Utroskap.... svik og løgn

[Nida1365380588]

Hei Nida,

Joda skal prøve.

Men han derre din er helt lik min. Han også tror det bare er å gå videre. Vi tar liksom opp tråden der den slapp. Hallo, er det noen hjemme!?

Akkurat lik er han mht ferier, VI TO, jeg mener vi FIRE hører du, det er vi som hører sammen.

Like inneslutta blir han når jeg blir det, og jeg mener at det er han som skal støtte backe opp meg, elske meg og vise det av hele sitt hjerte. Jeg er egentlig ikke noen superromanisk type, men jeg mener at han må gjøre alt for å få meg opp av gørra, og jeg må få rase og grave i dritten så lenge jeg har lyst og han har bare å ta i mot.

Her har også foreldrene vært gærne på stuntene hans, men blod er uansett tykkere enn vann når det kommer til stykket. Blir faktisk ganske provosert atv at de aldri spør meg hvordan det går etter at den første orkanen la seg. Men de er vel redd for ærlige svar og for at sønnen skal bli snakket stygt om.

Vet ikke om du har det sånn, eller det er kanskje for tidlig å si ennå, men jeg som alsri har hatt PMS-plager er skikkelig furie i dagene før nå....det var det som måtte til for at jeg skulle skjønne hva det var midtveis i livet.

Ta vare på deg selv du også - og ras i vei, det har du jammen grunn til! Men pass på helsa midt opp i det hele også - det er ingen som orker nervevrak, og det kan man lett bli av en slik situasjon.

Vet du; det jævligste er at man har havnet der uten at en selv har bidratt til det et fnugg!

Ha en god natt, Nida, vi snakkes!

Hei.

Tror nesten våre menn er støpt i samme form... virker sånn, eller så er alle menn sånn når det kommer til stykket. Men det håper jeg da ikke.

Vet du hva min mann sa til et par kamerater på jobben??? Jo, at "vi er jo i faresonen nå gutter, i den alderen vi er i.... dette kan skje oss alle..." akkurat som om det er en sykdom det er snakk om. Herregud, vi er da født med en egen vilje og så er det opp til den å bestemme hvor moralen skal ligge oppi det hele... Akkurat som om han prøver å finne unnskyldninger for seg selv. Han er jo i risiko-sonen liksom. Hva med meg da??? Jeg har f... meg vært i risikosonen hele tiden,men jeg kan da styre meg!!!

I går bestemte jeg meg for å være strålende blid og imøtekommende, bare for å se hvordan han ville reagere da. Som sagt, når han gikk på jobb i går morges, så hadde han enda ikke bestemt seg på om det var best å flytte. Siden jeg hadde hatt to svarte dager, var han ikke sikker på om han holdt ut.... Yyyahkk...(jeg spyr nesten)

Så - ungene og jeg reiste for å hente han på jobb, kom inn på verkstedet der og møtte noen av kollegaene hans. "The one big happy family"... sånn så vi ut. En av kollegaene vet om dette, og da han sa: neimen, her er jo hele familien, svarte jeg med "blæh... one big happy family... og gjorde en stygg grimase. Det reagerte mannen min på,og lurte på hvorfor i all verden jeg var sånn. Det er bare fordi jeg ikke føler meg som noen familie for tiden, sa jeg. Merka med en gang at han var usikker, men bestemte meg for å være vanlig.

Så i går kveld nevnte vi ikke dritten med et ord, jeg lot som ingenting, og da var kvelden veldig fin....for han.

Jeg sover ikke godt for tiden. Legger meg helst på sofaen for da sovner jeg til tv eller radio og slipper å gruble. I 3-tiden kom han ned og ville jeg skulle legge meg i senga, for det var "ikke bra for meg å ligge på sofaen, får ikke ordntlig søvn der." Skulle bare visst...

Det var ikke lenge etter jeg hadde lagt meg så begynte han å klå. Hva tror han egentlig????

Han sa unnskyld. Men likevel. Ingen respekt. Jeg har sagt ifra om at jeg ikke fikser det der enda. Så - med en dag uten å nevne hverken utroskapen eller neket, da tror han at alt er i orden igjen, eller????

Når det gjelder svigerforeldre, både dine og mine, så tror jeg også de etterhvert ikke tør spørre lenger, i frykt for å stikke hull på noen boble. "Nå går det så bra, så hvis vi ikke nevner det med et pip, så vil det fortsette å gå bra"- liksom.

Nei, jeg er full av kaos innvendig. Jeg har det ikke bra. Ikke nå. Bare litt, når jeg klarer å koble ut og drive med noe annet krevende eller så.

I morgen skal jeg og ei venninne (hun er akkurat blitt singel igjen) på Stand up komiske leker. Gleder meg villt til det. Ut og ikke gjøre annet enn å le.

Min mann er fryktelig skeptisk til at jeg er sammen med denne venninnen siden hun nå er singel. Redd jeg skal bli påvirket til å si "jeg klarer meg skjøl, forsvinn..." til han.

Er det bare min mann som er så fryktelig umoden???

Når det gjelder det å få hjelp av partneren til å komme opp av gørra, så ligger helt klart mye av jobben hos partneren. De MÅ tåle å bli konfrontert, spurt, rast til, anklaget, ...osv. til det er tygd, svelget, gulpet opp igjen en ti-talls ganger og så svelget igjen.

Det har ikke min mann helt innsett, og trodde det bare skulle vare en ukes tid. Hel-bom! For det gjør det ikke.

Det kan komme opp igjen når man minst aner det.

Og ærlig - jeg hadde ikke orket å gå igjennom dette hadde det ikke vært for de to ungene vi har. Jeg hadde helt klart forlatt han, og heller hatt kjærlighetssorg en stund... og det vet han at jeg hadde gjort. Han har spurt og jeg har svart ærlig.

Jeg håper for din del at din mann blir litt mer forståelsesfull. La han lese en del her på internett som står om utroskap. Min mann har gjort det, så når han tror alt er ok igjen, og får dilla når jeg tar det opp igjen, så minner jeg ham på det han har lest. Han gikk inn på internett helt uten oppfordring fra meg og søkte på temaet. Men han holdt seg unna de negative artiklene, klorte seg fast til de som hadde klart å få det til å funke igjen.

Men det går igjen hele tiden, den som er bedratt MÅ ha lov til å rase, gruble, spørre, osv. og den andre part har plikt til å svare om han/hun vil det skal funke.

Det var godt å få ut dagens dose med "ghrmmmpf.." Så er kanskje resten av dagen litt lettere.

Her hvor jeg er, har vi strålende vær i dag. Solskinn og kaldt. Kanskje jeg rett og slett skal gå meg en lang tur...

Ha en fin-fin dag.

=o)

Nida.

[Gjest også vært der]

Hei.

Tror nesten våre menn er støpt i samme form... virker sånn, eller så er alle menn sånn når det kommer til stykket. Men det håper jeg da ikke.

Vet du hva min mann sa til et par kamerater på jobben??? Jo, at "vi er jo i faresonen nå gutter, i den alderen vi er i.... dette kan skje oss alle..." akkurat som om det er en sykdom det er snakk om. Herregud, vi er da født med en egen vilje og så er det opp til den å bestemme hvor moralen skal ligge oppi det hele... Akkurat som om han prøver å finne unnskyldninger for seg selv. Han er jo i risiko-sonen liksom. Hva med meg da??? Jeg har f... meg vært i risikosonen hele tiden,men jeg kan da styre meg!!!

I går bestemte jeg meg for å være strålende blid og imøtekommende, bare for å se hvordan han ville reagere da. Som sagt, når han gikk på jobb i går morges, så hadde han enda ikke bestemt seg på om det var best å flytte. Siden jeg hadde hatt to svarte dager, var han ikke sikker på om han holdt ut.... Yyyahkk...(jeg spyr nesten)

Så - ungene og jeg reiste for å hente han på jobb, kom inn på verkstedet der og møtte noen av kollegaene hans. "The one big happy family"... sånn så vi ut. En av kollegaene vet om dette, og da han sa: neimen, her er jo hele familien, svarte jeg med "blæh... one big happy family... og gjorde en stygg grimase. Det reagerte mannen min på,og lurte på hvorfor i all verden jeg var sånn. Det er bare fordi jeg ikke føler meg som noen familie for tiden, sa jeg. Merka med en gang at han var usikker, men bestemte meg for å være vanlig.

Så i går kveld nevnte vi ikke dritten med et ord, jeg lot som ingenting, og da var kvelden veldig fin....for han.

Jeg sover ikke godt for tiden. Legger meg helst på sofaen for da sovner jeg til tv eller radio og slipper å gruble. I 3-tiden kom han ned og ville jeg skulle legge meg i senga, for det var "ikke bra for meg å ligge på sofaen, får ikke ordntlig søvn der." Skulle bare visst...

Det var ikke lenge etter jeg hadde lagt meg så begynte han å klå. Hva tror han egentlig????

Han sa unnskyld. Men likevel. Ingen respekt. Jeg har sagt ifra om at jeg ikke fikser det der enda. Så - med en dag uten å nevne hverken utroskapen eller neket, da tror han at alt er i orden igjen, eller????

Når det gjelder svigerforeldre, både dine og mine, så tror jeg også de etterhvert ikke tør spørre lenger, i frykt for å stikke hull på noen boble. "Nå går det så bra, så hvis vi ikke nevner det med et pip, så vil det fortsette å gå bra"- liksom.

Nei, jeg er full av kaos innvendig. Jeg har det ikke bra. Ikke nå. Bare litt, når jeg klarer å koble ut og drive med noe annet krevende eller så.

I morgen skal jeg og ei venninne (hun er akkurat blitt singel igjen) på Stand up komiske leker. Gleder meg villt til det. Ut og ikke gjøre annet enn å le.

Min mann er fryktelig skeptisk til at jeg er sammen med denne venninnen siden hun nå er singel. Redd jeg skal bli påvirket til å si "jeg klarer meg skjøl, forsvinn..." til han.

Er det bare min mann som er så fryktelig umoden???

Når det gjelder det å få hjelp av partneren til å komme opp av gørra, så ligger helt klart mye av jobben hos partneren. De MÅ tåle å bli konfrontert, spurt, rast til, anklaget, ...osv. til det er tygd, svelget, gulpet opp igjen en ti-talls ganger og så svelget igjen.

Det har ikke min mann helt innsett, og trodde det bare skulle vare en ukes tid. Hel-bom! For det gjør det ikke.

Det kan komme opp igjen når man minst aner det.

Og ærlig - jeg hadde ikke orket å gå igjennom dette hadde det ikke vært for de to ungene vi har. Jeg hadde helt klart forlatt han, og heller hatt kjærlighetssorg en stund... og det vet han at jeg hadde gjort. Han har spurt og jeg har svart ærlig.

Jeg håper for din del at din mann blir litt mer forståelsesfull. La han lese en del her på internett som står om utroskap. Min mann har gjort det, så når han tror alt er ok igjen, og får dilla når jeg tar det opp igjen, så minner jeg ham på det han har lest. Han gikk inn på internett helt uten oppfordring fra meg og søkte på temaet. Men han holdt seg unna de negative artiklene, klorte seg fast til de som hadde klart å få det til å funke igjen.

Men det går igjen hele tiden, den som er bedratt MÅ ha lov til å rase, gruble, spørre, osv. og den andre part har plikt til å svare om han/hun vil det skal funke.

Det var godt å få ut dagens dose med "ghrmmmpf.." Så er kanskje resten av dagen litt lettere.

Her hvor jeg er, har vi strålende vær i dag. Solskinn og kaldt. Kanskje jeg rett og slett skal gå meg en lang tur...

Ha en fin-fin dag.

=o)

Nida.

Hei igjen,

Helt klart at det er en likhet her eller som du sier overalt. Jeg bare fatter ikke at han tror at det han gjør for oss hjemme som er helt normalt skal få meg til å føle meg spesiell i hans liv. Akkurat nå er jeg i tvil om hva som er best for både ungene og meg. Hadde det ikke vært for ungene så vet også jeg hva som hadde vært best, lurer på om jeg klarer å mobilisere de rette følelsene snart..

Vi reagerer nok veldig likt, Nida, og det er sikkert helt riktig reaksjon. Godt å ha deg å lufte problemene med, selv om vi er helt uforskyldte i denne møkka som plutselig har favnet oss.

Håper du får en fin tur med venninnen din. Kos deg masse, det fortjener du og det trenger du! Han har godt av å ikke være trygg!

God helg!

[Nida1365380588]

Hei igjen,

Helt klart at det er en likhet her eller som du sier overalt. Jeg bare fatter ikke at han tror at det han gjør for oss hjemme som er helt normalt skal få meg til å føle meg spesiell i hans liv. Akkurat nå er jeg i tvil om hva som er best for både ungene og meg. Hadde det ikke vært for ungene så vet også jeg hva som hadde vært best, lurer på om jeg klarer å mobilisere de rette følelsene snart..

Vi reagerer nok veldig likt, Nida, og det er sikkert helt riktig reaksjon. Godt å ha deg å lufte problemene med, selv om vi er helt uforskyldte i denne møkka som plutselig har favnet oss.

Håper du får en fin tur med venninnen din. Kos deg masse, det fortjener du og det trenger du! Han har godt av å ikke være trygg!

God helg!

Hei igjen.

Vel - nå har jeg kommet meg gjennom helgen men ymse følelser.

Fredag skulle jeg og ei venninne på Stand up leker her på stedet. Var på et utested her. Dro til venninnen kl 17.30 da forestillingen begynte 19.00

For å gjøre en lang historie kort, så kom jeg ikke hjem før 03.00. Traff en del kollegaer av min mann bl.a. og en del andre kjente.

Vel hjemme, så fikk jeg en overhøvling som ikke ligner grisen av min mann. Datteren vår våknet, men det "dreit han i". Hun ble jo litt redd, og etter kjeftesmellingen til pappan sin, spurte hun meg om hvem som skulle få ha bilen når vi skilles.... Hun har begynt å fordele ting her i huset og det gjør meg så utrolig vondt. Og jeg er såååå forbanna på mannen min.

Jeg kom hjem minst to timer før han bruker å komme hjem fra byen (etter å ha tatt seg et knull hos neket...) jeg var så og si edru (skulle på kurs kl 10 dagen etter) og jeg hadde ikke vært med noen hjem, tok taxi pent og pyntlig til døren.

Han kjefta fordi jeg hadde kommet sent hjem, jeg gikk rett og la meg uten å fortelle han hvem og hva jeg hadde gjort på byen osv. Da jeg parerte kjeftinga hans med at han kommer senere hjem enn meg, er 100 ganger fullere, og er ikke interessert i å prate overhode - bare sove.... for han kommer jo hjem ny-pult (fysj, nå er jeg stygg...men, men) så ble han bare enda sintere for at jeg slang dritt til han. Sa unnskyld for den siste kommentaren, men det er bare så utrolig godt å buse ut med akkurat det som gnager meg værst.

Lørdag dro jeg tidlig. Stemningen i heimen var utrolig laber. Han ringte meg etterhvert på kurset, og da var han ikke sikker på om han orket å fortsette osv.

Men jeg vet at han truer meg med å si det, for han mener det nok ikke. Bare at han orker ikke slite for tingene. Han mister motet når det går i oppoverbakke og ikke jeg snakker med "puse-stemmen" min og bobler over av energi og glede. Da vil han ikke mer liksom. Jeg var jo på kurs og skulle være til søndag, så jeg sa vi må ta den samtalen søndag kveld istede.

Klart jeg blir usikker når han slenger ut sånne meldinger. Hadde det grusomt hele lørdags kveld, så jeg la meg kl 23. Var ikke stemt for å være sosial med resten av kurset i det hele tatt.

Så i går kveld tok vi praten igjen.... men vi kom jo ikke noe hakk videre fordet. Han vil videre, og det vil jeg også... men det tar tid. det er bare drøye 14 dager siden han kom med den endelige innrømmelsen, og siden han har løyet for meg dryppevis hele veien, så er det jo mest ris til hans bak at det tar sååå lang tid. Jeg stoler jo ikke på han.

Spurte et så banalt spørsmål om han hadde snakket med en kamerat (han som var m på byen de gangene han hoppa i køya med neket), men det nekta han for. Nei, han hadde ikke snakka eller ringt han hele helgen. Men på mobilen hans på loggen, der stod det at han hadde ringt ham kl 16.00 søndag. Hvorfor lyve om det????? Kan jeg stole på han når han lyver om sånne uvesentlige ting? Er da ikke farlig å si at "ja, jeg har ringt og snakka med Roar i dag". Fatter det ikke....

Kurset jeg var på het "Psykisk førstehjelp" og handlet om sorg og krise reaksoner. Det "ekle" var at den type reaksjon som kommer etter en alvorlig krise som f.eks død, også gjelder for skilsmisser bl.a.

Først har du sjokkfasen. Varer fra øyeblikk til dager.

man blir tørr i munnen, får rask puls, tidsaspektet blir borte, følelsesmessig nakenhet.

Etter at den er over, kommer reaksjonsfasen. Varer fra timer til uker. Man føler frykt, depresjon, regresjon(går tibake i utviklingstrinn). Reaksjonene kommer når en må se realiteten i øynene.

Det som hjelper her, er

- ikke fyre opp under reaksjoner

- viktig å snakke ut om det

- ro og søvn

- prøve å bygge opp på nytt.

Skyldfølelse kommer i denne fasen, man har også lett for å fordømme seg selv. Hva er galt med meg... osv.

Etter den fasen kommer Reparasjonsfasen og varer fra 1-2 md. til 1 1/2 år.

man må bearbeiede mer og mer, sorgen og reasjonen må ikke fryse til, og prøve å hindre taushet.

Man er i denne fasen skvetten, irritabel/sinna, har drømmer/mareritt osv.

Så til sist har man nyorienteringsfasen. Den starter etter 1 1/2 år.

For å komme seg igjen etter et sånt sjokk, er det ofte vi trenger et helt år å oppleve ting på. Oppleve jul, fødselsdager osv i den nye situajsonen før vi har lagt det bak oss.

Dette var som å lese om min egen reaksjon, litt ekkelt....

Vi var også innom Barn og sorg, og det er samme reaksjonsmønster hos barn om det er død hos et familiemedlem eller skilsmisse/problemer hjemme.

Det er viktig å vise at som voksen har man lov å være lei seg når det skjer noe vondt hjemme. Ungene merker nemlig på sinnssteming at det er noe galt, og blir veldig usikre. Vår datter blir til tider hyper og masete. Har aldri vært det før. Litt krampaktig opptatt av å sitte på fanget, være helt oppe i ansiktet mitt, gjøre ting med meg hele tiden... osv.

Uff. Nei, jeg har så mye å tenke på nå for tiden. Våkner med vondt i hodet. Skal til familierådgiver om en uke fra i dag. Så får vi se hva det bringer....

Det er så sinnsykt urettferdig at jeg skal gå rundt å ha det så vondt. Min mann kom hjem fra jobb fredag og da hadde p4 tatt opp utroskap og at 50 % er det. Min mann flira og lo og sa at "ja. jeg er iallfall ikke aleine". Blir kvalm av sånt, jeg..... syk innvendig. Å spøke med dette temaet nå er som å bli vrengt innvendig og ut. Finnes ikke morsomt i det hele tatt.

Hvordan har du taklet å "representere som par" i hans vennekrets (min manns arbeidskollegaer og samboere vet om dette nå, fra min manns side.) Jeg føler jeg ikke har lyst å gå på div. lag nå før jul med hans kollegaer/venner. Bl.a. han som var med min mann ut da alt dette skjedde. For jeg vet at ingen av de to mennene er noe bedre. De har hatt tur utenom, de også.... Så, skal jeg sitte der da, og være syk og kvalm hele kvelden...

Og de er av den overfladiske sorten som bare syns det er kult å drikke og prate sex og sex og sex og underlivshumor hele tiden. Damene deres har jeg sånn overfladisk kontakt med. Ikke noen jeg vil komme dypere innpå, nei. Føler at dette er vanskelig....

Nå har jeg tømt ut hele helgens hendelser og litt til. Fremdeles vondt i hodet, så jeg får ta en tablett.

Ønsker deg en god dag og uke tross alt vi går igjennom.

Opp med hodet og se framover. Uansett utfall....

=o)

Klem fra meg.

[Gjest også vært der]

Hei igjen.

Vel - nå har jeg kommet meg gjennom helgen men ymse følelser.

Fredag skulle jeg og ei venninne på Stand up leker her på stedet. Var på et utested her. Dro til venninnen kl 17.30 da forestillingen begynte 19.00

For å gjøre en lang historie kort, så kom jeg ikke hjem før 03.00. Traff en del kollegaer av min mann bl.a. og en del andre kjente.

Vel hjemme, så fikk jeg en overhøvling som ikke ligner grisen av min mann. Datteren vår våknet, men det "dreit han i". Hun ble jo litt redd, og etter kjeftesmellingen til pappan sin, spurte hun meg om hvem som skulle få ha bilen når vi skilles.... Hun har begynt å fordele ting her i huset og det gjør meg så utrolig vondt. Og jeg er såååå forbanna på mannen min.

Jeg kom hjem minst to timer før han bruker å komme hjem fra byen (etter å ha tatt seg et knull hos neket...) jeg var så og si edru (skulle på kurs kl 10 dagen etter) og jeg hadde ikke vært med noen hjem, tok taxi pent og pyntlig til døren.

Han kjefta fordi jeg hadde kommet sent hjem, jeg gikk rett og la meg uten å fortelle han hvem og hva jeg hadde gjort på byen osv. Da jeg parerte kjeftinga hans med at han kommer senere hjem enn meg, er 100 ganger fullere, og er ikke interessert i å prate overhode - bare sove.... for han kommer jo hjem ny-pult (fysj, nå er jeg stygg...men, men) så ble han bare enda sintere for at jeg slang dritt til han. Sa unnskyld for den siste kommentaren, men det er bare så utrolig godt å buse ut med akkurat det som gnager meg værst.

Lørdag dro jeg tidlig. Stemningen i heimen var utrolig laber. Han ringte meg etterhvert på kurset, og da var han ikke sikker på om han orket å fortsette osv.

Men jeg vet at han truer meg med å si det, for han mener det nok ikke. Bare at han orker ikke slite for tingene. Han mister motet når det går i oppoverbakke og ikke jeg snakker med "puse-stemmen" min og bobler over av energi og glede. Da vil han ikke mer liksom. Jeg var jo på kurs og skulle være til søndag, så jeg sa vi må ta den samtalen søndag kveld istede.

Klart jeg blir usikker når han slenger ut sånne meldinger. Hadde det grusomt hele lørdags kveld, så jeg la meg kl 23. Var ikke stemt for å være sosial med resten av kurset i det hele tatt.

Så i går kveld tok vi praten igjen.... men vi kom jo ikke noe hakk videre fordet. Han vil videre, og det vil jeg også... men det tar tid. det er bare drøye 14 dager siden han kom med den endelige innrømmelsen, og siden han har løyet for meg dryppevis hele veien, så er det jo mest ris til hans bak at det tar sååå lang tid. Jeg stoler jo ikke på han.

Spurte et så banalt spørsmål om han hadde snakket med en kamerat (han som var m på byen de gangene han hoppa i køya med neket), men det nekta han for. Nei, han hadde ikke snakka eller ringt han hele helgen. Men på mobilen hans på loggen, der stod det at han hadde ringt ham kl 16.00 søndag. Hvorfor lyve om det????? Kan jeg stole på han når han lyver om sånne uvesentlige ting? Er da ikke farlig å si at "ja, jeg har ringt og snakka med Roar i dag". Fatter det ikke....

Kurset jeg var på het "Psykisk førstehjelp" og handlet om sorg og krise reaksoner. Det "ekle" var at den type reaksjon som kommer etter en alvorlig krise som f.eks død, også gjelder for skilsmisser bl.a.

Først har du sjokkfasen. Varer fra øyeblikk til dager.

man blir tørr i munnen, får rask puls, tidsaspektet blir borte, følelsesmessig nakenhet.

Etter at den er over, kommer reaksjonsfasen. Varer fra timer til uker. Man føler frykt, depresjon, regresjon(går tibake i utviklingstrinn). Reaksjonene kommer når en må se realiteten i øynene.

Det som hjelper her, er

- ikke fyre opp under reaksjoner

- viktig å snakke ut om det

- ro og søvn

- prøve å bygge opp på nytt.

Skyldfølelse kommer i denne fasen, man har også lett for å fordømme seg selv. Hva er galt med meg... osv.

Etter den fasen kommer Reparasjonsfasen og varer fra 1-2 md. til 1 1/2 år.

man må bearbeiede mer og mer, sorgen og reasjonen må ikke fryse til, og prøve å hindre taushet.

Man er i denne fasen skvetten, irritabel/sinna, har drømmer/mareritt osv.

Så til sist har man nyorienteringsfasen. Den starter etter 1 1/2 år.

For å komme seg igjen etter et sånt sjokk, er det ofte vi trenger et helt år å oppleve ting på. Oppleve jul, fødselsdager osv i den nye situajsonen før vi har lagt det bak oss.

Dette var som å lese om min egen reaksjon, litt ekkelt....

Vi var også innom Barn og sorg, og det er samme reaksjonsmønster hos barn om det er død hos et familiemedlem eller skilsmisse/problemer hjemme.

Det er viktig å vise at som voksen har man lov å være lei seg når det skjer noe vondt hjemme. Ungene merker nemlig på sinnssteming at det er noe galt, og blir veldig usikre. Vår datter blir til tider hyper og masete. Har aldri vært det før. Litt krampaktig opptatt av å sitte på fanget, være helt oppe i ansiktet mitt, gjøre ting med meg hele tiden... osv.

Uff. Nei, jeg har så mye å tenke på nå for tiden. Våkner med vondt i hodet. Skal til familierådgiver om en uke fra i dag. Så får vi se hva det bringer....

Det er så sinnsykt urettferdig at jeg skal gå rundt å ha det så vondt. Min mann kom hjem fra jobb fredag og da hadde p4 tatt opp utroskap og at 50 % er det. Min mann flira og lo og sa at "ja. jeg er iallfall ikke aleine". Blir kvalm av sånt, jeg..... syk innvendig. Å spøke med dette temaet nå er som å bli vrengt innvendig og ut. Finnes ikke morsomt i det hele tatt.

Hvordan har du taklet å "representere som par" i hans vennekrets (min manns arbeidskollegaer og samboere vet om dette nå, fra min manns side.) Jeg føler jeg ikke har lyst å gå på div. lag nå før jul med hans kollegaer/venner. Bl.a. han som var med min mann ut da alt dette skjedde. For jeg vet at ingen av de to mennene er noe bedre. De har hatt tur utenom, de også.... Så, skal jeg sitte der da, og være syk og kvalm hele kvelden...

Og de er av den overfladiske sorten som bare syns det er kult å drikke og prate sex og sex og sex og underlivshumor hele tiden. Damene deres har jeg sånn overfladisk kontakt med. Ikke noen jeg vil komme dypere innpå, nei. Føler at dette er vanskelig....

Nå har jeg tømt ut hele helgens hendelser og litt til. Fremdeles vondt i hodet, så jeg får ta en tablett.

Ønsker deg en god dag og uke tross alt vi går igjennom.

Opp med hodet og se framover. Uansett utfall....

=o)

Klem fra meg.

Hei Nida,

Det er helt riktig det su skriver, det er en skikkelig sorgprosess dette her. Bare at ved vanlig sorg har man ikke noe valg, men her skal man liksom velge hva man tror er det beste for en selv, og barna. Og det verste er at det er helt motstridende svar man får når man stiller de tingene mot hverandre. For min egen del, for min egenverd og pga den dritten han har begått mot meg, er det best å gå. Men for barnas del innbiller jeg meg at det er best å bli. Leste akkurat for noen dager siden i avisen en forskningsrapporter der det kom fram at barn som har vokst opp i kjernefamilien har de beste forutsetningene for å lykkes. Og det er vel egentlig det jeg har kommet fram til i mitt hode også. Jeg innbiller meg at barn som bor her en uke der en uke må bli ganske frustrerte. Og det er bare flyttinga, men tenk på alt som rører seg opp i hodene til disse små. Tenk på disse fedrene som har tatt seg elskerinner, de vil sikkert ha venninner, og kanskje ikke alltid stabile forhold. Skal mine barn være vitner til dette, skal de være nødt til å forholde seg til stemødre, stesøsken og hele den suppa der. Slik har jeg faktisk ikke lyst til å ha det, derfor velger jeg å bli og se framover.

Mannen din virker ikke særlig god når han lager rabalder for deg pga byturen, i hvertfall ikke etter det han har gjort. Eneste unnskyldningen er vel at han er frynsete i nervene og redd innerst inne. Redd for å miste deg. Min er helt motsatt her, han ønsker at jeg skal gå ut. Men om det er fordi han føler at han da opparbeider kreditt for mulige fremtidige turer er umulig å si. Jeg har i hvertfall sagt klart fra at det ikke kommer på tale å leve det livet vi har levd. Han får velge, pakka med meg og ungene eller livet med gutta og andre fi....

Jeg har virkelig også trøbbel med å forholde meg til noen av disse kameratene som har visst, og også damene deres. Hvordan i huleste går det an å komme til oss og oppføre seg normalt, og vite hva som skjer bak ryggen på meg og ungene, uten å stille ham opp til veggen? Jeg tror faktisk ikke jeg hadde klart det. Og etter dette kommer jeg hvertfall ikke til å holde kjeft og jatte med slike. De har aldri, og kommer aldri til å ha min sympati. Også mener de at de skal fortsette å være mine venner. Sorry, jeg har annet å bruke tid og energi på.

Dessverre er dette et vanskelig emne, og det involverer så mange mennesker enten man gjør sånn eller slik. Jeg skjønner bare ikke, og det spørsmålet stiller jeg ham stadig; hvordan kunne du tro dette ikke ville være ødeleggende for oss, hvorfor stoppet du ikke mens leken var god. Men han har ingen bra svar på dette. Jeg tror det eneste svaret er fitte, unskyld uttryket, men det er kun det det dreier seg om. For når jeg spør om henne, så veit han egentlig ingenting om henne. De har levd i en boble som de tror ingen har visst om, haha, sikkert ikke!

Nei Nida, vi får heve våre hoder, tenke på våre barn. Det er faktisk ikke vi som har gjort noe galt, det er ikke vi som har noe å skjemmes over (bortsett fra dumme menn).

Så rett opp ryggen, hev hodet og se framover. Og gjør de det igjen, ja da har de virkelig ødelagt mest for seg selv. Dette er typisk sånne karer som etter noen måneder og år etter en eventuell skilsmisse lengter etter det som engang var, som blir sykemeldte og ikke klarer hverdagen fordi verden utenfor ikke var som de trodde.

Ha det godt, ta vare på deg selv - vi snakkes!

[nanna]

Det er mulig å komme over utroskap. Jeg har dessverre fått erfaring med dette utrolig vonde fenomenet, som overhodet ikke kan beskrives for de som ikke har blitt sveket på denne måten.

Min oppdagelse skjedde i sommer. Det handlet ikke om fysiske ting overhodet. Men alt annet: Sex pr telefon og tekstmeldinger, og MASSE følelser med en vi begge kjenner.

Nå er jeg i ferd med å legge dette bak meg. Det har vært en sinnsyk sommer og høst, men nå er stormen i ferd med å gi seg.

Vi har stått uhyre nært et brudd, og kom til og med så langt som til å skrive under på seprasjonspapirene før vi igjen tok oss inn.

Dette var min - og dermed vår - medisin.

1. En uhyre sterk vilje og ønske hos begge to til å klare dette, der begge hadde sterk visshet om hverandres kjærlighet til den andre. Uten dette utgangspunktet, hadde det ikke gått, nemlig at dette forholdet er uhyre verdt å satse på.

2. Hun la seg langflat for det som hadde skjedd, og svarte på alle detaljerte spørsmål igjen og igjen, dag etter dag, uke etter uke. Hun mukket ALDRI. Hun la aldri skjul på noe. Nå skal det sies at jeg hadde fått servert skriftlig "dokumentasjon" på det som hadde skjedd, fordi jeg fikk tilgang på alle SMS- meldinger hun hadde sendt til han over flere uker. Lå på utboksen på Telenors nettsider. Dermed nyttet det i alle fall ikke å skjule noe.

3. Jeg har rast, grått, fortvilet, sørget. Hun har fulgt meg på alle nedturene som kom, skjønte og forsto. Og holdt ut.

4. Jeg har herjet vilt med denne fyren som også er gift. Jeg har ikke avslørt historien for hans kone, for å skjerme et uskyldig menneske og for å sørge for at presset på fyren opprettholdes. Denne hevnen har gjort svært godt, og har vært en viktig del av min sorgsprosess. Han kan aldri vite om eller når jeg brått står på døra hans.

Historien bragte ikke bare elendighet med seg. Vi fikk røsket kraftig opp i forholdet, og vil på sikt faktisk komme styrket ut av utroskapen.

Men fy faen så tungt. Og jeg har for alltid mistet min navitet og illusjon om at vi kunne gå klar av utroskap. Jeg som trodde slik på ærlighet, vil aldri mer gjøre det. Jeg vil være på vakt, og hun vet at jeg ikke takler mer svik som har med andre mannfolk å gjøre.

Arbeidet som nå står foran oss, er tillitsoppbygging. Det vil ta mange måneder, ja, år før vi er tilbake der vi var.

Min historie er så å si identisk med din. Er på vei opp av grøfta nå, bygger opp tilliten på nytt.

[Nida1365380588]

Hei Nida,

Det er helt riktig det su skriver, det er en skikkelig sorgprosess dette her. Bare at ved vanlig sorg har man ikke noe valg, men her skal man liksom velge hva man tror er det beste for en selv, og barna. Og det verste er at det er helt motstridende svar man får når man stiller de tingene mot hverandre. For min egen del, for min egenverd og pga den dritten han har begått mot meg, er det best å gå. Men for barnas del innbiller jeg meg at det er best å bli. Leste akkurat for noen dager siden i avisen en forskningsrapporter der det kom fram at barn som har vokst opp i kjernefamilien har de beste forutsetningene for å lykkes. Og det er vel egentlig det jeg har kommet fram til i mitt hode også. Jeg innbiller meg at barn som bor her en uke der en uke må bli ganske frustrerte. Og det er bare flyttinga, men tenk på alt som rører seg opp i hodene til disse små. Tenk på disse fedrene som har tatt seg elskerinner, de vil sikkert ha venninner, og kanskje ikke alltid stabile forhold. Skal mine barn være vitner til dette, skal de være nødt til å forholde seg til stemødre, stesøsken og hele den suppa der. Slik har jeg faktisk ikke lyst til å ha det, derfor velger jeg å bli og se framover.

Mannen din virker ikke særlig god når han lager rabalder for deg pga byturen, i hvertfall ikke etter det han har gjort. Eneste unnskyldningen er vel at han er frynsete i nervene og redd innerst inne. Redd for å miste deg. Min er helt motsatt her, han ønsker at jeg skal gå ut. Men om det er fordi han føler at han da opparbeider kreditt for mulige fremtidige turer er umulig å si. Jeg har i hvertfall sagt klart fra at det ikke kommer på tale å leve det livet vi har levd. Han får velge, pakka med meg og ungene eller livet med gutta og andre fi....

Jeg har virkelig også trøbbel med å forholde meg til noen av disse kameratene som har visst, og også damene deres. Hvordan i huleste går det an å komme til oss og oppføre seg normalt, og vite hva som skjer bak ryggen på meg og ungene, uten å stille ham opp til veggen? Jeg tror faktisk ikke jeg hadde klart det. Og etter dette kommer jeg hvertfall ikke til å holde kjeft og jatte med slike. De har aldri, og kommer aldri til å ha min sympati. Også mener de at de skal fortsette å være mine venner. Sorry, jeg har annet å bruke tid og energi på.

Dessverre er dette et vanskelig emne, og det involverer så mange mennesker enten man gjør sånn eller slik. Jeg skjønner bare ikke, og det spørsmålet stiller jeg ham stadig; hvordan kunne du tro dette ikke ville være ødeleggende for oss, hvorfor stoppet du ikke mens leken var god. Men han har ingen bra svar på dette. Jeg tror det eneste svaret er fitte, unskyld uttryket, men det er kun det det dreier seg om. For når jeg spør om henne, så veit han egentlig ingenting om henne. De har levd i en boble som de tror ingen har visst om, haha, sikkert ikke!

Nei Nida, vi får heve våre hoder, tenke på våre barn. Det er faktisk ikke vi som har gjort noe galt, det er ikke vi som har noe å skjemmes over (bortsett fra dumme menn).

Så rett opp ryggen, hev hodet og se framover. Og gjør de det igjen, ja da har de virkelig ødelagt mest for seg selv. Dette er typisk sånne karer som etter noen måneder og år etter en eventuell skilsmisse lengter etter det som engang var, som blir sykemeldte og ikke klarer hverdagen fordi verden utenfor ikke var som de trodde.

Ha det godt, ta vare på deg selv - vi snakkes!

Hei igjen.

Nå er det lenge siden jeg har vært her inne og øst ut masse edder og galle. Det er først og fremst fordi det går litt bedre.

Vi var til ny familierådgivningstime i begynnelsen av denne md. med et mye bedre resultat enn første møtet. Vi hadde to terapauter, en mann fra sist gang, og en dame. Hun var flink å stille min mann spørsmål på hvorfor han reagerer som han gjør når jeg er sånn eller sånn. Det fikk B til å tenke litt mer igjennom saken. Blant annet når jeg ikke har en aldeles strålende dag, så blir han pottesur og kjefter og smeller på ungene og er veldig usikker på meg. Jeg blir jo bare sååå sliten av det, først skal jeg ta hensyn til ungene og så til han - når i helvete skal jeg fått tatt hensyn til meg selv. Så terapauten spurte B om han da ble redd for at jeg ikke ønsket å fortsette de dagene jeg hadde tunge stunder.... og ja, det trodde han. Så sa hun at "din kone har jo valgt å bli og å jobbe med dette, så da må du stole på det og la henne ha noen svarte dager innimellom. Men hva kan B gjøre for deg når du har slike stunder, da?" spurte hun meg. Så på den måten fikk vi fram noe som vi kan jobbe videre med.

Alt går greit her så lenge jeg ikke nevner noe som har med neket å gjøre. Så fort jeg tøtsjer temaet, blir han sur og svart i ansiktet og bare går. I dag nevnte jeg f.eks. at han slutta brått å trene og holde seg i form fra den dagen han ble avslørt. Så det er jo nærliggende å tro for meg at det var for henne han holdt seg i form - nå driver han nemlig og går opp i vekt... Det er en liten ting som han flyr i lufta for når jeg nevner....

Ungene har sliti litt, minstemann har hatt en periode på skolen hvor han har hatt enormt oppmerksomhetsbehov og gjort mye tulleting som han aldri har gjort ellers. Eldstemann veksler fra kose-humør til et rasende sinne og at hun skal flytte osv. Så det er jo vondt å se hvordan dette også har virket inn på dem. Det jeg er mest skuffa over, er at B ikke tar selvkritikk på det området og ser at det faktisk er han som er årsaken. Han bare skriker og roper til de når de ikke hører eller oppfører seg ordntlig. Det er jeg som har den trøkken.

Så - vi får da hverdagen til å fungere på et vis. Det er perioder som er tunge, men det blir lenger og lenger mellom dem heldigvis. Men stole på han, det gjør jeg ikke enda. Han skal på julebord med jobben, og jeg har klørne ute allerede. Han får være der og spise middagen og litt etterpå, men når de andre drar på by'n, så får han værsågod komme hjem. Sorry, men ut på byen er ikke aktuelt på lenge enda. Ikke alene med kompiser heller. For det var med en av kollegaene han var ute med da utroskapen skjedde, og de er like løse i buksestrikken begge to....

Hvordan går det med deg?

Klarer du å legge det bak deg og finne tilbake til det dere hadde?

Det er sant som du sier, man gjør utrolig mye for ungene sine, jeg hadde nok ikke orket dette om det ikke hadde vært for dem. Da hadde jeg nok valgt å kutte ut og heller ha kjærlighetssorg en stund. Gir man ikke næring til kjærligheten, blir den jo borte etter hvert...

Jeg unner heller ikke mine barn å flytte hit og dit annen hver helg, oppleve den ene elskerinnen etter den andre osv. For så godt kjenner jeg min mann at han hadde nok ikke vært alene så veldig lenge. Han er avhengig at noen tar styringen og har litt struktur på hverdagen.

Ha en fin uke - jeg reiser til Praha med en venninne neste helg og da skal jeg bare tenke på meg selv. Ingen andre. Det tror jeg skal gjøre godt for min kropp og sjel....

Klem fra meg...

[Gjest samlisxprten]

Hei igjen.

Nå er det lenge siden jeg har vært her inne og øst ut masse edder og galle. Det er først og fremst fordi det går litt bedre.

Vi var til ny familierådgivningstime i begynnelsen av denne md. med et mye bedre resultat enn første møtet. Vi hadde to terapauter, en mann fra sist gang, og en dame. Hun var flink å stille min mann spørsmål på hvorfor han reagerer som han gjør når jeg er sånn eller sånn. Det fikk B til å tenke litt mer igjennom saken. Blant annet når jeg ikke har en aldeles strålende dag, så blir han pottesur og kjefter og smeller på ungene og er veldig usikker på meg. Jeg blir jo bare sååå sliten av det, først skal jeg ta hensyn til ungene og så til han - når i helvete skal jeg fått tatt hensyn til meg selv. Så terapauten spurte B om han da ble redd for at jeg ikke ønsket å fortsette de dagene jeg hadde tunge stunder.... og ja, det trodde han. Så sa hun at "din kone har jo valgt å bli og å jobbe med dette, så da må du stole på det og la henne ha noen svarte dager innimellom. Men hva kan B gjøre for deg når du har slike stunder, da?" spurte hun meg. Så på den måten fikk vi fram noe som vi kan jobbe videre med.

Alt går greit her så lenge jeg ikke nevner noe som har med neket å gjøre. Så fort jeg tøtsjer temaet, blir han sur og svart i ansiktet og bare går. I dag nevnte jeg f.eks. at han slutta brått å trene og holde seg i form fra den dagen han ble avslørt. Så det er jo nærliggende å tro for meg at det var for henne han holdt seg i form - nå driver han nemlig og går opp i vekt... Det er en liten ting som han flyr i lufta for når jeg nevner....

Ungene har sliti litt, minstemann har hatt en periode på skolen hvor han har hatt enormt oppmerksomhetsbehov og gjort mye tulleting som han aldri har gjort ellers. Eldstemann veksler fra kose-humør til et rasende sinne og at hun skal flytte osv. Så det er jo vondt å se hvordan dette også har virket inn på dem. Det jeg er mest skuffa over, er at B ikke tar selvkritikk på det området og ser at det faktisk er han som er årsaken. Han bare skriker og roper til de når de ikke hører eller oppfører seg ordntlig. Det er jeg som har den trøkken.

Så - vi får da hverdagen til å fungere på et vis. Det er perioder som er tunge, men det blir lenger og lenger mellom dem heldigvis. Men stole på han, det gjør jeg ikke enda. Han skal på julebord med jobben, og jeg har klørne ute allerede. Han får være der og spise middagen og litt etterpå, men når de andre drar på by'n, så får han værsågod komme hjem. Sorry, men ut på byen er ikke aktuelt på lenge enda. Ikke alene med kompiser heller. For det var med en av kollegaene han var ute med da utroskapen skjedde, og de er like løse i buksestrikken begge to....

Hvordan går det med deg?

Klarer du å legge det bak deg og finne tilbake til det dere hadde?

Det er sant som du sier, man gjør utrolig mye for ungene sine, jeg hadde nok ikke orket dette om det ikke hadde vært for dem. Da hadde jeg nok valgt å kutte ut og heller ha kjærlighetssorg en stund. Gir man ikke næring til kjærligheten, blir den jo borte etter hvert...

Jeg unner heller ikke mine barn å flytte hit og dit annen hver helg, oppleve den ene elskerinnen etter den andre osv. For så godt kjenner jeg min mann at han hadde nok ikke vært alene så veldig lenge. Han er avhengig at noen tar styringen og har litt struktur på hverdagen.

Ha en fin uke - jeg reiser til Praha med en venninne neste helg og da skal jeg bare tenke på meg selv. Ingen andre. Det tror jeg skal gjøre godt for min kropp og sjel....

Klem fra meg...

At du orker!!

Jeg beundrer deg for at du orker å stå i den dritten og forsøke å få det til å fungere med en utro drittsekk!

Det går så mye krefter til sånne ting, det er å haale det endelige bruddet ut over kanskje år. For jeg tror nemlig ikke at man noen gang kommer over noe sånt.

Skal du ha det sånn i mange år nå, mistenksom og sint og sjalu hver gang han skal alene utenfor husets vegger?

At han også har det vanskelig er ikke lett for deg å forstå, han var jo tross alt utro! Så hvordan skal du klare å takle dette sinnet hans i tiden fremover, når du samtidig er så klar på at alt er hans skyld? Han har da ingen rett til å bli sint på deg???

Og ungene, som må leve i dette hysteriske forholdet hvor dere forsøker å klamre dere til hverandre, men likevel dras i hver sin retning.

Du har hatt det knallhardt, du har det fortsatt tøft, du hater og elsker mannen din, du er sint og du vil tilgi. Tror du innerst inne du noen ganger klarer å tilgi han? Tror du at du noen ganger klarer å stole på han igjen? Tror du at han orker å leve i en evig "husarrest" uten turer med gutta på byen, fotballkamper osv?

Du burde ta en runde med deg selv i tenkeboksen omkring dette før du investerer så mye energi på å få forholdet på skinner igjen. Så lenge du fortsatt er sint og bitter og klandrer han er det dødfødt. Og sett fra hans side, hvor lenge skal han orke å straffes for dette feilgrepet. For du straffer han hver dag, gjør du ikke?

[Nida1365380588]

At du orker!!

Jeg beundrer deg for at du orker å stå i den dritten og forsøke å få det til å fungere med en utro drittsekk!

Det går så mye krefter til sånne ting, det er å haale det endelige bruddet ut over kanskje år. For jeg tror nemlig ikke at man noen gang kommer over noe sånt.

Skal du ha det sånn i mange år nå, mistenksom og sint og sjalu hver gang han skal alene utenfor husets vegger?

At han også har det vanskelig er ikke lett for deg å forstå, han var jo tross alt utro! Så hvordan skal du klare å takle dette sinnet hans i tiden fremover, når du samtidig er så klar på at alt er hans skyld? Han har da ingen rett til å bli sint på deg???

Og ungene, som må leve i dette hysteriske forholdet hvor dere forsøker å klamre dere til hverandre, men likevel dras i hver sin retning.

Du har hatt det knallhardt, du har det fortsatt tøft, du hater og elsker mannen din, du er sint og du vil tilgi. Tror du innerst inne du noen ganger klarer å tilgi han? Tror du at du noen ganger klarer å stole på han igjen? Tror du at han orker å leve i en evig "husarrest" uten turer med gutta på byen, fotballkamper osv?

Du burde ta en runde med deg selv i tenkeboksen omkring dette før du investerer så mye energi på å få forholdet på skinner igjen. Så lenge du fortsatt er sint og bitter og klandrer han er det dødfødt. Og sett fra hans side, hvor lenge skal han orke å straffes for dette feilgrepet. For du straffer han hver dag, gjør du ikke?

Hei.

Nei - jeg straffer han overhode ikke hver dag. Men det som er kluet her, er at han ikke har vært ærlig med meg etter at jeg ferska han i utroskap. Det tok 1 md før jeg "ga opp" å finne ut hva som hadde skjedd, jeg fikk tilsendt separasjonspapirer, og søknadsskjemaer fra trygdekontoret. Først da la han tilsynelatende "alle kort" på bordet.

Men det har hele tiden vært enkelte ting som har skurret i hodet mitt og som ikke har stemt overens med det han har sagt og det jeg vet av f.eks mobilutskrifter osv.

Så - vi har hatt en "god periode", vi går til familierådgivning og han får en del å tenke på hvordan han skal forholde seg til meg osv.

Men så har det vært denne "gnagende uroen" om at han fortier om en del ting som er viktig for meg å vite for å komme meg videre. Så - når jeg spør direkte om konkrete hendelser, så lyver han meg rett i øya helt til jeg fremskaffer bevis som sier svart på hvitt at han snakker usant.

Selve hendelsen er forsåvidt ikke hovedproblemet mitt lenger, han har hatt sex med neket opptil flere ganger... men det at han fortsetter å lyve etter at han er blitt avslørt, det gjør jo sitt til at jeg ikke klarer å bygge opp tillit til han igjen, og heller ikke stoler på han. Han tar jo faen meg ikke fem øre for å juge meg rett i fjeset - nå etterpå heller.

Så - om han hadde vært ærlig helt fra utroskapen ble oppdaget, så hadde det vært litte granne lettere å komme seg til hektene igjen.

Tur på byen med gutta orker jeg ikke forholde meg til, og det vet han. Så lenge han juger enda, så gidder jeg ikke sitte hjemme med ansvar for våre to barn og ha det grusomt vondt og ikke vite hva han foretar seg. Jeg har nå bevis for at by-turer og oppmerksomhet fra jent-unger - da faller han som en flue... og har ingen dømmekraft. Så - til han kan lære seg å opptre som partner, familiemann, ektemann osv. og ikke som singel overkåt by-løve, så blir han hjemme. Ellers er det rett ut. Jeg ofrer rimelig mye for å stable dette på bena, og jeg har heller ikke fått særlig ro til å bearbeide tingene heller siden det stadig drypper innom med hendelser som han har vært på.

Jeg gir meg selv "tid fram til sommeren" for å se om jeg kan legge dette bak meg og at det ikke er en del av hverdagen min lenger.... er det fremdeles vondt og vanskelig - ja da er det over og ut.

Nida.

[Gjest også vært der]

Hei igjen.

Nå er det lenge siden jeg har vært her inne og øst ut masse edder og galle. Det er først og fremst fordi det går litt bedre.

Vi var til ny familierådgivningstime i begynnelsen av denne md. med et mye bedre resultat enn første møtet. Vi hadde to terapauter, en mann fra sist gang, og en dame. Hun var flink å stille min mann spørsmål på hvorfor han reagerer som han gjør når jeg er sånn eller sånn. Det fikk B til å tenke litt mer igjennom saken. Blant annet når jeg ikke har en aldeles strålende dag, så blir han pottesur og kjefter og smeller på ungene og er veldig usikker på meg. Jeg blir jo bare sååå sliten av det, først skal jeg ta hensyn til ungene og så til han - når i helvete skal jeg fått tatt hensyn til meg selv. Så terapauten spurte B om han da ble redd for at jeg ikke ønsket å fortsette de dagene jeg hadde tunge stunder.... og ja, det trodde han. Så sa hun at "din kone har jo valgt å bli og å jobbe med dette, så da må du stole på det og la henne ha noen svarte dager innimellom. Men hva kan B gjøre for deg når du har slike stunder, da?" spurte hun meg. Så på den måten fikk vi fram noe som vi kan jobbe videre med.

Alt går greit her så lenge jeg ikke nevner noe som har med neket å gjøre. Så fort jeg tøtsjer temaet, blir han sur og svart i ansiktet og bare går. I dag nevnte jeg f.eks. at han slutta brått å trene og holde seg i form fra den dagen han ble avslørt. Så det er jo nærliggende å tro for meg at det var for henne han holdt seg i form - nå driver han nemlig og går opp i vekt... Det er en liten ting som han flyr i lufta for når jeg nevner....

Ungene har sliti litt, minstemann har hatt en periode på skolen hvor han har hatt enormt oppmerksomhetsbehov og gjort mye tulleting som han aldri har gjort ellers. Eldstemann veksler fra kose-humør til et rasende sinne og at hun skal flytte osv. Så det er jo vondt å se hvordan dette også har virket inn på dem. Det jeg er mest skuffa over, er at B ikke tar selvkritikk på det området og ser at det faktisk er han som er årsaken. Han bare skriker og roper til de når de ikke hører eller oppfører seg ordntlig. Det er jeg som har den trøkken.

Så - vi får da hverdagen til å fungere på et vis. Det er perioder som er tunge, men det blir lenger og lenger mellom dem heldigvis. Men stole på han, det gjør jeg ikke enda. Han skal på julebord med jobben, og jeg har klørne ute allerede. Han får være der og spise middagen og litt etterpå, men når de andre drar på by'n, så får han værsågod komme hjem. Sorry, men ut på byen er ikke aktuelt på lenge enda. Ikke alene med kompiser heller. For det var med en av kollegaene han var ute med da utroskapen skjedde, og de er like løse i buksestrikken begge to....

Hvordan går det med deg?

Klarer du å legge det bak deg og finne tilbake til det dere hadde?

Det er sant som du sier, man gjør utrolig mye for ungene sine, jeg hadde nok ikke orket dette om det ikke hadde vært for dem. Da hadde jeg nok valgt å kutte ut og heller ha kjærlighetssorg en stund. Gir man ikke næring til kjærligheten, blir den jo borte etter hvert...

Jeg unner heller ikke mine barn å flytte hit og dit annen hver helg, oppleve den ene elskerinnen etter den andre osv. For så godt kjenner jeg min mann at han hadde nok ikke vært alene så veldig lenge. Han er avhengig at noen tar styringen og har litt struktur på hverdagen.

Ha en fin uke - jeg reiser til Praha med en venninne neste helg og da skal jeg bare tenke på meg selv. Ingen andre. Det tror jeg skal gjøre godt for min kropp og sjel....

Klem fra meg...

Hei igjen,

Håper du har hatt det fint i Praha! Godt å komme litt bort, selv om man har dritten med seg hele tiden. Noen ganger våkner jeg fortsatt om morgenen og lurer på om det er sant det som har skjedd. Kanskje en drøm om å fortsette der det slapp. Men akk, det er den harde virkeligheten, dessverre, og noe man må forholde seg til resten av livet.

Er inne i en turbulent periode igjen. Som skrevet sist går jeg inn for å klare det, men når han ikke takler mine nedurer og blir tverr, da har ikke jeg mye å gå på. Han har ennå ikke skjønt at det er han som må gi, gi MASSE for at dette skal bli bra igjen. I dag sa han faktisk selv at vi får prøve terapeut igjen. Men det sitter langt inne, som hos de fleste andre menn.

Nevnte for noen venninner forleden at jeg ikke vil skilles pga at jeg ikke ønsker at mine barn skal flytte annenhver uke, eller hva det nå hadde blitt til. Vet du hva de sa? At jeg var egoist! Hallo, hvem er egoist, de som bare resier, eller de som prøver å gjøre noe med denn pinefulle situasjonen. Jeg gadd ikke si mer, tydeligvis har de aldri reflektert over problemstillingen utfra eget skinn og egne barn.

I går lot jeg ham gå ut, han kom hjem tidlig full som en dupp, og vi har egentlig kranglet siden. Jeg gidder f... meg ikke å trygle om hans kjærlighet mer, den får han komme med selv om han er glad i meg som han påstår.

Håper det går framover med deg, og at du tross den korte tiden har kommet lenger enn meg. Noen ganger føles det som om det eneste riktige er å bare kutte ut, men innerst inne vil jeg prøve så langt det lar seg gjøre å få en normal tilværelse innenfor familerammen. Bare oss fire og ingen andre.

Dere andre som leser dette, det er ikke så enkelt som at de ikke fortjener oss. Det er så mye, mye mer som binder enn det som skiller, det er der kjernen til konflikten mellom fornuften og følelser er. Og til dere som kanskje er utro mot deres partner, kutt ut! Det forderver et forhold. Og til elskere/elskerinner, tenk om det var dere som ble bedratt, har dere hørt om innlevelsesevne?

Ha det bra, Nida, vi snakkes igjen!

[Nida1365380588]

Hei igjen,

Håper du har hatt det fint i Praha! Godt å komme litt bort, selv om man har dritten med seg hele tiden. Noen ganger våkner jeg fortsatt om morgenen og lurer på om det er sant det som har skjedd. Kanskje en drøm om å fortsette der det slapp. Men akk, det er den harde virkeligheten, dessverre, og noe man må forholde seg til resten av livet.

Er inne i en turbulent periode igjen. Som skrevet sist går jeg inn for å klare det, men når han ikke takler mine nedurer og blir tverr, da har ikke jeg mye å gå på. Han har ennå ikke skjønt at det er han som må gi, gi MASSE for at dette skal bli bra igjen. I dag sa han faktisk selv at vi får prøve terapeut igjen. Men det sitter langt inne, som hos de fleste andre menn.

Nevnte for noen venninner forleden at jeg ikke vil skilles pga at jeg ikke ønsker at mine barn skal flytte annenhver uke, eller hva det nå hadde blitt til. Vet du hva de sa? At jeg var egoist! Hallo, hvem er egoist, de som bare resier, eller de som prøver å gjøre noe med denn pinefulle situasjonen. Jeg gadd ikke si mer, tydeligvis har de aldri reflektert over problemstillingen utfra eget skinn og egne barn.

I går lot jeg ham gå ut, han kom hjem tidlig full som en dupp, og vi har egentlig kranglet siden. Jeg gidder f... meg ikke å trygle om hans kjærlighet mer, den får han komme med selv om han er glad i meg som han påstår.

Håper det går framover med deg, og at du tross den korte tiden har kommet lenger enn meg. Noen ganger føles det som om det eneste riktige er å bare kutte ut, men innerst inne vil jeg prøve så langt det lar seg gjøre å få en normal tilværelse innenfor familerammen. Bare oss fire og ingen andre.

Dere andre som leser dette, det er ikke så enkelt som at de ikke fortjener oss. Det er så mye, mye mer som binder enn det som skiller, det er der kjernen til konflikten mellom fornuften og følelser er. Og til dere som kanskje er utro mot deres partner, kutt ut! Det forderver et forhold. Og til elskere/elskerinner, tenk om det var dere som ble bedratt, har dere hørt om innlevelsesevne?

Ha det bra, Nida, vi snakkes igjen!

Hei igjen...

Ja her går det fra himmel til helvete på to sekunder.

Nå er jeg i et vacum pga oppdaget mer løgn og fortielser, fordreining av sannhet osv.

Han har også truffet henne utenom fest, på ettermiddagen her etter jobb, hatt sex i bilen vår rett ved huset vårt her osv. En skikkelig gris.

Så jeg er langt nede, og orker ikke forholde meg til han på det fysiske området. Tar det med ro nå fram til jul og ferirer den i fred og fordragelighet, og så får jeg ta opp status på nyåret. Jeg er revet i fillebiter, og nå mangler jeg mange biter for å få satt meg sammen igjen.

Skal ha ny terapitime 4. des. så får se om det kan bidra med noe positivt.

Ellers var Praha turen ren befrielse. Savnet ikke min mann overhode, tenkte ikke på han et minutt engang. Gleda meg heller ikke til å komme hjem til han, bare å komme hjem til ungene. Så den siste avsløringen om bil-sexen osv har gjort noe med følelsene mine overfor han. Det er helt sikkert. Alt har blitt mer skittent her, og jeg orker ikke forholde meg til en sånn gris fysisk. Jeg syns nå det er helt ufattelig å holde på som han har gjort når han nå tviholder på meg og trygler og ber osv. Samtidig som han har løyet meg rett i ansiktet når jeg har spurt om ting. Han må da ha noen psykopatiske trekk???? Det er da ikke normalt å slå meg rett ned mentalt med den ene hånda, og så trøste og bære med den andre...?

Kjenner også jeg blir helt i harnisk over din mann som kan oppføre seg sånn mot deg. Det er da for søren ikke din feil at du har havna i denne situasjonen. Der har du havna helt uforskyldt, alt du vil, er å ha et normalt familieliv med tillit og kjærlighet, og å stole på partneren. Er det så mye forlangt da???? Han vil jo selv fortsette med deg, da får han jaggu vise det med litt ydmykhet også. Hils fra meg å si det. Jeg er ganske så beinhard med min mann, til tider bitchi, men det er helt og holdent hans egen skyld. Han hadde masse av frihet før, og det har han misbrukt kraftig gang på gang. Vil han fortsette får han ofre, ikke jeg.

Ønsker deg lykke til, og håper tross alt du og jeg har å tenke på at det kan bli en fin førjulstid, ikke minst for ungenens del. Men jeg kommer nok til å ta opp status over nyttår. Er ikke følelsene mine til stede og går det ikke framover, så får jeg ta valget deretter. Mine unger skal vokse opp i et hjem der foreldre kan vise kjærlighet, ikke kulde og avvisning.

Ha det godt, vi snakkes.

Klem Nida.

[Gjest også vært der]

Hei igjen...

Ja her går det fra himmel til helvete på to sekunder.

Nå er jeg i et vacum pga oppdaget mer løgn og fortielser, fordreining av sannhet osv.

Han har også truffet henne utenom fest, på ettermiddagen her etter jobb, hatt sex i bilen vår rett ved huset vårt her osv. En skikkelig gris.

Så jeg er langt nede, og orker ikke forholde meg til han på det fysiske området. Tar det med ro nå fram til jul og ferirer den i fred og fordragelighet, og så får jeg ta opp status på nyåret. Jeg er revet i fillebiter, og nå mangler jeg mange biter for å få satt meg sammen igjen.

Skal ha ny terapitime 4. des. så får se om det kan bidra med noe positivt.

Ellers var Praha turen ren befrielse. Savnet ikke min mann overhode, tenkte ikke på han et minutt engang. Gleda meg heller ikke til å komme hjem til han, bare å komme hjem til ungene. Så den siste avsløringen om bil-sexen osv har gjort noe med følelsene mine overfor han. Det er helt sikkert. Alt har blitt mer skittent her, og jeg orker ikke forholde meg til en sånn gris fysisk. Jeg syns nå det er helt ufattelig å holde på som han har gjort når han nå tviholder på meg og trygler og ber osv. Samtidig som han har løyet meg rett i ansiktet når jeg har spurt om ting. Han må da ha noen psykopatiske trekk???? Det er da ikke normalt å slå meg rett ned mentalt med den ene hånda, og så trøste og bære med den andre...?

Kjenner også jeg blir helt i harnisk over din mann som kan oppføre seg sånn mot deg. Det er da for søren ikke din feil at du har havna i denne situasjonen. Der har du havna helt uforskyldt, alt du vil, er å ha et normalt familieliv med tillit og kjærlighet, og å stole på partneren. Er det så mye forlangt da???? Han vil jo selv fortsette med deg, da får han jaggu vise det med litt ydmykhet også. Hils fra meg å si det. Jeg er ganske så beinhard med min mann, til tider bitchi, men det er helt og holdent hans egen skyld. Han hadde masse av frihet før, og det har han misbrukt kraftig gang på gang. Vil han fortsette får han ofre, ikke jeg.

Ønsker deg lykke til, og håper tross alt du og jeg har å tenke på at det kan bli en fin førjulstid, ikke minst for ungenens del. Men jeg kommer nok til å ta opp status over nyttår. Er ikke følelsene mine til stede og går det ikke framover, så får jeg ta valget deretter. Mine unger skal vokse opp i et hjem der foreldre kan vise kjærlighet, ikke kulde og avvisning.

Ha det godt, vi snakkes.

Klem Nida.

Hei,

Lenge siden har vært her, har vært uten PC en stund.

Her går det faktisk bedre, selv om mye sikkert er at jeg har bestemt meg for å få til dette, og ikke stadig komme med sure oppstøt. I går klarte jeg til og med for første gang å snakke om det i en normal tone, og det er ett år snart siden dette dukket opp. Grunnen var at han skulle på julebord i helgen, og jeg har mine følere ute. Men som sagt, merkelig nok var jeg verken høylytt, gråtende eller noe annet. Han sier at det er dette han vil, at det er meg og ungene han vil leve med. Jeg får tro han på hans ord. Har vel ingenting å tape for ny mann skal ikke inn i mitt liv på heltid før ungene er større uansett.

Bilen ja, slangen har vært i denne også. Bare tanken på at hun har sittet i mitt sete gjorde meg kvalm i begynnelsen, og jeg har faktisk ikke orket å spørre om seansen der..æsj, hvordan folk er dette, som i voksen alder legger seg langflat etter gifte menn og har sex utenfor familiens dør, ja gutta våre er ikke bedre, altså!

Det som provoserer meg mest ved han jeg bor sammen med er at han forteller meg at han led kvaler; meg eller henne. Fint det, sier jeg, fint det ei du bare kjenner fi**a på og hennes unger, eller meg du kjenner ut og inn og VÅRE unger, vårt liv, vår felles historie. Fy f... så enkel det går an å bli i toppen for noen nummers skyld!!

Håper det går bedre med deg nå, at du har kommet deg over siste sjokket og at nye ikke har dukket opp. Det er en skikkelig forferdelig prossess dette her, vi er jammen tøffe som har valgt å gå gjennom dette. Det enkleste hadde jo vært å skille seg, men når jeg ser hvilken glede det er for barna når livet går sin vante gang vil jeg gjerne at det skal være sånn som nå. En kollega skiller seg i disse dager og ungene der i huset er skikkelig lei seg, og har fått en sorg å bale med. Da føler jeg det er bedre at jeg har en sorg som voksen, jeg vet selv hva jeg gjør, enn at de skal påføres smerte. Men som du sier, går det ikke, og alt er dødt, er heller ikke barna tjent med et platonisk forhold.

Det er ikke noe fasitsvar på dette, men igjen, at en annen skal være stand-in for mine unger annenhver uke, det hadde jeg heller ikke fikset, det hadde også vært en sorg, om ikke enda større.Jeg skal gi han nok en sjanse, men skjer det igjen, har vi ingeting mer å bygge på.

Ønsker deg alt godt, Nida! Håper du har det bedre nå, og at du får en fin helg!

Vi snakkes ))

[Nida1365380588]

Hei,

Lenge siden har vært her, har vært uten PC en stund.

Her går det faktisk bedre, selv om mye sikkert er at jeg har bestemt meg for å få til dette, og ikke stadig komme med sure oppstøt. I går klarte jeg til og med for første gang å snakke om det i en normal tone, og det er ett år snart siden dette dukket opp. Grunnen var at han skulle på julebord i helgen, og jeg har mine følere ute. Men som sagt, merkelig nok var jeg verken høylytt, gråtende eller noe annet. Han sier at det er dette han vil, at det er meg og ungene han vil leve med. Jeg får tro han på hans ord. Har vel ingenting å tape for ny mann skal ikke inn i mitt liv på heltid før ungene er større uansett.

Bilen ja, slangen har vært i denne også. Bare tanken på at hun har sittet i mitt sete gjorde meg kvalm i begynnelsen, og jeg har faktisk ikke orket å spørre om seansen der..æsj, hvordan folk er dette, som i voksen alder legger seg langflat etter gifte menn og har sex utenfor familiens dør, ja gutta våre er ikke bedre, altså!

Det som provoserer meg mest ved han jeg bor sammen med er at han forteller meg at han led kvaler; meg eller henne. Fint det, sier jeg, fint det ei du bare kjenner fi**a på og hennes unger, eller meg du kjenner ut og inn og VÅRE unger, vårt liv, vår felles historie. Fy f... så enkel det går an å bli i toppen for noen nummers skyld!!

Håper det går bedre med deg nå, at du har kommet deg over siste sjokket og at nye ikke har dukket opp. Det er en skikkelig forferdelig prossess dette her, vi er jammen tøffe som har valgt å gå gjennom dette. Det enkleste hadde jo vært å skille seg, men når jeg ser hvilken glede det er for barna når livet går sin vante gang vil jeg gjerne at det skal være sånn som nå. En kollega skiller seg i disse dager og ungene der i huset er skikkelig lei seg, og har fått en sorg å bale med. Da føler jeg det er bedre at jeg har en sorg som voksen, jeg vet selv hva jeg gjør, enn at de skal påføres smerte. Men som du sier, går det ikke, og alt er dødt, er heller ikke barna tjent med et platonisk forhold.

Det er ikke noe fasitsvar på dette, men igjen, at en annen skal være stand-in for mine unger annenhver uke, det hadde jeg heller ikke fikset, det hadde også vært en sorg, om ikke enda større.Jeg skal gi han nok en sjanse, men skjer det igjen, har vi ingeting mer å bygge på.

Ønsker deg alt godt, Nida! Håper du har det bedre nå, og at du får en fin helg!

Vi snakkes ))

Hei.

Det går litt bedre her. Ingen flere troll som har dukket opp av esker etter den siste med sex i bilen osv. Mest fordi jeg bare orker ikke mer av det. Så jeg bruker tid. Laaang tid. Tenker ikke så ofte på det lenger. Tenker heller framover. Prøver.

Du og jeg må da ha nord-europas sterkeste overlevelses-innstingt...?

Jeg har lagt det litt på is nå i julen. Vi har det fredelig og ok. Han var på julebord på jobben nå fredag som var. Han kom hjem da de andre gutta dro på byen. Skit full. Deilig å få hjem... men bedre enn at han skulle reke på byen og "sjekke damer"...

for vet du hva kameraten hans sa?? I beruset tilstand kom det: Jammen det er da ikke så lett når det kommer ei ung ei, stram og fin i kroppen og byr seg fram. Kan jo ikke si nei da....

Dust. Superdust.

Og det at "vi er i faresonen nå gutter..." akkurat som om dette er en sykdom som kommer i midten av 30-åra? Som en kreftsvulst?? Noen er bare såååå enkelt møblert i toppen at jeg får mare-katta.

Så - at min mann er sammen med denne kameraten på byen - det utgår!!! Helt klart.

Det får min mann bare akseptere nå i en periode.

Vi har familierådgivningstime igjen i midten av januar. Min mann vil helst ikke. Men som jeg sier, det er for å finne gode måter å jobbe sammen FRAMOVER på som er det viktige nå. Hva han har gjort - det har han gjort. Det får vi ikke retta på hos en familierådgiver uansett. Men å finne ut - med hjelp av dem - hvordan vi skal "te oss ovenfor hverandre" framover, det kan være verd å ta med seg. Jeg føler for det. Få litt forstålese...

Så - får du ha en fredelig jul og et riktig godt nytt år..

=o)

Nida.

[Gjest også vært der]

Hei.

Det går litt bedre her. Ingen flere troll som har dukket opp av esker etter den siste med sex i bilen osv. Mest fordi jeg bare orker ikke mer av det. Så jeg bruker tid. Laaang tid. Tenker ikke så ofte på det lenger. Tenker heller framover. Prøver.

Du og jeg må da ha nord-europas sterkeste overlevelses-innstingt...?

Jeg har lagt det litt på is nå i julen. Vi har det fredelig og ok. Han var på julebord på jobben nå fredag som var. Han kom hjem da de andre gutta dro på byen. Skit full. Deilig å få hjem... men bedre enn at han skulle reke på byen og "sjekke damer"...

for vet du hva kameraten hans sa?? I beruset tilstand kom det: Jammen det er da ikke så lett når det kommer ei ung ei, stram og fin i kroppen og byr seg fram. Kan jo ikke si nei da....

Dust. Superdust.

Og det at "vi er i faresonen nå gutter..." akkurat som om dette er en sykdom som kommer i midten av 30-åra? Som en kreftsvulst?? Noen er bare såååå enkelt møblert i toppen at jeg får mare-katta.

Så - at min mann er sammen med denne kameraten på byen - det utgår!!! Helt klart.

Det får min mann bare akseptere nå i en periode.

Vi har familierådgivningstime igjen i midten av januar. Min mann vil helst ikke. Men som jeg sier, det er for å finne gode måter å jobbe sammen FRAMOVER på som er det viktige nå. Hva han har gjort - det har han gjort. Det får vi ikke retta på hos en familierådgiver uansett. Men å finne ut - med hjelp av dem - hvordan vi skal "te oss ovenfor hverandre" framover, det kan være verd å ta med seg. Jeg føler for det. Få litt forstålese...

Så - får du ha en fredelig jul og et riktig godt nytt år..

=o)

Nida.

Hei Nida,

Er bare kort innpå - det er julaften, og jeg er sliten, så jeg får skrive mer neste gang, Det går bra her, så lenge jeg har det bra.

Ønsker deg en riktig god jul, og så får vi håpe det nye året bringer mer godt med seg en det inneværende har gjort. Det har vært tøft, og når jeg pyntet til jul nå tenkte jeg ofte på at i fjor holdt han på mens vi stelte til jul! Men der har du det sørgeåret igjen, vi må gjennom alle merkedager, kanskje ikke bare en gang for at det skal bli lettere å leve sammen igjen. Ønsker deg uansett hva utfallet blir alt godt! Ha det bra - vi snakkes i det nye året!

[riot]

Mannen din har oppført seg som en dritt på alle måter. Det er helt naturlig at sviket oppleves som fatalt.

Det er sikkert overflod av følelser hos deg nå, så jeg foreslår at du tenker deg meget nøye om. Spør deg selv om du _vil_ at forholdet skal fortsette og bli bra - eller om du _ikke_ vil fortsette samlivet.

Det sier seg selv at dette er overmåte vanskelig. Men jeg tror at alt ellers kan reduseres til dette spørsmålet.

Svarer du 'ja, jeg vil jobbe for dette'... ta kontakt med nye terapeuter, fastlegen din, i det hele tatt proffe folk og brett opp ermene.

Svarer du 'nei, dette kan jeg ikke leve med' søker du også hjelp, men da til skilsmisse.

Livet er vakkert og grusomt. En av de verste tingene er de ufattelig vanskelige valgene. Jeg ønsker deg og dere lykke til uansett retning og utfall.

Hei

Jeg er en mann på 28 år.

Tidligere i år gjorde jeg mitt livs tabbe.

Jeg hadde vært sammen med min kjæreste i 4 år. Vi var alltid sett på som så sammensveiset og perfekte for hverandre.

Jeg hadde i 5 år (før vi ble sammen altså) vært veldig betatt av en annen jente på jobben. Så på henne som uoppnåelig osv. Men hadde henne alltid liggende litt i bakhodet.

Gjennom alle de 4 årene jeg hadde samboer var dette likevel veldig dempet. Først etter 5 år så fikk jeg vite at hun hadde vært forelsket i meg også. Da skjedde ting fort. All kommunikasjon med henne foregikk på SMS. Før jeg rakk å snakke med henne hadde hun flyttet fra sin samboer. Vi kjørte noen bilturer de to første dagene etter vi hadde "funnet hverandre". Vi kysset og koste oss litt. Ikke noe mer. Jeg bestemte meg for å si i fra fort til min samboer. Ville ikke være utro. Jeg fant en "passende" anledning og buste ut med det.

Det som skjedde den natten var det verste jeg noen gang har opplevd. Hun spratt opp fra sengen og begynte å pakke. Jeg tvang henne til å bli. Vi lå og holdt rundt hverandre og gråt hele natten igjennom. Jeg fikk henne til å bli enda et par dager. Denne tiden brukte vi til å prate, gå tur, trøste hverandre etc. For meg føltes det nesten som det var noen andre som skilte oss fra hverandre. Mot begges vilje. Når hun flyttet ut, kom den nye likevel inn.

Ting gikk sin gang. Men jeg var mer og mer i tvil om dette var riktig. Eller tidenes tabbe.

Etter ca 6 uker gjorde min nye det slutt. Hun trodde det var det jeg egentlig ville også. Jeg syntes det var helt greit. Jublet nesten inni meg. For nå visste jeg helt sikkert at min store kjærlighet hadde jeg sendt rett på dør.

I dag har det gått ca 9 mnd etter min store tabbe. Vi er gode venner. Hun vet jeg ønsker mer enn noe annet at hun skal komme tilbake. Men hun sier at hun ikke kan.

Når vi besøker hverandre og er alene, så er vi ofte litt "kosete". Leker med håret, stryker på ryggen og sånn.

Det eneste jeg ønsker nå er å få henne tilbake. Føler fortsatt det er mulig så lenge hun ikke har funnet noen annen. Jeg vet jeg ikke kommer til å gjøre det på mange år. Hvis jeg noen gang orker å bli sammen med noen andre...

Alle jeg kjenner til spør og lurer på om vi ikke har funnet sammen igjen. Vi var jo så flotte sammen. Er vel naturlig kanskje?

Dette er vel ikke mye til svar på noe av det andre som har blitt skrevet. Utroskap er det heller ikke egentlig. Men blir mye av det samme. Det gjør uansett godt å få "tømme seg" litt for sorg og innesluttethet av og til.

Gjorde også inntrykk på meg å se hvilke tanker dere gjør dere, enkelte av dere som har skrevet her. Tror kanskje ikke jeg har forstått nok hvordan jeg har såret henne.Vet bare at hvis vi skulle finne sammen igjen, så er det så mange ting som skal bli bedre enn det var. Og at vi igjen skal være så kjærlige og gode mot hverandre som vi faktisk var hele tiden.

Takk for at jeg fikk skrive her.