samboer og tidligere involverte

[leeb]

Hei!

Jeg er en gutt på 27 (ja, jeg vet noen ville sagt mann) som har en samboer på 22.

Problemet mitt er at hun driver og treffer en hun har hatt et tidligere forhold til. Hun sier det er fordi de har endel felles interesser. Hun sier også at jeg ikke kan regne med å strekke til på alle områder, og at det er en av grunnene til at hun må treffe ham.

Hun er også interessert i å holde kontakt med andre hun har vært involvert med, og liker generelt å ha guttevenner.

Hun sier hun er veldig glad i meg, og at hun ikke vil ha noen andre.

Noen tror sikkert dette dreier seg om sjalusi, og det gjør det kanskje i noen grad. Men det jeg er mest opptatt av er om dette er normalt og akseptabelt hos de fleste.

I kveld hadde vi tenkt å gå på kino sammen, men hun fikk ikke tid likevel fordi hun skal han jeg nevnte i sted. Er dette riktig prioritering? For henne er det kanskje det, for det er ikke så ofte han har tid til å treffe henne. Jeg bor jo sammen med henne og kan treffe henne nesten hver dag. Det sier ihvertfall hun.

Personlig treffer jeg ikke noen jeg har vært involvert med før. Det er iallefall mer tilfeldig og svært sjelden. Samboeren blir skikkelig sjalu bare jeg snakker om å ha noe som helst kontakt med de. Men hun sier det er greit. Jeg bare merker at hun har problemer med det.

Tenker jeg helt galt? Hva mener dere?

[Gjest Gin gin]

Jeg synes du har all grunn til å reagere. Selv har jeg opp igjennom tidene hatt mange partnere, og har også hatt sosial omgang med dem etterpå, men nå er jeg samboer, og har selvfølgelig kuttet alle tidligere forbindelser. Jeg snakker heller aldri om de, av hensyn til min partner. Det er flere av dem jeg kunne hatt som venner, men det er på langt nær verdt å risikere f.eks hans hengivenhet til meg. Tanken på at jeg skulle gå ut sammen med en jeg tidligere har delt intime ting med, noe jeg har gitt til en annen som han aldri får del i, det sårer og det gir grunn til mistanke og redsel for å bli sviktet.

At en også blir nedprioritert til fordel for en tidligere flamme, vitner om en egoistisk handling som kun er for å tilfredstille sine egne ønsker, og etter å ha observert en del innlegg her på DOL etterhvert, ser det ut som denne trenden bare blir mer og mer vanlig. Og man spør seg hvorfor i all verden folk har så store problemer i samlivet ? Vel, jeg mener at egoismen er blitt så dominerende at det i grunnen er svaret i seg selv. Å leve sammen med et menneske betyr at man må ofre litt av seg selv, det er ikke det samme som å utslette seg selv. Hvis man har sin partner i tankene i alt man gjør og er opptatt av at den andre har det bra, ja da får man så mye mer igjen. Jeg råder deg til å sette foten ned, å forlange litt respekt for dine følelser, og helst burde hun kunne kutte ut å ha omgang med tidligere partnere. Det ville hun gjort om hun var oppriktig glad i deg og hadde tanke for andre enn seg selv.

[Solveig Vennesland, Familierådgiver]

Jeg tror ikke du tenker "galt" mht til din samboers kontakt med sine tidligere kjærester. Min erfaring er at de aller fleste av oss vil ha en partner av gangen. Det er forskjell på vennskap og kjæresteforhold. Jeg synes heller ikke det er noen god grunn til at hun skulle pleie sine tidligere partnere fordi hun liker gutter.

At hun har liten tid og må benytte sjansen når x-en vil ut er heller ingen god grunn for å avlyse et planlagt kinobesøk, synes jeg.

Forsøk så godt du kan å fortelle henne hvordan du opplever hennes kontakter med x-ene. Har du vist henne at dette virkelig gjør inntrykk på deg? Vil hun ikke revurdere sin holdning vil jeg tro at forholdet deres snart kan slå sprekker. Hvordan tror du hun vil takle det?

[jannet]

Jeg synes du har all grunn til å reagere. Selv har jeg opp igjennom tidene hatt mange partnere, og har også hatt sosial omgang med dem etterpå, men nå er jeg samboer, og har selvfølgelig kuttet alle tidligere forbindelser. Jeg snakker heller aldri om de, av hensyn til min partner. Det er flere av dem jeg kunne hatt som venner, men det er på langt nær verdt å risikere f.eks hans hengivenhet til meg. Tanken på at jeg skulle gå ut sammen med en jeg tidligere har delt intime ting med, noe jeg har gitt til en annen som han aldri får del i, det sårer og det gir grunn til mistanke og redsel for å bli sviktet.

At en også blir nedprioritert til fordel for en tidligere flamme, vitner om en egoistisk handling som kun er for å tilfredstille sine egne ønsker, og etter å ha observert en del innlegg her på DOL etterhvert, ser det ut som denne trenden bare blir mer og mer vanlig. Og man spør seg hvorfor i all verden folk har så store problemer i samlivet ? Vel, jeg mener at egoismen er blitt så dominerende at det i grunnen er svaret i seg selv. Å leve sammen med et menneske betyr at man må ofre litt av seg selv, det er ikke det samme som å utslette seg selv. Hvis man har sin partner i tankene i alt man gjør og er opptatt av at den andre har det bra, ja da får man så mye mer igjen. Jeg råder deg til å sette foten ned, å forlange litt respekt for dine følelser, og helst burde hun kunne kutte ut å ha omgang med tidligere partnere. Det ville hun gjort om hun var oppriktig glad i deg og hadde tanke for andre enn seg selv.

Jeg er 22 og min samboer er 28.Jeg synes ikke det er "galt" av deg å synes hun skal ofre x-ene til fordel for deg.Jeg selv har en x, som jeg var sammen med i 8 år(jeg vet jeg var ung),men vi har liten kontakt idag.Selvsagt er vi venner og snakkes når vi treffes, men jeg unngår å treffe ham og går aldri ut med ham p.g.a at min nye samboer ikke liker det (jeg vil heller ikke).Og det forstår jeg godt, da jeg ikke ville likt det den andre veien heller.Nå er ikke det til å unngå helt fordi han har et barn med en annen.Men vi lever "vårt" liv nå, uten innblanding fra exèr.Og det synes jeg er helt forståelig!Be henne tenke over hva hun ville følt om du gikk ut med noen av dine exèr, å si akkurat slik føler du det! Hvis hun sier det er fordi du ikke strekker til på enkelte områder må man virkelig spørre seg om hva en ex strekker til med da.Forlang respekt, og at det må da finnes andre venner enn akkurat en ex!?!Min mening er at exèr hører fortiden til og skal ikke draes med inn i framtiden da det er DERE det gjelder.Lykke til!!:-))

[vibes]

Kjære deg!

Tror ikke dette er dama i ditt liv!

[Gjest Frustrert samboer]

Sett fra en annen side...

Jeg er samboeren til 27-åringen som startet denne diskusjonen, så jeg tenkte det ville være interessant å høre min side av saken. Samboeren min (leeb) og jeg har nemlig et svært åpent forhold, så jeg ble informert om innlegget etter at det ble skrevet.

Åpenhet er viktig for meg. Jeg mener åpenhet og toleranse er to viktige faktorer i et sunt og tillitsfullt forhold. Jeg er derfor motstander av å sette unødvendig strenge bånd på hverandre. Man må kunne stole på at den andre velger å handle riktig og samvittighetsfullt. Jeg er et svært samvittighetsfullt menneske. Jeg er ærlig og trofast og kunne aldri ha gjort noe bak min samboers rygg. Utroskap er utenkelig for meg. Det har jeg ved flere anledninger gjort min samboer oppmerksom på, da han har en tendens til å vise det jeg vil kalle sterk sjalusi. Han er livredd for å miste meg (i hvert fall er det det han selv har begrunnet det med), noe jeg føler kan bli svært belastende for forholdet. Han har store problemer med at jeg har vært seksuelt involvert med andre før han. Vi har nok snakket for detaljert om mine tidligere opplevelser. En grunn er nok at jeg er uerfaren med å være i et seriøst forhold. En annen at han har gitt inntrykk av å ville vite alt om meg. Han har sagt det er fordi han ville vite hva slags jente han involverte seg med. Han har nok angret noe på dette siden, og jeg har lært at det ikke er lurt å snakke for mye om tidligere partnere.

En partner har jeg holdt kontakten med gjennom flere år. Jeg vil ikke gå for mye innpå dette forholdet, for det er et sårt tema for meg. Jeg følte meg sviktet, kanskje også utnyttet da han fant seg en annen etter flere måneder med fram og tilbake. Denne personen er mye eldre enn meg, så jeg var ung og uerfaren den gangen. I dag er jeg glad for at forholdet utviklet seg til å bli et fint vennskap. Jeg har funnet gutten jeg elsker i min samboer, og ingen kan ta hans plass.

Min tidligere partner og jeg hadde aldri noe offesielt forhold. Vi utviklet i stedet en spesiell kontakt på et vennskaplig plan. Jeg kan røpe at jeg drømmer om en karriere innen en kunstnerisk retning (som jeg lar være å nevne her). Han er en etablert kunstner på det området og kan hjelpe meg å oppnå mine barndomsdrømmer. Han har veiledet meg gjennom flere år, og jeg har gjort store fremskritt takket være han. Jeg er faktisk redd jeg ikke vil klare å oppnå mine drømmer uten hans hjelp. Han er svært engasjert i min karriere... selvfølgelig på en vennskaplig måte, og han har selv funnet en ny partner.

Jeg føler derfor at min kjæreste/samboer krever at jeg oppgir både en god venn og mine barndomsdrømmer. Jeg synes dette er mye å forlange, selv om jeg forstår at dette er vanskelig for han. Jeg tror imidlertid at det er snakk om å vende seg til situasjonen, at det handler om å bli enda tryggere på hverandre. Jeg skjønner også at dette kan oppfattes som en egoistisk handling fra min side, men jeg mener saken er tosidig. Hvis min kjæreste virkelig elsker meg og vil mitt beste, bærer han over med kontakten med min "tidligere involverte". Ingen betyr så mye som min samboer. Jeg kunne aldri tenke meg å nedprioritere han. Det har jeg heller ikke gjort. Da jeg traff kameraten min, var det et halvt år siden sist jeg så han. Dessuten brøt jeg slett ingen kinoavtale med min samboer. Det var basert på en misforståelse mellom meg og han, som vi selvfølgelig har oppklart.

Jeg håper dette var et fruktbart innlegg i diskusjonen. Jeg forstår at jeg bør være varsom overfor min samboer, men jeg klarer ikke være i et forhold hvor det blir lagt altfor sterke bånd på meg. Det viktigste er kjærligheten vi føler for hverandre. Et godt forhold bygges opp gjennom tillit, ikke gjennom mistro og unødvendig sjalusi.

Frustert samboer

[leeb]

Sett fra en annen side...

Jeg er samboeren til 27-åringen som startet denne diskusjonen, så jeg tenkte det ville være interessant å høre min side av saken. Samboeren min (leeb) og jeg har nemlig et svært åpent forhold, så jeg ble informert om innlegget etter at det ble skrevet.

Åpenhet er viktig for meg. Jeg mener åpenhet og toleranse er to viktige faktorer i et sunt og tillitsfullt forhold. Jeg er derfor motstander av å sette unødvendig strenge bånd på hverandre. Man må kunne stole på at den andre velger å handle riktig og samvittighetsfullt. Jeg er et svært samvittighetsfullt menneske. Jeg er ærlig og trofast og kunne aldri ha gjort noe bak min samboers rygg. Utroskap er utenkelig for meg. Det har jeg ved flere anledninger gjort min samboer oppmerksom på, da han har en tendens til å vise det jeg vil kalle sterk sjalusi. Han er livredd for å miste meg (i hvert fall er det det han selv har begrunnet det med), noe jeg føler kan bli svært belastende for forholdet. Han har store problemer med at jeg har vært seksuelt involvert med andre før han. Vi har nok snakket for detaljert om mine tidligere opplevelser. En grunn er nok at jeg er uerfaren med å være i et seriøst forhold. En annen at han har gitt inntrykk av å ville vite alt om meg. Han har sagt det er fordi han ville vite hva slags jente han involverte seg med. Han har nok angret noe på dette siden, og jeg har lært at det ikke er lurt å snakke for mye om tidligere partnere.

En partner har jeg holdt kontakten med gjennom flere år. Jeg vil ikke gå for mye innpå dette forholdet, for det er et sårt tema for meg. Jeg følte meg sviktet, kanskje også utnyttet da han fant seg en annen etter flere måneder med fram og tilbake. Denne personen er mye eldre enn meg, så jeg var ung og uerfaren den gangen. I dag er jeg glad for at forholdet utviklet seg til å bli et fint vennskap. Jeg har funnet gutten jeg elsker i min samboer, og ingen kan ta hans plass.

Min tidligere partner og jeg hadde aldri noe offesielt forhold. Vi utviklet i stedet en spesiell kontakt på et vennskaplig plan. Jeg kan røpe at jeg drømmer om en karriere innen en kunstnerisk retning (som jeg lar være å nevne her). Han er en etablert kunstner på det området og kan hjelpe meg å oppnå mine barndomsdrømmer. Han har veiledet meg gjennom flere år, og jeg har gjort store fremskritt takket være han. Jeg er faktisk redd jeg ikke vil klare å oppnå mine drømmer uten hans hjelp. Han er svært engasjert i min karriere... selvfølgelig på en vennskaplig måte, og han har selv funnet en ny partner.

Jeg føler derfor at min kjæreste/samboer krever at jeg oppgir både en god venn og mine barndomsdrømmer. Jeg synes dette er mye å forlange, selv om jeg forstår at dette er vanskelig for han. Jeg tror imidlertid at det er snakk om å vende seg til situasjonen, at det handler om å bli enda tryggere på hverandre. Jeg skjønner også at dette kan oppfattes som en egoistisk handling fra min side, men jeg mener saken er tosidig. Hvis min kjæreste virkelig elsker meg og vil mitt beste, bærer han over med kontakten med min "tidligere involverte". Ingen betyr så mye som min samboer. Jeg kunne aldri tenke meg å nedprioritere han. Det har jeg heller ikke gjort. Da jeg traff kameraten min, var det et halvt år siden sist jeg så han. Dessuten brøt jeg slett ingen kinoavtale med min samboer. Det var basert på en misforståelse mellom meg og han, som vi selvfølgelig har oppklart.

Jeg håper dette var et fruktbart innlegg i diskusjonen. Jeg forstår at jeg bør være varsom overfor min samboer, men jeg klarer ikke være i et forhold hvor det blir lagt altfor sterke bånd på meg. Det viktigste er kjærligheten vi føler for hverandre. Et godt forhold bygges opp gjennom tillit, ikke gjennom mistro og unødvendig sjalusi.

Frustert samboer

Jaja... Da er dette i ferd med å utvikle seg til en farsje, og jeg vil spare dere for at dette trekkes lengre.

Som dere skjønner har vi forskjellig syn på virkeligheten, og innlegget til min kjære samboer stemmer ikke med MIN virkelighetsoppfatning. Jeg kunne godt argumentert litt rundt dette, men jeg føler det blir for stygt gjort mot henne.

Dette blir mitt siste innlegg om denne saken. Jeg vil samtidig få benytte meg av anledningen til å takke alle som har kommet med svar.

[Gjest Chessie]

Sett fra en annen side...

Jeg er samboeren til 27-åringen som startet denne diskusjonen, så jeg tenkte det ville være interessant å høre min side av saken. Samboeren min (leeb) og jeg har nemlig et svært åpent forhold, så jeg ble informert om innlegget etter at det ble skrevet.

Åpenhet er viktig for meg. Jeg mener åpenhet og toleranse er to viktige faktorer i et sunt og tillitsfullt forhold. Jeg er derfor motstander av å sette unødvendig strenge bånd på hverandre. Man må kunne stole på at den andre velger å handle riktig og samvittighetsfullt. Jeg er et svært samvittighetsfullt menneske. Jeg er ærlig og trofast og kunne aldri ha gjort noe bak min samboers rygg. Utroskap er utenkelig for meg. Det har jeg ved flere anledninger gjort min samboer oppmerksom på, da han har en tendens til å vise det jeg vil kalle sterk sjalusi. Han er livredd for å miste meg (i hvert fall er det det han selv har begrunnet det med), noe jeg føler kan bli svært belastende for forholdet. Han har store problemer med at jeg har vært seksuelt involvert med andre før han. Vi har nok snakket for detaljert om mine tidligere opplevelser. En grunn er nok at jeg er uerfaren med å være i et seriøst forhold. En annen at han har gitt inntrykk av å ville vite alt om meg. Han har sagt det er fordi han ville vite hva slags jente han involverte seg med. Han har nok angret noe på dette siden, og jeg har lært at det ikke er lurt å snakke for mye om tidligere partnere.

En partner har jeg holdt kontakten med gjennom flere år. Jeg vil ikke gå for mye innpå dette forholdet, for det er et sårt tema for meg. Jeg følte meg sviktet, kanskje også utnyttet da han fant seg en annen etter flere måneder med fram og tilbake. Denne personen er mye eldre enn meg, så jeg var ung og uerfaren den gangen. I dag er jeg glad for at forholdet utviklet seg til å bli et fint vennskap. Jeg har funnet gutten jeg elsker i min samboer, og ingen kan ta hans plass.

Min tidligere partner og jeg hadde aldri noe offesielt forhold. Vi utviklet i stedet en spesiell kontakt på et vennskaplig plan. Jeg kan røpe at jeg drømmer om en karriere innen en kunstnerisk retning (som jeg lar være å nevne her). Han er en etablert kunstner på det området og kan hjelpe meg å oppnå mine barndomsdrømmer. Han har veiledet meg gjennom flere år, og jeg har gjort store fremskritt takket være han. Jeg er faktisk redd jeg ikke vil klare å oppnå mine drømmer uten hans hjelp. Han er svært engasjert i min karriere... selvfølgelig på en vennskaplig måte, og han har selv funnet en ny partner.

Jeg føler derfor at min kjæreste/samboer krever at jeg oppgir både en god venn og mine barndomsdrømmer. Jeg synes dette er mye å forlange, selv om jeg forstår at dette er vanskelig for han. Jeg tror imidlertid at det er snakk om å vende seg til situasjonen, at det handler om å bli enda tryggere på hverandre. Jeg skjønner også at dette kan oppfattes som en egoistisk handling fra min side, men jeg mener saken er tosidig. Hvis min kjæreste virkelig elsker meg og vil mitt beste, bærer han over med kontakten med min "tidligere involverte". Ingen betyr så mye som min samboer. Jeg kunne aldri tenke meg å nedprioritere han. Det har jeg heller ikke gjort. Da jeg traff kameraten min, var det et halvt år siden sist jeg så han. Dessuten brøt jeg slett ingen kinoavtale med min samboer. Det var basert på en misforståelse mellom meg og han, som vi selvfølgelig har oppklart.

Jeg håper dette var et fruktbart innlegg i diskusjonen. Jeg forstår at jeg bør være varsom overfor min samboer, men jeg klarer ikke være i et forhold hvor det blir lagt altfor sterke bånd på meg. Det viktigste er kjærligheten vi føler for hverandre. Et godt forhold bygges opp gjennom tillit, ikke gjennom mistro og unødvendig sjalusi.

Frustert samboer

Jeg må bare si at jeg kjenner meg igjen i denne situasjonen, jeg personlig er venner med alle jeg tidligere har vært involvert med, men heldigvis har jeg ikke de samme problemene med dette som du har. Jeg er enig i at hvis ikke din samboer kan akseptere at du har venner, og interresser utenfor forholdet, som er veldig viktige for deg, tar han ikke livet ditt alvorlig. Heldigvis er min samboer ikke så sjalu, vi kan faktisk snakke om hva som var bra/dårlig i våre tidligere forhold, og prøve å vokse på dette best mulig, så jeg tror ikke alltid at det er at man har fortalt for mye som er galt heller....

Tillit er viktig. Har man ikke tillit, så har man ikke et fungerende forhold, så man må prøve å skille mellom hva som er det verste som kunne skjedd (utroskap) og hva man VET partneren aldri ville gjort mot en. Man må prøve å skille irrasjonelle og rasjonelle tanker, og bare holde partneren ansvarlig for det som faktisk skjer. Hvordan skal man ellers noengang få det godt sammen?

En annen ting er rettferdighet, har den ene venner utenfor forholdet, må den andre også få ha det. (Det er jo mulig at du, mannen i forholdet, føler så sterkt imot dette at du tillegger samboeren din følelser hun ikke har, følelser mot at du er venner med dine tidligere partnere?)

[Gjest Chessie]

Sett fra en annen side...

Jeg er samboeren til 27-åringen som startet denne diskusjonen, så jeg tenkte det ville være interessant å høre min side av saken. Samboeren min (leeb) og jeg har nemlig et svært åpent forhold, så jeg ble informert om innlegget etter at det ble skrevet.

Åpenhet er viktig for meg. Jeg mener åpenhet og toleranse er to viktige faktorer i et sunt og tillitsfullt forhold. Jeg er derfor motstander av å sette unødvendig strenge bånd på hverandre. Man må kunne stole på at den andre velger å handle riktig og samvittighetsfullt. Jeg er et svært samvittighetsfullt menneske. Jeg er ærlig og trofast og kunne aldri ha gjort noe bak min samboers rygg. Utroskap er utenkelig for meg. Det har jeg ved flere anledninger gjort min samboer oppmerksom på, da han har en tendens til å vise det jeg vil kalle sterk sjalusi. Han er livredd for å miste meg (i hvert fall er det det han selv har begrunnet det med), noe jeg føler kan bli svært belastende for forholdet. Han har store problemer med at jeg har vært seksuelt involvert med andre før han. Vi har nok snakket for detaljert om mine tidligere opplevelser. En grunn er nok at jeg er uerfaren med å være i et seriøst forhold. En annen at han har gitt inntrykk av å ville vite alt om meg. Han har sagt det er fordi han ville vite hva slags jente han involverte seg med. Han har nok angret noe på dette siden, og jeg har lært at det ikke er lurt å snakke for mye om tidligere partnere.

En partner har jeg holdt kontakten med gjennom flere år. Jeg vil ikke gå for mye innpå dette forholdet, for det er et sårt tema for meg. Jeg følte meg sviktet, kanskje også utnyttet da han fant seg en annen etter flere måneder med fram og tilbake. Denne personen er mye eldre enn meg, så jeg var ung og uerfaren den gangen. I dag er jeg glad for at forholdet utviklet seg til å bli et fint vennskap. Jeg har funnet gutten jeg elsker i min samboer, og ingen kan ta hans plass.

Min tidligere partner og jeg hadde aldri noe offesielt forhold. Vi utviklet i stedet en spesiell kontakt på et vennskaplig plan. Jeg kan røpe at jeg drømmer om en karriere innen en kunstnerisk retning (som jeg lar være å nevne her). Han er en etablert kunstner på det området og kan hjelpe meg å oppnå mine barndomsdrømmer. Han har veiledet meg gjennom flere år, og jeg har gjort store fremskritt takket være han. Jeg er faktisk redd jeg ikke vil klare å oppnå mine drømmer uten hans hjelp. Han er svært engasjert i min karriere... selvfølgelig på en vennskaplig måte, og han har selv funnet en ny partner.

Jeg føler derfor at min kjæreste/samboer krever at jeg oppgir både en god venn og mine barndomsdrømmer. Jeg synes dette er mye å forlange, selv om jeg forstår at dette er vanskelig for han. Jeg tror imidlertid at det er snakk om å vende seg til situasjonen, at det handler om å bli enda tryggere på hverandre. Jeg skjønner også at dette kan oppfattes som en egoistisk handling fra min side, men jeg mener saken er tosidig. Hvis min kjæreste virkelig elsker meg og vil mitt beste, bærer han over med kontakten med min "tidligere involverte". Ingen betyr så mye som min samboer. Jeg kunne aldri tenke meg å nedprioritere han. Det har jeg heller ikke gjort. Da jeg traff kameraten min, var det et halvt år siden sist jeg så han. Dessuten brøt jeg slett ingen kinoavtale med min samboer. Det var basert på en misforståelse mellom meg og han, som vi selvfølgelig har oppklart.

Jeg håper dette var et fruktbart innlegg i diskusjonen. Jeg forstår at jeg bør være varsom overfor min samboer, men jeg klarer ikke være i et forhold hvor det blir lagt altfor sterke bånd på meg. Det viktigste er kjærligheten vi føler for hverandre. Et godt forhold bygges opp gjennom tillit, ikke gjennom mistro og unødvendig sjalusi.

Frustert samboer

Jeg må bare si at jeg kjenner meg igjen i denne situasjonen, jeg personlig er venner med alle jeg tidligere har vært involvert med, men heldigvis har jeg ikke de samme problemene med dette som du har. Jeg er enig i at hvis ikke din samboer kan akseptere at du har venner, og interresser utenfor forholdet, som er veldig viktige for deg, tar han ikke livet ditt alvorlig. Heldigvis er min samboer ikke så sjalu, vi kan faktisk snakke om hva som var bra/dårlig i våre tidligere forhold, og prøve å vokse på dette best mulig, så jeg tror ikke alltid at det er at man har fortalt for mye som er galt heller....

Tillit er viktig. Har man ikke tillit, så har man ikke et fungerende forhold, så man må prøve å skille mellom hva som er det verste som kunne skjedd (utroskap) og hva man VET partneren aldri ville gjort mot en. Man må prøve å skille irrasjonelle og rasjonelle tanker, og bare holde partneren ansvarlig for det som faktisk skjer. Hvordan skal man ellers noengang få det godt sammen?

En annen ting er rettferdighet, har den ene venner utenfor forholdet, må den andre også få ha det. (Det er jo mulig at du, mannen i forholdet, føler så sterkt imot dette at du tillegger samboeren din følelser hun ikke har, følelser mot at du er venner med dine tidligere partnere?)

[Gjest Chessie]

Sett fra en annen side...

Jeg er samboeren til 27-åringen som startet denne diskusjonen, så jeg tenkte det ville være interessant å høre min side av saken. Samboeren min (leeb) og jeg har nemlig et svært åpent forhold, så jeg ble informert om innlegget etter at det ble skrevet.

Åpenhet er viktig for meg. Jeg mener åpenhet og toleranse er to viktige faktorer i et sunt og tillitsfullt forhold. Jeg er derfor motstander av å sette unødvendig strenge bånd på hverandre. Man må kunne stole på at den andre velger å handle riktig og samvittighetsfullt. Jeg er et svært samvittighetsfullt menneske. Jeg er ærlig og trofast og kunne aldri ha gjort noe bak min samboers rygg. Utroskap er utenkelig for meg. Det har jeg ved flere anledninger gjort min samboer oppmerksom på, da han har en tendens til å vise det jeg vil kalle sterk sjalusi. Han er livredd for å miste meg (i hvert fall er det det han selv har begrunnet det med), noe jeg føler kan bli svært belastende for forholdet. Han har store problemer med at jeg har vært seksuelt involvert med andre før han. Vi har nok snakket for detaljert om mine tidligere opplevelser. En grunn er nok at jeg er uerfaren med å være i et seriøst forhold. En annen at han har gitt inntrykk av å ville vite alt om meg. Han har sagt det er fordi han ville vite hva slags jente han involverte seg med. Han har nok angret noe på dette siden, og jeg har lært at det ikke er lurt å snakke for mye om tidligere partnere.

En partner har jeg holdt kontakten med gjennom flere år. Jeg vil ikke gå for mye innpå dette forholdet, for det er et sårt tema for meg. Jeg følte meg sviktet, kanskje også utnyttet da han fant seg en annen etter flere måneder med fram og tilbake. Denne personen er mye eldre enn meg, så jeg var ung og uerfaren den gangen. I dag er jeg glad for at forholdet utviklet seg til å bli et fint vennskap. Jeg har funnet gutten jeg elsker i min samboer, og ingen kan ta hans plass.

Min tidligere partner og jeg hadde aldri noe offesielt forhold. Vi utviklet i stedet en spesiell kontakt på et vennskaplig plan. Jeg kan røpe at jeg drømmer om en karriere innen en kunstnerisk retning (som jeg lar være å nevne her). Han er en etablert kunstner på det området og kan hjelpe meg å oppnå mine barndomsdrømmer. Han har veiledet meg gjennom flere år, og jeg har gjort store fremskritt takket være han. Jeg er faktisk redd jeg ikke vil klare å oppnå mine drømmer uten hans hjelp. Han er svært engasjert i min karriere... selvfølgelig på en vennskaplig måte, og han har selv funnet en ny partner.

Jeg føler derfor at min kjæreste/samboer krever at jeg oppgir både en god venn og mine barndomsdrømmer. Jeg synes dette er mye å forlange, selv om jeg forstår at dette er vanskelig for han. Jeg tror imidlertid at det er snakk om å vende seg til situasjonen, at det handler om å bli enda tryggere på hverandre. Jeg skjønner også at dette kan oppfattes som en egoistisk handling fra min side, men jeg mener saken er tosidig. Hvis min kjæreste virkelig elsker meg og vil mitt beste, bærer han over med kontakten med min "tidligere involverte". Ingen betyr så mye som min samboer. Jeg kunne aldri tenke meg å nedprioritere han. Det har jeg heller ikke gjort. Da jeg traff kameraten min, var det et halvt år siden sist jeg så han. Dessuten brøt jeg slett ingen kinoavtale med min samboer. Det var basert på en misforståelse mellom meg og han, som vi selvfølgelig har oppklart.

Jeg håper dette var et fruktbart innlegg i diskusjonen. Jeg forstår at jeg bør være varsom overfor min samboer, men jeg klarer ikke være i et forhold hvor det blir lagt altfor sterke bånd på meg. Det viktigste er kjærligheten vi føler for hverandre. Et godt forhold bygges opp gjennom tillit, ikke gjennom mistro og unødvendig sjalusi.

Frustert samboer

Jeg må bare si at jeg kjenner meg igjen i denne situasjonen, jeg personlig er venner med alle jeg tidligere har vært involvert med, men heldigvis har jeg ikke de samme problemene med dette som du har. Jeg er enig i at hvis ikke din samboer kan akseptere at du har venner, og interresser utenfor forholdet, som er veldig viktige for deg, tar han ikke livet ditt alvorlig. Heldigvis er min samboer ikke så sjalu, vi kan faktisk snakke om hva som var bra/dårlig i våre tidligere forhold, og prøve å vokse på dette best mulig, så jeg tror ikke alltid at det er at man har fortalt for mye som er galt heller....

Tillit er viktig. Har man ikke tillit, så har man ikke et fungerende forhold, så man må prøve å skille mellom hva som er det verste som kunne skjedd (utroskap) og hva man VET partneren aldri ville gjort mot en. Man må prøve å skille irrasjonelle og rasjonelle tanker, og bare holde partneren ansvarlig for det som faktisk skjer. Hvordan skal man ellers noengang få det godt sammen?

En annen ting er rettferdighet, har den ene venner utenfor forholdet, må den andre også få ha det. (Det er jo mulig at du, mannen i forholdet, føler så sterkt imot dette at du tillegger samboeren din følelser hun ikke har, følelser mot at du er venner med dine tidligere partnere?)

[Gjest Også kunstner]

Sett fra en annen side...

Jeg er samboeren til 27-åringen som startet denne diskusjonen, så jeg tenkte det ville være interessant å høre min side av saken. Samboeren min (leeb) og jeg har nemlig et svært åpent forhold, så jeg ble informert om innlegget etter at det ble skrevet.

Åpenhet er viktig for meg. Jeg mener åpenhet og toleranse er to viktige faktorer i et sunt og tillitsfullt forhold. Jeg er derfor motstander av å sette unødvendig strenge bånd på hverandre. Man må kunne stole på at den andre velger å handle riktig og samvittighetsfullt. Jeg er et svært samvittighetsfullt menneske. Jeg er ærlig og trofast og kunne aldri ha gjort noe bak min samboers rygg. Utroskap er utenkelig for meg. Det har jeg ved flere anledninger gjort min samboer oppmerksom på, da han har en tendens til å vise det jeg vil kalle sterk sjalusi. Han er livredd for å miste meg (i hvert fall er det det han selv har begrunnet det med), noe jeg føler kan bli svært belastende for forholdet. Han har store problemer med at jeg har vært seksuelt involvert med andre før han. Vi har nok snakket for detaljert om mine tidligere opplevelser. En grunn er nok at jeg er uerfaren med å være i et seriøst forhold. En annen at han har gitt inntrykk av å ville vite alt om meg. Han har sagt det er fordi han ville vite hva slags jente han involverte seg med. Han har nok angret noe på dette siden, og jeg har lært at det ikke er lurt å snakke for mye om tidligere partnere.

En partner har jeg holdt kontakten med gjennom flere år. Jeg vil ikke gå for mye innpå dette forholdet, for det er et sårt tema for meg. Jeg følte meg sviktet, kanskje også utnyttet da han fant seg en annen etter flere måneder med fram og tilbake. Denne personen er mye eldre enn meg, så jeg var ung og uerfaren den gangen. I dag er jeg glad for at forholdet utviklet seg til å bli et fint vennskap. Jeg har funnet gutten jeg elsker i min samboer, og ingen kan ta hans plass.

Min tidligere partner og jeg hadde aldri noe offesielt forhold. Vi utviklet i stedet en spesiell kontakt på et vennskaplig plan. Jeg kan røpe at jeg drømmer om en karriere innen en kunstnerisk retning (som jeg lar være å nevne her). Han er en etablert kunstner på det området og kan hjelpe meg å oppnå mine barndomsdrømmer. Han har veiledet meg gjennom flere år, og jeg har gjort store fremskritt takket være han. Jeg er faktisk redd jeg ikke vil klare å oppnå mine drømmer uten hans hjelp. Han er svært engasjert i min karriere... selvfølgelig på en vennskaplig måte, og han har selv funnet en ny partner.

Jeg føler derfor at min kjæreste/samboer krever at jeg oppgir både en god venn og mine barndomsdrømmer. Jeg synes dette er mye å forlange, selv om jeg forstår at dette er vanskelig for han. Jeg tror imidlertid at det er snakk om å vende seg til situasjonen, at det handler om å bli enda tryggere på hverandre. Jeg skjønner også at dette kan oppfattes som en egoistisk handling fra min side, men jeg mener saken er tosidig. Hvis min kjæreste virkelig elsker meg og vil mitt beste, bærer han over med kontakten med min "tidligere involverte". Ingen betyr så mye som min samboer. Jeg kunne aldri tenke meg å nedprioritere han. Det har jeg heller ikke gjort. Da jeg traff kameraten min, var det et halvt år siden sist jeg så han. Dessuten brøt jeg slett ingen kinoavtale med min samboer. Det var basert på en misforståelse mellom meg og han, som vi selvfølgelig har oppklart.

Jeg håper dette var et fruktbart innlegg i diskusjonen. Jeg forstår at jeg bør være varsom overfor min samboer, men jeg klarer ikke være i et forhold hvor det blir lagt altfor sterke bånd på meg. Det viktigste er kjærligheten vi føler for hverandre. Et godt forhold bygges opp gjennom tillit, ikke gjennom mistro og unødvendig sjalusi.

Frustert samboer

Kunstnerinne! Jeg har rotet litt rundt på dol, og kom over dette innlegget. Det er skrevet for... tja ... noen år siden faktisk, og jeg tenkte det ville være spennede å høre om du er her fremdeldes, og om du har kommet videre med kunsten? Jeg er nemlig også kunstner, og vet hvor mye det betyr! Håper du fikk beholdt kontaktet med din x slik at du fikk mulighet til å etablere deg lettere. Jeg har selv klart å knytte kontakter på egenhånd, men det var et slit uten like.

Håper på svar!

Kanskje vi jobber i samme bransje...