Hva er "normalt" i et forhold?

[Gjest Dagdrømmeren]

Da jeg var liten så var jeg mye alene, da dagdrømte jeg eller lekte med dukker mine egne små fantasier om voksen lykke og kjærlighet. Nå er jeg snart 20 år,og ikke fult så alene lengre. Har en kjæreste på 22. Jeg har vært borte i gutter før, men vil si at dette er mitt første seriøse forhold, det har vart i 1,5 år nå, noen ganger har vi det sukkersøtt andre ganger krangler vi og han sårer meg mer en han noen gang kommer til å forstå. Problemet mitt er at jeg ikke vet om forholdet vårt er "normalt", bra eller dårligt? Altså om jeg bare skal gi opp enda jeg er glad i han eller ikke. Jeg har møtt mye motgang i livet, og tåler en støyt, han gir lett opp, så i harde tider så føles det som om det kun er jeg som binder oss sammen.. Jeg ønsket alltid å oppleve den store kjæreligheten, han som var glad i meg uansett og ikke redd for å si det, han som var villig til å gjøre alt for meg og forgudet meg slik jeg var, sefølgelig ville vi være uenige, diskutere og krangle også, ellers ville det nesten blitt kjedeligt, men aldri snu ryggen til, eller såre hverandre. Kjærlighet er kjærlighet i gode og onde dager mente jeg. Og jeg føler det slik den dag i dag. Så er han kansje ikke drømme prinsen min, men jeg er glad i han. Finnes drømme prisen? Eller må jeg skjønne at barndomsfantasier nettop var fantasier og godta det nest beste? I hvliken grad opplever dere lykke med deres partner?

[molli]

Velkommen til de voksnes rekker. Sånn er det å bli voksen, forstår du. Kjærligheten er ikke slik den beskrives i dramatiske pocketbok-romaner.

Man såres, man kommer over det, man lever videre. Livet ER fullt av tilbakeslag og motgang. Selv ikke kjærligheten kan fikse det. MEN...det er de gode stundene man lever for. Er det ordentlig kjærlighet med i bildet, finner man ut av det igjen, og ordner opp. Den er grunnfjellet man står på gjennom livet, selv om man noen ganger mister den litt av syne. Men den er der, selv om det er vanskelig noen ganger.

Du er bare tyve år, og har vært sammen med samme gutten i halvannet år. Det er ikke mye livsgrunnlag. Om han er den rette for deg, kan bare du svare på. Men jeg tror egentlig ikke han er det, for da hadde du nemlig ikke trengt å spørre....

Når man møter Den Rette (for å si det med en klisjè), så VET man det. Man trenger ikke spørre....

[Gjest ikke undertegnet1]

Velkommen til de voksnes rekker. Sånn er det å bli voksen, forstår du. Kjærligheten er ikke slik den beskrives i dramatiske pocketbok-romaner.

Man såres, man kommer over det, man lever videre. Livet ER fullt av tilbakeslag og motgang. Selv ikke kjærligheten kan fikse det. MEN...det er de gode stundene man lever for. Er det ordentlig kjærlighet med i bildet, finner man ut av det igjen, og ordner opp. Den er grunnfjellet man står på gjennom livet, selv om man noen ganger mister den litt av syne. Men den er der, selv om det er vanskelig noen ganger.

Du er bare tyve år, og har vært sammen med samme gutten i halvannet år. Det er ikke mye livsgrunnlag. Om han er den rette for deg, kan bare du svare på. Men jeg tror egentlig ikke han er det, for da hadde du nemlig ikke trengt å spørre....

Når man møter Den Rette (for å si det med en klisjè), så VET man det. Man trenger ikke spørre....

Lurte på en liten sak... hvordan kan du si at du bare vet det? At han er den rette altså. Jeg ser mange sier det i et forhold, og ofte varer det også, men er det ikke da denne "romantiske ideen" om at bare en person er "den rette"?

[Gjest Ninnimor]

Velkommen til de voksnes rekker. Sånn er det å bli voksen, forstår du. Kjærligheten er ikke slik den beskrives i dramatiske pocketbok-romaner.

Man såres, man kommer over det, man lever videre. Livet ER fullt av tilbakeslag og motgang. Selv ikke kjærligheten kan fikse det. MEN...det er de gode stundene man lever for. Er det ordentlig kjærlighet med i bildet, finner man ut av det igjen, og ordner opp. Den er grunnfjellet man står på gjennom livet, selv om man noen ganger mister den litt av syne. Men den er der, selv om det er vanskelig noen ganger.

Du er bare tyve år, og har vært sammen med samme gutten i halvannet år. Det er ikke mye livsgrunnlag. Om han er den rette for deg, kan bare du svare på. Men jeg tror egentlig ikke han er det, for da hadde du nemlig ikke trengt å spørre....

Når man møter Den Rette (for å si det med en klisjè), så VET man det. Man trenger ikke spørre....

Man kan dessverre aldri vite om den man er sammen med er "den rette". Jeg trodde den forrige kjæresten min var "den rette", men der tok jeg feil.

[på godt og vondt]

Lurte på en liten sak... hvordan kan du si at du bare vet det? At han er den rette altså. Jeg ser mange sier det i et forhold, og ofte varer det også, men er det ikke da denne "romantiske ideen" om at bare en person er "den rette"?

For meg så var følelsen av at mannen min var "den rette" så sterk allerede etter et par dager, at jeg ofret hele mitt daglige liv på ham! Jeg var da 24, nå er jeg 27. Livet vårt sammen har på ingen måte vært romantisk, hadde det ikke vært for denne uforklarlige følelsen om at dette var min eneste store kjærlighet, så hadde jeg ALDRI I LIVET gått gjennom de tøffe årene vi har bak oss nå.. Har tidligere tenkt akkurat som du, levde i et forhold med en fin fyr som gav meg alt jeg ønsket (trodde jeg), men det var alltid en følelse av at jeg "tok til takke" med dette forholdet, fordi det sikkert ikke kunne bli bedre andre steder. Nå har jeg byttet ut overlege med villa i Bærum, med en tidligere stoffmisbruker på sosialtrygd, og vi ELSKER hverandre, og den følelsen er større enn allverdens ungpikedrømmer. Men det er ikke rosenrødt! Du finner nok ut av det etterhvert, hvis du trives med gutten din nå, ser jeg ingen grunn til at du skal rømme fra ham, men hvis det er noe som skurrer og gjør samlivet deres vanskelig, kan du jo gå fra ham i visshet om at det dukker opp en som er ment akkurat for deg også, en vakker dag!

[molli]

Man kan dessverre aldri vite om den man er sammen med er "den rette". Jeg trodde den forrige kjæresten min var "den rette", men der tok jeg feil.

"Den Rette" behøver ikke bety at det varer livet ut, gjør det vel? :-) Man kan møte mange "Den Rette", men noen ER bare riktigere enn andre. Men dersom man spør om "Er han den rette?" i en såpass tvilende tone, ja, da kan man ihvertfall si at han IKKE er det. Det mener jeg. Det er magefølelsen og instinktet som taler. Og det skal man alltid lytte til.

[itsonlyme]

Akkurat det har jeg også lurt på fra tid til annet de siste 20 månedene. Jeg er 28 år, og har heller aldri hatt en ordentlig kjæreste før jeg ble sammen med han som nå er samboeren min. Jeg ante ikke hva jeg gikk til, hadde ingen forutsetninger for å vite hva som var "riktig" eller "galt". Hele det første året var en sammenhengende berg-og-dalbane i usikkerhet og forsiktig lykke over at jeg faktisk hadde klart å bli kjæreste med noen. Det hører med til historien at min far var utro da jeg var 16, og at jeg nok av den grunn ikke har tort å stole på noen av hankjønn. Jeg ønsket meg så inderlig en kjæreste, men kjørte alltid på for fort hvis det var en sjans for at den jeg var forelsket i var interessert - og da stakk de jo av. Og det var nok underbevisst det jeg ønsket, for jeg visste hvordan jeg skulle takle kjærlighetssorg, men ikke lykke. Jeg har aldri hatt noe problem med å få oppmerksomhet fra menn, men det har bare blitt flørting av det. For noen år siden møtte jeg en fyr som jeg forelsket meg hodestups i, og da hadde jeg virkelig den følelsen om at han var "den rette", og jeg var sikker på at jeg skulle gifte meg med ham. Det resulterte i mitt livs verste kjærlighetssorg, for han var ikke interessert nok og dumpet meg ved å slutte å kontakte meg. Innså vel at jeg egentlig ikke kjente fyren. Da jeg så møtte samboeren min, følte jeg ikke det samme. Jeg følte interesse, at jeg likte ham - og at jeg faktisk torde å gå videre og bli kjæresten hans. Men jeg klarte ikke å tenke mer enn ei uke framover i tid før vi flyttet sammen for 1/2 år siden. Etter det begynte jeg å føle mer trygghet, og jeg vet helt sikkert at han aldri kommer til å være utro mot meg. Men den fantastiske følelsen av å ha funnet "den rette", den har jeg ikke i samme grad. Men jeg føler ikke at jeg har tatt feil heller. Vi mennesker har forskjellige behov, og for sterke følelser kan skremme noen av oss. Jeg brukte et år på å innse at kjæresten min har mange av de kvalitetene jeg trenger for å føle trygghet og nærhet til noen. Vi har nå fått et stabilt forhold som selvsagt går opp og ned, men som jeg nå klarer å se for meg kan vare lenge, lenge. Han kommer til å bli en kjempeflott far, og jeg gleder meg til at vi blir en ordentlig familie. Men jeg er kanskje fortsatt for usikker til å gifte meg noen gang... Jeg er av dem som ikke klarer å tro på noen livslangt forhold, det bunner nok i min bakgrunn. Men min mor sa noe lurt, som jeg har tatt til meg: Hvis man har det bedre sammen enn når man er alene, da er det vits i det. Dette ble langt, men jeg har tenkt så mye på dette, jeg også. Det jeg prøver å si, er vel at vi mennesker er forskjellige, med forskjellige behov. Min samboer gir meg trygghet, omsorg og nærhet, og det trenger jeg. Kjærligheten har mange fjes, og det er ikke sikkert at det vi tror vi vil ha er det vi trenger mest. Det er naturlig med en viss usikkerhet i et forhold, det vet jeg av både egen og andres erfaring. Det er ikke dermed sagt noe galt med forholdet.

[Gjest Stjernemor]

Velkommen til de voksnes rekker. Sånn er det å bli voksen, forstår du. Kjærligheten er ikke slik den beskrives i dramatiske pocketbok-romaner.

Man såres, man kommer over det, man lever videre. Livet ER fullt av tilbakeslag og motgang. Selv ikke kjærligheten kan fikse det. MEN...det er de gode stundene man lever for. Er det ordentlig kjærlighet med i bildet, finner man ut av det igjen, og ordner opp. Den er grunnfjellet man står på gjennom livet, selv om man noen ganger mister den litt av syne. Men den er der, selv om det er vanskelig noen ganger.

Du er bare tyve år, og har vært sammen med samme gutten i halvannet år. Det er ikke mye livsgrunnlag. Om han er den rette for deg, kan bare du svare på. Men jeg tror egentlig ikke han er det, for da hadde du nemlig ikke trengt å spørre....

Når man møter Den Rette (for å si det med en klisjè), så VET man det. Man trenger ikke spørre....

Å VITE at noen er den rette, kan like gjerne være forelskelse!

Mange er den rette i lang tid, før man så forandrer seg og glir fra hverandre.

En forandrer seg også som menneske hele livet igjennom, og en forandrer seg nødvendigvis ikke i takt med partnerern, så at den som var den rette som 20-åring er det som 40-åring og igjen som 60-åring, blir et rent sjansespill.

Det er bare å hoppe uti det med begge bena når det gjelder kjærlighet. Det er ikke godt å vite om den dukker opp en gang til!

Det kan jo feks også være bedre å ha det kjedelig, trygt og GODT livet igjennom med en fyr, enn å begynne med en kjempeforelskelse for så å ødelegge hverandre i årevis etterpå. Bare for å ta et eksempel.

INGEN er sikre på noengang å finne den rette, så ta det dere får folkens. Hvis det ikke er helt uspiselig da...