Er i en fortvilet situasjon

[Gjest qwerty2]

Jeg har det ikke så bra om dagen. Har nå vært sammen med min kjæreste i snart fem år. Vi har bodd sammen i halvannet og kjøpte nylig leilighet sammen som vi tar over ved nyttårsskiftet.

Vi har hatt et forhold som har gått mye opp og ned, mye på grunn av at vi er ganske forskjellige som personer, men samtidig også fordi vi reagerer ganske likt på måter å furte på når ting går oss i mot. Samtidig er det vi har sammen sterkt og vi har i det store og hele hatt et fint samliv sammen. Jeg er særdeles glad i henne, og jeg vet at hun er glad i meg også.

Jeg har stoppet opp mang en gang og tenkt igjennom om det er dette jeg virkelig vil, og det vet jeg at hun har gjort også. Ingen av oss har slikt sett vært helt klar på at "det er dette jeg/vi vil", samtidig så har vi som samboere og kjærester hatt det ganske bra i det store og hele med de opp og nedturer et fem år langt forhold normalt innehar. Man kan jo godt si at stormforelskelsen er over...

Hun er av typen som definitivt er engstelig for å ta "tunge" avgjørelser. Kjøp av bolig er en typisk sånn avgjørelse. Etter at vi fikk tilslag har hun forandret seg en del og trukket seg mer inn i seg selv. Det virker som at alvoret ved å ikke ha like store "retrettmuligheter" ut av forholdet når man kjøper bolig ift å leie har slått henne kraftig.

Jeg var nylig borte noen dager og da jeg kom hjem var hun svært "fjern". Da jeg konfronterte henne med dette kom det fram at hun var svært usikker på forholdet vårt og trengte litt tid for seg selv. Da jeg ytterligere presset på så innrømmet hun at hun hadde følelser for en annen som hadde kommet i det siste. Denne andre er en tidligere kjæreste fra hjemstedet henes hun var sammen med for ca 10 år siden i et par år og som jeg har vært fullstendig klar over at hun har hatt kontakt med som venner. Hun har spurt meg om dette var greit og jeg sa ja til det. Nå angrer jeg selvsagt som en hund på at jeg sa det var greit at de hadde kontakt med hverandre. Jeg er ganske sikker på at det aldri har vært noe mellom dem mens vi har vært sammen, det hadde jeg nok gjennomskuet, hun er ikke flink til å holde på følelsesmessige hemmeligheter.

Hun vil ikke gå fra meg (ennå), men hun trenger som sagt tid til å finne ut hva hun vil sier hun selv. Jeg ante fred og ingen fare omkring dette og er helt i villrede akkurat nå. Samtidig så prøver jeg så godt jeg kan å vise hvor glad jeg er i henne (noe som jeg kanskje ikke har klart godt nok tidligere) uten at jeg akkurat nå får så stor respons. Det sårer meg dypt at hun ikke gjengjelder dette selv om jeg skjønner det ettersom hun er en type som er langt mer tankefull og bekymringsfull enn meg selv.

Jeg skjønner ikke helt de egentlige grunnene til hvorfor hun gjør som hun gjør, jeg klarer ikke å skille mellom om det er pga meg, pga den mer "alvorlige" bosituasjonen eller en kombinasjon (som jo er mest sannsynlig) grunnet på generell usikkerhet.

Hun er en type som søker mot det trygge, og hun vil svært gjerne flytte tilbake til hjemstedet sitt om noen år, noe jeg ikke er særlig interessert i. Dette burde ikke by på problemer med hennes ex kjæreste og jeg er redd for at slike ting spiller inn her...

Skulle gjerne hatt noen gode råd og tips på hvordan jeg kan gjøre dette bra igjen, er virkelig engstelig for at forholdet vårt ryker, det har jeg aldri vært på samme måten før. Er villig til å strekke meg rimelig langt (uten at det blir patetisk) for å få dette til!

[på godt og vondt]

Uffameg..

Leit å havne i en slik situasjon. Jeg kan ikke gi deg et fasitsvar her, men det virker jo som om hun har fått "kalde føtter" mht å etablere seg.

Som du sier kan jo ex'n være med på å rosefarge det bekymringsløse livet hun levde på hjemplassen for 10 år siden.. Hun føler kanskje at hun nå er i ferd med å "gi slipp" på ungdom og frihet, men tør ikke helt kaste seg ut i ansvaret det er å leve i tosomhet.

Jeg synes du fortsatt må stille krav til henne og forholdet deres, ikke strekk dine egne grensere, da vil du bli såret, og hun vil kanskje miste respekten for deg etterhvert. Hvordan lever dere nå? har hun sin egen omgangskrets? Har hun et godt, sosialt liv/ kontakt med familien? Er det umulig for deg å flytte til hjemstedet hennes? Ellers kan det jo desverre tenkes at dere har "vokst fra hverandre" og at hun ikke har våget innrømme dette for seg selv eller deg før hun nå står foran en stor avgjørelse..

Uansett, lykke, lykke til, håper du finner ut av dette!