Min gode venn

[Gjest så såret...]

Dette er vel ikke dirkete samlivsproblem, men heller forhold til en som jeg anser som min aller beste og gode venn gjennom en periode av livet mitt. Gjør iallefall et forsøk på å få noen synspunkter her, under samliv.

Saken er den at jeg ble kjent med denne vennen, som etterhvert ble min aller nærmeste av alle nære.

Det var liksom slik at vennen min var amen i et og alt.

Forsto meg på alle måter, var med meg uansett. Med andre ord den beste og mest uerstattelige person.

Jeg ga mange ganger uttrykk for at dette var for godt til å være sant, og til å kunne vare.

Et menneske med så mye varme og omtanke, noe slikt som egentlig ikke finnes i virkeligheten. Men min venn var det.

Kanskje derfor også at vennen min har glemt meg? Gitt meg opp? Blitt lei?

Har fundert i alle retniger, finner ikke ut hva som egentlig skjedde. Er vel kanskje enda så sår og vonbråten at jeg ikke klarer å tenke klart.

Noen som har opplevd det samme, å bli sviktet av en som du ser på som din aller beste venn? Som i tillegg sier det samme om deg.

Jeg forstår ingenting, grubler meg i hjel om hva og hvorfor.

[Iznowgood]

Kanskje dere har vokst ifra hverandre...

(må visst slutte med flere punktum etter en setning, for det er jo lett å tro at jeg skriver alle innleggene med flere punktum,.... uten at jeg skriver nicket mitt...)

;-)

[mrxx]

Sikker på at han ikke hadde andre motiver enn bare det å være venn da?

[Gjest så såret...]

Kanskje dere har vokst ifra hverandre...

(må visst slutte med flere punktum etter en setning, for det er jo lett å tro at jeg skriver alle innleggene med flere punktum,.... uten at jeg skriver nicket mitt...)

;-)

Kan være det, men sårt å avslutte et vannskap med total stillhet?

Får meg ikke til å forstå det helt, men jobber med å godta en så lei situasjon.

Ikke lett dette...

Hva med alle punktumene dine, ikke noe galt i dem vel...Stilig syns nu jeg da...

[Gjest så såret...]

Sikker på at han ikke hadde andre motiver enn bare det å være venn da?

Garantert ingen andre motiver.

Kanskje derfor også ekstra sårt.

[Ritva]

Slik jeg "leser" deg, så sier/føler denne vennen dette også om deg til deg.Og da tror jeg ikke at denne vennen har sviktet deg, glemt deg eller gitt deg opp! Du sier ingenting om hvorfor evt "kontakten" har stoppet opp? Et slikt vennskap som du beskriver og som går "begge veier" tror jeg ikke bare

stopper opp. Har du forsøkt å komme i kontakt med vennen, slik at dere i sammen kan finne ut...det kan jo hende at også denne vennen din tenker

og føler akkurat det samme som du gjør..og da er det kanskje på tide med en prat mellom dere to og evt. også rydde unna misforståelser som kan ha skjedd.

Mvh

[Gjest så såret...]

Slik jeg "leser" deg, så sier/føler denne vennen dette også om deg til deg.Og da tror jeg ikke at denne vennen har sviktet deg, glemt deg eller gitt deg opp! Du sier ingenting om hvorfor evt "kontakten" har stoppet opp? Et slikt vennskap som du beskriver og som går "begge veier" tror jeg ikke bare

stopper opp. Har du forsøkt å komme i kontakt med vennen, slik at dere i sammen kan finne ut...det kan jo hende at også denne vennen din tenker

og føler akkurat det samme som du gjør..og da er det kanskje på tide med en prat mellom dere to og evt. også rydde unna misforståelser som kan ha skjedd.

Mvh

Jeg var den siste som tok kontakt. Føler at jeg maser om det er meg som kontakter igjen?

Kanskje barnslig tankegang?

Skjønner heller ikke hvorfor jeg begynner å bli noe sjenert i forhold til min gode venn?

Noe helt fremmed for meg, så lenge kontakten har vart.

Kan jo være det er missforståelser ute å går?

Huff så vanskelig dette er.

[Ritva]

Jeg var den siste som tok kontakt. Føler at jeg maser om det er meg som kontakter igjen?

Kanskje barnslig tankegang?

Skjønner heller ikke hvorfor jeg begynner å bli noe sjenert i forhold til min gode venn?

Noe helt fremmed for meg, så lenge kontakten har vart.

Kan jo være det er missforståelser ute å går?

Huff så vanskelig dette er.

Tror nok et slik vennskap tåler at du tar kontakt igjen,

ikke at det skal gå på annenhver gang, hvis du skjønner.

Dessuten kan jo din venn være forhindret i å ta kontakt

med deg, pga. sykdom eller andre ting. Så ta kontakt

og rydd opp du:)...ikke gjør det vanskeligere enn det er -

gode venner vokser ikke på trær!

[snilen]

Kanskje dere har vokst ifra hverandre...

(må visst slutte med flere punktum etter en setning, for det er jo lett å tro at jeg skriver alle innleggene med flere punktum,.... uten at jeg skriver nicket mitt...)

;-)

hihi... da skriver du alle mine også!!!

[snilen]

Tror nok et slik vennskap tåler at du tar kontakt igjen,

ikke at det skal gå på annenhver gang, hvis du skjønner.

Dessuten kan jo din venn være forhindret i å ta kontakt

med deg, pga. sykdom eller andre ting. Så ta kontakt

og rydd opp du:)...ikke gjør det vanskeligere enn det er -

gode venner vokser ikke på trær!

helt enig! det kan såklart også være andre grunner. en ny kjæreste eller venn som ikke passer så godt sammen med deg, eller som aktiviserer vennen din slik at vennen ikke har tid eller overskudd til deg... eller at vennen har psykiske problemer.

ikke alle er like flinke til å ta initiativer, iallfall ikke når det blir lenge mellom hver gang, så ta kontakt du, finn på noe hyggelig, bak en kake ellernoe kanksje?

[Iznowgood]

hihi... da skriver du alle mine også!!!

..... :-)

[Gjest så såret...]

helt enig! det kan såklart også være andre grunner. en ny kjæreste eller venn som ikke passer så godt sammen med deg, eller som aktiviserer vennen din slik at vennen ikke har tid eller overskudd til deg... eller at vennen har psykiske problemer.

ikke alle er like flinke til å ta initiativer, iallfall ikke når det blir lenge mellom hver gang, så ta kontakt du, finn på noe hyggelig, bak en kake ellernoe kanksje?

Etter nesten et døgn med masse tanker, i tillegg å ha lest svarene deres..

Har jeg bestemt meg, jeg tar sjansen på en eller annen måte å kontakte min gode venn.

Iallefall gi oppmerksomhet som ikke kan missforståes over hvor mye vennskapet har betydd for meg.

Skal prøve å gjøre det på en måte som ikke skal virke som en desperat handling for å tviholde på et vennskap?

Tenker også at hvis et vennskap er så sterkt, følelser som på en måte blir "forbudt" sniker seg inn, da må man vel gi slipp på hverandre, for å kunne minnes et dypt vennskap som kun det og ikke noe annet..

Vet ikke helt, det er disse tankene som rører seg i..

[Ritva]

Etter nesten et døgn med masse tanker, i tillegg å ha lest svarene deres..

Har jeg bestemt meg, jeg tar sjansen på en eller annen måte å kontakte min gode venn.

Iallefall gi oppmerksomhet som ikke kan missforståes over hvor mye vennskapet har betydd for meg.

Skal prøve å gjøre det på en måte som ikke skal virke som en desperat handling for å tviholde på et vennskap?

Tenker også at hvis et vennskap er så sterkt, følelser som på en måte blir "forbudt" sniker seg inn, da må man vel gi slipp på hverandre, for å kunne minnes et dypt vennskap som kun det og ikke noe annet..

Vet ikke helt, det er disse tankene som rører seg i..

Jeg vet en ting..og det er at duselv er best tjent med for få klarhet i deres vennskapsforhold...uansett hvilke følelser som sniker seg inn...egentlig så er jo ingen

følelser forbudte sånn sett...men dere trenger nok begge å snakke om dette...og et dypt og rotfestet vennskap...det tåler det meste. Men kommunikasjon er et viktig nøkkelord her.

Kontakt vennen din og lykke til!

[Gjest jfgh]

Følte vennen at det ble "enveis"? Vet vennen i det hele tatt hva som er galt, eller har h*n bare en ubehagelig følelse i magen? Følte vennen seg levd på, kvalt? dominert?

[Gjest anonym off course]

Var dette en venn i RL, eller på nett?

Evt. herfra?

Har opplevd det samme skjønner du...

[Gjest Gosjamegdu]

Råder deg til å tro på vennskapet - at det skal vare ved. Du kan jo be om å få det bekreftet. Jeg har også en slik venn, og merker at jeg ofte blir tvilrådig: er hun fortsatt virkelig min venn. Så kommer hun tilbake, igjen og igjen, og jeg griner!! Men noe mere enn min sjelevenn og livsvenn blir hun nok aldri.. da må i så fall min verden forandres. Tror ikke hun vil ha en skilt mann - og en kan ikke akkurat gå rundt å håpe på å bli enkemann heller. Og hva hvis hun da sa: Ånei, da har du misforstått! Jeg har alltid bare villet være din venn osv. Men slike venner er gull verdt. I hvert fall har min venn vist seg å være en helt fantastisk trofast venn! Hun har lovet på flere måter ALDRI å svikte meg! Og ingenting av det jeg sier kommer videre - garantert. Men det fordrer jo også at jeg oppfører meg deretter. Det har ikke alltid vært like lett, for jeg har i perioder vært helt fortapt i henne. Hun er vakker, intelligent, velutdannet, vellykket, kvinnelig, kjempeflink, omsvermet, helt vidunderlig - og noe så fredelig og gjennom god å snakke med!! Har aldri kjent noe lignende for noe menneske. Synd jeg ikke traff henne før, for da skulle jeg klart å kapre henne gitt!!!

[Gjest så såret...]

Råder deg til å tro på vennskapet - at det skal vare ved. Du kan jo be om å få det bekreftet. Jeg har også en slik venn, og merker at jeg ofte blir tvilrådig: er hun fortsatt virkelig min venn. Så kommer hun tilbake, igjen og igjen, og jeg griner!! Men noe mere enn min sjelevenn og livsvenn blir hun nok aldri.. da må i så fall min verden forandres. Tror ikke hun vil ha en skilt mann - og en kan ikke akkurat gå rundt å håpe på å bli enkemann heller. Og hva hvis hun da sa: Ånei, da har du misforstått! Jeg har alltid bare villet være din venn osv. Men slike venner er gull verdt. I hvert fall har min venn vist seg å være en helt fantastisk trofast venn! Hun har lovet på flere måter ALDRI å svikte meg! Og ingenting av det jeg sier kommer videre - garantert. Men det fordrer jo også at jeg oppfører meg deretter. Det har ikke alltid vært like lett, for jeg har i perioder vært helt fortapt i henne. Hun er vakker, intelligent, velutdannet, vellykket, kvinnelig, kjempeflink, omsvermet, helt vidunderlig - og noe så fredelig og gjennom god å snakke med!! Har aldri kjent noe lignende for noe menneske. Synd jeg ikke traff henne før, for da skulle jeg klart å kapre henne gitt!!!

Kjenner igjen mye av det du skriver..tårene, veldig rart det der, skjønner ikke hvorfor, når vennen min kan gjøre meg så glad, få meg til å smile, sprudle, for i neste øyeblikk å være sønderknust av tårer og sorg (ikke av noe som blir sagt eller gjort,finner egentlig ikke ord for hvorfor)

Likeså at jeg tenker veldig veldig mye på denne vennen min.

Følelsene til denne spesielle vennen har jeg mange ganger ikke skjønt, hvordan man kan utvikle slike reaksjoner.

Forstår jeg rett om jeg antyder at du har fått noe mer for din venn enn kun vennskapsforhold, at det har utviklet seg til forelskelse eller kjærlighet?

Videre høres det ut som du har veldig lite tro på deg selv, i tillegg å være redd fordi om du er skilt?

Tar jeg feil når jeg antyder at du setter ord på ting du tror hun tenker, at det ikke er hun som sier det, men noe du selv tror?

Dette tror så absolutt du må få klarhet i. Og da skjønner du sikkert hvorfor?.

Høres ut som din venn er like god som min var. Er det ikke rart at slike finnes, man får så himmelsk god kontakt med, for så å miste

[Gjest Gosjamegdu]

Kjenner igjen mye av det du skriver..tårene, veldig rart det der, skjønner ikke hvorfor, når vennen min kan gjøre meg så glad, få meg til å smile, sprudle, for i neste øyeblikk å være sønderknust av tårer og sorg (ikke av noe som blir sagt eller gjort,finner egentlig ikke ord for hvorfor)

Likeså at jeg tenker veldig veldig mye på denne vennen min.

Følelsene til denne spesielle vennen har jeg mange ganger ikke skjønt, hvordan man kan utvikle slike reaksjoner.

Forstår jeg rett om jeg antyder at du har fått noe mer for din venn enn kun vennskapsforhold, at det har utviklet seg til forelskelse eller kjærlighet?

Videre høres det ut som du har veldig lite tro på deg selv, i tillegg å være redd fordi om du er skilt?

Tar jeg feil når jeg antyder at du setter ord på ting du tror hun tenker, at det ikke er hun som sier det, men noe du selv tror?

Dette tror så absolutt du må få klarhet i. Og da skjønner du sikkert hvorfor?.

Høres ut som din venn er like god som min var. Er det ikke rart at slike finnes, man får så himmelsk god kontakt med, for så å miste

Nei, å si at jeg er usikker på meg selv, vil nok være en betydelig overdrivelse:) Jeg har vært toppleder med nesten 400 mennesker i organisasjonen, men jeg har alltid vært et (litt for?) åpent menneske! Tror nok de aller fleste ville beskrevet meg som en trygg person. En som er trygg å betro seg til og stole hundre prosent på osv.

Jeg er enig i at man bør ha klarhet, så derfor spurte jeg enda en gang - og hun svarte meg på mail nå nettopp, så dette er ferskt:

"-om du kan stole på meg og om jeg fortsatt vil være din venn? ..skjønner egentlig ikke hvorfor du spør, for jeg har jo svart på det ganske mange ganger:) Klart det!! ..men du må ikke være så usikker!! Selv om jeg ikke svarer med en gang (sms), eller enser deg på x eller hvor det nå er, så har jeg ingen baktanker med det!! Husk at selv om jeg virker ganske rolig, så har jeg ofte mye å tenke på, og er egentlig ganske fraværende:)

Og jeg hadde ikke skrevet så mye til deg hvis du ikke betydde noe!! (jeg snakker med Lise eller Lene maks 2-3 ganger i måneden, og de er mine beste venner utenbys..)"

Hu ER ei busy dame!! Du spør om jeg er forelska! Jeg har fortalt henne akkurat hvor glad jeg er i henne, slik at hun ikke skal være i tvil. Jeg kan ikke si det sterkere enn jeg har gjort uten å "gå helt over streken"!! Og du ser jo hva hun skriver om venninnene sine - de er virkelig hennes beste venninner, (navnene selvsagt fabulert) selv om hun omgås masse venninner der vi bor:)

Så - du får få klarhet - kanskje du også har en VENN for livet. Jeg har også kjent vemodet du beskriver - utallige ganger. Det kjente jeg med en gang allerede etter første gangen vi møttes! Et kjempevemod seg innover meg! Det tror jeg også hun har ut fra hva hun har sagt. Men kanskje noe av denne smerten kan holde et vennskap levende på en helt annen måte enn ellers? Jeg bare spør! - Uansett - Hun er det aller beste som har hendt meg i livet!!

[Gjest så såret...]

Nei, å si at jeg er usikker på meg selv, vil nok være en betydelig overdrivelse:) Jeg har vært toppleder med nesten 400 mennesker i organisasjonen, men jeg har alltid vært et (litt for?) åpent menneske! Tror nok de aller fleste ville beskrevet meg som en trygg person. En som er trygg å betro seg til og stole hundre prosent på osv.

Jeg er enig i at man bør ha klarhet, så derfor spurte jeg enda en gang - og hun svarte meg på mail nå nettopp, så dette er ferskt:

"-om du kan stole på meg og om jeg fortsatt vil være din venn? ..skjønner egentlig ikke hvorfor du spør, for jeg har jo svart på det ganske mange ganger:) Klart det!! ..men du må ikke være så usikker!! Selv om jeg ikke svarer med en gang (sms), eller enser deg på x eller hvor det nå er, så har jeg ingen baktanker med det!! Husk at selv om jeg virker ganske rolig, så har jeg ofte mye å tenke på, og er egentlig ganske fraværende:)

Og jeg hadde ikke skrevet så mye til deg hvis du ikke betydde noe!! (jeg snakker med Lise eller Lene maks 2-3 ganger i måneden, og de er mine beste venner utenbys..)"

Hu ER ei busy dame!! Du spør om jeg er forelska! Jeg har fortalt henne akkurat hvor glad jeg er i henne, slik at hun ikke skal være i tvil. Jeg kan ikke si det sterkere enn jeg har gjort uten å "gå helt over streken"!! Og du ser jo hva hun skriver om venninnene sine - de er virkelig hennes beste venninner, (navnene selvsagt fabulert) selv om hun omgås masse venninner der vi bor:)

Så - du får få klarhet - kanskje du også har en VENN for livet. Jeg har også kjent vemodet du beskriver - utallige ganger. Det kjente jeg med en gang allerede etter første gangen vi møttes! Et kjempevemod seg innover meg! Det tror jeg også hun har ut fra hva hun har sagt. Men kanskje noe av denne smerten kan holde et vennskap levende på en helt annen måte enn ellers? Jeg bare spør! - Uansett - Hun er det aller beste som har hendt meg i livet!!

Takker for tilbakemeldingen. I.o.m at svaret ditt var så godt forklart og "dekkende", valgte jeg å ta det som "hjemmelekse" i noen dager. Har fremdeles ikke noe annet enn mine egne tanker å bidra med, da min gode venn fremdeles er "taus". Kan være mange årsaker til det, og i bestefall ingen alvorlige. Ut i fra svaret ditt, velger å tro det er meg "feilen" ligger hos. Ergo vil det si, jeg er nødt til å ta selvkritikk. Da jeg etter å ha tenk grundig igjennom, er litt for snar til å trekke konklusjoner som ikke er virkelige. I tillegg å bruke energi på å fokusere noe mer på det negative enn det positive. Denne gode vennen har vært og er spesiell for meg. Tar jeg ikke feil, tror jeg min gode venn, forblir det, så lenge jeg selv klarer å la være å kvele vennskapet. Har på denne "tause" tiden (som jeg tror er verdifull på sin måte) lært meg mye, ikke være så trangsynt og innsnevret i tankegangen. Dette med hvor hyppig kontakt: Har gjort meg noen tanker om det, og skjønner nå i ettertid, at feilen ligger hos meg. Normalt sett, som jeg føler jeg klarer å ta del i nå, ser jeg ingen hast med å oppsøke min gode venn ennå. Hardt å innrømme dette, men sanne ord.

[Gjest Gosjamegdu]

Takker for tilbakemeldingen. I.o.m at svaret ditt var så godt forklart og "dekkende", valgte jeg å ta det som "hjemmelekse" i noen dager. Har fremdeles ikke noe annet enn mine egne tanker å bidra med, da min gode venn fremdeles er "taus". Kan være mange årsaker til det, og i bestefall ingen alvorlige. Ut i fra svaret ditt, velger å tro det er meg "feilen" ligger hos. Ergo vil det si, jeg er nødt til å ta selvkritikk. Da jeg etter å ha tenk grundig igjennom, er litt for snar til å trekke konklusjoner som ikke er virkelige. I tillegg å bruke energi på å fokusere noe mer på det negative enn det positive. Denne gode vennen har vært og er spesiell for meg. Tar jeg ikke feil, tror jeg min gode venn, forblir det, så lenge jeg selv klarer å la være å kvele vennskapet. Har på denne "tause" tiden (som jeg tror er verdifull på sin måte) lært meg mye, ikke være så trangsynt og innsnevret i tankegangen. Dette med hvor hyppig kontakt: Har gjort meg noen tanker om det, og skjønner nå i ettertid, at feilen ligger hos meg. Normalt sett, som jeg føler jeg klarer å ta del i nå, ser jeg ingen hast med å oppsøke min gode venn ennå. Hardt å innrømme dette, men sanne ord.

Jeg syns dette høres kjempebra ut. Stol på at vennen din kommer tilbake! Og ikke mas (jfr. min venn: "..men du må ikke være så usikker!!") Fikk mail fra henne idag igjen. Forrige gang hadde jeg ikke sendt på en uke, og det ble det nesten litt uvant for henne.. Skriver fort og mye! Men det har jo gått litt i bølger, men tar jeg et historisk tilbakeblikk, ser jeg at aktiviteten for vårt vedkommende ikke har vært avtagende akkurat, men kommunikasjonen har også vært avklarende. Det er viktig i et vennskap å vite hvor du har den andre, og godt å ha en venn som er det hele tiden og uten å svikte. Godt er jo et svakt uttrykk, kunne gjerne brukt et sterkere! Tror at hvis du kan psyke deg opp på at vennskapet er der, så vil det faktisk også være der. Så kommer det sikkert et gyldent øyeblikk! Det har ihvertfall jeg hatt - gyldne øyeblikk med vennen min!