Utroskap.... svik og løgn

[Nida1365380588]

Jeg har akkurat oppdaget at min mann har hatt sex med en annen... Vi er et ektepar, jeg 36 og han 35. Vi har to mindreårige barn sammen og vært gift i 7 år, sammen i 10.

Så kom bomben! Jeg hadde aldri på noen måte trodd dette om ham. I hele sommer har min mann jobbet, jeg har vært hjemme med ungene og gledet meg til helgene hvor vi kunne være sammen alle sammen. Men min mann var mer opptatt av kamerater og festing på byen. Hver helg. I sommer...

Nå har jeg fått svar på hvorfor. Han hadde truffet ei jente på 23, og hatt sex med henne. Han lovet på tro og ære at det bare hadde skjedd en gang. Men med kvinnelig intuisjon og mistenksomhet, har jeg "visst" at det har skjedd mer enn han ville innrømme. Så etter mye skitt-graving, konfrontering osv. har han innrømmet sms kontakt, men da kun når han var på jobb. Nå viser det seg at det ikke stemmer. Han har hatt kontakt mens vi har vært på familie-ferie m ungene sammne, han har hatt sms kontakt mens jeg har lagt ungene, han har vært bestatt rett og slett. Og så viser det seg også at det har vært mer sex med henne enn han først ville innrømme.

Jeg er langt nede! Etter første "avsløring" tok det uker å stable seg på bena igjen, og med mistanken om at det har vært mer, så har klumpen i magen aldri sluppet taket. Og ved å få stadig drypp med sannhet som jeg egentilg visste men trengte bekreftelse på, har jeg stadig fått tilbakeslag. I starten har det ikke vært "noe alternativ å forlate ham", men at han fortier og fremdeles har løyet meg rett opp i ansiktet, det er nesten et like stort svik. Ihvertfall når jeg skal bygge opp tillit til mannen min.

Han ville ikke innrømme alt i frykt for å miste meg og ungene, og det han istede oppnådde, var resignasjon fra min side. Jeg var rett og slett så lei av å "gnage" på temaet, at jeg gikk til det skritt å få tilsendt seperasjonspapirer osv. Først da skjønte han alvoret, og knakk sammen. Før det, ville han helst ikke snakke om det osv.

Men jeg sitter igjen med så mange spørsmål.... og det gjør så forferdelig vondt å bli sveket på denne måten. For noen år tilbake snakket vi om å havne i en slik situasjon, og min mann var så klar i saken... han er nemlig utrolig sjalu. Jeg er sosial utadvendt og får lett kontakt med folk i alle aldre og begge kjønn.

Venner prøver å si til meg at dette var et anslag av panikk fra min manns side. Han fikk sjans på ei mye yngre jente, han var attraktiv og fikk kjempe-oppmerksomhet...osv. Jada, jeg ser også alt det der. Men det at dette skjedde med viten og vilje gang etter gang etter gang... han ringte etter henne når han var på byen med kamerater, fikk henne til å hente seg og så kjørte de hjem til henne... Han hadde så utrolig mange sjanser til å si STOPP - nå satser jeg ekteskap og unger. Men neida, egoet var for stort.

Vi har forsøkt en samtale med familieterapeut,men det var fullstendig mislykket. Vi kunne like gjerne sittet hjemme i sofaen og snakket sammen. Terapeuten bidro ikke med noe innspill eller spørsmål. Så det har jeg mista troen på.

Selv om jeg var innstilt på å kjempe og få lagt dette bak meg, ser jeg at det er fryktelig vanskelig. I stille stunder, plages jeg skikkelig med "syke" tanker om hvordan de hadde det, osv. Sexlivet vårt var veldig bra før dette, det innrømmer også min mann. Nå forbinner jeg det med noe skittent og ekkelt, orker ikke at han tar på meg annet enn klem og stryk over armen eller skulderen. Tilnærmleser orker jeg ikke.

Hvordan får jeg forholdet tilbake på skinner igjen? Siste desperate trekk er om han flytter ut for en periode, slik at jeg kan finne ut av følelsene mine. Er sanv-følelsene mine sterkere enn hat-følelsene mine??? Han vil ikke flytte ut, han er redd for at jeg skal finne ut at jeg har det bedre uten. Han trygler og ber, gråter og har først nå lagt seg "helt flat". Men det måtte trusler om skilsmisse til før han innså konsekvensene.

De følelsene jeg sliter aller mest med, er følelsen av "konkurranse" fra ei som er mye yngre enn meg, følelsen av å bli lurt, tatt for å være dum siden han ikke ville innrømme alt når han først ble tatt på fersken. Sliter med tanken på om hvor lenge dette hadde vart om jeg ikke hadde oppdaget det nå...

Av og til kommer tanken på hevn. Skal jeg rett og slett gå til samme skritt bare for at han skal se hvor vondt jeg har det?? Men nei, jeg er ikke av den typen, jeg senker meg ikke ned på samme tarvelige nivå.

Før så jeg meg og min mann som likeverdige mennesker i et forhold. Forsåvidt gjør jeg det enda, bortsett fra moralsk sett. Der føler jeg meg nå som et mye bedre menneske. Jeg var så sikker på at min mann også hadde høy moral om hva man gjør mot den man elsker og ikke. For han sier hver dag nå at han elsker meg og ungene, vil ikke skilles, har ikke noe uten oss, trenger meg og oss...osv. Men jeg klarer bare ikke å si "jeg elsker deg" tibake.

Så - hva gjør jeg? Er forholdet på kanten av stupet, er det håp, hvordan skal jeg jobbe videre med alle de vonde tankene inni meg?

[favn]

Mannen din har oppført seg som en dritt på alle måter. Det er helt naturlig at sviket oppleves som fatalt.

Det er sikkert overflod av følelser hos deg nå, så jeg foreslår at du tenker deg meget nøye om. Spør deg selv om du _vil_ at forholdet skal fortsette og bli bra - eller om du _ikke_ vil fortsette samlivet.

Det sier seg selv at dette er overmåte vanskelig. Men jeg tror at alt ellers kan reduseres til dette spørsmålet.

Svarer du 'ja, jeg vil jobbe for dette'... ta kontakt med nye terapeuter, fastlegen din, i det hele tatt proffe folk og brett opp ermene.

Svarer du 'nei, dette kan jeg ikke leve med' søker du også hjelp, men da til skilsmisse.

Livet er vakkert og grusomt. En av de verste tingene er de ufattelig vanskelige valgene. Jeg ønsker deg og dere lykke til uansett retning og utfall.

[serendipity]

uff, så vondt og vanskelig. Tungt med alle følelsene som man liksom ikke får "ferdigbehandlet". Men jeg er enig med det favn skriver. Man må ganske enkelt finne ut om det er verdt å jobbe for eller om du ikke vil klare å leve med det. Jeg er også enig i det du skriver at det gjør det hele værre at du måtte "tvinge" det ut av han, og at det pågikk i lengre tid.

Men når alt kommer til alt er det kun du som må finne ut om du klarer dette. Hensyn til at han trenger deg bør ikke være viktig...

Lykke til...

[tonje8]

Hei

Har gått igjennom nesten det samme. Valgte å tilgi. Dette er 6 år siden. Går egentlig greit, men har angret mange ganger. Etter dette har jeg fått dårlig selvtillit og har ennu vanskelig for å stole på han. Dette er ganske tungt og vet ennu ikke om "gode ting" kan veie opp for det negative. Uansett dette er sikkert forskjellig fra person til person. Dette blir din avgjørelse.... Er han verdt det?

[Gjest frustexion]

Mannen din har oppført seg som en dritt på alle måter. Det er helt naturlig at sviket oppleves som fatalt.

Det er sikkert overflod av følelser hos deg nå, så jeg foreslår at du tenker deg meget nøye om. Spør deg selv om du _vil_ at forholdet skal fortsette og bli bra - eller om du _ikke_ vil fortsette samlivet.

Det sier seg selv at dette er overmåte vanskelig. Men jeg tror at alt ellers kan reduseres til dette spørsmålet.

Svarer du 'ja, jeg vil jobbe for dette'... ta kontakt med nye terapeuter, fastlegen din, i det hele tatt proffe folk og brett opp ermene.

Svarer du 'nei, dette kan jeg ikke leve med' søker du også hjelp, men da til skilsmisse.

Livet er vakkert og grusomt. En av de verste tingene er de ufattelig vanskelige valgene. Jeg ønsker deg og dere lykke til uansett retning og utfall.

Ja, dette er vanskelig.. Fryktelig!! Men det ER mulig å komme igjennom!

Har du noen GODE VENNER du kan støtte deg til, evt. også en mann?!! Jeg mener: noen du kan drøfte, drøfte, drøfte med?

For når kan du tro på ham igjen? Og som du sier, tanken om hevn kommer, selv om du ikke vil nedlate deg til det, som du sier! Har han hatt seg, skal du ha deg - 0-0!!

Dette blir helt og holdent din avgjørelse. Om han trygler og ber er igrunnen ikke så interessant - han får ta sin straff. Egentlig har han forspilt sin tillit fullstendig.

Jeg slet med mange vonde tanker i mange år pga. henne jeg ble gift med. Skal ikke gå i detaljer, men dette har kommet og gått i bølger, og jeg har tenkt tusen ganger: hadde jeg bare forstått konmsekvensene tidligere - helst før vi ble gift. Og vært litt handlekraftig. Jeg angrer som en hund på at jeg gifta meg med akkurat henne.. Der er det kommet mange ukvemsord opp gjennom, skal jeg si deg. Så.. du får det nok tøft, men.. du kan jo spørre ham, om hva han synes om 1-1, for det står jo 0-1 nå da!!? Så kan han få tygge litt på det! Hva han FØLER i forhold til det! Du kan jo evt. si at du har fått det rådet. Om du MENER det er jo noe annet:)

[Craven]

Ja, dette er vanskelig.. Fryktelig!! Men det ER mulig å komme igjennom!

Har du noen GODE VENNER du kan støtte deg til, evt. også en mann?!! Jeg mener: noen du kan drøfte, drøfte, drøfte med?

For når kan du tro på ham igjen? Og som du sier, tanken om hevn kommer, selv om du ikke vil nedlate deg til det, som du sier! Har han hatt seg, skal du ha deg - 0-0!!

Dette blir helt og holdent din avgjørelse. Om han trygler og ber er igrunnen ikke så interessant - han får ta sin straff. Egentlig har han forspilt sin tillit fullstendig.

Jeg slet med mange vonde tanker i mange år pga. henne jeg ble gift med. Skal ikke gå i detaljer, men dette har kommet og gått i bølger, og jeg har tenkt tusen ganger: hadde jeg bare forstått konmsekvensene tidligere - helst før vi ble gift. Og vært litt handlekraftig. Jeg angrer som en hund på at jeg gifta meg med akkurat henne.. Der er det kommet mange ukvemsord opp gjennom, skal jeg si deg. Så.. du får det nok tøft, men.. du kan jo spørre ham, om hva han synes om 1-1, for det står jo 0-1 nå da!!? Så kan han få tygge litt på det! Hva han FØLER i forhold til det! Du kan jo evt. si at du har fått det rådet. Om du MENER det er jo noe annet:)

Det er mulig å komme over utroskap. Jeg har dessverre fått erfaring med dette utrolig vonde fenomenet, som overhodet ikke kan beskrives for de som ikke har blitt sveket på denne måten.

Min oppdagelse skjedde i sommer. Det handlet ikke om fysiske ting overhodet. Men alt annet: Sex pr telefon og tekstmeldinger, og MASSE følelser med en vi begge kjenner.

Nå er jeg i ferd med å legge dette bak meg. Det har vært en sinnsyk sommer og høst, men nå er stormen i ferd med å gi seg.

Vi har stått uhyre nært et brudd, og kom til og med så langt som til å skrive under på seprasjonspapirene før vi igjen tok oss inn.

Dette var min - og dermed vår - medisin.

1. En uhyre sterk vilje og ønske hos begge to til å klare dette, der begge hadde sterk visshet om hverandres kjærlighet til den andre. Uten dette utgangspunktet, hadde det ikke gått, nemlig at dette forholdet er uhyre verdt å satse på.

2. Hun la seg langflat for det som hadde skjedd, og svarte på alle detaljerte spørsmål igjen og igjen, dag etter dag, uke etter uke. Hun mukket ALDRI. Hun la aldri skjul på noe. Nå skal det sies at jeg hadde fått servert skriftlig "dokumentasjon" på det som hadde skjedd, fordi jeg fikk tilgang på alle SMS- meldinger hun hadde sendt til han over flere uker. Lå på utboksen på Telenors nettsider. Dermed nyttet det i alle fall ikke å skjule noe.

3. Jeg har rast, grått, fortvilet, sørget. Hun har fulgt meg på alle nedturene som kom, skjønte og forsto. Og holdt ut.

4. Jeg har herjet vilt med denne fyren som også er gift. Jeg har ikke avslørt historien for hans kone, for å skjerme et uskyldig menneske og for å sørge for at presset på fyren opprettholdes. Denne hevnen har gjort svært godt, og har vært en viktig del av min sorgsprosess. Han kan aldri vite om eller når jeg brått står på døra hans.

Historien bragte ikke bare elendighet med seg. Vi fikk røsket kraftig opp i forholdet, og vil på sikt faktisk komme styrket ut av utroskapen.

Men fy faen så tungt. Og jeg har for alltid mistet min navitet og illusjon om at vi kunne gå klar av utroskap. Jeg som trodde slik på ærlighet, vil aldri mer gjøre det. Jeg vil være på vakt, og hun vet at jeg ikke takler mer svik som har med andre mannfolk å gjøre.

Arbeidet som nå står foran oss, er tillitsoppbygging. Det vil ta mange måneder, ja, år før vi er tilbake der vi var.

[Gjest har grått mye]

Det er mulig å komme over utroskap. Jeg har dessverre fått erfaring med dette utrolig vonde fenomenet, som overhodet ikke kan beskrives for de som ikke har blitt sveket på denne måten.

Min oppdagelse skjedde i sommer. Det handlet ikke om fysiske ting overhodet. Men alt annet: Sex pr telefon og tekstmeldinger, og MASSE følelser med en vi begge kjenner.

Nå er jeg i ferd med å legge dette bak meg. Det har vært en sinnsyk sommer og høst, men nå er stormen i ferd med å gi seg.

Vi har stått uhyre nært et brudd, og kom til og med så langt som til å skrive under på seprasjonspapirene før vi igjen tok oss inn.

Dette var min - og dermed vår - medisin.

1. En uhyre sterk vilje og ønske hos begge to til å klare dette, der begge hadde sterk visshet om hverandres kjærlighet til den andre. Uten dette utgangspunktet, hadde det ikke gått, nemlig at dette forholdet er uhyre verdt å satse på.

2. Hun la seg langflat for det som hadde skjedd, og svarte på alle detaljerte spørsmål igjen og igjen, dag etter dag, uke etter uke. Hun mukket ALDRI. Hun la aldri skjul på noe. Nå skal det sies at jeg hadde fått servert skriftlig "dokumentasjon" på det som hadde skjedd, fordi jeg fikk tilgang på alle SMS- meldinger hun hadde sendt til han over flere uker. Lå på utboksen på Telenors nettsider. Dermed nyttet det i alle fall ikke å skjule noe.

3. Jeg har rast, grått, fortvilet, sørget. Hun har fulgt meg på alle nedturene som kom, skjønte og forsto. Og holdt ut.

4. Jeg har herjet vilt med denne fyren som også er gift. Jeg har ikke avslørt historien for hans kone, for å skjerme et uskyldig menneske og for å sørge for at presset på fyren opprettholdes. Denne hevnen har gjort svært godt, og har vært en viktig del av min sorgsprosess. Han kan aldri vite om eller når jeg brått står på døra hans.

Historien bragte ikke bare elendighet med seg. Vi fikk røsket kraftig opp i forholdet, og vil på sikt faktisk komme styrket ut av utroskapen.

Men fy faen så tungt. Og jeg har for alltid mistet min navitet og illusjon om at vi kunne gå klar av utroskap. Jeg som trodde slik på ærlighet, vil aldri mer gjøre det. Jeg vil være på vakt, og hun vet at jeg ikke takler mer svik som har med andre mannfolk å gjøre.

Arbeidet som nå står foran oss, er tillitsoppbygging. Det vil ta mange måneder, ja, år før vi er tilbake der vi var.

Craven: Godt å høre at du tror det går bedre nå (det er lenge siden jeg skjønte hvem det var som svarte meg for en måneds tid siden).

Det gjør det her også. Litt.

Men jeg har grått bøtter, og det gjør det ikke lettere at mannen min er syk, og har mer enn nok med å takle sine egne problemer for tiden. Det er så ille at jeg har dårlig samvittighet for å plage ham med mine (utroskapen hans).

Vi har snakket og snakket, det gjør godt, og var nok nødvendig. Jeg vet bedre enn noen gang at jeg elsker ham, at det bare er ham jeg vil ha. Han sier det samme.

Det vanskelige er at noe av grunnvollen i forholdet er borte. Jeg tror du er inne på det samme. Var det en ting jeg aldri trodde jeg skulle bekymre meg for, så var det utroskap. Sånt drev ikke han med. Han insisterer fortsatt på at han ikke regner det som utroskap, og at han ikke ville gjort det om det var jeg som hadde gjort det samme. Men huttetu, så fælt det er å være mistenksom hver gang mobilen piper, og det gjør den ofte.

Det verste akkurat nå, er at selv om vi snakker godt sammen, selv om vi sier at vi elsker hverandre, selv om vi har fantastisk sex (sovnet klokken tre inatt - gjeesp), så gjør det fortsatt akkurat like vondt å tenke på det som skjedde. Blir det noen gang bedre ?

Nida: Som du ser, er jeg ikke ferdig med dette overhodet. Jeg er dessuten heldigere enn deg i at det ikke var fysisk kontakt, at det var veldig kortvarig, og at han la seg flat omgående. Det siste var kjempeviktig for meg. Ikke på noe punkt har han prøvd å lyve, eller å legge skyld på meg.

Etpar ting vil jeg likevel si: Vi har gjort en avtale, han og jeg, om at vi 1. Ikke trekker venner og familie inn i dette, og 2. Gir hverandre en prøvetid frem til sommeren, der vi begge gjør et seriøst forsøk på å få ordnet opp i dette.

Det tror jeg er et råd jeg kan gi deg også. La det ta tid. Dette er for viktig til å gi opp uten kamp. Og hvis dere klarer det, vil du angre på det om du utleverer ham for folk dere begge skal omgås videre.

[Solveig Vennesland, Familierådgiver]

Hei!

Å kjenne utroskap på kroppen er noe av det verste en kan oppleve med partneren sin. Det setter i gang så mye uro og redsel, går rett på selvtilliten løs, og svekker troen på partneren dramatisk.

Mange sier at det verste er likevel løgnen, å bli løyet for rett i ansiktet, mange ganger.

Likevel, utroskap kan repareres. Men ikke i en fei. Det tar lang tid å forsone seg med utroskap og komme videre, enten sammen eller hver for seg.

Jeg forstår at mannen din ikke vil skilles. så spørsmålet er om du vil satse videre sammen med ham. Det høres ut som om du nesten har tatt valget og vil forsøke å rett opp forholdet igjen. I så fall er det bare å komme i gang. Det vil i praksis si at begge må vise vilje og beinhard jobbing for å få tilbake tilliten og opparbeide et fellesskap på nytt.

Sett av tid og rom til å snakke gjennom det dere har opplevd. Du må få lov til å spørre ham om alt det du lurer på. Og ha må finne seg i det. La det bli et prosjekt dere rydder tid til og prioirterer.

Jeg vil nok ambefale dere å bruke en 3.person, en samlivsrådgiver, som kan hjelpe dere i gang med nytenkningen. For det handler ikke bare om å fordøye det dere har bak dere, men også å tenke på hva som kan hindre at det skjer igjen. Det er en prosess begge må delta i og ville jobbe med.

Lykke til!

Du kan lese mer om utroskap uder fakta her på doktoronline.

[Gjest frustrexion]

Hei!

Å kjenne utroskap på kroppen er noe av det verste en kan oppleve med partneren sin. Det setter i gang så mye uro og redsel, går rett på selvtilliten løs, og svekker troen på partneren dramatisk.

Mange sier at det verste er likevel løgnen, å bli løyet for rett i ansiktet, mange ganger.

Likevel, utroskap kan repareres. Men ikke i en fei. Det tar lang tid å forsone seg med utroskap og komme videre, enten sammen eller hver for seg.

Jeg forstår at mannen din ikke vil skilles. så spørsmålet er om du vil satse videre sammen med ham. Det høres ut som om du nesten har tatt valget og vil forsøke å rett opp forholdet igjen. I så fall er det bare å komme i gang. Det vil i praksis si at begge må vise vilje og beinhard jobbing for å få tilbake tilliten og opparbeide et fellesskap på nytt.

Sett av tid og rom til å snakke gjennom det dere har opplevd. Du må få lov til å spørre ham om alt det du lurer på. Og ha må finne seg i det. La det bli et prosjekt dere rydder tid til og prioirterer.

Jeg vil nok ambefale dere å bruke en 3.person, en samlivsrådgiver, som kan hjelpe dere i gang med nytenkningen. For det handler ikke bare om å fordøye det dere har bak dere, men også å tenke på hva som kan hindre at det skjer igjen. Det er en prosess begge må delta i og ville jobbe med.

Lykke til!

Du kan lese mer om utroskap uder fakta her på doktoronline.

Ja, vi brukte mye tid - og jeg kunne stille nesten de spørsmål jeg ville, men svarene fikk jeg ikke før på bryllupsreisa.. Og den dritten har fulgt oss i vårt sosiale liv gjennom 25 år. Jeg er møkka lei av alt sammen.

Samlivsterapeut? Hva skal de hjelpe med? Snakke ENDA mere. Grave enda mere. Alt er bare et digert krater - eller er det en ulmende vulkan??

[Gjest alternative]

Det er mulig å komme over utroskap. Jeg har dessverre fått erfaring med dette utrolig vonde fenomenet, som overhodet ikke kan beskrives for de som ikke har blitt sveket på denne måten.

Min oppdagelse skjedde i sommer. Det handlet ikke om fysiske ting overhodet. Men alt annet: Sex pr telefon og tekstmeldinger, og MASSE følelser med en vi begge kjenner.

Nå er jeg i ferd med å legge dette bak meg. Det har vært en sinnsyk sommer og høst, men nå er stormen i ferd med å gi seg.

Vi har stått uhyre nært et brudd, og kom til og med så langt som til å skrive under på seprasjonspapirene før vi igjen tok oss inn.

Dette var min - og dermed vår - medisin.

1. En uhyre sterk vilje og ønske hos begge to til å klare dette, der begge hadde sterk visshet om hverandres kjærlighet til den andre. Uten dette utgangspunktet, hadde det ikke gått, nemlig at dette forholdet er uhyre verdt å satse på.

2. Hun la seg langflat for det som hadde skjedd, og svarte på alle detaljerte spørsmål igjen og igjen, dag etter dag, uke etter uke. Hun mukket ALDRI. Hun la aldri skjul på noe. Nå skal det sies at jeg hadde fått servert skriftlig "dokumentasjon" på det som hadde skjedd, fordi jeg fikk tilgang på alle SMS- meldinger hun hadde sendt til han over flere uker. Lå på utboksen på Telenors nettsider. Dermed nyttet det i alle fall ikke å skjule noe.

3. Jeg har rast, grått, fortvilet, sørget. Hun har fulgt meg på alle nedturene som kom, skjønte og forsto. Og holdt ut.

4. Jeg har herjet vilt med denne fyren som også er gift. Jeg har ikke avslørt historien for hans kone, for å skjerme et uskyldig menneske og for å sørge for at presset på fyren opprettholdes. Denne hevnen har gjort svært godt, og har vært en viktig del av min sorgsprosess. Han kan aldri vite om eller når jeg brått står på døra hans.

Historien bragte ikke bare elendighet med seg. Vi fikk røsket kraftig opp i forholdet, og vil på sikt faktisk komme styrket ut av utroskapen.

Men fy faen så tungt. Og jeg har for alltid mistet min navitet og illusjon om at vi kunne gå klar av utroskap. Jeg som trodde slik på ærlighet, vil aldri mer gjøre det. Jeg vil være på vakt, og hun vet at jeg ikke takler mer svik som har med andre mannfolk å gjøre.

Arbeidet som nå står foran oss, er tillitsoppbygging. Det vil ta mange måneder, ja, år før vi er tilbake der vi var.

Hei Craven! Utrolig sterkt å lese innlegget ditt! Flott å se at du erkjenner at det er mulig å komme over utroskap - også i tanker og ord. Når tilliten (og kjærligheten?) er på plass og man tenker at alt er iorden og fungerer, så oppdager du altså at din kjære har gått bak din rygg og latt følelsene strømme over på en annen! Forferdelig vondt!!

Jeg for min del har opplevd litt av det samme: Kona har avvist meg i flere år med begrunnelsen at jeg ikke har klart å takle hennes fortid (glemme). I flere år!! Jeg er en fyrig og - iflg. andre - en såkalt attraktiv mann. Men å være utro kunne jeg ikke tenke meg, nei. Likevel. Det oppstod et «forhold» mellom meg og ei jeg kjenner godt. Via mail og sms, senere ved samtaler. Jeg ble forskrekkelig glad i henne - av mange, mange årsaker. Det vet denne! Men vi har hele tiden holdt en akseptabel profil, for å si det sånn, og følelsene har ikke strømmet over.. selv om de fra min side har vært nær kokepunktet. Hvorfor skjedde dette? Avvisning, avvisning, avvisning! Hvor lenge kan man leve med avvisning? Taushet. Ryggen til. Ingen svar. Nedlatende kommentarer. Aggressive handlinger. Taushet. Avvisnig. Taushet-avvisnings-sirkelen! Jeg har prøvd på mange måter å gjøre forholdet godt igjen, men møter bare denne lukkede sirkelen på et eller annet punkt. Da har det vært befriende med den andre kontakten. Den har - så langt - REDDET ekteskapet mitt!

[Nida1365380588]

Hei!

Å kjenne utroskap på kroppen er noe av det verste en kan oppleve med partneren sin. Det setter i gang så mye uro og redsel, går rett på selvtilliten løs, og svekker troen på partneren dramatisk.

Mange sier at det verste er likevel løgnen, å bli løyet for rett i ansiktet, mange ganger.

Likevel, utroskap kan repareres. Men ikke i en fei. Det tar lang tid å forsone seg med utroskap og komme videre, enten sammen eller hver for seg.

Jeg forstår at mannen din ikke vil skilles. så spørsmålet er om du vil satse videre sammen med ham. Det høres ut som om du nesten har tatt valget og vil forsøke å rett opp forholdet igjen. I så fall er det bare å komme i gang. Det vil i praksis si at begge må vise vilje og beinhard jobbing for å få tilbake tilliten og opparbeide et fellesskap på nytt.

Sett av tid og rom til å snakke gjennom det dere har opplevd. Du må få lov til å spørre ham om alt det du lurer på. Og ha må finne seg i det. La det bli et prosjekt dere rydder tid til og prioirterer.

Jeg vil nok ambefale dere å bruke en 3.person, en samlivsrådgiver, som kan hjelpe dere i gang med nytenkningen. For det handler ikke bare om å fordøye det dere har bak dere, men også å tenke på hva som kan hindre at det skjer igjen. Det er en prosess begge må delta i og ville jobbe med.

Lykke til!

Du kan lese mer om utroskap uder fakta her på doktoronline.

Hei Solveig.

I dag har jeg ringt familievernkontoret igjen, og bedt om samtale, da med en ny psykolog eller en i tillegg. Så vi får tildelt time en gang i neste uke.

Ja - jeg har på en måte gitt min mann enda en ny sjanse etter å ha blitt løyet for dryppevis under hele avsløringen.

Nå om dagen er det faktisk han som bringer temaet på banen, han som tar opp tråden. Jeg ser jo at han også sliter nå, men klarer ikke ha medfølelse. Og når han sier han har det utrolig vondt, så tenker jeg: "for hva da???" Jeg har jo ikke gjort ham noe...

Men vil du anbefale noen å være fra hverandre en stund midt oppi dette, eller er det best å jobbe sammen? Jeg er så tvilende til hva jeg skal gjøre der. Noen dager ønsker jeg ham dit pepper'n gror, andre dager er det godt han er her. Men følelsene mine, ja - hva skal jeg si... jeg blir ikke akkurat varm i hjerterota når jeg ser på ham for tiden. Føler mest frustrasjon over at han har "ødelagt for meg".

Hvor lenge orker vi å gå på tærne rundt hverandre, hvor lenge går det før jeg føler noe som helst sexuelt for ham???

Den som bare hadde hatt en sånn krystallkule......simsalabim.

[Nida1365380588]

Det er mulig å komme over utroskap. Jeg har dessverre fått erfaring med dette utrolig vonde fenomenet, som overhodet ikke kan beskrives for de som ikke har blitt sveket på denne måten.

Min oppdagelse skjedde i sommer. Det handlet ikke om fysiske ting overhodet. Men alt annet: Sex pr telefon og tekstmeldinger, og MASSE følelser med en vi begge kjenner.

Nå er jeg i ferd med å legge dette bak meg. Det har vært en sinnsyk sommer og høst, men nå er stormen i ferd med å gi seg.

Vi har stått uhyre nært et brudd, og kom til og med så langt som til å skrive under på seprasjonspapirene før vi igjen tok oss inn.

Dette var min - og dermed vår - medisin.

1. En uhyre sterk vilje og ønske hos begge to til å klare dette, der begge hadde sterk visshet om hverandres kjærlighet til den andre. Uten dette utgangspunktet, hadde det ikke gått, nemlig at dette forholdet er uhyre verdt å satse på.

2. Hun la seg langflat for det som hadde skjedd, og svarte på alle detaljerte spørsmål igjen og igjen, dag etter dag, uke etter uke. Hun mukket ALDRI. Hun la aldri skjul på noe. Nå skal det sies at jeg hadde fått servert skriftlig "dokumentasjon" på det som hadde skjedd, fordi jeg fikk tilgang på alle SMS- meldinger hun hadde sendt til han over flere uker. Lå på utboksen på Telenors nettsider. Dermed nyttet det i alle fall ikke å skjule noe.

3. Jeg har rast, grått, fortvilet, sørget. Hun har fulgt meg på alle nedturene som kom, skjønte og forsto. Og holdt ut.

4. Jeg har herjet vilt med denne fyren som også er gift. Jeg har ikke avslørt historien for hans kone, for å skjerme et uskyldig menneske og for å sørge for at presset på fyren opprettholdes. Denne hevnen har gjort svært godt, og har vært en viktig del av min sorgsprosess. Han kan aldri vite om eller når jeg brått står på døra hans.

Historien bragte ikke bare elendighet med seg. Vi fikk røsket kraftig opp i forholdet, og vil på sikt faktisk komme styrket ut av utroskapen.

Men fy faen så tungt. Og jeg har for alltid mistet min navitet og illusjon om at vi kunne gå klar av utroskap. Jeg som trodde slik på ærlighet, vil aldri mer gjøre det. Jeg vil være på vakt, og hun vet at jeg ikke takler mer svik som har med andre mannfolk å gjøre.

Arbeidet som nå står foran oss, er tillitsoppbygging. Det vil ta mange måneder, ja, år før vi er tilbake der vi var.

Det gjorde godt å se at du også har reagert som jeg. Jeg også får lyst til å reise til dette neket, konfrontere henne, fortelle henne hvor patetisk det er, osv. Rett og slett gneldre og snerrre mot henne. Har ringt henne en gang, det var for å få vite om det hadde vært en glipp en gang eller om de hadde hatt et forhold. Men min mann ringte henne den samme dagen jeg tok han på fersken, og da har de tydligvis inngått en avtale om hva hun skal si om jeg tar kontakt.

Men det gjør godt å se at det går an å komme videre, alt dette kom opp i dagen nå i september, så det er relativt ferskt enda.

Takk for tilbakemelding. Som sagt, det viste meg at man kan få det til.... selv om alt ser svart ut for øyeblikket.

-NIda.

[Nida1365380588]

Craven: Godt å høre at du tror det går bedre nå (det er lenge siden jeg skjønte hvem det var som svarte meg for en måneds tid siden).

Det gjør det her også. Litt.

Men jeg har grått bøtter, og det gjør det ikke lettere at mannen min er syk, og har mer enn nok med å takle sine egne problemer for tiden. Det er så ille at jeg har dårlig samvittighet for å plage ham med mine (utroskapen hans).

Vi har snakket og snakket, det gjør godt, og var nok nødvendig. Jeg vet bedre enn noen gang at jeg elsker ham, at det bare er ham jeg vil ha. Han sier det samme.

Det vanskelige er at noe av grunnvollen i forholdet er borte. Jeg tror du er inne på det samme. Var det en ting jeg aldri trodde jeg skulle bekymre meg for, så var det utroskap. Sånt drev ikke han med. Han insisterer fortsatt på at han ikke regner det som utroskap, og at han ikke ville gjort det om det var jeg som hadde gjort det samme. Men huttetu, så fælt det er å være mistenksom hver gang mobilen piper, og det gjør den ofte.

Det verste akkurat nå, er at selv om vi snakker godt sammen, selv om vi sier at vi elsker hverandre, selv om vi har fantastisk sex (sovnet klokken tre inatt - gjeesp), så gjør det fortsatt akkurat like vondt å tenke på det som skjedde. Blir det noen gang bedre ?

Nida: Som du ser, er jeg ikke ferdig med dette overhodet. Jeg er dessuten heldigere enn deg i at det ikke var fysisk kontakt, at det var veldig kortvarig, og at han la seg flat omgående. Det siste var kjempeviktig for meg. Ikke på noe punkt har han prøvd å lyve, eller å legge skyld på meg.

Etpar ting vil jeg likevel si: Vi har gjort en avtale, han og jeg, om at vi 1. Ikke trekker venner og familie inn i dette, og 2. Gir hverandre en prøvetid frem til sommeren, der vi begge gjør et seriøst forsøk på å få ordnet opp i dette.

Det tror jeg er et råd jeg kan gi deg også. La det ta tid. Dette er for viktig til å gi opp uten kamp. Og hvis dere klarer det, vil du angre på det om du utleverer ham for folk dere begge skal omgås videre.

Takk for godt svar.

Har forsøkt å holde familie og nære venner utenfor, men både svigermor og min far har skjønt det på meg at det har vært noe, så de vet. Og venner bare jeg har, og som min mann ikke har kontakt med.

Det var vondt i starten, da jeg oppdaget sms-meldingene han hadde mottatt. Jeg hadde det så utroooolig vondt, klumpen i magen bare vokste og jeg turte ikke snakke med noen nære om dette. Familieterapeuten vi var hos, mente jeg burde finne en fortrolig som kjenner meg og som jeg kunne drøfte, drøfte, drøfte og drøfte igjen dette jeg har opplevd.

Jeg har vært åpen overfor min mann så han vet hvem som vet.

Men noen ganger blir jeg så utrolig skadefro. Hvorfor skal jeg skåne han??? Men jeg ser helt klart at om vi skal få det til å fungere, så skal familielivet og sosial omgang rundt oss også fungere. Ser jo nå allerede, når det er snakk om bursdager og familien min er til stede, så er han fryktelig liten. Han har snakket med min mor, men min far tør han knapt hilse på. Sin egen mor har han heller ikke snakket med på lenge. Så jeg skal følge rådet ditt.

Blir det noen gang tomt for tårer og raseri?

Jeg ser helt klart nå at det er lettere å tilgi en gangs tabbe, som bare var tabbe og ikke noe mer, enn det jeg har havnet i. Han har jo med viten og vilje reist til henne flere ganger for å få sex. Og når jeg konfronterer han med det, at "det må jo ha vært deilig for deg siden du var der gang etter gang etter gang..." så svarer han ikke.

Det gjør så utroooolig vondt, at han har gjort det så mange ganger. Akkurat som det da har betydd mye for ham. Og hva med meg midt oppi det hele??

Og så er det tilliten. Når det piper på mobilen hans, stopper alt inni meg opp. Alt fryser. Og så "hvem er det?" Få se, jeg stoler ikke på deg. osv.

Så - etter en uke etter avsløringen, fant jeg fremdeles en lapp med hennes navn og tlf. nr i hans lommebok.

Forrige søndag foreslo jeg at vi alle kunne gå på fotballkamp sammen, men han reagerte med sinne og ville være der alene. Jeg får jo mistanke så fort han åpner munnen og sier feil ting.

Men - går det bra med dere nå, og hvor lang tid har det tatt å komme dit dere er i dag?

Godt å lese innlegget ditt, dette er med på å dytte meg litt videre opp fra gørra.

=o)

Nida.

[Craven]

Det gjorde godt å se at du også har reagert som jeg. Jeg også får lyst til å reise til dette neket, konfrontere henne, fortelle henne hvor patetisk det er, osv. Rett og slett gneldre og snerrre mot henne. Har ringt henne en gang, det var for å få vite om det hadde vært en glipp en gang eller om de hadde hatt et forhold. Men min mann ringte henne den samme dagen jeg tok han på fersken, og da har de tydligvis inngått en avtale om hva hun skal si om jeg tar kontakt.

Men det gjør godt å se at det går an å komme videre, alt dette kom opp i dagen nå i september, så det er relativt ferskt enda.

Takk for tilbakemelding. Som sagt, det viste meg at man kan få det til.... selv om alt ser svart ut for øyeblikket.

-NIda.

Hei igjen.

Tro du meg, jeg vet hvor ekstremt vondt du har det. Nå var jeg så "heldig" at det ikke hadde foregått noe fysisk (det vet jeg, fordi jeg fikk tilgangen på fasiten gjennom å ha lest SMS-meldingene. og fordi jeg tror henne på dette punktet).

Denne vissheten har bidratt til at jeg ikke sank fullstendig i gjørma. Hadde de i tillegg hatt sex, aner jeg virkelig ikke hvordan jeg skulle ha taklet det. Da ville dette tatt år å komme over, leser om de som bruker to år på å komme seg over utroskap.

Nida: Dersom du nå bestemmer deg for å prøve å satse, skal du vite at det ER helt sant at tiden leger alle sår. Man tror det jo ikke når det stormer slik, men etter hvert som ukene og månedene går vil ting gå bedre.

Det du inngående må forklare mannen din, er hvor viktig det er at han forteller ALT. Nå vet jeg ikke hvor mye pris du setter på å få vite alle detaljer, men for meg var det avgjørende viktig i min egen terapi.

Rett og slett: HAN skulle ikke vite mer enn meg. Og dessuten: JEG skal vite masse intimt om den fyren. Altså min partner må ta et faktisk valg om hvem av oss to som er viktigst, han eller jeg.

Og fordi hun har valgt meg, skal hun nå være UTRO mot han. Altså legge ut i det vide og brede om alle intime og uømtåelige ting - som jeg så siden har brukt mot han, og sagt at hans kone kanskje skal få vite. Han skal få vri seg i psykisk smerte over at han la seg etter min kone, på samme måte få lide slik jeg har gjort. Aldri noen gang i livet har jeg følt slik smerte som dette.

Tenkt, den som elsker meg og som jeg elsker tilbake kunne gjøre noe slikt mot meg. Det hadde jeg aldri trodd.

Mitt råd Nida etter egen erfaring: Elsker du han, og ser føler han elsker deg 100% igjen, så prøv. Og vær tålmodig, fordi nedturene står i kø i MANGE måneder framover. En dag tror du kanskje det er over, men så styrter du i dritten igjen.

Din mann må dessuten begripe og hele tida forstå at nedturene kommer. At han aldri skal tillate seg å sukke over at du igjen raser. DET gjorde min kone aldri, og nå kommer belønningen: Jeg kan endelig si at vi er i ferd med å legge bak oss det grusomme.

[Gjest har grått mye]

Takk for godt svar.

Har forsøkt å holde familie og nære venner utenfor, men både svigermor og min far har skjønt det på meg at det har vært noe, så de vet. Og venner bare jeg har, og som min mann ikke har kontakt med.

Det var vondt i starten, da jeg oppdaget sms-meldingene han hadde mottatt. Jeg hadde det så utroooolig vondt, klumpen i magen bare vokste og jeg turte ikke snakke med noen nære om dette. Familieterapeuten vi var hos, mente jeg burde finne en fortrolig som kjenner meg og som jeg kunne drøfte, drøfte, drøfte og drøfte igjen dette jeg har opplevd.

Jeg har vært åpen overfor min mann så han vet hvem som vet.

Men noen ganger blir jeg så utrolig skadefro. Hvorfor skal jeg skåne han??? Men jeg ser helt klart at om vi skal få det til å fungere, så skal familielivet og sosial omgang rundt oss også fungere. Ser jo nå allerede, når det er snakk om bursdager og familien min er til stede, så er han fryktelig liten. Han har snakket med min mor, men min far tør han knapt hilse på. Sin egen mor har han heller ikke snakket med på lenge. Så jeg skal følge rådet ditt.

Blir det noen gang tomt for tårer og raseri?

Jeg ser helt klart nå at det er lettere å tilgi en gangs tabbe, som bare var tabbe og ikke noe mer, enn det jeg har havnet i. Han har jo med viten og vilje reist til henne flere ganger for å få sex. Og når jeg konfronterer han med det, at "det må jo ha vært deilig for deg siden du var der gang etter gang etter gang..." så svarer han ikke.

Det gjør så utroooolig vondt, at han har gjort det så mange ganger. Akkurat som det da har betydd mye for ham. Og hva med meg midt oppi det hele??

Og så er det tilliten. Når det piper på mobilen hans, stopper alt inni meg opp. Alt fryser. Og så "hvem er det?" Få se, jeg stoler ikke på deg. osv.

Så - etter en uke etter avsløringen, fant jeg fremdeles en lapp med hennes navn og tlf. nr i hans lommebok.

Forrige søndag foreslo jeg at vi alle kunne gå på fotballkamp sammen, men han reagerte med sinne og ville være der alene. Jeg får jo mistanke så fort han åpner munnen og sier feil ting.

Men - går det bra med dere nå, og hvor lang tid har det tatt å komme dit dere er i dag?

Godt å lese innlegget ditt, dette er med på å dytte meg litt videre opp fra gørra.

=o)

Nida.

Det skjedde i august/september.

På en måte synes jeg det er galt av meg å sammenligne, for jeg er så utrolig mye "heldigere" enn deg. Han har aldri tatt i henne. Det vet jeg, for jeg så den første meldingen, den som startet det hele, og det var åpenbart fra den at det ikke hadde foregått noe tidligere, og etter at den ble sendt, har hun vært utenlands hele tiden. Så jeg har 100% bevis for at noe fysisk har det aldri vært. Dermed har jeg heller ikke problemer med å ta i ham, eller å ha lyst på ham. Likevel kjenner jeg så godt igjen følelsene, de samme som Craven også beskriver.

Men ærlig talt synes jeg Craven går litt langt. Jeg har også tenkt hevn. Jeg har den perfekte muligheten til å ta hevn, på grunn av spesielle forhold i hennes familie. Men det ville gå ut over uskyldige, og egentlig synes jeg det ville gjøre meg mindre også.

Det jeg ikke klarer å fatte, er hvordan han ikke så at det han gjorde var galt. Han sier fortsatt at han mener at jeg kunne gjort det samme. For ham er det ikke utroskap uten fysisk kontakt.

Jeg har fortsatt voldsomme nedturer, og ser ingen snarlig ende på dem.

Ekstra ille er det at det forrige forholdet mitt også røk på grunn av utroskap fra hans side. Føler meg flau over at dette skjedde igjen, er det ikke mulig å være glad nok i meg til å være trofast ? Det er nok også en medvirkende årsak til at jeg ikke snakker med venner.

Jeg ser at det hadde vært godt å snakke med noen, og vurderer terapi, for jeg er nok i ferd med å havne i en depresjon. Jeg skriver av meg litt her nå, tror jeg.

Fortell gjerne om hvordan det går videre ! Det er godt å dele erfaringer.

[Craven]

Det skjedde i august/september.

På en måte synes jeg det er galt av meg å sammenligne, for jeg er så utrolig mye "heldigere" enn deg. Han har aldri tatt i henne. Det vet jeg, for jeg så den første meldingen, den som startet det hele, og det var åpenbart fra den at det ikke hadde foregått noe tidligere, og etter at den ble sendt, har hun vært utenlands hele tiden. Så jeg har 100% bevis for at noe fysisk har det aldri vært. Dermed har jeg heller ikke problemer med å ta i ham, eller å ha lyst på ham. Likevel kjenner jeg så godt igjen følelsene, de samme som Craven også beskriver.

Men ærlig talt synes jeg Craven går litt langt. Jeg har også tenkt hevn. Jeg har den perfekte muligheten til å ta hevn, på grunn av spesielle forhold i hennes familie. Men det ville gå ut over uskyldige, og egentlig synes jeg det ville gjøre meg mindre også.

Det jeg ikke klarer å fatte, er hvordan han ikke så at det han gjorde var galt. Han sier fortsatt at han mener at jeg kunne gjort det samme. For ham er det ikke utroskap uten fysisk kontakt.

Jeg har fortsatt voldsomme nedturer, og ser ingen snarlig ende på dem.

Ekstra ille er det at det forrige forholdet mitt også røk på grunn av utroskap fra hans side. Føler meg flau over at dette skjedde igjen, er det ikke mulig å være glad nok i meg til å være trofast ? Det er nok også en medvirkende årsak til at jeg ikke snakker med venner.

Jeg ser at det hadde vært godt å snakke med noen, og vurderer terapi, for jeg er nok i ferd med å havne i en depresjon. Jeg skriver av meg litt her nå, tror jeg.

Fortell gjerne om hvordan det går videre ! Det er godt å dele erfaringer.

Skjønner ikke helt hva du mener med at jeg har gått for langt. Jeg har ikke involvert noen uskyldige, tvert i mot har jeg bare rammet den som la seg etter min kone.

Hevn ligger latent i menneskeheten, i alle fall i meg. Den har jeg fått, og blant annet derfor er jeg i stand til å gå videre.

Og: Denne fyren betaler en sinnsykt billig pris. Mange ville selvsagt gått til hans kone i mine sko, og da ville dette rasert en hel familie - og hans liv. I dette tilfellet vet jeg at det hadde blitt utfallet.

[Gjest har grått mye]

Skjønner ikke helt hva du mener med at jeg har gått for langt. Jeg har ikke involvert noen uskyldige, tvert i mot har jeg bare rammet den som la seg etter min kone.

Hevn ligger latent i menneskeheten, i alle fall i meg. Den har jeg fått, og blant annet derfor er jeg i stand til å gå videre.

Og: Denne fyren betaler en sinnsykt billig pris. Mange ville selvsagt gått til hans kone i mine sko, og da ville dette rasert en hel familie - og hans liv. I dette tilfellet vet jeg at det hadde blitt utfallet.

Svaret mitt ble nokså rotete. Du kjenner sikkert følelsen av tanker som filtrer seg sammen og ikke kommer ut i logisk sammenheng.

Jeg mener ikke at du har rammet uskyldige, eller at du har gjort noe du ikke burde, for det vet jeg ikke noe om. Jeg tror bare ikke en slik hevn er noe jeg bør gå etter. For meg ville det bare skape mer gruff.

Mannen min har fortalt at han har fått etpar meldinger av henne som tyder på mye dårlig samvittighet og bekymring for hvordan det går med oss. Skulle hun følge opp det, og for eksempel prøve å be meg om unnskyldning, ja da tror jeg at jeg slår. Best å holde avstand.

[Gjest klarer du selv å fortsette]

Huff og huff stakkars deg .......

Hvis dere prøver å redde ekteskapet, tror du at du klarer å stole på han igjen ..... ? Det er det første jeg ville tenkt godt gjennom, hvis du tror du ikke klarer det .... ja da tror jeg du har deg bedre uten mann .....

[Gjest Vært der]

For å gjøre en lang historie kort:

Dette har jeg også vært igjennom for en god del år siden, og vet akkurat hvor vondt det er.

Jeg tok min daværende samboer "på fersken" med en annen kvinne i vårt hus. Min første tanke var at dette takler jeg ikke, og VIL ikke takle det heller. Mannen gråt og ba for seg, og hele den leksa du også har erfart. Vi hadde tvillinger på snaue året, og de var årsaken til at jeg bestemte meg for å tilgi.

Det var ekstremt vanskelig å ha noen form for tillitt til ham, og jeg syntes i likhet med deg at sex med ham nå var "skittent", og trakk meg unna.

Det haltet og gikk i noen år - noen bra perioder, noen mindre bra.

Summasummarium: Samlivet ble aldri det samme igjen. Jeg klarte aldri å glemme utroskapen, klarte ikke å stole på ham, mistet respekten og samhørigheten. Vi skillte lag 5 år etter.

Konklusjon: Utroskap er ekstremt ødeleggende for et samliv - både på kort og lang sikt!

[Nida1365380588]

Hei igjen.

Tro du meg, jeg vet hvor ekstremt vondt du har det. Nå var jeg så "heldig" at det ikke hadde foregått noe fysisk (det vet jeg, fordi jeg fikk tilgangen på fasiten gjennom å ha lest SMS-meldingene. og fordi jeg tror henne på dette punktet).

Denne vissheten har bidratt til at jeg ikke sank fullstendig i gjørma. Hadde de i tillegg hatt sex, aner jeg virkelig ikke hvordan jeg skulle ha taklet det. Da ville dette tatt år å komme over, leser om de som bruker to år på å komme seg over utroskap.

Nida: Dersom du nå bestemmer deg for å prøve å satse, skal du vite at det ER helt sant at tiden leger alle sår. Man tror det jo ikke når det stormer slik, men etter hvert som ukene og månedene går vil ting gå bedre.

Det du inngående må forklare mannen din, er hvor viktig det er at han forteller ALT. Nå vet jeg ikke hvor mye pris du setter på å få vite alle detaljer, men for meg var det avgjørende viktig i min egen terapi.

Rett og slett: HAN skulle ikke vite mer enn meg. Og dessuten: JEG skal vite masse intimt om den fyren. Altså min partner må ta et faktisk valg om hvem av oss to som er viktigst, han eller jeg.

Og fordi hun har valgt meg, skal hun nå være UTRO mot han. Altså legge ut i det vide og brede om alle intime og uømtåelige ting - som jeg så siden har brukt mot han, og sagt at hans kone kanskje skal få vite. Han skal få vri seg i psykisk smerte over at han la seg etter min kone, på samme måte få lide slik jeg har gjort. Aldri noen gang i livet har jeg følt slik smerte som dette.

Tenkt, den som elsker meg og som jeg elsker tilbake kunne gjøre noe slikt mot meg. Det hadde jeg aldri trodd.

Mitt råd Nida etter egen erfaring: Elsker du han, og ser føler han elsker deg 100% igjen, så prøv. Og vær tålmodig, fordi nedturene står i kø i MANGE måneder framover. En dag tror du kanskje det er over, men så styrter du i dritten igjen.

Din mann må dessuten begripe og hele tida forstå at nedturene kommer. At han aldri skal tillate seg å sukke over at du igjen raser. DET gjorde min kone aldri, og nå kommer belønningen: Jeg kan endelig si at vi er i ferd med å legge bak oss det grusomme.

Åh... så utrolig godt å se/høre at hevntanker og ekstrem interesse av å vite de minste detaljer ikke er "syke tanker" som bare jeg har.

Når sms-meldingene fra henne inneholder grisete sex-kommentarer, og det har vært på det planet når de har hatt sms kontakt, ja da går jeg nesten fra forstanden! Noen ganger er jeg ekstremt opptatt av hva de har gjort i detalj, andre ganger blir sånn informasjon for mye av det gode... Men siden vi hadde et aktivt og bra sex-liv før dette, så lurer jeg jo veldig på hva som var så godt med henne, siden han nesten var "desperat" etter å komme seg til henne og ha sex. Gang etter gang etter gang.... Gjorde de ting vi aldri har gjort, gjorde hun ting med ham osv.... sånn er tankene mine. Og så har jeg utrolig lyst til å knuse et par kneskåler på et visst nek på 23 år.....

Og til sist, det er faktisk "godt" å se at man ikke er alene om å ha det så fryktelig vondt.

Men du - hvordan i all verden får man tilgang til å lese hva sms meldingene har bestått av? Jeg kom bare over de min mann glemte å slette, den ene dagen. Det har vært ca 150 sms meldinger fra min mann til henne siden juli og fram til avsløringene midt i september.

Kjenner meg så godt igjen av å ville vite mer og mer, få overtaket osv. Akkurat som du beskriver.

Takk for tilbakemelding.

=o)

Nida.