Nedtrykt :-(

[Gjest hva gjør jeg nå]

Jeg har vel alltid vært en litt innesluttet type av natur og har også innimellom hatt kortere perioder da jeg har følt meg nedtrykt. For et par år siden adopterte vi et barn. Kona gikk hjemme og slet enormt med å oppnå et trygt forhold til barnet. Dette var voldsomt belastende for forholdet mellom oss, og etter et halvt år var jeg nermest desperat av fortvilelse. Så snudde ting seg brått. Barnet knyttet seg til oss og alt så ut til å normalisere seg.

Så langt var alt bra, men jeg har liksom aldri klart å reise meg helt etter denne trøkken. I halvannet år har jeg hatt en slags tristhet i meg som ikke slipper. Selvom jeg fremdeles kan glede meg over ting, så ligger aldri disse mørke skyene langt unna. Jeg har blitt enormt var for kritikk fra kona. Hun er også en litt negativ type som lett syter over problemer på jobben. Tidligere hadde jeg motstandskraft til å høre på sånt, men nå skal det nesten ingen ting til før det slår meg ned. Dette er i seg selv vanskelig å håndtere, for nå skjønner jeg at jeg er ganske komplisert å leve sammen med. Jeg begynner å frykte at dette ikke kommer til å bli bedre av seg selv og at jeg må gjøre noe, men jeg vet ikke helt hva.

[soleil]

Kan det være at du er deprimert?

Snakk med legen din om hvordan dere har det. Ta blodprøver for å utelukke fysisk sykdom. (Stoffskiftet, b12, jernlagre etc)

Du kan be om å få henvisning til psykiater eller psykolog.

Familiekontoret kan kanskje også hjelpe dere.

Gjør mer av det som fungerer og som er positivt.