Programmet i går på tv2 om han som ble skadet

[Gjest Det var skammelig]

Reagerte på det samme som deg, men; er han i stand til å bo på et annet sted enn pleiehjem? Kanskje han får illebefinnende av noe slag, som gjør at han må ha tilgang til sykepleiere?

Innerst inne, tror jeg hun har reagert helt instinktivt; hun leter etter en frisk mann. Dessverre vanligere enn vi liker å tro, når noe så alvorlig skjer med en samlivspartner.

Tror det er et tabuområde, fordi vi alle frykter å bli forlatt i en sånn situasjon...

Jeg tror han ville vært i stand til å bo hjemme. Antagelig ville han fått hjelp nesten hele døgnet. Og så ville hun ha fått omsorgslønn for resten.

Tenk deg den forskjellen for ham. Og være sammen med de han er glad i.

[mil1365380270]

Jeg tror han ville vært i stand til å bo hjemme. Antagelig ville han fått hjelp nesten hele døgnet. Og så ville hun ha fått omsorgslønn for resten.

Tenk deg den forskjellen for ham. Og være sammen med de han er glad i.

Tror hun er meget forvirret, og ikke har kontroll over hva hun tenker. Flykter fra alt sammen, om du forstår...?

Burde vær obligatorisk med psykiatrisk oppfølging, når sånt rammer folk.

[Gjest Det var skammelig]

Tror hun er meget forvirret, og ikke har kontroll over hva hun tenker. Flykter fra alt sammen, om du forstår...?

Burde vær obligatorisk med psykiatrisk oppfølging, når sånt rammer folk.

Men hun har jo hatt 6 år og tenke seg om på. Det virket som hun var fornøyd med situasjonen.

Men jeg er helt enig i at man burde få psykiatrisk hjelp når slike ting skjer, både den som er skadet og de pårørene.

[mil1365380270]

Men hun har jo hatt 6 år og tenke seg om på. Det virket som hun var fornøyd med situasjonen.

Men jeg er helt enig i at man burde få psykiatrisk hjelp når slike ting skjer, både den som er skadet og de pårørene.

6 år er ingenting, hvis tilstanden hans har forandret seg under tiden. Tenk på hvor lang tid man bruker på å "skjønne" hva som har skjedd.

Hun har det sikkert ikke bra, selv om hun forsøker å redde seg selv ut av det, så godt hun kan. (Ikke at jeg bifaller!)

Sikkert masse fordømmelse fra alle i omverdenen, inkludert familie og venner. Det er bl.a. dette, som gjør at jeg ikke tror hun har kontroll, det kan ikke føles bra.

[Gjest også kvinne og mor.]

Måtte jeg, så måtte jeg. Skal livet bare være en dans på roser og er ekteskapet noe som varer bare i gode dager.

Det finnes folk som nesten er i hans situasjon som bor alene uten kone og unger. De får hjelp hjemme. Tenk for et mye mer tilfredsstillende liv det hadde vært for ham om han hadde fått bodd hjemme.

Og sex, det hadde de nok funnet ut av. De gjør de fleste som har en partner.

Hvis det var hun som var funksjonshemmet, ville du forventet det samme av han?

Tvilsomt.

Hun giftet seg med en frisk mann med forventinger om et ekteskap hvor de var jevnbyrdige. Når så han ble skadet, skal hun da bruke resten av livet til å være pleier for han som skulle være hennes venn og elsker her i livet?

Hvorfor forventes det at kvinner skal være villig til å ofre så mye? Jeg ville ikke gjort det. Hva slags glede hadde han og barna hatt av henne hvis hun ble redusert til en fulldøgns pleier med både barn og mann? Aldri tid for seg selv og egne behov.

[Gjest Odette]

Jeg må si at jeg reagerte mest over at kona hadde plassert ham på pleiehjem. Mannen var jo helt tydelig normal i hodet. Jeg trodde virkelig intensjonen var at unge, funksjonshemmede skulle bo hjemme. Og de hadde antagelig fått ganske mye praktisk hjelp hvis de hadde stått på.

Og det med den nye kjæresten, var direkte ufint. Hun kunne holdt kjeft. Hadde de bodd sammen, hadde de sikkert hatt et seksuelt forhold.

Det er lett å kritisere andre, men vi vet ikke selv hvordan vi ville taklet en slik situasjon.

[Gjest Det var skammelig]

6 år er ingenting, hvis tilstanden hans har forandret seg under tiden. Tenk på hvor lang tid man bruker på å "skjønne" hva som har skjedd.

Hun har det sikkert ikke bra, selv om hun forsøker å redde seg selv ut av det, så godt hun kan. (Ikke at jeg bifaller!)

Sikkert masse fordømmelse fra alle i omverdenen, inkludert familie og venner. Det er bl.a. dette, som gjør at jeg ikke tror hun har kontroll, det kan ikke føles bra.

Leste ett eller annet sted at man trengte mellom 5-7 år for å vende seg til den nye situasjonen. Han hadde vel stått på stedet hvil hele tiden.

Jeg tror ikke hun møter så mye fordømmelse. De fleste mennesker klarer ikke å se på et menneske med så store funksjonsnedsettelser som likeverdige. Likevel kan jeg ikke forstå at hun som var gift med ham ikke klarer det. Men kanskje han var en drittsekk før han ble dårlig eller kanskje hun hadde en elsker allerede da. Hvem vet )

[Dorthe]

Hvis det var hun som var funksjonshemmet, ville du forventet det samme av han?

Tvilsomt.

Hun giftet seg med en frisk mann med forventinger om et ekteskap hvor de var jevnbyrdige. Når så han ble skadet, skal hun da bruke resten av livet til å være pleier for han som skulle være hennes venn og elsker her i livet?

Hvorfor forventes det at kvinner skal være villig til å ofre så mye? Jeg ville ikke gjort det. Hva slags glede hadde han og barna hatt av henne hvis hun ble redusert til en fulldøgns pleier med både barn og mann? Aldri tid for seg selv og egne behov.

Det hadde vel vært akkurat det samme. Det virker som folk tror at den andre ofrer seg på en eller annen måte. Han/hun er jo den samme som før og fremdeles venn og jevnbyrdig selv om han/hun er skadet.

Jeg har aldri sagt at hun/han skulle bli pleier. Man får hjelp nesten døgnkontinuerlig hvis man er villig til å kjempe for det.

[Gjest Det var skammelig]

Det er lett å kritisere andre, men vi vet ikke selv hvordan vi ville taklet en slik situasjon.

Jo, man vet hvor man står selv i en slik situasjon. Jeg hadde ikke taklet det hvis han var blitt satt tilbake psykisk. Men så lenge hjernen funker, tror jeg at jeg hadde greid det. Hvis jeg hadde fått den nødvendige hjelpen.

[Gjest Odette]

Jo, man vet hvor man står selv i en slik situasjon. Jeg hadde ikke taklet det hvis han var blitt satt tilbake psykisk. Men så lenge hjernen funker, tror jeg at jeg hadde greid det. Hvis jeg hadde fått den nødvendige hjelpen.

Ok, men vi vet jo ikke heller hvor godt forholdet deres fungerte i utgangspunktet.

Du har aldri noen garanti for at den du er sammen med vil elske deg for bestandig og aldri vil forlate deg uansett om du er funksjonshemmet eller ikke.

Mange forhold tar slutt en dag, det er ikke noe mer kritikkverdig å forlate en funksjonshemmet mann enn å forlate en frisk mann. Jeg synes ikke hun skal være sammen med ham av medlidenhet heller.

[maiken76]

Det hadde vel vært akkurat det samme. Det virker som folk tror at den andre ofrer seg på en eller annen måte. Han/hun er jo den samme som før og fremdeles venn og jevnbyrdig selv om han/hun er skadet.

Jeg har aldri sagt at hun/han skulle bli pleier. Man får hjelp nesten døgnkontinuerlig hvis man er villig til å kjempe for det.

Det er da vanlig å gå fra friske mennesker pga nye sitauasjoner i livet, at gløden blir bort, man vokser fra hverandre osv. Skulle tro det er mye større grunn til å gå fra en som blir så sterkt funksjonshemmet, fordi livet sammen vil bli totalt forandret. Men det skal liksom ikke være lov fordi det er synd på ham? Det er jo synd på andre som blir forlatt også. Man kan ikke være sammen med noen kun pga sympati..

[Dorthe]

Det er da vanlig å gå fra friske mennesker pga nye sitauasjoner i livet, at gløden blir bort, man vokser fra hverandre osv. Skulle tro det er mye større grunn til å gå fra en som blir så sterkt funksjonshemmet, fordi livet sammen vil bli totalt forandret. Men det skal liksom ikke være lov fordi det er synd på ham? Det er jo synd på andre som blir forlatt også. Man kan ikke være sammen med noen kun pga sympati..

Slutter man å elske et menneske fordi det blir funksjonshemmet. Jeg tror du har misforstått. Elsker man noen bare for kroppen sin skyld eller for de tingene de kan gi deg?

Og hvorfor skal man synes synd på noen som er funksjonshemmet i utgangspunktet? Man kan synes synd på folk for de plagene det medfører men ikke for selve nedsettelsen. Og man er jo med på å gjøre situasjonen verre ved å sende dem på gamlehjem.

Dette er ting som kan skje alle og jeg tror ingen vil foretrekke å bli gjemt bort på et gamlehjem framfor å bo hjemme hos familien.

[Gjest Odette]

Slutter man å elske et menneske fordi det blir funksjonshemmet. Jeg tror du har misforstått. Elsker man noen bare for kroppen sin skyld eller for de tingene de kan gi deg?

Og hvorfor skal man synes synd på noen som er funksjonshemmet i utgangspunktet? Man kan synes synd på folk for de plagene det medfører men ikke for selve nedsettelsen. Og man er jo med på å gjøre situasjonen verre ved å sende dem på gamlehjem.

Dette er ting som kan skje alle og jeg tror ingen vil foretrekke å bli gjemt bort på et gamlehjem framfor å bo hjemme hos familien.

"Slutter man å elske et menneske fordi det blir funksjonshemmet?"

Nei, selvsagt ikke. Men vi vet ikke hvorfor de eventuelt sluttet å elske hverandre. Folk slutter å elske hverandre rett som det er, det gjelder både friske og syke mennesker.

[maiken76]

Slutter man å elske et menneske fordi det blir funksjonshemmet. Jeg tror du har misforstått. Elsker man noen bare for kroppen sin skyld eller for de tingene de kan gi deg?

Og hvorfor skal man synes synd på noen som er funksjonshemmet i utgangspunktet? Man kan synes synd på folk for de plagene det medfører men ikke for selve nedsettelsen. Og man er jo med på å gjøre situasjonen verre ved å sende dem på gamlehjem.

Dette er ting som kan skje alle og jeg tror ingen vil foretrekke å bli gjemt bort på et gamlehjem framfor å bo hjemme hos familien.

Man elsker selvsagt helheten i et menneske. Og en funksjonhemming vil ikke gi den samme helheten lengre. Jeg hadde ikke tent fysisk på hamlengre feks. Han kunne kanskje ikke lenger få det til osv.

Han ble uansett ikke satt på gamle hjem da, men pleie hjem. Litt forskjell..

Man kan ikke forvente at det blir det samme etter noe sånt, selv om kanskje kjærligheten overlever. Et ekteskap består av så mye mer enn bare kjærlighet..

Skulle hun også ha "ofret" livet sitt ffor å pleie ham? Har hun ikke rett på et best mulig liv?

[Dorthe]

"Slutter man å elske et menneske fordi det blir funksjonshemmet?"

Nei, selvsagt ikke. Men vi vet ikke hvorfor de eventuelt sluttet å elske hverandre. Folk slutter å elske hverandre rett som det er, det gjelder både friske og syke mennesker.

Men det er en annen sak.

[Dorthe]

Man elsker selvsagt helheten i et menneske. Og en funksjonhemming vil ikke gi den samme helheten lengre. Jeg hadde ikke tent fysisk på hamlengre feks. Han kunne kanskje ikke lenger få det til osv.

Han ble uansett ikke satt på gamle hjem da, men pleie hjem. Litt forskjell..

Man kan ikke forvente at det blir det samme etter noe sånt, selv om kanskje kjærligheten overlever. Et ekteskap består av så mye mer enn bare kjærlighet..

Skulle hun også ha "ofret" livet sitt ffor å pleie ham? Har hun ikke rett på et best mulig liv?

Ingen har sagt hun skulle ofre seg. Og har ikke han krav på et best mulig liv også. Ofte er det ikke funksjonsnedsettelsen som setter ned livskvaliteten men samfunnet rundt.

[Gjest karison]

Det kan virke som om det er få av dere som har ytret deres meninger om denne saken IKKE har erfaringer med msk med funksjonshemminger.

En ting er at denne mennen er klar i hodet, men han har dessverre ikke muligheter til å strekke til på alle områder som han ellers gjorde før ulykken. Som det blir nevnt her har samfunnet mye av skylden, da tilretteleggingen ikke er god nok. Men hva med ting man ofte gjør i et samliv; drar på turer, går på byen, elsker både ute og inne, har samtaler til langt på natt + alt annet som hører med...

Mesteparten av denne mannens tid går med til TRENING. Det er jeg 100 % sikker på. Det vil være seg i form av trening av ulike kroppsdeler, omgivelseskontroll, språk- og datatrening etc.

Kroppen hans har behov for søvn, ikke minst hvile opptil flere ganger i løpet av dagen/kvelden. Da blir det neimen ikke mye tid til ting som man bedriver tiden med i et parforhold.

........ Jeg tror neppe at problemstillingen med ny kjæreste, eller venn som hun omtalte det, er ny i det momentet kameraene er tilsetede. Reaksjonen hans vil nok være der hver gang de snakker om det. Hadde det ikke vært for blomstene hadde han vært denne kjæresten hun snakker om. Da er vel reaksjonen hans nokså forståelig ??

Nei, vi er vel ikke de rette til å dømme hverken den ene eller den andre.

Synes at hun er ansvarsfull og tålmodig. Tar i alle fall ansvar med å opprettholde

kontakten mellom mannen og barna deres. Tror mange andre i en slik vanskelig situasjon ville sagt fra seg alt ansvar, da påkjenningene er for store til at de kan tolkes av utenforstående synsere !

[Zirine]

Jeg forstår kvinnen meget godt og synes hun er både varm, snill og hun stiller opp for mannen sin.

Hun valgte å gifte seg, få barn sammen med en mann, en mann som hun skulle dele livet sammen med, som hun skulle dele ansvaret i hverdagen med og en som hun skulle kunne søke styrke hos. Alle som lever i forhold vet hva dette betyr for at man skal kunne leve lykkelige liv - det handler om å gi og få.

Nå har alt endret seg og hun har fått en multihandicapet mann som trenger døgnpleie. Hun har 3 barn - det sier seg selv at et menneske som har ansvaret for 3 barn, har jobb for å klare å forsørge seg selv, ikke har kapasitet til å stelle en multihandicappet person - og samtidig få tid til seg selv slik at hun selv kan "fylle på" med det hun trenger for å klare hverdagen. Denne mannen hennes kan leve i mange år til, han kan bli veldig gammel - og ingen med et minimum av empati ville kunne finne på å kreve at hun skulle gi avkall på hele livet sitt for å bli sykepleier på heltid.

Han har det godt på det sykehjemmet. Hun besøker han 3 timer pr. dag - og når hun ikke er der, får han godt tilsyn og oppfølging, trening, blir aktivisert osv. At folk under her mener at hun skal fylle alle disse rollene - og at det er en selvfølge - synes jeg er hjerterått.

Og selvfølgelig er det ikke uhørt at hun ønsker seg kjærlighet, noen å snakke med, noen å gråte på skulderen til og noen å ha sex med. Det er helt naturlig.

[Gjest godt skrevet]

Jeg forstår kvinnen meget godt og synes hun er både varm, snill og hun stiller opp for mannen sin.

Hun valgte å gifte seg, få barn sammen med en mann, en mann som hun skulle dele livet sammen med, som hun skulle dele ansvaret i hverdagen med og en som hun skulle kunne søke styrke hos. Alle som lever i forhold vet hva dette betyr for at man skal kunne leve lykkelige liv - det handler om å gi og få.

Nå har alt endret seg og hun har fått en multihandicapet mann som trenger døgnpleie. Hun har 3 barn - det sier seg selv at et menneske som har ansvaret for 3 barn, har jobb for å klare å forsørge seg selv, ikke har kapasitet til å stelle en multihandicappet person - og samtidig få tid til seg selv slik at hun selv kan "fylle på" med det hun trenger for å klare hverdagen. Denne mannen hennes kan leve i mange år til, han kan bli veldig gammel - og ingen med et minimum av empati ville kunne finne på å kreve at hun skulle gi avkall på hele livet sitt for å bli sykepleier på heltid.

Han har det godt på det sykehjemmet. Hun besøker han 3 timer pr. dag - og når hun ikke er der, får han godt tilsyn og oppfølging, trening, blir aktivisert osv. At folk under her mener at hun skal fylle alle disse rollene - og at det er en selvfølge - synes jeg er hjerterått.

Og selvfølgelig er det ikke uhørt at hun ønsker seg kjærlighet, noen å snakke med, noen å gråte på skulderen til og noen å ha sex med. Det er helt naturlig.

STØTTER DEG FULT OG HEEEELT ZIRINE !!!

[flisa]

Jeg forstår kvinnen meget godt og synes hun er både varm, snill og hun stiller opp for mannen sin.

Hun valgte å gifte seg, få barn sammen med en mann, en mann som hun skulle dele livet sammen med, som hun skulle dele ansvaret i hverdagen med og en som hun skulle kunne søke styrke hos. Alle som lever i forhold vet hva dette betyr for at man skal kunne leve lykkelige liv - det handler om å gi og få.

Nå har alt endret seg og hun har fått en multihandicapet mann som trenger døgnpleie. Hun har 3 barn - det sier seg selv at et menneske som har ansvaret for 3 barn, har jobb for å klare å forsørge seg selv, ikke har kapasitet til å stelle en multihandicappet person - og samtidig få tid til seg selv slik at hun selv kan "fylle på" med det hun trenger for å klare hverdagen. Denne mannen hennes kan leve i mange år til, han kan bli veldig gammel - og ingen med et minimum av empati ville kunne finne på å kreve at hun skulle gi avkall på hele livet sitt for å bli sykepleier på heltid.

Han har det godt på det sykehjemmet. Hun besøker han 3 timer pr. dag - og når hun ikke er der, får han godt tilsyn og oppfølging, trening, blir aktivisert osv. At folk under her mener at hun skal fylle alle disse rollene - og at det er en selvfølge - synes jeg er hjerterått.

Og selvfølgelig er det ikke uhørt at hun ønsker seg kjærlighet, noen å snakke med, noen å gråte på skulderen til og noen å ha sex med. Det er helt naturlig.

Jeg klarer ikke å tenke meg en sånn situasjon jeg! Men noen elsker var nok ikke det første som hadde slått meg,.,.. (jeg så ikke programmet)