Omsorg for barn

[Gjest Odette]

Jeg leste i avisa for noen dager siden et forslag om at alle nybakte foreldre skulle skrive under på en kontrakt om hvem som skulle ha omsorg for barnet ved et eventuelt samlivsbrudd.

Man skulle altså allerede når barnet blir født bestemme om mor skulle ha omsorg, far skulle ha omsorg, eller de skulle ha delt omsorg (annenhver uke) for barnet ved et eventuelt samlivsbrudd. Denne kontrakten skulle være juridisk bindende.

Jeg synes dette hørtes ut som en god idé. Det er jo bedre å diskutere slikt når man er venner, enn å diskutere det når man er midt i et brudd med mange vonde følelser og slikt.

Hva synes dere?

[Atene]

Jeg synes det smaker av å behandle et barn som en hvilken som helst annen gjenstand i boet.

Et barn er ingen gjenstand som skal "fordeles" i henhold til kontrakt. Når samlivsbruddet er et faktum, må man vurdere hva som er best for barnet der og da.

[Gjest Odette]

Jeg synes det smaker av å behandle et barn som en hvilken som helst annen gjenstand i boet.

Et barn er ingen gjenstand som skal "fordeles" i henhold til kontrakt. Når samlivsbruddet er et faktum, må man vurdere hva som er best for barnet der og da.

Jeg tror ikke det var sånn tenkt, det går nok ut på at folk skal tvinges til å tenke seg om tidlig. Det er mange som setter barn til verden uten å tenke så mye over hvilket ansvar det er, og hva som skjer hvis de eventuelt går fra hverandre. Hvordan vil man takle å være enslig forsørger osv.

Og hvordan vet man hva som er best for barnet "der og da"? Ofte blir det bare sånn at barnet blir værende hos mor uansett. Kanskje denne "kontrakten" ville føre til at en del fedre ble sitt ansvar og sine rettigheter bevisst?

[Atene]

Jeg tror ikke det var sånn tenkt, det går nok ut på at folk skal tvinges til å tenke seg om tidlig. Det er mange som setter barn til verden uten å tenke så mye over hvilket ansvar det er, og hva som skjer hvis de eventuelt går fra hverandre. Hvordan vil man takle å være enslig forsørger osv.

Og hvordan vet man hva som er best for barnet "der og da"? Ofte blir det bare sånn at barnet blir værende hos mor uansett. Kanskje denne "kontrakten" ville føre til at en del fedre ble sitt ansvar og sine rettigheter bevisst?

Ja, du har et poeng i at det kan være lurt å tenke gjennom hva som kan skje, og at det sikkert kan bevisstgjøre mange.

Men det viktigste må uansett være hva som er best for barnet, ikke hva foreldrene en gang signerte på, under omstendigheter som kanskje var helt annerledes.

Selvfølgelig er ikke det lett å vite. Det er det aldri. Men jeg synes likevel det er riktigere som prinsipp, enn at man skal avtale noe juridisk, og så fordele "gjenstanden" etter den avtalen, uansett hva som har skjedd i mellomtiden.

[snilen]

kan jo bli brudd av mange grunner, at mor eller far har problemer eksempel, og da er det jo ikke sikkert den personen man fikk barn med for tre år siden og virket skikket til å oppdra et barn, fortsatt er det når bruddet kommer tre år senere... hørtes vanskelig ut å forutsi synes jeg...

[petter smart]

kan jo bli brudd av mange grunner, at mor eller far har problemer eksempel, og da er det jo ikke sikkert den personen man fikk barn med for tre år siden og virket skikket til å oppdra et barn, fortsatt er det når bruddet kommer tre år senere... hørtes vanskelig ut å forutsi synes jeg...

Uten å ha lest forslaget regner jeg med at dersom en eller begge foreldrene ble vurdert som uskikket til å oppdra et barn kunne retten fradømme dem retten til barnet. Dette kan jo også skje i dag.

Det ville nok også vært mulig å frasi seg denne retten dersom begge to var enig.

Men hvordan det skulle håndheves, spesielt i forhold til flytting eller andre konflikter vet jeg ikke.

[snilen]

Uten å ha lest forslaget regner jeg med at dersom en eller begge foreldrene ble vurdert som uskikket til å oppdra et barn kunne retten fradømme dem retten til barnet. Dette kan jo også skje i dag.

Det ville nok også vært mulig å frasi seg denne retten dersom begge to var enig.

Men hvordan det skulle håndheves, spesielt i forhold til flytting eller andre konflikter vet jeg ikke.

poenget er vel at uskikkethet er temmelig alvorlig da, og man kan nok være på grensen der, uten at retten kan frata deg barnet av den grunn... iallfall om man har en skriftelig avtale...

ellers blir det jo veldig feil da. akkurat som at barnet er en eiendel. at den ene forelderen "eier" barnet... huff. avtale om delt omsorg og slikt kunne jo kanskje lønne seg...

[Gjest ikke sign]

Som å anta at man går fra hverandre, jo.. Man gifter seg fordi man vil leve sammen alltid. Men halvparten av alle ekteskap går i oppløsning, dessverre.

[Gjest Odette]

Som å anta at man går fra hverandre, jo.. Man gifter seg fordi man vil leve sammen alltid. Men halvparten av alle ekteskap går i oppløsning, dessverre.

Det er ikke å anta at man går fra hverandre.

Når du kjøper innboforsikring er ikke det fordi du antar at det kommer til å bli innbrudd i leiligheten din.

Det er snakk om å være forberedt på ting som KAN skje. Man ønsker selvfølgelig ikke at de skal skje.

Det å få barn er en alvorlig beslutning, og man bør absolutt ha tenkt gjennom "hva HVIS sånn og sånn skjer?"

[Gjest MarieII]

Det er ikke å anta at man går fra hverandre.

Når du kjøper innboforsikring er ikke det fordi du antar at det kommer til å bli innbrudd i leiligheten din.

Det er snakk om å være forberedt på ting som KAN skje. Man ønsker selvfølgelig ikke at de skal skje.

Det å få barn er en alvorlig beslutning, og man bør absolutt ha tenkt gjennom "hva HVIS sånn og sånn skjer?"

På det tidspunktet et barn blir født, vet man ikke hvilken ordning som vil fungere best for barnet senere dersom foreldrene går i fra hverandre. F.eks. da lite hensiktsmessig hvis man har avtalt f.eks. annenhver uke, og er juridisk bundet av det, og så viser det seg at den ene f.eks. vil ha barnet annenhver uke men egentlig ikke er skikket til det. Da er det dumt å ha signert en slik avtale.

Uansett hvor gode venner man er når barnet blir født, føler jeg at standpunkt til deling ved samlivsbrudd bør bli tatt på det tidspunktet bruddet er et faktum.

[Gjest Gudrun Ensslin]

Jeg synes det smaker av å behandle et barn som en hvilken som helst annen gjenstand i boet.

Et barn er ingen gjenstand som skal "fordeles" i henhold til kontrakt. Når samlivsbruddet er et faktum, må man vurdere hva som er best for barnet der og da.

Ideelt sett burde det ikke vært sånn, men det er desverre et faktum at altfor mange kvinner betrakter barn(et) som "sin private del av boet". Derfor er forslaget et velkomment tilskudd på treet som er ment å redusere kvinners evne til maktmisbruk.