Når man ønsker forskjellige ting...

[tingelinn]

Huff, er oppgitt nå.

Samboern har fått jobbtilbud langt borte, og jeg ønsker ikke å være med på lasset. Hva i alle dager gjør man med sånt?

Nå endte det med at han sovna mens vi satt og snakket om det, etter at jeg har sittet hele kvelden og ventet på å snakke med ham om det. Han har sittet og spilt dataspill på data`n. Blir så sinna kjenner jeg. Han starter noe som setter igang en masse utrygghet hos meg (som å søke en jobb i et land langt borte og faktisk vurdere å ta jobben, selv om det medfører å se meg og ungene max en gang pr. mnd kanskje), og så blir han liksom bare ferdig med saken og legger seg til å sove. Så sitter jeg igjen med all utryggheten.

Dessuten er det femte gangen han har snakket om å ta valg som medfører at jeg må alle ungene alene (vi har tre barn på 4år, 1,5 år og 8 uker) de siste tre mnd. Han truet faktisk med å flytte to ganger i løpet av de siste tre ukene før minstemann ble født - fordi han mente jeg var så sur og ustabil... Når man er høygravid med to barn fra før og bekkenløsning i sommervarmen må det da være lov å ha litt kort lunte... Og en uke etter fødselen gikk han også ut døra i sinne fordi jeg sa det var dårlig av ham at jeg måtte klippe plenen og gjøre alt husarbeidet når han tross alt er arbeidsledig og vi har en nyfødt baby...

Alle disse situasjonene i det siste gjør at jeg mer og mer tenker at han kanskje like gjerne burde dra, for da vet jeg i alle fall hva jeg har å forholde meg til. Orker ikke lenger å skru følelsene av og på i ett sett. Har lenge vært mye opp og ned med oss, men sånn som det har vært i sommer føler jeg meg helt alene i verden. Han lot også være å dra på ultralyd i vår fordi vi kranglet, så denne babyen er liksom bare min. Veldig trist å gå gjennom en graviditet så totalt på egenhånd må jeg si. Så jeg er nok temmelig avstengt og har alle piggene ute for tiden (etter at vi kom hjem fra sykehuset med babyen).

Samtidig vet jeg ikke hvordan jeg skal greie hverdagen alene (han gjør jo tross alt litt her hjemme da - med de største ungene), og kan ikke forestille meg livet uten ham. For de gangene vi har det bra er han så god å snakke med, omsorgsfull, flink med barna, faktisk akkurat sånn som jeg trodde han skull evære da jeg valgte å få barn med ham.Og ingen ønsker vel egentlig å være alene, ikek jeg i alle fall.

Og jeg vil ikke at barna mine skal vokse opp med en utslitt og bitter alenemor, og det kommer jeg til å bli hvis han durer i veg og prioriterer karriere og dataspilling, mens jeg kanskje atter en gang må utsette det å få meg en utdannelse eller jobb... Men hvem er det som ligger og sover i sin dypeste søvn akkurat nå (han selvsagt - som HVER gang), og hvem har vondt i magen, er kvalm og har stikk i brystet. Det er selvfølgelig meg:( Men det er vel ikke riktig at det er jeg som evt. skal kaste ham ut av huset heller, når jeg egentlig ikke vil at han skal gå? Jeg vil bare at han skal engasjerer seg mer, og vise at vi er det viktigste for ham. Hvis vi er det da...

Noen gode løsninger?

[Gjest rrrrrtt]

Han der høres ut som du burde dumpe...

[petter smart]

Slik jeg forstår det er han arbeidsledig og har fått tilbud om jobb? Da er det vel ikke rart om han seriøst vurderer tilbudet? Har selv vært oppi en lignedne situasjon, dog uten barn i bildet, og nølte ikke med å ta jobben. Så kan han få litt mer erfaring og søke seg tilbake til Norge etter hvert.

Du sier du hadde bekkenløsning og var gravid, men dette er ingen unnskyldning for å være "bitch" (uten at jeg vet hvordan du var). Det hjelper han lite om du har gode grunner til å være sur.

Hvis han er arbeidsledig hjelper ikke det på hans humør heller. Han blir gjerne frustrert og inaktiv. Han føler sikkert at han ikke klarer å forsørge familien, og det er ikke en kjekk følelse for en mann.

Kommentarer om hans arbeidsledighet og hvilke konsekvenser den har bør unngås da dette er et sårt tema. Men jeg er enig i at han burde gjøre mer hjemme når han tross alt har god tid.

At han spiller på dataen og sovner er vel mest for å unngå den krangelen han vet det vil bli. Han utsetter problemet, ikke voksent gjort, men det er ikke for å irritere deg. Kanskje mener han det ikke er så mye å diskutere heller.

Alt i alt høres han noe umoden ut, han prioriterer seg selv i for stor grad. Jeg synes også det er kjekt å spille dataspill, men ofrer ikke resten av livet mitt for det. Karrieren bør han få prioritere i en viss grad.

Spørsmålet er vel om du blir mer bitter av å leve med denne mannen enn å bli alenemor. Et barn er ikke tjent med foreldre som ikke kommer overens.

Tror ikke du klarer å overtale han på egen hånd, dere bør nok oppsøke hjelp. Slik at han kan høre andre si hva han gjør "feil" og bør gjøre annerledes.

Håper dere finner ut av det.

[tingelinn]

Slik jeg forstår det er han arbeidsledig og har fått tilbud om jobb? Da er det vel ikke rart om han seriøst vurderer tilbudet? Har selv vært oppi en lignedne situasjon, dog uten barn i bildet, og nølte ikke med å ta jobben. Så kan han få litt mer erfaring og søke seg tilbake til Norge etter hvert.

Du sier du hadde bekkenløsning og var gravid, men dette er ingen unnskyldning for å være "bitch" (uten at jeg vet hvordan du var). Det hjelper han lite om du har gode grunner til å være sur.

Hvis han er arbeidsledig hjelper ikke det på hans humør heller. Han blir gjerne frustrert og inaktiv. Han føler sikkert at han ikke klarer å forsørge familien, og det er ikke en kjekk følelse for en mann.

Kommentarer om hans arbeidsledighet og hvilke konsekvenser den har bør unngås da dette er et sårt tema. Men jeg er enig i at han burde gjøre mer hjemme når han tross alt har god tid.

At han spiller på dataen og sovner er vel mest for å unngå den krangelen han vet det vil bli. Han utsetter problemet, ikke voksent gjort, men det er ikke for å irritere deg. Kanskje mener han det ikke er så mye å diskutere heller.

Alt i alt høres han noe umoden ut, han prioriterer seg selv i for stor grad. Jeg synes også det er kjekt å spille dataspill, men ofrer ikke resten av livet mitt for det. Karrieren bør han få prioritere i en viss grad.

Spørsmålet er vel om du blir mer bitter av å leve med denne mannen enn å bli alenemor. Et barn er ikke tjent med foreldre som ikke kommer overens.

Tror ikke du klarer å overtale han på egen hånd, dere bør nok oppsøke hjelp. Slik at han kan høre andre si hva han gjør "feil" og bør gjøre annerledes.

Håper dere finner ut av det.

Takk for svar - du er flink til å svare her inne har jeg lagt merke til, og det er så bra at noen "fra den andre planeten" tar seg tid til å svare;)

Forstår godt at han har lyst på jobben, men for meg er det uaktuelt på nåværende tidspunkt å rive ungene opp fra der vi bor (flyttet hit i vår, og to uker etterpå ble jobben hans nedlagt) og flytte dem til et fremmed land som ikek er engelskspråklig engang. Ikke så lett for meg å bygge med et nettverk der nede på en to tre da. Med tre små er det litt begrensa hvor mye man får gjort. Hadde begge to hjemem i hele sommer uten å kjenne noen her vi bodde, og det vare en laaang sommer med mye frustrerte og sinte barn fordi de savnet lekekameratene i Oslo (der vi bodde før). Nå har derimot begge to begynt å få venner her, + at jeg også er "på hils" med mange.

Så vi flytter ikke, og da medfører jo hans valg at jeg må ha ungene alene - og da tror jeg ikek forholdet vårt er sterkt nok over tid til at jeg gidder å ha ham som kjæreste de få gangene han kommer innom... dessverre.

Det som sårer er at han vurderer dette når han vet hva det innebærer. Han er enig i at å flytte på ungene og meg nå er en dårlig idè. Jeg kan nemlig garantere at samme hva man hadde tilbudt meg så ville jeg takket nei dersom det medførte at jeg ikke fikk bo med ungene mine...

Tror egentlig han er redd for at forholdet vårt ryker uansett (har fått time på familievernkontoret i slutten av november), og at han da vil ha tapt på alle fronter hvis han velger å si nei til jobben. Men å flytte fra oss nå er jo det samme som å gi opp, for da kommer vi i alle fall ikke til å få det bedre sammen.

Tror ikke jeg er så fæl egentlig, selv da jeg var gravid. De gangene jeg blir sint er det alltid en grunn. Som at det var ejg som klippet plenen to uker før fødselen, med bekkenplager og stor mage... pinlig i forhold til naboer og alt sånt + at man føler seg jo ikke særlig verdsatt da. Han satt inne og spilte...

[Angela1365380318]

Jeg og kjæresten min har det på samme måten, han kan spille data, legge seg, gjøre hva som helst når vi har en dårlig tone mellom oss, mens jeg går rundt og er frustret og får ikke sove eller gjort noe fornuftig før vi har ordnet opp, derfor ender det alltid med at jeg tar initativet, selv om krangelen er hans feil og det sårer meg det også.

Jeg anbefaler deg å si at i kveld SKAL vi snakke sammen, gjør hva du vil nå, tenk hva du vil dersom du ikke vet det, så snakker vi om det når barna har lagt seg.

Fortell han at han til tider kan være drømmemannen din og noen ganger en barnslig dust, han føler sansynligvis det samme om deg. Du vil mye heller ha drømmemannen din en dusten og han den snille kjæresten sin fremfor kjeftedamen, snakk hva dere begge må gjøre for å få frem det beste av hverandre mest mulig.

Det å være gravid gjør noe med humøret, det er hormonelt og ikke noe kvinnen kan noe for, mange menn forstår bare ikke dette.

Det å gå arbeidsledig kan gi en mindreverigfølese og man blir ofte deprimert, får kort lunte og er gjærne sur og bitter på de nærmeste, fordi om det ikke er dies skyld.

Hva med at du lar han dra også blir du?

Knasje din mor, en søster, eller du kan få en au-pair i huset til å hjelpe deg?

Bli enige om at det er max for et år og at han skal søke på jobber i norge hele tiden mens han er der.

Da får han arbeidserfaring og dere en liten pause fra hverandre.

Det er vel bare på Sydenliv langdistanse ekteskap varer i over 10 år, dessuten har dere barn å tenke på også, så bli eninge om at det bare er for en periode.

Mest sansylnlig (om du er som meg) så er du dypt skuffet over han akkurat nå, fordi han i det heletatt kan tenke på noe så drastisk som å flytte vekk fra deg når du nettop har født hans barn. Det gjør det kansje litt sur og bitter, noe som igjen ikke fører til særlig mye godt for forholdet, det blir en dårlig sirkel. Prøv heller å vær snill med han, støtt han i den vanskelige tiden hvor han er uten jobb, kansje klarer dere å finne en anne stilling til han i nærområdet?

Og en liten ting til, du skriver at det likesom er blitt din baby. Han trenger nok tid til å bli kjent med den lille du også, du kunne kansje finne deg en liten fritidsaktivitet, trening, besøke nye venner eller kurs også kunne han hatt barna, eller du tok de store og han den lille et par timer for seg selv i uken?

Dere kan klarer dette om dere vil, men det krever litt av dere begge;-)

[petter smart]

Takk for svar - du er flink til å svare her inne har jeg lagt merke til, og det er så bra at noen "fra den andre planeten" tar seg tid til å svare;)

Forstår godt at han har lyst på jobben, men for meg er det uaktuelt på nåværende tidspunkt å rive ungene opp fra der vi bor (flyttet hit i vår, og to uker etterpå ble jobben hans nedlagt) og flytte dem til et fremmed land som ikek er engelskspråklig engang. Ikke så lett for meg å bygge med et nettverk der nede på en to tre da. Med tre små er det litt begrensa hvor mye man får gjort. Hadde begge to hjemem i hele sommer uten å kjenne noen her vi bodde, og det vare en laaang sommer med mye frustrerte og sinte barn fordi de savnet lekekameratene i Oslo (der vi bodde før). Nå har derimot begge to begynt å få venner her, + at jeg også er "på hils" med mange.

Så vi flytter ikke, og da medfører jo hans valg at jeg må ha ungene alene - og da tror jeg ikek forholdet vårt er sterkt nok over tid til at jeg gidder å ha ham som kjæreste de få gangene han kommer innom... dessverre.

Det som sårer er at han vurderer dette når han vet hva det innebærer. Han er enig i at å flytte på ungene og meg nå er en dårlig idè. Jeg kan nemlig garantere at samme hva man hadde tilbudt meg så ville jeg takket nei dersom det medførte at jeg ikke fikk bo med ungene mine...

Tror egentlig han er redd for at forholdet vårt ryker uansett (har fått time på familievernkontoret i slutten av november), og at han da vil ha tapt på alle fronter hvis han velger å si nei til jobben. Men å flytte fra oss nå er jo det samme som å gi opp, for da kommer vi i alle fall ikke til å få det bedre sammen.

Tror ikke jeg er så fæl egentlig, selv da jeg var gravid. De gangene jeg blir sint er det alltid en grunn. Som at det var ejg som klippet plenen to uker før fødselen, med bekkenplager og stor mage... pinlig i forhold til naboer og alt sånt + at man føler seg jo ikke særlig verdsatt da. Han satt inne og spilte...

Er det ingen muligheter for at han kan få jobb i Norge? Han bør jo prøve så godt han kan å få en jobb her.

Skjønner godt at du ikke vil flytte, men at det heller ikke frister å ha barna alene. I lengden vil nok ikke et slikt forhold vare, en har behov for nærhet og hjelp i hverdagen.

Men jeg skjønner også at han vurderer dette. Kanskje har du rett i at han anser forholdet som så dårlig, evt nærmest over, at han ikke tør si nei til jobben i frykt for å ende opp med verken familie eller jobb. Det kan virke som om jobben er viktigere enn familien.

At du klippet plenen to uker før fødsel mens han satt inne og spillte på pc'en er vel mer pinlig for han enn for deg.

Kanskje du må innse at forholdet i praksis er over?

Personlig hadde jeg ikke flyttet langt av gårde selv om jeg ikke har barn, kun samboer.

[Gjest Wita]

Mannen din sier du er sur og ustabil. Det er du sikkert ikke,men som du sier så har du piggene ute. Merket jo det for noen dager siden på foreldre og småbarn he he.

Nei fra spøk til alvor, skal ikke rippe opp i det.

Jeg forstår deg godt jeg. Har en egenrådig mann jeg og, skrev et innlegg om det før ferien.( men bryr seg ikke om dataspill da. Det er det ungene som gjør.)

Hvis det er noen trøst, kan jeg fortelle deg at jeg måtte klippe en halvmeter høy plen da jeg kom hjem fra sykehus med operasjonsår etter keisersnitt for litt over 2 år siden. Mannen som hadde stelt hjemme, dro rett til fjells.

Bare be mannen din dra du. Gjør hva du vil sier du, men vi blir. Da finner du ut hva som er viktigst for han.

Han velger nok ikke å dra, men gjør han, ja så vet du hvor du har han.

[Alisia1365380480]

Mannen din sier du er sur og ustabil. Det er du sikkert ikke,men som du sier så har du piggene ute. Merket jo det for noen dager siden på foreldre og småbarn he he.

Nei fra spøk til alvor, skal ikke rippe opp i det.

Jeg forstår deg godt jeg. Har en egenrådig mann jeg og, skrev et innlegg om det før ferien.( men bryr seg ikke om dataspill da. Det er det ungene som gjør.)

Hvis det er noen trøst, kan jeg fortelle deg at jeg måtte klippe en halvmeter høy plen da jeg kom hjem fra sykehus med operasjonsår etter keisersnitt for litt over 2 år siden. Mannen som hadde stelt hjemme, dro rett til fjells.

Bare be mannen din dra du. Gjør hva du vil sier du, men vi blir. Da finner du ut hva som er viktigst for han.

Han velger nok ikke å dra, men gjør han, ja så vet du hvor du har han.

Enig med Wita, si han bare kan dra, men at dere blir hjemme. Han drar sannsynligvis ikke, setter du hardt mot hardt vil det få han til å tenke. Og skulle han dra... ja så vet du hvor du har han...

[Gjest inukki]

Jeg er i en lignende situasjon selv.

Er i et forhold som i utgangspunktet ikke er så strekt,og mannen min har ikke hatt noe valg ang.jobben (sier han selv)

Har jobbet i utlandet nå i et års tid,og vet ikke hvor lenge han må gjøre dette.

Han er hjemme bare i helgene,og vi har også små barn som nesten aldri ser sin far.

Jeg er alene om alt,og det er ganske tøft.

I helgene er det jo så mye annet han må ta igjen her hjemme,bortsett fra ungene.

Hadde dette vært snakk om et godt og stabilt forhold med masse kjærlighet og alt som hører til,ville dette kanskje fungert i lengden.

Men det er som du sier ikke alle forhold overlever dette.

Det verste med meg er at jeg ikke savner han når han er borte,bortsett fra det å ha noen å dele ansvaret med.

Det er faktisk ganske kjølig når han kommer hjem om helgene også.

Problemet mitt er at jeg ikke greier å ta initiativet til å bryte,noe jeg vet er dødt,og vanskelig.

Jeg sier i allefall som deg,jeg hadde aldri tatt i mot et slikt tilbud som hadde ført til at jeg nesten aldri så ungene mine.

Når det gjelder jobb er ingenting umulig,det er bare snakk om å stå på litt selv ,og kanskje velge en andre alternativ til jobb med dårligerer lønn her hjemme.

Det er snakk om prioritering.

[snilen]

han ønsker tydligvis en pause fra deg og ungene, tid for seg selv, en mulighet til å stikke av med en "lovlig" unnskyldning en tid...

har du fortalt ham hva du føler dette betyr? at han tar jobben blir det samme som at han skiller seg fra deg? og spurt ham om han ikke synes det er viktig for ungene sine at de ser pappaen sin? spesielt i disse unge viktige årene av deres liv... om han skal vurdere å finne en annen jobb, så må det være for ungenes skyld!

(Men om du virkelig elsker ham, og tror forholdet kan vare og fungere og dere er villige til å jobbe med det, så ville jeg vurdert å flytte med ham. Har dere i det minste snakket om det, sjekket ut litt? Vil han ha dere med? Eller vil han dra alene?)

Det er synd på barna her iallfall, selv om de har deg, så merker de jo hvordan det er mellom dere. La ham få mer ansvar for barna. og finn ut om dere skal flytte hver for dere, uansett om han skal ta den jobben eller ikke...

[pip]

Jeg har ingen løsning, jeg vil bare si at jeg ikke ville ha funne tmeg i at mannen i huset alene skulle ta store avgjørelser for hele familien. Det er ting en må gjøre i felleskap, mener jeg.