Utroskap.... svik og løgn

[Craven]

Åh... så utrolig godt å se/høre at hevntanker og ekstrem interesse av å vite de minste detaljer ikke er "syke tanker" som bare jeg har.

Når sms-meldingene fra henne inneholder grisete sex-kommentarer, og det har vært på det planet når de har hatt sms kontakt, ja da går jeg nesten fra forstanden! Noen ganger er jeg ekstremt opptatt av hva de har gjort i detalj, andre ganger blir sånn informasjon for mye av det gode... Men siden vi hadde et aktivt og bra sex-liv før dette, så lurer jeg jo veldig på hva som var så godt med henne, siden han nesten var "desperat" etter å komme seg til henne og ha sex. Gang etter gang etter gang.... Gjorde de ting vi aldri har gjort, gjorde hun ting med ham osv.... sånn er tankene mine. Og så har jeg utrolig lyst til å knuse et par kneskåler på et visst nek på 23 år.....

Og til sist, det er faktisk "godt" å se at man ikke er alene om å ha det så fryktelig vondt.

Men du - hvordan i all verden får man tilgang til å lese hva sms meldingene har bestått av? Jeg kom bare over de min mann glemte å slette, den ene dagen. Det har vært ca 150 sms meldinger fra min mann til henne siden juli og fram til avsløringene midt i september.

Kjenner meg så godt igjen av å ville vite mer og mer, få overtaket osv. Akkurat som du beskriver.

Takk for tilbakemelding.

=o)

Nida.

Ja, jeg har lest så mye om dette at jeg kjenner meg igjen i alt. Sorg, sinne, fortvilelse. Jeg tror et dødsfall i nær familie egentlig ikke kan komme opp mot det jeg har vært igjennom, fordi utroskap virvler opp ALT av negative følelser. Det er jo sjeldent et dødsfall virvler opp sinne og forbannelse f.eks. Og i alle fall ikke hevntanker.

Jeg har hatt dem alle, disse tankene. Men mest av alt har jeg vel vært helt lammet av at hun kunne gjøre dette, når jeg VET at det er meg hun elsker (har virkelig fått visshet for det). Det er overhodet ikke til å fatte.

Så nei, du er ikke unormal i det hele tatt. Jeg skulle gjerne knust noen kneskåler jeg og, men jeg får min hevn gjennom å ha satt et kjempepress på fyren som jeg vet han tar helt ekstremt tungt. I tillegg har han fått visshet om at jeg nå vet alt, som i seg selv er nedverdigende - som at han ronket i telefonen med min kone. Det er i seg selv temmelig patetiske greier, og en "fryd" å raljere med.

Nei, Nida, du kan ikke få rede på innholdet av SMS-meldingene dersom de er sendt fra mobil til mobil. Det min kone gjorde var å sende SMS via Telenors sider. Det hun ikke visste var at alle disse meldingene la seg i en egen utboks, som jeg da kom over.

Det du kan gjøre, om du ikke har 100% visshet om at han nå har lagt alt på bordet, er å bestille en trafikklogg fra Telenor (om det er der han har abonnementet). Dvs. han må gjøre det. Så får du i alle fall sett trafikken ut av hans mobil de siste 2-3 månedene og til hvilke tidspunkt det er. Ring i så fall 09000.

Ellers krevde jeg altså alle detaljer på bordet. Nå visste jeg jo mye etter å ha lest over 200 sms-meldinger, men det gjensto en hel del mer. Men jeg var altså så "heldig" at det ikke hadde foregått sex. Om så hadde vært tilfelle, og jeg hadde klart/valgt å gå videre, hadde jeg likevel krevd å få vite absolutt alt uansett hvor mye det hadde smertet. Dne fyren skulle ikke vite mer enn jeg.

Mitt råd er: Få vite ALT. Det er tungt, men etter hvert er det "godt" at alt ligger på bordet i din egen sorgprosess. Det hjalp i alle fall meg.

[Nida1365380588]

Ja, jeg har lest så mye om dette at jeg kjenner meg igjen i alt. Sorg, sinne, fortvilelse. Jeg tror et dødsfall i nær familie egentlig ikke kan komme opp mot det jeg har vært igjennom, fordi utroskap virvler opp ALT av negative følelser. Det er jo sjeldent et dødsfall virvler opp sinne og forbannelse f.eks. Og i alle fall ikke hevntanker.

Jeg har hatt dem alle, disse tankene. Men mest av alt har jeg vel vært helt lammet av at hun kunne gjøre dette, når jeg VET at det er meg hun elsker (har virkelig fått visshet for det). Det er overhodet ikke til å fatte.

Så nei, du er ikke unormal i det hele tatt. Jeg skulle gjerne knust noen kneskåler jeg og, men jeg får min hevn gjennom å ha satt et kjempepress på fyren som jeg vet han tar helt ekstremt tungt. I tillegg har han fått visshet om at jeg nå vet alt, som i seg selv er nedverdigende - som at han ronket i telefonen med min kone. Det er i seg selv temmelig patetiske greier, og en "fryd" å raljere med.

Nei, Nida, du kan ikke få rede på innholdet av SMS-meldingene dersom de er sendt fra mobil til mobil. Det min kone gjorde var å sende SMS via Telenors sider. Det hun ikke visste var at alle disse meldingene la seg i en egen utboks, som jeg da kom over.

Det du kan gjøre, om du ikke har 100% visshet om at han nå har lagt alt på bordet, er å bestille en trafikklogg fra Telenor (om det er der han har abonnementet). Dvs. han må gjøre det. Så får du i alle fall sett trafikken ut av hans mobil de siste 2-3 månedene og til hvilke tidspunkt det er. Ring i så fall 09000.

Ellers krevde jeg altså alle detaljer på bordet. Nå visste jeg jo mye etter å ha lest over 200 sms-meldinger, men det gjensto en hel del mer. Men jeg var altså så "heldig" at det ikke hadde foregått sex. Om så hadde vært tilfelle, og jeg hadde klart/valgt å gå videre, hadde jeg likevel krevd å få vite absolutt alt uansett hvor mye det hadde smertet. Dne fyren skulle ikke vite mer enn jeg.

Mitt råd er: Få vite ALT. Det er tungt, men etter hvert er det "godt" at alt ligger på bordet i din egen sorgprosess. Det hjalp i alle fall meg.

Jeg også har merket at uansett hvor vondt sannheten gjør, så er uvissheten enda vondere.

I går kveld spurte jeg min mann om intime detaljer rundt det å ha sex med dette neket på 23 år.... Han ble sjokkert over at jeg ville vite det. Men jeg sa det får bli opp til meg hva jeg vil vite og ikke. Du har bare å svare ærlig på alt jeg spør om.

Men - han har jo løyet flere ganger for meg i det siste, han sier det er for å skåne meg. Men det er "bull shitt", det er jo selvfølgelig for å skåne seg selv. Redde sitt eget skinn mest mulig. Nå er vi kommet så langt i prosessen at jeg har oversikt over når og til hvilken tid han har vært hos neket. Jeg har fått mobil-utskrift fra den perioden dette har stått på, og han har selv sett de listene (men ikke kommentert dem).

Og jeg fikk en "aha" opplevelse av det du skrev, for jeg har følt meg så underlegen i denne situasjonen. Når du skrev at "han skal ikke vite mer enn meg", så datt det noen brikker på plass. Og da min mann først vegra seg for å svare på intime detaljer, så sa jeg at "hun skal faen meg ikke vite mer om det dere har gjort enn meg. Jeg vil helst vite mer, på den måten er jeg mer trygg/ovenpå."

Jeg føler sex-livet mitt/vårt truet, og ser senarier foran meg om hvordan de har drevet på, om min mann nærmer seg meg. Det er utrolig vondt, men ikke noe jeg styrer selv.

Enkelte dager bare "resignerer" jeg, dagen går med til vanlige gjøremål, og vi "driver familien sammen på det forretningsmessige planet" og holder følelser unna. Men det går jo ikke i lengden.

Vet ikke om det er lurt å sette et tidsperspektiv på ting, f.eks. til sommeren igjen. Er det et for stort problem enda, så går det aldri an å legge det bak seg el.l. Jeg vil jo aldri klare å glemme det! Sikkert også lett å bruke det mot mannen min i "opphetede diskusjoner". Jeg kommer med stikkpiller mot ham når han sier ting jeg kan vri over på det han har gjort. Sikkert ikke snilt gjort, men jeg er bare et menneske og gjør alt jeg kan for å overleve dette selv. Til tider er jeg jo bitter.

Men jeg synes det er vanskelig å ta avgjørelsen på "kan jeg leve med det" eller "kan jeg IKKE leve med det". Enda vet jeg ikke det....

Utrolig hvor sliten man blir av dette her....

=o(

Nida.

[henny]

Hei Nida

Føler med deg i det du går gjennom, og som de andre har jeg ingen fasit svar.

Men kan fortelle om å være på den andre siden.

Jeg var utro mot min mann. Følte at mannen min ikke så meg, hadde en hobby som tok mye tid og han var mye borte. Jeg fikk etter hvert kontakt med en mann som jeg følte forsto meg 100 %, og jeg ble stormende forelsket. Etter en stund utviklet forholdet seg til å bli fysisk. To uker etterpå oppdaget min mann dette.

Han fikk helt sjokk, og gikk gjennom alt det du gikk gjennom av følelser og tanker tror jeg. Jeg var selv veldig forvirret, men det som var problemet hos meg var at jeg ikke angret. Jeg sa unnskyld fordi jeg hadde vært utro, men jeg angret ikke. Vi gikk til terapeut og alt, jeg trodde at jeg ville fortsette forholdet.

Men en dag gikk det opp for meg at jeg ikke ville ha mannen min. Jeg var ikke glad i han lenger. Han hadde oversett meg og behandlet meg dårlig i for lang tid, følelsene mine var døde.

Det er den store forskjellen mellom meg og din mann. For han VIL ha deg. Han ANGRER. Han gjør hva som helst for å få beholde deg.

Og DET er et meget godt tegn. Det er deg han vil ha.

Så er det opp til deg å finne ut av om du vil ha han. Det å flytte fra hverandre en periode er nok en god ide, for det er UMULIG å finne ut av følelsene sine når man ser hverandre hver dag. Og selv om HAN ikke vil det, så får han bare finne seg i det mener nå jeg! Du kan kreve det du vil nå.

Men å hevne seg? Nei, det ser jeg ikke noe poeng i jeg heller. Ville du virkelig nyte å ha sex med noen andre? Jeg tror bare det vil gjøre deg enda mer deprimert.

Har en venninne som opplevde at mannen lå med hennes beste venninne. Han angret som bare det, og hun tok han tilbake. I dag har de det bedre enn noensinne! Og hun er fortsatt venner med venninnen sin. Så det går an å få det bra, selv etter utroskap. Man må bare vite at det er hverandre man vil ha!

Lykke til, hva du en måtte velge!

[Craven]

Jeg også har merket at uansett hvor vondt sannheten gjør, så er uvissheten enda vondere.

I går kveld spurte jeg min mann om intime detaljer rundt det å ha sex med dette neket på 23 år.... Han ble sjokkert over at jeg ville vite det. Men jeg sa det får bli opp til meg hva jeg vil vite og ikke. Du har bare å svare ærlig på alt jeg spør om.

Men - han har jo løyet flere ganger for meg i det siste, han sier det er for å skåne meg. Men det er "bull shitt", det er jo selvfølgelig for å skåne seg selv. Redde sitt eget skinn mest mulig. Nå er vi kommet så langt i prosessen at jeg har oversikt over når og til hvilken tid han har vært hos neket. Jeg har fått mobil-utskrift fra den perioden dette har stått på, og han har selv sett de listene (men ikke kommentert dem).

Og jeg fikk en "aha" opplevelse av det du skrev, for jeg har følt meg så underlegen i denne situasjonen. Når du skrev at "han skal ikke vite mer enn meg", så datt det noen brikker på plass. Og da min mann først vegra seg for å svare på intime detaljer, så sa jeg at "hun skal faen meg ikke vite mer om det dere har gjort enn meg. Jeg vil helst vite mer, på den måten er jeg mer trygg/ovenpå."

Jeg føler sex-livet mitt/vårt truet, og ser senarier foran meg om hvordan de har drevet på, om min mann nærmer seg meg. Det er utrolig vondt, men ikke noe jeg styrer selv.

Enkelte dager bare "resignerer" jeg, dagen går med til vanlige gjøremål, og vi "driver familien sammen på det forretningsmessige planet" og holder følelser unna. Men det går jo ikke i lengden.

Vet ikke om det er lurt å sette et tidsperspektiv på ting, f.eks. til sommeren igjen. Er det et for stort problem enda, så går det aldri an å legge det bak seg el.l. Jeg vil jo aldri klare å glemme det! Sikkert også lett å bruke det mot mannen min i "opphetede diskusjoner". Jeg kommer med stikkpiller mot ham når han sier ting jeg kan vri over på det han har gjort. Sikkert ikke snilt gjort, men jeg er bare et menneske og gjør alt jeg kan for å overleve dette selv. Til tider er jeg jo bitter.

Men jeg synes det er vanskelig å ta avgjørelsen på "kan jeg leve med det" eller "kan jeg IKKE leve med det". Enda vet jeg ikke det....

Utrolig hvor sliten man blir av dette her....

=o(

Nida.

Akkurat slik følte jeg også, å være underlegen. Det går det faen meg en fyr rundt, som jeg kjenner, og vet mer enn meg. Og hun lot være å fortelle det til meg.

Det ble slik i tankene: Hun stod der borte sammen med ham, og de lo av meg, idioten, som visste så lite.

Men dette har altså kona ettertrykkelig skjønt, og nå kan jeg med sikkerhet si at jeg vet absolutt alt (det vil si, det HÅPER jeg da. Jeg er vel kommet dit at jeg våger å håpe på det).

Du har jo en stor kjempebelastning ved at det har foregått sex, den slapp som sagt jeg. Det er tungt å høre på sexdetaljer, men få han til å fortelle - både for din egen del (i videre sorgprosess), fordi du skal vite like mye som neket og fordi det har han bare godt av å fortelle.

Og få han til å forstå at han nå har valgt, nemlig deg. Da SKAL - gjentar SKAL - han nå BEDRA henne. Det vil si fortelle intime ting om dama, som du kan "godte" deg over. Hva som helst, ting ang sexlivet, sykdom, hva som helst, som hun aldri ville fortalt andre. DA vil du føle deg overpå. Jeg har hørt ting om denne fyren han aldri ville delt med andre, knapt sin egen kone. Det gjorde "godt" å høre.

Jeg prøvde å sette et tidsperspektiv på dette, men det ble alt for knapt. Jeg er en utålmodig sjel, og hadde satt for knapp tidsfrist. Mitt råd er at du er helt nødt til å ta tiden til hjelp. Dette vil normalt gå over, men mye avhenger av hvor tålmodig mannen din er - altså hvor mye forståelse han på sikt vil ha.

Jeg fikk ekstremforståelse på alle vis, derfor er jeg i stand til å legge dette bak meg allerede etter 4-5 måneder.

Jeg har også gitt diverse stikkpiller i opphetete situasjoner, klarer ikke å la være, men har også klart å vri dette til humor enkelte ganger. Men selvsagt: Dersom vil at forholdet skal fortsette, er du jo på et tidspunkt nødt til å legge ballen død, ellers nytter det ikke.

Krev ellers at du enkelte dager skal ha hans mobil med på jobben for å ha kontroll på den. Bare for å sjekke hvem som ringer/sender SMS. Det har jeg gjort. Bestill trafikkloggen av hans mobil så lenge du føler deg utrygg. Tro meg, du har en stor og omfattende jobb foran deg ang tilliten. Og dette er en måte å få den tilbake på gjennom å sjekke de "sikre" ting som en mobillogg er.

Og gjør det klart for ham at tar du han fra nå i en eneste løgn/fortielse, uansett hvor bagatellmessig, om ting han burde skjønt/visste du skulle vite, er det over og ut.

[Gjest også vært der]

Hei,

Din historie er nesten identisk med min. Oppdaget, og oppdaget igjen, å ja, jeg var paranoid hele veien, ifølge ham.

Siste gang kastet jeg ham rett ut og var klar for skilsmisse. Etter noen dager kom han krypende, vi kom oss til terapaut, i privat regi. Og de fikk oss virkelig til å tenke. Er skilsmisse det beste, hvorfor og hva, barna, delingen, er det det vi ønsker. Det var han som da fikk øynene opp, krøp gjorde han. Jeg la stoltheten til side og tenkte at dette har jeg ikke noe å tape på å prøve, ikke minst på grunn av barna, som allerede da var preget av hendelsen, barn skjønner mer enn du aner. Men jeg satte klare krav om livet videre. Det er slutt på å leve som en guttunge med festing og turer alene med gutta i ett sett, nå skal vi være sammen som familie og treffe folk som familie eller par. Pilsing med kolleger er heller ikke aktuelt ettersom dette var en kollega. Han gikk med på det, og han har holdt det, selvom det kanskje høres urimelig ut, men han respekterer det. En annen sak er at jeg synes det er helt æsj å være i nærheten av vennene hans som har visst om dette.

Hverdagen går stort sett greit, men ferier kan være både og, nærheten er ikke akkurat påfallende for min del, og som du sier sex er ikke akkurat det jeg ønsker mest av. Noen ganger tenker jeg at dette holder jeg ikke ut mer, jeg vil ut, men tanken på å ikke se barna hver dag, at de skal ha to hjem, nye partnere å forholde seg til, det er faktisk tungtveiende grunner til at jeg holder ut. Og jeg er faktisk overbevist om at det er det beste for dem så lenge vi ikke lager scener foran dem. Det finnes nok av ulykkelige skilsmissebarn, ikke alle, men nok, noe annet er løgn å si.

Ønsker deg lykke til uansett hva du finner ut av mht fremtiden. Situasjonen du er i nå er forferdelig.

Litt spøk til slutt; vi burde dannet klubb, vi bedratte. På den annen side, det er vel for mange av oss, bare se deg rundt på firmafesten!

[Gjest også vært der]

Jeg også har merket at uansett hvor vondt sannheten gjør, så er uvissheten enda vondere.

I går kveld spurte jeg min mann om intime detaljer rundt det å ha sex med dette neket på 23 år.... Han ble sjokkert over at jeg ville vite det. Men jeg sa det får bli opp til meg hva jeg vil vite og ikke. Du har bare å svare ærlig på alt jeg spør om.

Men - han har jo løyet flere ganger for meg i det siste, han sier det er for å skåne meg. Men det er "bull shitt", det er jo selvfølgelig for å skåne seg selv. Redde sitt eget skinn mest mulig. Nå er vi kommet så langt i prosessen at jeg har oversikt over når og til hvilken tid han har vært hos neket. Jeg har fått mobil-utskrift fra den perioden dette har stått på, og han har selv sett de listene (men ikke kommentert dem).

Og jeg fikk en "aha" opplevelse av det du skrev, for jeg har følt meg så underlegen i denne situasjonen. Når du skrev at "han skal ikke vite mer enn meg", så datt det noen brikker på plass. Og da min mann først vegra seg for å svare på intime detaljer, så sa jeg at "hun skal faen meg ikke vite mer om det dere har gjort enn meg. Jeg vil helst vite mer, på den måten er jeg mer trygg/ovenpå."

Jeg føler sex-livet mitt/vårt truet, og ser senarier foran meg om hvordan de har drevet på, om min mann nærmer seg meg. Det er utrolig vondt, men ikke noe jeg styrer selv.

Enkelte dager bare "resignerer" jeg, dagen går med til vanlige gjøremål, og vi "driver familien sammen på det forretningsmessige planet" og holder følelser unna. Men det går jo ikke i lengden.

Vet ikke om det er lurt å sette et tidsperspektiv på ting, f.eks. til sommeren igjen. Er det et for stort problem enda, så går det aldri an å legge det bak seg el.l. Jeg vil jo aldri klare å glemme det! Sikkert også lett å bruke det mot mannen min i "opphetede diskusjoner". Jeg kommer med stikkpiller mot ham når han sier ting jeg kan vri over på det han har gjort. Sikkert ikke snilt gjort, men jeg er bare et menneske og gjør alt jeg kan for å overleve dette selv. Til tider er jeg jo bitter.

Men jeg synes det er vanskelig å ta avgjørelsen på "kan jeg leve med det" eller "kan jeg IKKE leve med det". Enda vet jeg ikke det....

Utrolig hvor sliten man blir av dette her....

=o(

Nida.

Hei igjen,

Bare lurer på, hvordan går du fram for å få utskrift av mobilen?

[Gjest også vært der]

Akkurat slik følte jeg også, å være underlegen. Det går det faen meg en fyr rundt, som jeg kjenner, og vet mer enn meg. Og hun lot være å fortelle det til meg.

Det ble slik i tankene: Hun stod der borte sammen med ham, og de lo av meg, idioten, som visste så lite.

Men dette har altså kona ettertrykkelig skjønt, og nå kan jeg med sikkerhet si at jeg vet absolutt alt (det vil si, det HÅPER jeg da. Jeg er vel kommet dit at jeg våger å håpe på det).

Du har jo en stor kjempebelastning ved at det har foregått sex, den slapp som sagt jeg. Det er tungt å høre på sexdetaljer, men få han til å fortelle - både for din egen del (i videre sorgprosess), fordi du skal vite like mye som neket og fordi det har han bare godt av å fortelle.

Og få han til å forstå at han nå har valgt, nemlig deg. Da SKAL - gjentar SKAL - han nå BEDRA henne. Det vil si fortelle intime ting om dama, som du kan "godte" deg over. Hva som helst, ting ang sexlivet, sykdom, hva som helst, som hun aldri ville fortalt andre. DA vil du føle deg overpå. Jeg har hørt ting om denne fyren han aldri ville delt med andre, knapt sin egen kone. Det gjorde "godt" å høre.

Jeg prøvde å sette et tidsperspektiv på dette, men det ble alt for knapt. Jeg er en utålmodig sjel, og hadde satt for knapp tidsfrist. Mitt råd er at du er helt nødt til å ta tiden til hjelp. Dette vil normalt gå over, men mye avhenger av hvor tålmodig mannen din er - altså hvor mye forståelse han på sikt vil ha.

Jeg fikk ekstremforståelse på alle vis, derfor er jeg i stand til å legge dette bak meg allerede etter 4-5 måneder.

Jeg har også gitt diverse stikkpiller i opphetete situasjoner, klarer ikke å la være, men har også klart å vri dette til humor enkelte ganger. Men selvsagt: Dersom vil at forholdet skal fortsette, er du jo på et tidspunkt nødt til å legge ballen død, ellers nytter det ikke.

Krev ellers at du enkelte dager skal ha hans mobil med på jobben for å ha kontroll på den. Bare for å sjekke hvem som ringer/sender SMS. Det har jeg gjort. Bestill trafikkloggen av hans mobil så lenge du føler deg utrygg. Tro meg, du har en stor og omfattende jobb foran deg ang tilliten. Og dette er en måte å få den tilbake på gjennom å sjekke de "sikre" ting som en mobillogg er.

Og gjør det klart for ham at tar du han fra nå i en eneste løgn/fortielse, uansett hvor bagatellmessig, om ting han burde skjønt/visste du skulle vite, er det over og ut.

He Craven

Du høres ut som en fornuftig mann, og vi er i samme båt.

En videreføring av din ide; la oss lage nettside hvor alle som har vært elskere av noen opptatte får navnet gravert inn!

[Nida1365380588]

Hei,

Din historie er nesten identisk med min. Oppdaget, og oppdaget igjen, å ja, jeg var paranoid hele veien, ifølge ham.

Siste gang kastet jeg ham rett ut og var klar for skilsmisse. Etter noen dager kom han krypende, vi kom oss til terapaut, i privat regi. Og de fikk oss virkelig til å tenke. Er skilsmisse det beste, hvorfor og hva, barna, delingen, er det det vi ønsker. Det var han som da fikk øynene opp, krøp gjorde han. Jeg la stoltheten til side og tenkte at dette har jeg ikke noe å tape på å prøve, ikke minst på grunn av barna, som allerede da var preget av hendelsen, barn skjønner mer enn du aner. Men jeg satte klare krav om livet videre. Det er slutt på å leve som en guttunge med festing og turer alene med gutta i ett sett, nå skal vi være sammen som familie og treffe folk som familie eller par. Pilsing med kolleger er heller ikke aktuelt ettersom dette var en kollega. Han gikk med på det, og han har holdt det, selvom det kanskje høres urimelig ut, men han respekterer det. En annen sak er at jeg synes det er helt æsj å være i nærheten av vennene hans som har visst om dette.

Hverdagen går stort sett greit, men ferier kan være både og, nærheten er ikke akkurat påfallende for min del, og som du sier sex er ikke akkurat det jeg ønsker mest av. Noen ganger tenker jeg at dette holder jeg ikke ut mer, jeg vil ut, men tanken på å ikke se barna hver dag, at de skal ha to hjem, nye partnere å forholde seg til, det er faktisk tungtveiende grunner til at jeg holder ut. Og jeg er faktisk overbevist om at det er det beste for dem så lenge vi ikke lager scener foran dem. Det finnes nok av ulykkelige skilsmissebarn, ikke alle, men nok, noe annet er løgn å si.

Ønsker deg lykke til uansett hva du finner ut av mht fremtiden. Situasjonen du er i nå er forferdelig.

Litt spøk til slutt; vi burde dannet klubb, vi bedratte. På den annen side, det er vel for mange av oss, bare se deg rundt på firmafesten!

Hei.

Hvor lenge siden er det du fikk vite om utroskapen?

Jeg fant det ut for 1 md siden, og det jeg synes er utrolig vanskelig å ta stilling til er "kan jeg leve med dette" eller "kan jeg IKKE leve med det".... På nåværende stadie vet jeg faktisk ikke.

Våre barn har også merktet at noe er i luften hjemme. Datteren på 8 har spurt meg om jeg kan love at jeg og pappa ikke skal skilles. Slikt er forferdelig vondt, samtidig som ingen kan love barna sine det. Svarte da at noen ganger er det vanskelig å være mamma og pappa sammen, og så trakk jeg fram venninner av henne som har skilte foreldre. De er bedre mammaer og pappaer hver for seg. Men at jeg håpet at jeg og pappa skulle slippe det - men lovet det, det kan jeg ikke.

Vi har jo så mye sammen, men jeg er ikke redd for å bli alene. Det er han. Klarer ikke "hat-følelsen" å slippe taket, klarer jeg ikke å få forholdet til å fungere normalt etter en stund, ja da tror jeg ikke det er verd å satse på. Jeg orker ikke et liv med platonisk forhold, hvor alt det praktiske blir gjort som familie, og det som er gøy blir gjort hver for seg.

Min mann har skjønt og er inneforstått med at "egentid med gutta på byen" er en saga blott. En slags "husarrest" om man kan kalle det for det. Men så gjenstår det å se hvor stor tolmodighet han har... Om han tror at det er å ta opp gamle tråder om 1/2 år - 1 år osv.... så tar han feil.

Jeg godtar ikke en eneste bitte liten løgn til, ikke en eneste unnaluring osv. Fotballkamper med gutta er jeg også skeptisk til. For 14 dager siden foreslo jeg at vi kunne gå på kamp alle sammen (lokalt lag som spiller i 1.div), men han flippa jo helt ut og nekta oss (meg og ungene) å være med for vi hadde ikke noe glede av det... Da slår det meg jo at han skal treffe andre han ikke vil jeg skal oppdage... mistanken er på plass med en eneste gang.

Nei, vi får komme oss opp av driten...

Nida..

[Nida1365380588]

Hei igjen,

Bare lurer på, hvordan går du fram for å få utskrift av mobilen?

Hei igjen.

Mobil-lister får du ved å ringe 09000 om det er Telenor du/den du vil ha lister fra bruker.

Jeg fikk tillatelse av min mann å få listene fra da det ble oppdaget og framover, men litt sleip må man være når man er desperat etter informasjon og man bare "vet" at han lyver for deg. Så jeg fiksa det slik at jeg fikk tilbakedatert det til da utroskapen starta. Og da fikk jeg lister opp og ned med neket's telefonnummer. De gikk igjen i tide og utide, og der så jeg jo også at det hadde vært telefonsamtaler. Ikke bare "uskyldig sms, som hun starta, han bare svarte, han...." jaaaada, sååå uskyldig prøvde han å gjøre seg. Helt til jeg konfronterte han med listene. Og så ble han litt forbanna først på Telenor som kunne gi meg slike lister, men det sinnet ga seg fort, gitt... når han ble klar over at det var han som satt i saksa og ingen andre.

Du må ha tlf. nr til den du ønsker lister fra samt fødselsdato/årstall. De sjekker at det er "du" liksom...

Lykke til..

[Gjest også vært der]

Hei.

Hvor lenge siden er det du fikk vite om utroskapen?

Jeg fant det ut for 1 md siden, og det jeg synes er utrolig vanskelig å ta stilling til er "kan jeg leve med dette" eller "kan jeg IKKE leve med det".... På nåværende stadie vet jeg faktisk ikke.

Våre barn har også merktet at noe er i luften hjemme. Datteren på 8 har spurt meg om jeg kan love at jeg og pappa ikke skal skilles. Slikt er forferdelig vondt, samtidig som ingen kan love barna sine det. Svarte da at noen ganger er det vanskelig å være mamma og pappa sammen, og så trakk jeg fram venninner av henne som har skilte foreldre. De er bedre mammaer og pappaer hver for seg. Men at jeg håpet at jeg og pappa skulle slippe det - men lovet det, det kan jeg ikke.

Vi har jo så mye sammen, men jeg er ikke redd for å bli alene. Det er han. Klarer ikke "hat-følelsen" å slippe taket, klarer jeg ikke å få forholdet til å fungere normalt etter en stund, ja da tror jeg ikke det er verd å satse på. Jeg orker ikke et liv med platonisk forhold, hvor alt det praktiske blir gjort som familie, og det som er gøy blir gjort hver for seg.

Min mann har skjønt og er inneforstått med at "egentid med gutta på byen" er en saga blott. En slags "husarrest" om man kan kalle det for det. Men så gjenstår det å se hvor stor tolmodighet han har... Om han tror at det er å ta opp gamle tråder om 1/2 år - 1 år osv.... så tar han feil.

Jeg godtar ikke en eneste bitte liten løgn til, ikke en eneste unnaluring osv. Fotballkamper med gutta er jeg også skeptisk til. For 14 dager siden foreslo jeg at vi kunne gå på kamp alle sammen (lokalt lag som spiller i 1.div), men han flippa jo helt ut og nekta oss (meg og ungene) å være med for vi hadde ikke noe glede av det... Da slår det meg jo at han skal treffe andre han ikke vil jeg skal oppdage... mistanken er på plass med en eneste gang.

Nei, vi får komme oss opp av driten...

Nida..

Hei,

Det er ca et halvt år siden, og jeg har fortsatt mine nedturer. Ekstra belastende er det at han ikke er i stand til å bygge meg opp. Jeg hadde ikke godt av å lese din historie i går, i natt har det kvernet, og i morges ga jeg ham en skyllebøtte før vi skiltes. Det verste, sett i perspektivet at vi skal fortsette å leve sammen, er at jeg ikke har dårlig samvittighet heller. Vet egentlig ikke om og hvor lenge jeg holder ut når jeg har det sånn, så kommer dager da jeg klarer å leve med det og skal kjempe kampen. Men jeg tror aldri ting blir som før, noe er fundamentalt ødelagt, og nytt fundament er vanskelig å bygge opp av en grushaug. Tror vi må komme oss i terapi fort fort.

Jeg har egentlig lite råd å komme med akkurat nå, men det er godt å prate slik vi gjør og vite at reaksjonene er normale. Noen ganger fantaserer jeg fortsatt om hvordan jeg skal hevne meg på det kreket. Ødelegge karrieren hennes, gjøre henne til latter, men til syvende og sist er det han som er den store synderen, og den store taperen uansett hva utfallet blir.

Som sagt er gutteting helt uaktuelt, og de gangene han skal på seminar med jobben er et sant h... Når det er i nærheten må han rett og slett komme hjem. Kall meg gjerne bitch, men jeg synes faktisk han har mye å bevise og kan ofre seg litt. Og som du sier, det er ikke noe som skal tilbake i vanlig rytme om en stund, disse guttegreiene. Han får vise hva som er viktigst her i livet.Det er ikke lite offer heller, det at jeg har tatt ham til nåde synes nå jeg.

Lykke til til deg - ha en god dag!

[Nida1365380588]

Hei,

Det er ca et halvt år siden, og jeg har fortsatt mine nedturer. Ekstra belastende er det at han ikke er i stand til å bygge meg opp. Jeg hadde ikke godt av å lese din historie i går, i natt har det kvernet, og i morges ga jeg ham en skyllebøtte før vi skiltes. Det verste, sett i perspektivet at vi skal fortsette å leve sammen, er at jeg ikke har dårlig samvittighet heller. Vet egentlig ikke om og hvor lenge jeg holder ut når jeg har det sånn, så kommer dager da jeg klarer å leve med det og skal kjempe kampen. Men jeg tror aldri ting blir som før, noe er fundamentalt ødelagt, og nytt fundament er vanskelig å bygge opp av en grushaug. Tror vi må komme oss i terapi fort fort.

Jeg har egentlig lite råd å komme med akkurat nå, men det er godt å prate slik vi gjør og vite at reaksjonene er normale. Noen ganger fantaserer jeg fortsatt om hvordan jeg skal hevne meg på det kreket. Ødelegge karrieren hennes, gjøre henne til latter, men til syvende og sist er det han som er den store synderen, og den store taperen uansett hva utfallet blir.

Som sagt er gutteting helt uaktuelt, og de gangene han skal på seminar med jobben er et sant h... Når det er i nærheten må han rett og slett komme hjem. Kall meg gjerne bitch, men jeg synes faktisk han har mye å bevise og kan ofre seg litt. Og som du sier, det er ikke noe som skal tilbake i vanlig rytme om en stund, disse guttegreiene. Han får vise hva som er viktigst her i livet.Det er ikke lite offer heller, det at jeg har tatt ham til nåde synes nå jeg.

Lykke til til deg - ha en god dag!

Hei igjen.

Det at du ønsker "død og fordervelse" over hun som din mann har vært utro med, er en helt vanlig reaksjon. Du er jo fremdeles glad i mannen din, og du ønsker å fortsette. Derfor må "hat-følelsen" komme til utløp på andre ting, bl.a. henne. Jeg også er sånn. Knuse et par kneskåler, terrorisere, psyke henne ned, ringe henne, dukke opp der osv.... selv om det er min mann som har størsteparten av skylda. Men fordi jeg har følelser for ham, er det vanskelig å hate ham. Men kjempelett å hate henne. Ikke sant?

Og jeg synes slett ikke du er bitch. Det er et minimumskrav at han nå viser hvor han står - at det dere skal gjøre nå framover, får dere gjøre som familie/par. Sånn har det blitt her nå.

Har også tatt det direkte opp med min mann, og sagt at det er ikke sikkert det blir noe mer gutte-turer. Det kommer helt og holdent an på når jeg stoler på ham igjen. Om jeg kommer til å gjøre det. Jeg sitter da ikke hjemme her og slites i stykker med tanker om hva han gjør nå, hvem er han sammen med, hvilke fristelser står han overfor nå...osv. Det er jeg bare ikke verd. Så - er han ikke villig til å ofre det, så orker jeg ikke. syns det er det minste han kan ofre, når jeg ofrer alt vi har hatt og forsøker å bygge opp nytt. Og det er helt riktig, ikke lett å bygge nytt fundament av grus. Godt sagt.

Men hva med familieterapi time? Vi har forsøkt en, uten det helt store. Men da var ikke hele sannheten kommet fram enda. Nå skal vi til ny time, med ny kurator eller en i tillegg. Jeg føler det er verd å prøve.

Går ikke dette, så skal jeg iallfall ha vissheten om at jeg gjorde alt jeg kunne.

Jeg synes også det både er godt og vondt å lese om andres tilsvarende historier.

Alt kommer så nært og innpå meg. Men flere jeg har vært i kontakt med sier det er LOV å rase, gråte, skrike, være fortvilet.... lenge etter at dette har kommet fram i dagen. Det kan gå perioder med "stille vær", og så uten forvarsel så får man minner og tanker og småting som setter det hele igang igjen. Det som hjelper er jo å få det ut. Håper du har en mann som har lagt seg "flat" og innser han er fryktelig heldig som har en kone med så stort hjerte som du.

Kanskje skulle vi lage en "hat-nettside" med bilde av alle disse nekene?? Av og til hjelper slike tanker meg. Se hvor grusom jeg kan være - hun andre vet f... meg ikke hvem hun har bryna seg på, liksom.

Og så vil jeg vite alt - for hun skal ikke vite mer enn meg om dette forholdet. Jeg skal helst vite mer. Om hennes svakheter osv. Hvor "dum" hun er, hvor lite selvstendig osv.

Sikkert syke tanker, men akkurat nå for tiden så er jeg syk. Innvendig.

Jeg synes også det er grusomt vanskelig å ta den avgjørelsen på om jeg klarer å leve med dette eller ikke. Det er det flere som sier til meg, at jeg må finne ut av det. Men hvordan finner man det ut, da???

Uff... ikke lett.

Hvis du vil, så holder vi kontakten her og kanskje når nesetippen er over gørra, at vi kan backe hverandre opp....

=o)

[KarinaM]

Hei igjen.

Mobil-lister får du ved å ringe 09000 om det er Telenor du/den du vil ha lister fra bruker.

Jeg fikk tillatelse av min mann å få listene fra da det ble oppdaget og framover, men litt sleip må man være når man er desperat etter informasjon og man bare "vet" at han lyver for deg. Så jeg fiksa det slik at jeg fikk tilbakedatert det til da utroskapen starta. Og da fikk jeg lister opp og ned med neket's telefonnummer. De gikk igjen i tide og utide, og der så jeg jo også at det hadde vært telefonsamtaler. Ikke bare "uskyldig sms, som hun starta, han bare svarte, han...." jaaaada, sååå uskyldig prøvde han å gjøre seg. Helt til jeg konfronterte han med listene. Og så ble han litt forbanna først på Telenor som kunne gi meg slike lister, men det sinnet ga seg fort, gitt... når han ble klar over at det var han som satt i saksa og ingen andre.

Du må ha tlf. nr til den du ønsker lister fra samt fødselsdato/årstall. De sjekker at det er "du" liksom...

Lykke til..

Jeg mistenker mannen min for å ha et forhold på si. Han er livredd for mobilen sin og helt frenetisk på å slette all trafikk på den... Er det noen måte jeg kan få tilgang til disse listene uten at han vet..?

[Craven]

Jeg mistenker mannen min for å ha et forhold på si. Han er livredd for mobilen sin og helt frenetisk på å slette all trafikk på den... Er det noen måte jeg kan få tilgang til disse listene uten at han vet..?

Du kan prøve, jeg fikk det i alle fall til ved å bestille i hennes navn.

Du ringer 09000, og sier at du ringer på vegne av din mann sånn og sånn, som har fødselsnummer sånn og sånn. Og at dere ønsker tilsendt trafikkloggen på hans mobil for så langt tilbake i tid som mulig.

Så sender de dette i hans navn og adresse. Dette tar 5-5-7 dager før det kommer i posten, som du da må sørge for å hente først disse dagene.

Nekter de i å sende fordi han ikke selv ringer, får du mannen din til å ringe selv. Ingen problem om han ikke skjuler noe.

[KarinaM]

Du kan prøve, jeg fikk det i alle fall til ved å bestille i hennes navn.

Du ringer 09000, og sier at du ringer på vegne av din mann sånn og sånn, som har fødselsnummer sånn og sånn. Og at dere ønsker tilsendt trafikkloggen på hans mobil for så langt tilbake i tid som mulig.

Så sender de dette i hans navn og adresse. Dette tar 5-5-7 dager før det kommer i posten, som du da må sørge for å hente først disse dagene.

Nekter de i å sende fordi han ikke selv ringer, får du mannen din til å ringe selv. Ingen problem om han ikke skjuler noe.

Tusen takk :-)

[Gjest også vært der]

Hei igjen.

Det at du ønsker "død og fordervelse" over hun som din mann har vært utro med, er en helt vanlig reaksjon. Du er jo fremdeles glad i mannen din, og du ønsker å fortsette. Derfor må "hat-følelsen" komme til utløp på andre ting, bl.a. henne. Jeg også er sånn. Knuse et par kneskåler, terrorisere, psyke henne ned, ringe henne, dukke opp der osv.... selv om det er min mann som har størsteparten av skylda. Men fordi jeg har følelser for ham, er det vanskelig å hate ham. Men kjempelett å hate henne. Ikke sant?

Og jeg synes slett ikke du er bitch. Det er et minimumskrav at han nå viser hvor han står - at det dere skal gjøre nå framover, får dere gjøre som familie/par. Sånn har det blitt her nå.

Har også tatt det direkte opp med min mann, og sagt at det er ikke sikkert det blir noe mer gutte-turer. Det kommer helt og holdent an på når jeg stoler på ham igjen. Om jeg kommer til å gjøre det. Jeg sitter da ikke hjemme her og slites i stykker med tanker om hva han gjør nå, hvem er han sammen med, hvilke fristelser står han overfor nå...osv. Det er jeg bare ikke verd. Så - er han ikke villig til å ofre det, så orker jeg ikke. syns det er det minste han kan ofre, når jeg ofrer alt vi har hatt og forsøker å bygge opp nytt. Og det er helt riktig, ikke lett å bygge nytt fundament av grus. Godt sagt.

Men hva med familieterapi time? Vi har forsøkt en, uten det helt store. Men da var ikke hele sannheten kommet fram enda. Nå skal vi til ny time, med ny kurator eller en i tillegg. Jeg føler det er verd å prøve.

Går ikke dette, så skal jeg iallfall ha vissheten om at jeg gjorde alt jeg kunne.

Jeg synes også det både er godt og vondt å lese om andres tilsvarende historier.

Alt kommer så nært og innpå meg. Men flere jeg har vært i kontakt med sier det er LOV å rase, gråte, skrike, være fortvilet.... lenge etter at dette har kommet fram i dagen. Det kan gå perioder med "stille vær", og så uten forvarsel så får man minner og tanker og småting som setter det hele igang igjen. Det som hjelper er jo å få det ut. Håper du har en mann som har lagt seg "flat" og innser han er fryktelig heldig som har en kone med så stort hjerte som du.

Kanskje skulle vi lage en "hat-nettside" med bilde av alle disse nekene?? Av og til hjelper slike tanker meg. Se hvor grusom jeg kan være - hun andre vet f... meg ikke hvem hun har bryna seg på, liksom.

Og så vil jeg vite alt - for hun skal ikke vite mer enn meg om dette forholdet. Jeg skal helst vite mer. Om hennes svakheter osv. Hvor "dum" hun er, hvor lite selvstendig osv.

Sikkert syke tanker, men akkurat nå for tiden så er jeg syk. Innvendig.

Jeg synes også det er grusomt vanskelig å ta den avgjørelsen på om jeg klarer å leve med dette eller ikke. Det er det flere som sier til meg, at jeg må finne ut av det. Men hvordan finner man det ut, da???

Uff... ikke lett.

Hvis du vil, så holder vi kontakten her og kanskje når nesetippen er over gørra, at vi kan backe hverandre opp....

=o)

Hei igjen,

Vi får holde kontakten og oppmuntre hverandre. Skjønt jeg har erfart i tiden som har gått at det å prate om det noen ganger setter enda mer griller i hodet på meg. Å lese om utroskap er det samme. Da serien om Nikolaj og Julie begynte på TV (onsdager) for en stund siden endte vi i kjempekrangel etter at jeg hadde sett den. Han så den ikke og skjønte ingenting. Neste gang så vi den sammen og diskusjonen startet.

Sitter og lurer på om jeg skal bestille utskriften fra mobilen. Får du meldingene da, eller er det kun numrene som er oppringt/ringt inn?

Vi snakkes! Ha det godt - så godt som mulig!

[Nida1365380588]

Hei igjen,

Vi får holde kontakten og oppmuntre hverandre. Skjønt jeg har erfart i tiden som har gått at det å prate om det noen ganger setter enda mer griller i hodet på meg. Å lese om utroskap er det samme. Da serien om Nikolaj og Julie begynte på TV (onsdager) for en stund siden endte vi i kjempekrangel etter at jeg hadde sett den. Han så den ikke og skjønte ingenting. Neste gang så vi den sammen og diskusjonen startet.

Sitter og lurer på om jeg skal bestille utskriften fra mobilen. Får du meldingene da, eller er det kun numrene som er oppringt/ringt inn?

Vi snakkes! Ha det godt - så godt som mulig!

Hei igjen.

Når det gjelder mobilutskrift, får du kunn nummer opp, men du ser jo hvilke nummer som gjentar seg i tide og utide, du får klokkeslett og hvor lenge de har vart, du får nummer han har sendt sms til. Men ikke meldingene. Er de slettet, så er de slettet så sant han ikke overfører de til 1996, som er Telenor sine mobilsider hvor du kan lagre meldinger....

Min mann begynte å se på Nicolaj og Julie, han så de to første episodene og så så vi en sammen før bomben sprakk her.... og i ettertid har jeg lurt på hvordan han kunne sitte å si div. kommentarer han glapp ut med når dette programmet egentlig handla om han selv. Og at han klarte å se det sammen med meg - det var jo som å se seg selv. Og han var jo enig i at Nicolaj gjorde noe fryktelig dumt og så konsekvensen av det....

Men han stengte det vel ute antar jeg. Menn klarer det fint ser det ut til.

Men du - i går ettermiddag - da oppsøkte jeg "neket", og det var faktisk god terapi for meg. Jeg har følt meg usikker på hvem hun er, i og med hun er mye yngre enn meg, så har jeg følt meg truet også. Ikke kjærlighetsmessig, men siden min mann har vært der flere ganger og hatt sex, så tenkte jeg det må jo være noe ved henne....

Men du - jenta så jo ut som et tak-ras!!! Koste-skaft fasong på kroppen, fortenna litt sånn på tørk, og kort hår uten fasjong, bleik i fjeset og i det hele tatt - ikke noe sjarmtroll akkurat.

Har min mann drukket metanolholdig sprit på byen så han har mista gang-synet for et øyeblikk???

Vel, jeg konfronterte henne med en del ting, og dette var nok nedverdigende for henne. Hun bor hos moren sin, det var moren som lukket opp. Jeg antar hun fikk en del spm om hvem jeg var da vi var ferdige med samtalen.

Nå i dag har hun sendt meg sms meldinger om at "dette er siste gang du høre fra meg i denne saken"...osv, og lira ut av seg om hva hun har opplevd osv. Det driter jeg da langt i, og hun har sendt meg fler meldinger i dag som jeg bare har slettet og ikke lest/besvart. Så nå føles det godt - å endelig ha overtaket.

Ikke sikkert dette er like god terapi for alle, men for meg hjalp det et godt skritt opp fra dritten.

Har fortalt min mann om mitt "besøk", og han ble ganske taus.... lurte på hvorfor osv. Så jeg sa bare at "litt psykisk terror gjør godt"... osv.

Jeg synes også at å rippe for mye opp i ting han har lagt litt bak seg, kan gjøre det værre i perioder. Jeg mener ikke å være en "depresiv motivator", men om du har lyst å ta kontakt med meg, så er jeg her.

Jeg ønsker det lykke til videre, og er glad for deg at du kjemper og står på. Du har et stort hjerte og det burde din mann virkelig verdsette. Det er altfor mange som gir opp etter mindre konflikter enn dette.... Så vi får løfte hodet sammen og se framover så godt det lar seg gjøre.

Ha en god helg, kos deg og unn deg noe - godt mat og vin, nytt og lekkert undertøy eller rett og slett 2 timer på badet alene uten forstyrrende unger til stede. Be mannen din ta med ungene ut og så har du litt tid for deg selv til egenpleie. Renser kropp og sjel.

=o)

ps. e-post til meg er

[email protected]

[Gjest dips]

Hei

Han fortjener deg ikke. Du vil ikke ha godt av å fortsette å være smammen med ham, du vil alltid gruble litt mer enn vanlig og det vil være tanker tilstede som vil plage deg. Du vil aldri klare å stole på ham 100 prosent igjen, og usikkerheten kan føre til angst og psykiske problemer hos deg, jeg synes i kke han fortjener å være sammen med deg fordi å fortsette et slikt forhold vil alltid plage deg. Det er nok ikke lett å avvise ham når han trygler og ber og kanskje blir du forelsket i ham på nytt, på lang sikt tror jeg ikke forholdet vil holde, det vil gnage deg i stykker. Hvis jeg hadde oppdaget utroskap hadde jeg aldri klart å ha et intimt forhold til min mann igjen, jeg ville lurt på om min kropp ikke var bra nok for ham og hadde synes at sex hadde vært vanskelig. Jeg håper du går fra ham, han fortjener deg ikke.

[Gjest også vært der]

Hei igjen.

Når det gjelder mobilutskrift, får du kunn nummer opp, men du ser jo hvilke nummer som gjentar seg i tide og utide, du får klokkeslett og hvor lenge de har vart, du får nummer han har sendt sms til. Men ikke meldingene. Er de slettet, så er de slettet så sant han ikke overfører de til 1996, som er Telenor sine mobilsider hvor du kan lagre meldinger....

Min mann begynte å se på Nicolaj og Julie, han så de to første episodene og så så vi en sammen før bomben sprakk her.... og i ettertid har jeg lurt på hvordan han kunne sitte å si div. kommentarer han glapp ut med når dette programmet egentlig handla om han selv. Og at han klarte å se det sammen med meg - det var jo som å se seg selv. Og han var jo enig i at Nicolaj gjorde noe fryktelig dumt og så konsekvensen av det....

Men han stengte det vel ute antar jeg. Menn klarer det fint ser det ut til.

Men du - i går ettermiddag - da oppsøkte jeg "neket", og det var faktisk god terapi for meg. Jeg har følt meg usikker på hvem hun er, i og med hun er mye yngre enn meg, så har jeg følt meg truet også. Ikke kjærlighetsmessig, men siden min mann har vært der flere ganger og hatt sex, så tenkte jeg det må jo være noe ved henne....

Men du - jenta så jo ut som et tak-ras!!! Koste-skaft fasong på kroppen, fortenna litt sånn på tørk, og kort hår uten fasjong, bleik i fjeset og i det hele tatt - ikke noe sjarmtroll akkurat.

Har min mann drukket metanolholdig sprit på byen så han har mista gang-synet for et øyeblikk???

Vel, jeg konfronterte henne med en del ting, og dette var nok nedverdigende for henne. Hun bor hos moren sin, det var moren som lukket opp. Jeg antar hun fikk en del spm om hvem jeg var da vi var ferdige med samtalen.

Nå i dag har hun sendt meg sms meldinger om at "dette er siste gang du høre fra meg i denne saken"...osv, og lira ut av seg om hva hun har opplevd osv. Det driter jeg da langt i, og hun har sendt meg fler meldinger i dag som jeg bare har slettet og ikke lest/besvart. Så nå føles det godt - å endelig ha overtaket.

Ikke sikkert dette er like god terapi for alle, men for meg hjalp det et godt skritt opp fra dritten.

Har fortalt min mann om mitt "besøk", og han ble ganske taus.... lurte på hvorfor osv. Så jeg sa bare at "litt psykisk terror gjør godt"... osv.

Jeg synes også at å rippe for mye opp i ting han har lagt litt bak seg, kan gjøre det værre i perioder. Jeg mener ikke å være en "depresiv motivator", men om du har lyst å ta kontakt med meg, så er jeg her.

Jeg ønsker det lykke til videre, og er glad for deg at du kjemper og står på. Du har et stort hjerte og det burde din mann virkelig verdsette. Det er altfor mange som gir opp etter mindre konflikter enn dette.... Så vi får løfte hodet sammen og se framover så godt det lar seg gjøre.

Ha en god helg, kos deg og unn deg noe - godt mat og vin, nytt og lekkert undertøy eller rett og slett 2 timer på badet alene uten forstyrrende unger til stede. Be mannen din ta med ungene ut og så har du litt tid for deg selv til egenpleie. Renser kropp og sjel.

=o)

ps. e-post til meg er

[email protected]

Hei,

Takk for hyggelige ord. Har ikke anledning til å skrive så mye akkurat nå, men håper du også har det bra tross omstendighetene. Akkurat om dagen går jeg mange runder med meg selv, har hatt en lengre samtale med en nær venninne i dag, og det var deilig å få ut litt dritt og få sympati. Ikke for det, det har jeg fått i bøtteviss under denne prosessen, men noen ganger lurer jeg på om folk ser rart på meg når jeg har valgt slik jeg har gjort. Og det er vel her jeg føler det gjør noe med min selvrespekt. Er det bra for min selvrespekt å tilgi hans ufine handlinger, hans løgn og svik.

Som sagt har det rent ut mye stygt av min munn i det siste, og i dag lurte han på om vi ikke kan begynne å se framover, det er liksom så lavmål det jeg kommer med, Hallo, hva er lavmål i denne sammenhengen, joda han var enig i at hans handlinger er under, langt under. Så prøver jeg å se videre da, lure meg selv litt og så får vi se hva utfallet blir.

Den var god, den at du troppet opp hos henne. Fikk plutselig lyst til å jeg skal gjøre det samme, gå inn i resepsjonen der hun jobber og be dem si hun har besøk, ha-ha, og så bare demonstrativt si; jeg skulle bare se hvordan slangen ser ut og gå.

Det er vanskelig å gi råd, enhver situasjon er forskjellig og forholdet i utgangspunktet også. Jeg var lykkelig sammen med ham, trodde vi hadde funnet vår form, at det han dreiv med på fritiden gjorde ham lykkelig. Men når det ikke var nok er det vanskelig å vite. Vi får ta en dag, uke, måned av gangen. Uansett har man ikke noe å tape på å prøve, jeg er i hvertfall ikke klar for noen ny mann nå.

Ha det godt, vi snakkes!

[Nida1365380588]

Hei,

Takk for hyggelige ord. Har ikke anledning til å skrive så mye akkurat nå, men håper du også har det bra tross omstendighetene. Akkurat om dagen går jeg mange runder med meg selv, har hatt en lengre samtale med en nær venninne i dag, og det var deilig å få ut litt dritt og få sympati. Ikke for det, det har jeg fått i bøtteviss under denne prosessen, men noen ganger lurer jeg på om folk ser rart på meg når jeg har valgt slik jeg har gjort. Og det er vel her jeg føler det gjør noe med min selvrespekt. Er det bra for min selvrespekt å tilgi hans ufine handlinger, hans løgn og svik.

Som sagt har det rent ut mye stygt av min munn i det siste, og i dag lurte han på om vi ikke kan begynne å se framover, det er liksom så lavmål det jeg kommer med, Hallo, hva er lavmål i denne sammenhengen, joda han var enig i at hans handlinger er under, langt under. Så prøver jeg å se videre da, lure meg selv litt og så får vi se hva utfallet blir.

Den var god, den at du troppet opp hos henne. Fikk plutselig lyst til å jeg skal gjøre det samme, gå inn i resepsjonen der hun jobber og be dem si hun har besøk, ha-ha, og så bare demonstrativt si; jeg skulle bare se hvordan slangen ser ut og gå.

Det er vanskelig å gi råd, enhver situasjon er forskjellig og forholdet i utgangspunktet også. Jeg var lykkelig sammen med ham, trodde vi hadde funnet vår form, at det han dreiv med på fritiden gjorde ham lykkelig. Men når det ikke var nok er det vanskelig å vite. Vi får ta en dag, uke, måned av gangen. Uansett har man ikke noe å tape på å prøve, jeg er i hvertfall ikke klar for noen ny mann nå.

Ha det godt, vi snakkes!

Mulig det er normalt, men her har det vært "temperatur" de siste dagene. Jeg har vært så SINT!!! Hatt mange sinna tanker og følelser som bare var deilig å få øst ut. Men enden på visa er jo at min mann trekker seg vekk og ikke vet om han orker å fortsette om jeg skal være sånn. Så jeg har bedt ham tenke grundig igjennom tingene og innse at jeg faktisk ikke har gjort noe annet enn å være snill, trofast og til å stole på... Det er han som må jobbe, men det tviler jeg på at han klarer. Har jeg en dårlig dag, noe jeg har hatt to dager på rad nå, så blir han depresiv og mutt og snakker ikke til ungene, bare skriker når de krangler, han letter ikke på rævva når det er noe, bare sitter apatisk foran tv og venter på at jeg skal begynne å kvitre igjen. Dust!

Jeg tviler på om han klarer å gå gjennom dette med meg. Han vil aller helst kutte ut å snakke om det. Glemme det. Hans mor og far har store problemer med å ta kontakt med han, de har ikke snakket med han siden dette ble oppdaget. Han er såååå aleine, hvis det blir brudd her. Men sånn som jeg forstod han i går kveld, så er det snart det samme. Det blir for "jobbigt" for ham dette her.

Han mener alt er opp til meg. Jeg må finne ut av ting. men jeg har jo sagt jeg er glad i ham og det er ikke noe alternativ foreløpig å separeres. Han har faktisk ikke - etter utallige samtaler og diskusjoner - fatta at det er han som må jobbe og vise han er "meg verdig" om du skjønner... om han fortjener en ny sjanse, og at han virkelig skal forandre seg.

Foreløpig ser jeg ikke noe godt ut av dette, men jeg har da et håp... Spurte om vi alle fire skulle dra bort på hotell i vinterferien. "sukk" kom det fra han. Han ville liksom ikke finne på noe med ungene, bare han og jeg. Men - det er jo vinterferie, vi kan ikke overlate to små barn her hjemme alene. jævla egoist. Ja - der har jeg det. Det er faktisk det han er. Egoist, en stor en sådan.

Nei - jeg ser faktisk veldig mørkt på det nå. Jeg orker nemlig ikke støtte han og backe han opp. Jeg har mer enn nok med meg selv, og når jeg ikke kan få vise rase-følelser og sinna-føleleser og må stenge de inne, ja da er det vel ikke noe vits i å fortsette????

Nå er jeg skikkelig rådvill. Skal til ny familieterapeut time i beg. av november. Vet ikke hva det vil bringe, men vi får se.

Ta godt vare på deg selv.

Lov meg det.

=o)

[Gjest også vært der]

Mulig det er normalt, men her har det vært "temperatur" de siste dagene. Jeg har vært så SINT!!! Hatt mange sinna tanker og følelser som bare var deilig å få øst ut. Men enden på visa er jo at min mann trekker seg vekk og ikke vet om han orker å fortsette om jeg skal være sånn. Så jeg har bedt ham tenke grundig igjennom tingene og innse at jeg faktisk ikke har gjort noe annet enn å være snill, trofast og til å stole på... Det er han som må jobbe, men det tviler jeg på at han klarer. Har jeg en dårlig dag, noe jeg har hatt to dager på rad nå, så blir han depresiv og mutt og snakker ikke til ungene, bare skriker når de krangler, han letter ikke på rævva når det er noe, bare sitter apatisk foran tv og venter på at jeg skal begynne å kvitre igjen. Dust!

Jeg tviler på om han klarer å gå gjennom dette med meg. Han vil aller helst kutte ut å snakke om det. Glemme det. Hans mor og far har store problemer med å ta kontakt med han, de har ikke snakket med han siden dette ble oppdaget. Han er såååå aleine, hvis det blir brudd her. Men sånn som jeg forstod han i går kveld, så er det snart det samme. Det blir for "jobbigt" for ham dette her.

Han mener alt er opp til meg. Jeg må finne ut av ting. men jeg har jo sagt jeg er glad i ham og det er ikke noe alternativ foreløpig å separeres. Han har faktisk ikke - etter utallige samtaler og diskusjoner - fatta at det er han som må jobbe og vise han er "meg verdig" om du skjønner... om han fortjener en ny sjanse, og at han virkelig skal forandre seg.

Foreløpig ser jeg ikke noe godt ut av dette, men jeg har da et håp... Spurte om vi alle fire skulle dra bort på hotell i vinterferien. "sukk" kom det fra han. Han ville liksom ikke finne på noe med ungene, bare han og jeg. Men - det er jo vinterferie, vi kan ikke overlate to små barn her hjemme alene. jævla egoist. Ja - der har jeg det. Det er faktisk det han er. Egoist, en stor en sådan.

Nei - jeg ser faktisk veldig mørkt på det nå. Jeg orker nemlig ikke støtte han og backe han opp. Jeg har mer enn nok med meg selv, og når jeg ikke kan få vise rase-følelser og sinna-føleleser og må stenge de inne, ja da er det vel ikke noe vits i å fortsette????

Nå er jeg skikkelig rådvill. Skal til ny familieterapeut time i beg. av november. Vet ikke hva det vil bringe, men vi får se.

Ta godt vare på deg selv.

Lov meg det.

=o)

Hei Nida,

Joda skal prøve.

Men han derre din er helt lik min. Han også tror det bare er å gå videre. Vi tar liksom opp tråden der den slapp. Hallo, er det noen hjemme!?

Akkurat lik er han mht ferier, VI TO, jeg mener vi FIRE hører du, det er vi som hører sammen.

Like inneslutta blir han når jeg blir det, og jeg mener at det er han som skal støtte backe opp meg, elske meg og vise det av hele sitt hjerte. Jeg er egentlig ikke noen superromanisk type, men jeg mener at han må gjøre alt for å få meg opp av gørra, og jeg må få rase og grave i dritten så lenge jeg har lyst og han har bare å ta i mot.

Her har også foreldrene vært gærne på stuntene hans, men blod er uansett tykkere enn vann når det kommer til stykket. Blir faktisk ganske provosert atv at de aldri spør meg hvordan det går etter at den første orkanen la seg. Men de er vel redd for ærlige svar og for at sønnen skal bli snakket stygt om.

Vet ikke om du har det sånn, eller det er kanskje for tidlig å si ennå, men jeg som alsri har hatt PMS-plager er skikkelig furie i dagene før nå....det var det som måtte til for at jeg skulle skjønne hva det var midtveis i livet.

Ta vare på deg selv du også - og ras i vei, det har du jammen grunn til! Men pass på helsa midt opp i det hele også - det er ingen som orker nervevrak, og det kan man lett bli av en slik situasjon.

Vet du; det jævligste er at man har havnet der uten at en selv har bidratt til det et fnugg!

Ha en god natt, Nida, vi snakkes!