Samliv

[perma]

Las nettopp et innlegg om menn tar lettere på det når de er borte fra hverandre. Jeg føler det slik jeg og, at han ikke er glad i meg når han ikke tenker på meg hele tiden (for det er det jeg gjør), og at han er ute og har det gøy, mens jeg ikke har det.

Vi har bodd sammen ett år og vert sammenn i nesten 3 år. Ting er absolutt ikke enkle. Jeg er til tider deprimert og nedfor, spesielt da føler jeg for mye kos og kjærlighet (også til vanlig), men jeg føler jeg ikke får det. Synest det alltid er jeg som må komme bort til ham og kose visst det skal bli noe kos i det hele tatt.

Jeg er arbeidsledig og går hjemme hele dagene, mens han jobber. Han sier han er trøtt og sliten og jeg skjønner jo det, men har han ikke lyst på kos likevel? Jeg synest nesten det er rart. Vil så gjerne akseptere det, men er så vanskelig når jeg ikke er i noe humør og ikke får den trøsten jeg har behov for. Han sier det er veldig tungt når jeg er sånn, og det skjønner jeg.

Han går veldig ofte ut på byen, noe jeg ikke gjør lenger, og det har jeg vanskelig for å takle. Jeg ønsker av og til å være med, men ikke drikke og det føler jeg han synest er kjedelig, at han ikke vil ha meg med og det sårer meg. Jeg blir som oftest lei meg når han skal ut fordi jeg ikke er i form til å være med og fordi han skal ha det gøy. Jeg takler det ikke i det hele tatt, ender som oftest i krangel enten før han går ut eller når han kommer hjem. Skjønner egentlig ikke helt hva det er, men jeg får veldig hjertebank når han sier han skal ut. Jeg blir redd,bekymra og engstelig for han når han går ut. Synest han drikker så mye til tider og så begynner han så tidlig at det som oftest er stor sjanse for at han blir for full. Har fortalt han dette, men jeg føler han ikke bryr seg, sier at han må få gjøre som han vil, og det er jeg jo enig i.

Han sier han alltid må

forsvare og forklare det han gjør. At han ikke er fri lenger, jeg drar ham med meg ned og lar han ikke få lov til å ha det gøy/et godt liv når jeg ikke har det. Sier jeg ikke aksepterer det han ønsker å gjøre/ tingene han liker.

Føler også at han ikke deler ting med meg, hva som skjer rundt om (venner, familie). Føler meg veldig utafor og betydningsløs når han ikke sier ting til meg og jeg hele tiden må spørre og grave for å få vite noe og det liker han jo ikke. Han føler han ikke får ha noe i fred, det kan jo kanskje virke sånn, men jeg føler det er vanlig å fortelel ting til hverandre når man er i et forhold. Jeg skulle ønske han kunne spørre meg mer, virke mer interessert.

Hva kan jeg gjøre for å foandre på meg/dette? Forlanger jeg for mye?

[Gjest kaira]

Jeg kjenner meg igjen i veldig mye av det du skriver. Jeg er også arbeidsledig for tiden, og går stort sett hjemme og trakker.

Jeg og min samboer har nok en del problenmer for tiden. Noe av det pga jeg er arbeidsledig. Men også en del problemer som har "vært med oss hele veien i forholdet".

Min samboer har også vært noe "fjern" i det siste. Når han er hjemme spiller han stort sett BARE data spill. Han er fortiden på jakt på jobb han også, han har nå en jobb som han jobber innemellom på. Avogtil mye, avogtil mindre, men ingen ting fast.

Når han har fri, så hadde jeg satte pris på at han ville brukt noe tid på meg. Men det er "alltid" noe. Enten skal han hjelpe en kompis, eller så orker han ikke å gjøre noe, og han vil bare spille dataspill.

Vi hadde en aldri så liten diskusjon her om dagen, og han sa at for han så var det vanskelig at JEG var hjemme hele tiden. Ikke at han mener jeg skal stå på gata. Men han føler behov for å "være litt for seg selv". Vanligvis har vi alltid vært veldig fysiske med hverandre, mye klemming og kos. Jeg har nok vært mer enn han da.

Jeg forstår han jo, det kan jo bli mye for han og skal "sosialisere" meg "hele" tiden. Jeg forlanger jo ikke det da, jeg har noen gode venner. Etter vi hadde den praten, så har jeg "holdt meg unna". Jeg spør ikke om å få en klem, jeg lar han være.

Jeg er vel litt inni en periode der jeg virkelig lurer på om forholdet vil vare...etter 4 år. Jeg skjønner jo han, men samtidig synest jeg han er egoistisk. Når HAN har det vanskelig så er jeg der med en gang for å støtte og hjelpe, om han vil.

Det er jo ikke det at det er morsomt å være arbeidsledig, og avogtil kan en klem og litt støtte være det en trenger.

Til tider føler jeg meg nok en del ensom i forholdet. Og det er vanskelig. Jeg lurer på om dette er de "vonde" dagene?

[Gjest xa]

Jeg har vært i din situasjon, men i den andre enden. Og selv om jeg skjønner at det er tungt å gå arbeidsledig, er belastningen på partneren uendelig stor med en kjæreste man vet går hjemme og sturer hele dagen. Jeg følte meg (som du var inne på) "dratt ned", og at jeg ikke hadde "lov" til å kose meg uten kjæresten en gang i blant.

Hvis du tar litt initiativ selv hva angår fritidsaktiviteter/venner - ting som gjør deg glad og som ikke nødvendigvis må inkludere partneren tror jeg han vil føle belastningen mye mindre, og få mer lyst til å være sammen med deg når han faktisk er hjemme!!

Sier ikke at du skal tvinge deg selv til å late som du er glad, men det å komme seg ut og _gjøre noe_ vil bare gjøre deg godt. Og han også.

Lykke til!!

[Gjest nonimeg]

At dere gidder.......

[perma]

Jeg har vært i din situasjon, men i den andre enden. Og selv om jeg skjønner at det er tungt å gå arbeidsledig, er belastningen på partneren uendelig stor med en kjæreste man vet går hjemme og sturer hele dagen. Jeg følte meg (som du var inne på) "dratt ned", og at jeg ikke hadde "lov" til å kose meg uten kjæresten en gang i blant.

Hvis du tar litt initiativ selv hva angår fritidsaktiviteter/venner - ting som gjør deg glad og som ikke nødvendigvis må inkludere partneren tror jeg han vil føle belastningen mye mindre, og få mer lyst til å være sammen med deg når han faktisk er hjemme!!

Sier ikke at du skal tvinge deg selv til å late som du er glad, men det å komme seg ut og _gjøre noe_ vil bare gjøre deg godt. Og han også.

Lykke til!!

Takk for svaret!

Jeg skjønner veldig godt hva du mener og han mener, og er klar over hvordan jeg oppfører meg. Jeg klarer likevel ikke å utføre det i praksis.

De stundene jeg har roet meg ned og er klar i toppen, innser jeg at jeg ikke kan holde på sånn, jeg har ikke lyst til det heller, men det er et eller annet som klikker for meg av og til. Klarer ikke å se klart.

Jeg har mer kontakt med "venner" nå enn før fordi vi også har funnet ut at det er godt for begge to at jeg har noe å gjøre på, noen å være med og at vi er borte fra hverandre litt. At jeg ikke er for avhengig av han, men det er bare det at jeg synest ikke det er gøy å være med andre enn han, derfor blir det enda vanskeligere å skulle gjøre noe annet.

Det er også veldig lite som gjør meg glad, gnisten i meg er liksom forsvunnet, men jeg vet at den ikke kommer tilbake uten at jeg gjør noe med det, sosialiserer meg, prøver å engasjere meg.

[perma]

Jeg kjenner meg igjen i veldig mye av det du skriver. Jeg er også arbeidsledig for tiden, og går stort sett hjemme og trakker.

Jeg og min samboer har nok en del problenmer for tiden. Noe av det pga jeg er arbeidsledig. Men også en del problemer som har "vært med oss hele veien i forholdet".

Min samboer har også vært noe "fjern" i det siste. Når han er hjemme spiller han stort sett BARE data spill. Han er fortiden på jakt på jobb han også, han har nå en jobb som han jobber innemellom på. Avogtil mye, avogtil mindre, men ingen ting fast.

Når han har fri, så hadde jeg satte pris på at han ville brukt noe tid på meg. Men det er "alltid" noe. Enten skal han hjelpe en kompis, eller så orker han ikke å gjøre noe, og han vil bare spille dataspill.

Vi hadde en aldri så liten diskusjon her om dagen, og han sa at for han så var det vanskelig at JEG var hjemme hele tiden. Ikke at han mener jeg skal stå på gata. Men han føler behov for å "være litt for seg selv". Vanligvis har vi alltid vært veldig fysiske med hverandre, mye klemming og kos. Jeg har nok vært mer enn han da.

Jeg forstår han jo, det kan jo bli mye for han og skal "sosialisere" meg "hele" tiden. Jeg forlanger jo ikke det da, jeg har noen gode venner. Etter vi hadde den praten, så har jeg "holdt meg unna". Jeg spør ikke om å få en klem, jeg lar han være.

Jeg er vel litt inni en periode der jeg virkelig lurer på om forholdet vil vare...etter 4 år. Jeg skjønner jo han, men samtidig synest jeg han er egoistisk. Når HAN har det vanskelig så er jeg der med en gang for å støtte og hjelpe, om han vil.

Det er jo ikke det at det er morsomt å være arbeidsledig, og avogtil kan en klem og litt støtte være det en trenger.

Til tider føler jeg meg nok en del ensom i forholdet. Og det er vanskelig. Jeg lurer på om dette er de "vonde" dagene?

Takk for svar!

Det er det samme for oss òg, jeg er omtrent aldri ute, han har nesten aldri fått være for seg selv. Han sier at han har behov for å være litt for seg selv han også.

Jeg føler meg også ensom av og til , han er der men likevel så er han ikke der.

Jeg er også der for han med en gang når han har det vanskelig og visst han ønsker jeg skal være der for han. Han trekker seg på en måte vekk når jeg har det vanskelig fordi han ikke vet hvordan han skal takle det, men på samme tid så får han jo dette på seg så ofte at det ikke er lett å alltid skulle være der, han sier han ikke vet hva han kan gjøre for at jeg skal få det bedre.

Jeg vet at visst han ikke hadde brydd seg om meg, så hadde han ikke slitt seg gjennom dette.

[Gjest kaira]

Takk for svar!

Det er det samme for oss òg, jeg er omtrent aldri ute, han har nesten aldri fått være for seg selv. Han sier at han har behov for å være litt for seg selv han også.

Jeg føler meg også ensom av og til , han er der men likevel så er han ikke der.

Jeg er også der for han med en gang når han har det vanskelig og visst han ønsker jeg skal være der for han. Han trekker seg på en måte vekk når jeg har det vanskelig fordi han ikke vet hvordan han skal takle det, men på samme tid så får han jo dette på seg så ofte at det ikke er lett å alltid skulle være der, han sier han ikke vet hva han kan gjøre for at jeg skal få det bedre.

Jeg vet at visst han ikke hadde brydd seg om meg, så hadde han ikke slitt seg gjennom dette.

Hei! Hvordan går det? Har du snakket med kjæresten din eller tar du bare tiden til hjelp?

Er vel ikke skjedd noe nytt her egentlig. Jeg prøver å la han få "litt fred" uten "mas", og se om ting vil bedre seg.

Men jeg blir jo allikevel litt såret da. I kveld skulle han treffe noen kompiser og drikke øl og kose seg. Nå er ikke midt problem at jeg blir sjalu pga det. Jeg unner han å være med kompiser. Men jeg skulle vel ønske han etterhvert skjønner at hvis forholdet skal fungere for begge så må også han yte noe.

En tar ikke vare på forholdet med å bare glo på tv eller dataen når en er hjemme.

Men, som sagt så tar jeg tiden til hjelp. Han har jo sagt han trenger litt tid for seg selv. SÅ da får jeg vel bare akseptere det da. Forståelsessfull som jeg er...

[Gjest kaira]

Takk for svar!

Det er det samme for oss òg, jeg er omtrent aldri ute, han har nesten aldri fått være for seg selv. Han sier at han har behov for å være litt for seg selv han også.

Jeg føler meg også ensom av og til , han er der men likevel så er han ikke der.

Jeg er også der for han med en gang når han har det vanskelig og visst han ønsker jeg skal være der for han. Han trekker seg på en måte vekk når jeg har det vanskelig fordi han ikke vet hvordan han skal takle det, men på samme tid så får han jo dette på seg så ofte at det ikke er lett å alltid skulle være der, han sier han ikke vet hva han kan gjøre for at jeg skal få det bedre.

Jeg vet at visst han ikke hadde brydd seg om meg, så hadde han ikke slitt seg gjennom dette.

Hei! Hvordan går det? Har du snakket med kjæresten din eller tar du bare tiden til hjelp?

Er vel ikke skjedd noe nytt her egentlig. Jeg prøver å la han få "litt fred" uten "mas", og se om ting vil bedre seg.

Men jeg blir jo allikevel litt såret da. I kveld skulle han treffe noen kompiser og drikke øl og kose seg. Nå er ikke midt problem at jeg blir sjalu pga det. Jeg unner han å være med kompiser. Men jeg skulle vel ønske han etterhvert skjønner at hvis forholdet skal fungere for begge så må også han yte noe.

En tar ikke vare på forholdet med å bare glo på tv eller dataen når en er hjemme.

Men, som sagt så tar jeg tiden til hjelp. Han har jo sagt han trenger litt tid for seg selv. SÅ da får jeg vel bare akseptere det da. Forståelsessfull som jeg er...

[perma]

Hei! Hvordan går det? Har du snakket med kjæresten din eller tar du bare tiden til hjelp?

Er vel ikke skjedd noe nytt her egentlig. Jeg prøver å la han få "litt fred" uten "mas", og se om ting vil bedre seg.

Men jeg blir jo allikevel litt såret da. I kveld skulle han treffe noen kompiser og drikke øl og kose seg. Nå er ikke midt problem at jeg blir sjalu pga det. Jeg unner han å være med kompiser. Men jeg skulle vel ønske han etterhvert skjønner at hvis forholdet skal fungere for begge så må også han yte noe.

En tar ikke vare på forholdet med å bare glo på tv eller dataen når en er hjemme.

Men, som sagt så tar jeg tiden til hjelp. Han har jo sagt han trenger litt tid for seg selv. SÅ da får jeg vel bare akseptere det da. Forståelsessfull som jeg er...

Hei!

Det går ikke så veldig bra her.

Vi har snakka om desse problemene mange ganger, men vi kommer liksom ingen vei med det likevel.

Jeg prøver å la han få fred, men det er så vanskelig, da går jeg bare rundt og ser sur ut og det gjør det jo ikke noe bedre.

Vi har snakka om at det kanskje er bedre å bo hver for seg, at vi får litt avstand.

Jeg har egentlig ikke noe særlig lyst til det, føles som om vi slår opp , selv om det ikke er det vi gjør.

Han er sliten etter jobb, og har ikke mye energi til meg og de tingene han ønsker å gjøre.

Jeg trenger oppmerksomhet fra noen, vite at jeg betyr noe. Er veldig ensom og trenger noen å snakke med, har egentlig ikke noe særlig venner.

Jeg vet ikke helt hva jeg kan gjøre, klarer ikke å sitte en hel dag uten å si noe. Ønsker å snakke med han.

Har tenkt på at jeg skal komme meg ut litt, men er verken i form eller humør til det. Ivertfall ikke når det er slik mellom oss, da blir jeg jo bare mer deprimert og redd for hva som skjer og hva han tenker og føler.

Jeg vet jeg er for avhengig av han, og jeg ønsker ikke å være det. Han er den eneste jeg har, derfor blir det litt mye på han.

Jeg blir helt sjuk når jeg ikke får noe kjærlighet.

[Gjest kaira]

Hei!

Det går ikke så veldig bra her.

Vi har snakka om desse problemene mange ganger, men vi kommer liksom ingen vei med det likevel.

Jeg prøver å la han få fred, men det er så vanskelig, da går jeg bare rundt og ser sur ut og det gjør det jo ikke noe bedre.

Vi har snakka om at det kanskje er bedre å bo hver for seg, at vi får litt avstand.

Jeg har egentlig ikke noe særlig lyst til det, føles som om vi slår opp , selv om det ikke er det vi gjør.

Han er sliten etter jobb, og har ikke mye energi til meg og de tingene han ønsker å gjøre.

Jeg trenger oppmerksomhet fra noen, vite at jeg betyr noe. Er veldig ensom og trenger noen å snakke med, har egentlig ikke noe særlig venner.

Jeg vet ikke helt hva jeg kan gjøre, klarer ikke å sitte en hel dag uten å si noe. Ønsker å snakke med han.

Har tenkt på at jeg skal komme meg ut litt, men er verken i form eller humør til det. Ivertfall ikke når det er slik mellom oss, da blir jeg jo bare mer deprimert og redd for hva som skjer og hva han tenker og føler.

Jeg vet jeg er for avhengig av han, og jeg ønsker ikke å være det. Han er den eneste jeg har, derfor blir det litt mye på han.

Jeg blir helt sjuk når jeg ikke får noe kjærlighet.

Samliv er ikke enkelt.Men jeg lurer ofte på HVOR vanskelig skal det være? Jeg har hatt kjærester tidligere, og det er selfølgelig ikke rosenrødt HELE tiden, men jeg må si at min samboer er en vanskelig mann å leve med. Det har han forsåvidt sagt selv og`.

Jeg skjønner godt at du synest det er vanskelig å gå ut Perma, innemellom har jeg ofte følt en kraftig resignasjon.

Her vi bor nå, har jeg heller ikke så mange venner. Har noen få gode venninner.

MEN jeg er litt forbanna nå egentlig. Ikke bare på han, men på meg selv og`. Jeg må finne tilbake til meg selv, og det skal jeg JAGGU meg gjøre. Det er tøft å leve i et forhold som oppleves som kjærlighetsløst. Han sier alt vil bli bedre når det går i orden mht jobb. Tja..jeg vet ikke helt jeg. For om vi skal gå sånn i evigheter, så KAN han risikere at JEG blir dritt lei. Kjærligheten KAN forsvinne om en ikke pleier den.

Jeg snakket med ei venninne i går, og jeg sa til henne at jeg skulle gå ut av "offer rollen", for en blir på en måte det. Jeg er lei av at det alltid er JEG som åpner meg for han. Jeg gir av mine tanker og følelser på godt og vondt til han. Men han er veldig flink til å legge lokk på sine. Dvs, han kan godt si han elsker meg. ( nåja, blitt litt mindre av det nå da) Men å snakke om følelser generelt er han ikke flink til.

Jeg har bestemt meg for at jeg ikke skal bli helt ødelagt av dette her. Jeg kan ikke sitte passiv og vente. Ikke POKKER!!!Nå har jeg begynt å trene igjen, jeg har fått meg en deltidsjobb. Ikke akkurat drømmejobben, men bare for å ha noe å gjøre. Se og snakke med litt folk, være en del av ett miljø.

Nå høres det jo veldig enkelt ut dette her. Det er det IKKE.

Jeg har begynt å skrive dagbok for å lette på trykket. Føler det hjelper en smule faktisk.

[Gjest kaira]

Hei!

Det går ikke så veldig bra her.

Vi har snakka om desse problemene mange ganger, men vi kommer liksom ingen vei med det likevel.

Jeg prøver å la han få fred, men det er så vanskelig, da går jeg bare rundt og ser sur ut og det gjør det jo ikke noe bedre.

Vi har snakka om at det kanskje er bedre å bo hver for seg, at vi får litt avstand.

Jeg har egentlig ikke noe særlig lyst til det, føles som om vi slår opp , selv om det ikke er det vi gjør.

Han er sliten etter jobb, og har ikke mye energi til meg og de tingene han ønsker å gjøre.

Jeg trenger oppmerksomhet fra noen, vite at jeg betyr noe. Er veldig ensom og trenger noen å snakke med, har egentlig ikke noe særlig venner.

Jeg vet ikke helt hva jeg kan gjøre, klarer ikke å sitte en hel dag uten å si noe. Ønsker å snakke med han.

Har tenkt på at jeg skal komme meg ut litt, men er verken i form eller humør til det. Ivertfall ikke når det er slik mellom oss, da blir jeg jo bare mer deprimert og redd for hva som skjer og hva han tenker og føler.

Jeg vet jeg er for avhengig av han, og jeg ønsker ikke å være det. Han er den eneste jeg har, derfor blir det litt mye på han.

Jeg blir helt sjuk når jeg ikke får noe kjærlighet.

Hei Perma! Hvordan går det? Jeg var veldig optimistisk i mitt siste innlegg. Jeg forsøker forsåvidt å være det enda. Men det er ikke enkelt. Jeg blir trist med tanke på at forholdet svinner hen. Han var liksom den mannen jeg skulle bli gammel med. Jeg elsker han jo enda, men samtidig tenker jeg er jeg i dette forholdet fordi jeg tenker på "sånn som det kunne ha vært"? Det "ironiske" i dette er at mens han sier han synest det er vanskelig pga jeg er arbeidsledig, så er han ikke selv noe flink til å ordne opp i sin egen situasjon. Han jobber til tider mye, og avogtil lite. Men er ikke noe fast. Jeg synest nok han oppfører seg egoistisk til tider. Jeg krever ikke at han skal holde meg i hånden hele tiden, men det virker som han ikke skjønner at er en i et forhold så må en avogtil GI noe og`. Også i vanskelige dager. Neida, hans løsning er å si minst mulig, og heller treffe kompiser. Er han hjemme så er det dataspill det går i. Jeg skal på et intervju nå til uken, og HÅPER jeg får den jobben. Da får jeg ta det der fra. Beklager det ikke er noe luft i teksten, men jeg fikk av en eller annen grunn ikke linjeskift til å virke her.

[perma]

Hei Perma! Hvordan går det? Jeg var veldig optimistisk i mitt siste innlegg. Jeg forsøker forsåvidt å være det enda. Men det er ikke enkelt. Jeg blir trist med tanke på at forholdet svinner hen. Han var liksom den mannen jeg skulle bli gammel med. Jeg elsker han jo enda, men samtidig tenker jeg er jeg i dette forholdet fordi jeg tenker på "sånn som det kunne ha vært"? Det "ironiske" i dette er at mens han sier han synest det er vanskelig pga jeg er arbeidsledig, så er han ikke selv noe flink til å ordne opp i sin egen situasjon. Han jobber til tider mye, og avogtil lite. Men er ikke noe fast. Jeg synest nok han oppfører seg egoistisk til tider. Jeg krever ikke at han skal holde meg i hånden hele tiden, men det virker som han ikke skjønner at er en i et forhold så må en avogtil GI noe og`. Også i vanskelige dager. Neida, hans løsning er å si minst mulig, og heller treffe kompiser. Er han hjemme så er det dataspill det går i. Jeg skal på et intervju nå til uken, og HÅPER jeg får den jobben. Da får jeg ta det der fra. Beklager det ikke er noe luft i teksten, men jeg fikk av en eller annen grunn ikke linjeskift til å virke her.

Hei! Vart ikke noe avsnitt her heller.

Vet egentlig ikke hva jeg skal skrive. Ting går egentlig greit her.

Han var borte og jobba noen dager sist uke, og da han kom hjem igjen syntest jeg at jeg følte veldig lite. Hadde ikke behov for å kose og klemme på han hele tiden. Vet ikke helt hva det var som skjedde, men kanskje det var fordi jeg ikke hadde savna han for jeg hadde vert opptatt hele tiden, hadde noe å gjøre på for en gangs skyld.

Vart litt redd av det, følte jeg var lei hele greia. Samtidig føler jeg ikke at jeg har så mye jeg skal ha sagt på en måte. Jeg har krevd (mye) av ham hele tiden og han har holdt ut med meg. Vet faktisk ikke om jeg hadde holdt ut i samme situasjon som han.

Føles som om jeg klager på ham, men det er egentlig bare frustrasjon, må klare å tenke på at han også har behov, at det ikke bare er jeg som skal ha dekka mine. Han kan føle for å være alene når jeg føler for litt støtte. Kan ikke få det av ham hele tiden, må klare å være litt selvstendig. Lettere å si enn å utføre i praksis. Føler at jeg er litt mer selvstendig når han ikke er her.

Mennesker er forskjellige og vi har forskjellige behov. Er vel bare snakk om å klare å innse/ akseptere det og føye seg litt etter hverandre. Han prøver jo å ta hensyn til det jeg har sagt til ham, problemet er vel bare at mine behov overstyrer hans slik at han ikke får tilfredsstilt sine.

Jeg tror og vet at når jeg får hjelp med mine problem og når jeg kommer tilbake til meg selv vil ting bli mye bedre, det tar bare litt tid. Det er mine dystre tanker som ødelegger hele forholdet.