig og kanskje noen også blir aggresive.

Mener ikke at man ikke skal bruke medisiner, men akutt-plasseringen i seg selv kan virke passiviserende og føre til at en kan bli dårligere.

Viktig med progresjon i behandlinga og når behovet for skjerming og lite stimuli er over tror jeg at det er viktig å gå videre.

Du har rett i det du skriver.

Bare synd at mange psykehus ikke har plass på åpen avdeling eller ikke mulighet til å få istand poliklinisk behandling når det er på tide å komme seg ut av akuttposten.

[goliane]

Hun må ta sine egne valg - og den situasjonen hun er i begrenser vel også valgmulighetene hennes.

Når man har vært i kontakt med behandlingsapparatet i så mange år som hun har, så tror jeg av og til at det beste ville være å tilbringe tiden på et sted hvor tilgangen på behandling ikke er så stor... i hvertfall for en periode. En jeg kjenner reiste til utlandet i 6 mnd for å bo i en familie mens hun studerte språk. Hun fortalte i etterkant at det var en revolusjonerende opplevelse å oppdage at det ikke var farlig å være trist - og at det faktisk gikk over av seg selv. Sannsynligvis blir man like mye bedre/roligere av å gå en lang tur, høre på musikk en liker osv som å oppsøke legevakten. Problemet er bare å komme dit hvor man oppdager dette...

Jeg er enig i at du ikke kan gjøre så mye som pårørende - men kanskje kunne du være med på et møte hvor man diskuterer hva som skal skje videre - og hvor du videreformidler den innsikt du har i hvordan passive sykehusinnleggelser har hatt en tendens til å gjøre ting verre - ikke bedre! Evt. kan du skrive et brev hvor du sier noe om dette...

På den annen side har du vel hendene så fulle at du kanskje ikke orker å forsøke å involvere deg enda mer?

Vanskelig å være med på møte, enda datra mi gjerne ser jeg blir med. Men psykehuset ligger 13 mil fra der vi bor, og jeg er på arbeid på dagtid.

Har planer om å komme meg avgårde likevel!

Du har et poeng når du sier det er viktig å oppdage at det er normalt å være trist, nedfor, lei seg, redd, og at det faktisk går over til slutt. Ikke er det farlig heller, bare ubehagelig.

Selv har jeg stadig en "datterklump" (og "manneklump")i magen, men lever godt med dem.

Skal iallfall ikke klage på at livet ikke er utfordrende!

Nu ska æ lægg mæ. God natt!