Andres dom etter samlivsbrudd...

[Gjest not today]

Hei. Beklager "lite luft" i innlegget, men linjeskift virker visst ikke her inne?... Jeg ble separert for vel ett år siden, og lurer på hva dere andre som har skilt dere har opplevd. Det er som om man er i et slags vakum etterpå. Familien har nesten ikke tatt kontakt, venner trekker seg tilbake, jeg har følt meg helt alene i verden. Den eneste som har hatt kontakt med meg jevnlig er ex'en, og det er fordi han vil fortelle hvor mye han misliker meg og krangle om barna. Min exmann mener fortsatt at det var JEG og MIN feil at ekteskapet vårt nå er over. Det selv om jeg i flere år hadde stått og prøvd å fortelle han at NÅ ORKER JEG IKKE MER AV DENNE OPPFØRSELEN!! Likevel kom det som jula på kjerringa når jeg endelig sa stopp og at jeg ville ut. BARE min feil. Jada jada. Leste en gang et glimrende sitat som jeg gjentar for meg selv hver gang dømmer meg nedenom og hjem fordi jeg valgte å gå fra han: Jeg valgte kanskje å ødelegge ekteskapet, men det var etter at ekteskapet ødela meg! Har nå ny kjæreste som selvsagt gjør livet mye lysere, ikke minst fordi jeg faktisk har noen som vil snakke med meg. Føler det enormt ubehagelig noen ganger å møte kjente som man bare merker ser litt ned på en pga. en nå er skilt. Men det er vel noe man må oppleve før man kan vite hvordan det er. Selv var jeg alltid av den oppfatning at det må vel kunne gå an å løse problemene og holde sammen pga. ungene? Men i dag vet jeg at det bare ikke er mulig - eller fornuftig - noen ganger! Men føler meg enormt alene i verden noen ganger...

[Gjest NærepåNærepå]

Må si jeg føler med deg!! Jeg tør ikke tenke på hva jeg selv ville møtt om jeg eller min fru hadde brutt, men tror kanskje det har vært nære på fra hennes side. Og det går på MIN oppførsel! Hvordan jeg er? Psykopat vel, sånn som mange hustruer sier etter at de er blitt skilt! Nei. Er nok ikke det, for akkurat det har jeg nokså store fagkunnskaper på. Men ting har blitt vanskelig å takle, og jeg har vært tålmodig med meg selv - 25 år er gått med i smerte og sorg. Gleder har det også vært, men veldig mye smerte.. Så det beste hadde vært om vi aldri giftet oss. Sorry. Men vi har jo unger. Prøver og prøver. Så har jeg truffet en på si! Nei, tuller, men jeg har fått en utrolig god venn, og hadde jeg ikke møtt henne..! Har aldri vært så glad i noe menneske, visste ikke at det gikk an å bygge vennskap på den måten. Hemmelig? Ja, på sett og vis, men likevel så fantastisk godt. Og jeg har god samvittighet - hun er bare VENN! Hvorfor? Avvisning.. Så dette handler om mestring av min hverdag. Her er det ingen misforståelser noen veier, veldig åpent, ingen tvil om at det KUN er vennskap. (Det har også gitt min venn noe - for jeg pøser på med ord som varmer!

Alternativet er som ditt: skilsmisse. Ikke noe problem for meg isolert sett. Verken på den ene eller andre måten!! Men tenker på gru på konsekvensene. Hele mitt vennenettverk så og si vil rakne, og ungene vil sannsynligvis avvise meg mer eller mindre. Verdt prisen? Tja? Fikk jeg velge, ville jeg valgt dette, men.. handlingslammelsen sitter helt ut i tæra!

Jeg forstår fordømmelsen. Slik er menneskenes hjerter, de forandrer seg aldeles intet gjennom alle dager (Sigrid Undset). Men det blir helt feil. For min egen del har jeg ikke problemer med å se folk i øya som er blitt skilt. En av mine nærmeste venner ble skilt, og jeg har meget god kontakt med ham og meget god kontakt med ekskona hans. De er begge mine venner!!

At folk dømmer og bedømmer er ikke noe nytt under solen, nei, men en svakt bob-bob-rettferdig dom kan man ikke felle uten inngående innsyn. Min gode venn har fått dette innsynet, på mails og ved samtaler. Det som er kommet på mail utgjør sikkert et par romaner (har ordtellingsprogram!) og hun tok seg meget god tid før hun ga sin støtte til meg, for å si det sånn. Hun ville ikke bli lurt!

Dette ble langt, men siden ingen hadde svart, syntes jeg du fortjente noen linjer. La deg ikke kue av de som dømmer deg og se folk i øya, vær glad! For det er ikke SIKKERT at de fordømmer, kanskje de bare er usikre. Hvis ikke du kommer fra ei lita trang bygd eller et veldig snevert miljø da! Lykke til!!

[Gjest Kamel]

Må si jeg føler med deg!! Jeg tør ikke tenke på hva jeg selv ville møtt om jeg eller min fru hadde brutt, men tror kanskje det har vært nære på fra hennes side. Og det går på MIN oppførsel! Hvordan jeg er? Psykopat vel, sånn som mange hustruer sier etter at de er blitt skilt! Nei. Er nok ikke det, for akkurat det har jeg nokså store fagkunnskaper på. Men ting har blitt vanskelig å takle, og jeg har vært tålmodig med meg selv - 25 år er gått med i smerte og sorg. Gleder har det også vært, men veldig mye smerte.. Så det beste hadde vært om vi aldri giftet oss. Sorry. Men vi har jo unger. Prøver og prøver. Så har jeg truffet en på si! Nei, tuller, men jeg har fått en utrolig god venn, og hadde jeg ikke møtt henne..! Har aldri vært så glad i noe menneske, visste ikke at det gikk an å bygge vennskap på den måten. Hemmelig? Ja, på sett og vis, men likevel så fantastisk godt. Og jeg har god samvittighet - hun er bare VENN! Hvorfor? Avvisning.. Så dette handler om mestring av min hverdag. Her er det ingen misforståelser noen veier, veldig åpent, ingen tvil om at det KUN er vennskap. (Det har også gitt min venn noe - for jeg pøser på med ord som varmer!

Alternativet er som ditt: skilsmisse. Ikke noe problem for meg isolert sett. Verken på den ene eller andre måten!! Men tenker på gru på konsekvensene. Hele mitt vennenettverk så og si vil rakne, og ungene vil sannsynligvis avvise meg mer eller mindre. Verdt prisen? Tja? Fikk jeg velge, ville jeg valgt dette, men.. handlingslammelsen sitter helt ut i tæra!

Jeg forstår fordømmelsen. Slik er menneskenes hjerter, de forandrer seg aldeles intet gjennom alle dager (Sigrid Undset). Men det blir helt feil. For min egen del har jeg ikke problemer med å se folk i øya som er blitt skilt. En av mine nærmeste venner ble skilt, og jeg har meget god kontakt med ham og meget god kontakt med ekskona hans. De er begge mine venner!!

At folk dømmer og bedømmer er ikke noe nytt under solen, nei, men en svakt bob-bob-rettferdig dom kan man ikke felle uten inngående innsyn. Min gode venn har fått dette innsynet, på mails og ved samtaler. Det som er kommet på mail utgjør sikkert et par romaner (har ordtellingsprogram!) og hun tok seg meget god tid før hun ga sin støtte til meg, for å si det sånn. Hun ville ikke bli lurt!

Dette ble langt, men siden ingen hadde svart, syntes jeg du fortjente noen linjer. La deg ikke kue av de som dømmer deg og se folk i øya, vær glad! For det er ikke SIKKERT at de fordømmer, kanskje de bare er usikre. Hvis ikke du kommer fra ei lita trang bygd eller et veldig snevert miljø da! Lykke til!!

Det er nok mange sider av dette med ekteskap og samliv.

Jeg har også slitt i mitt ekteskap. 26 år har jeg vært gift. Og i tilleg samboer i ett år før vi giftet oss.

Det blir mange år med samme mann. Men det har vært et tøfft liv.

Vi har vært gjennom familieterapi og nesten skillsmisse for to år siden, med en leilighet ved siden av for å få puste.

Mye slit og strev med tre flotte, nå voksne barn. Barna er min store stolthet og det aller viktigste for meg i livet mitt. Det vet jeg.

Jeg har tålt mye pga dem.

Jeg dømmer ingen som skiller seg. Det kunne vært meg. Jeg har venner som er skilt. Det er veldig vanlig å skille seg i dag.

Det jeg tenker mest på hvis jeg ble skilter: Vennene våre ville antageligvis følge med min mann. For i utgangspunktet var de hans venner.

Men i det daglige tror jeg de ville hilst og noen ville holdt kontakt med meg.

Det ville gjort mye med familien min. Du har vært tøff og valgt slik det har vært riktig for deg.

Husk:Mange ville egentlig gjort som deg, men de makter det ikke. Slik Nærepå skriver om. Jeg forstår han også.

Det går ikke ann å være dømmende når det gjelder skillsmisse. Det er like mange årsaker til skillsmisse som det er mennesker......

Lykke til videre i livet ditt....not today.

[Gjest takk skal dere ha!]

Det er nok mange sider av dette med ekteskap og samliv.

Jeg har også slitt i mitt ekteskap. 26 år har jeg vært gift. Og i tilleg samboer i ett år før vi giftet oss.

Det blir mange år med samme mann. Men det har vært et tøfft liv.

Vi har vært gjennom familieterapi og nesten skillsmisse for to år siden, med en leilighet ved siden av for å få puste.

Mye slit og strev med tre flotte, nå voksne barn. Barna er min store stolthet og det aller viktigste for meg i livet mitt. Det vet jeg.

Jeg har tålt mye pga dem.

Jeg dømmer ingen som skiller seg. Det kunne vært meg. Jeg har venner som er skilt. Det er veldig vanlig å skille seg i dag.

Det jeg tenker mest på hvis jeg ble skilter: Vennene våre ville antageligvis følge med min mann. For i utgangspunktet var de hans venner.

Men i det daglige tror jeg de ville hilst og noen ville holdt kontakt med meg.

Det ville gjort mye med familien min. Du har vært tøff og valgt slik det har vært riktig for deg.

Husk:Mange ville egentlig gjort som deg, men de makter det ikke. Slik Nærepå skriver om. Jeg forstår han også.

Det går ikke ann å være dømmende når det gjelder skillsmisse. Det er like mange årsaker til skillsmisse som det er mennesker......

Lykke til videre i livet ditt....not today.

Takk for utfyllende svar! Veldig interessant å få svar fra to som har vært gift så lenge som dere, føler virkelig respekt for de som klarer det. Det høres ut som om dere har gitt veldig mye for å kunne bli i forholdene deres, og det er kanskje det som gjør den store forskjellen i lengden: Hva skal man velge - inngå et slags kompromiss med seg selv og holde familien samlet, eller velge å gå og ta følgene.

Jeg har aldri angret på at jeg flyttet, men det er jammen vanskelig å leve med valget noen ganger!

Får bare håpe at ordtaket "what doesn't break you makes you stronger" gjelder meg. Føler det - som om det at jeg har kommet meg gjennom dette gjør meg utrolig sterk. Men redd for å være svak, og vise min nåværende kjæreste at jeg er redd og trist noen ganger...

Takk igjen for svar!