Slutt på samtaler..

[Gjest Drittlei@drittlei]

Samboeren min snakker ikke lenger til meg.Han svarer når jeg snakker til han, men han tar jo ikke initiativ til noen samtale selv.Vi har vært sammen i 13 år... Jeg lengter etter å føre en samtale med han som er mer enn Ja, nei, vet ikke , ok , greit.....

[Gjest lis@bet]

Men.. kan dette skyldes at du overkjører ham i samtaler?

Kan det skyldes at han er deprimert?

Det er umulig å si noe utifra det lille du beskriver. Har han alltid vært ordknapp eller er han radikalt forandret? Når skjedde dette, og hvorfor, tror du?

[Gjest Drittlei@drittlei]

Men.. kan dette skyldes at du overkjører ham i samtaler?

Kan det skyldes at han er deprimert?

Det er umulig å si noe utifra det lille du beskriver. Har han alltid vært ordknapp eller er han radikalt forandret? Når skjedde dette, og hvorfor, tror du?

Han er ordknapp fra før, men nå er det håpløst..

Han jobber mye, vi har hjem og barn.Men han er llike tauso m han har mye eller lite å gjøre. Har lyst å stikke en høygaffel i ræ*''¨¨'¨¨\ på han for å få en reaksjon. Han virker llikegyldig.....

[Gjest lis@bet]

Han er ordknapp fra før, men nå er det håpløst..

Han jobber mye, vi har hjem og barn.Men han er llike tauso m han har mye eller lite å gjøre. Har lyst å stikke en høygaffel i ræ*''¨¨'¨¨\ på han for å få en reaksjon. Han virker llikegyldig.....

Kanskje han er likegyldig.Men hvorfor er han blitt likegyldig tror du?

[Gjest Drittlei@drittlei]

Kanskje han er likegyldig.Men hvorfor er han blitt likegyldig tror du?

Jeg vet rett og slett ikke ? Vi har mye tid sammen, ofte barnevakt,han reiser mye med jobben, har sosialt liv, trives med jobben, jeg tar meg av alt med barna..

[Gjest lis@bet]

Jeg vet rett og slett ikke ? Vi har mye tid sammen, ofte barnevakt,han reiser mye med jobben, har sosialt liv, trives med jobben, jeg tar meg av alt med barna..

Er du bitter på ham for noe, synes du han tar for lite ansvar for familien? Barna? Huset? Forholdet?

[Gjest Drittlei@drittlei]

Er du bitter på ham for noe, synes du han tar for lite ansvar for familien? Barna? Huset? Forholdet?

Neida, jeg trives hjemme med barna og han trives med den jobben han har.Jeg har bestemt meg for å kjøre samme løp. Skal bare svare når han spør meg om noe, ikke ta initiativ til noen samtale. Det blir nok temmelig stille her i huset da ja

[Gjest lis@bet]

Neida, jeg trives hjemme med barna og han trives med den jobben han har.Jeg har bestemt meg for å kjøre samme løp. Skal bare svare når han spør meg om noe, ikke ta initiativ til noen samtale. Det blir nok temmelig stille her i huset da ja

Ja, det hørtes jo modent ut..

Har du prøvd å spørre ham, uten anklaging i stemmen, om det er noe som plager han om dagen? Si du er bekymret, for det ser ikke ut som han har det så bra. På den måten avvæpner du deg selv og han får "skyldfølelse" for å være ordknapp mot deg..

[Gjest kvinnesak]

Er du bitter på ham for noe, synes du han tar for lite ansvar for familien? Barna? Huset? Forholdet?

Det virker på meg som om du forsøker å gi denne drittlei-personen skylda for mannens taushet.

Hvorfor kan ikke kvinner støtte sine medsøstre fremfor å påføre hverandre skyldfølelse for noe som MANNNEN gjør?

Mannen til drittlei@drittlei er en drittsekk, det er det han er. Han gidder ikke å snakke med henne, han tar henne som en selvfølge og ser på henne som et møbel som ikke trenger noe.

Jeg vil anbefale henne å bruke den høygaffelen!!!

[Gjest lis@bet]

Det virker på meg som om du forsøker å gi denne drittlei-personen skylda for mannens taushet.

Hvorfor kan ikke kvinner støtte sine medsøstre fremfor å påføre hverandre skyldfølelse for noe som MANNNEN gjør?

Mannen til drittlei@drittlei er en drittsekk, det er det han er. Han gidder ikke å snakke med henne, han tar henne som en selvfølge og ser på henne som et møbel som ikke trenger noe.

Jeg vil anbefale henne å bruke den høygaffelen!!!

Jeg anklager ikke noen for noe. Men det er hun som skriver innlegget, og kan naturlig nok ikke forklare hva mannen føler/gjør, for det er jo det hun spør om...

Så da stiller jeg spørsmål som går på henne.

Hvorfor i all verden skal kvinner alltid støtte kvinner? Vi kan være like dritale som menn!! Og det er ikke alltid at innsenderen her på DOL har "retten" på sin side.

Hun skriver at hun har tenkt å innføre en ny taktikk - å være like taus som han er. Slikt gjorde vi i barneskolen...

[Gjest kvinnesak]

Jeg anklager ikke noen for noe. Men det er hun som skriver innlegget, og kan naturlig nok ikke forklare hva mannen føler/gjør, for det er jo det hun spør om...

Så da stiller jeg spørsmål som går på henne.

Hvorfor i all verden skal kvinner alltid støtte kvinner? Vi kan være like dritale som menn!! Og det er ikke alltid at innsenderen her på DOL har "retten" på sin side.

Hun skriver at hun har tenkt å innføre en ny taktikk - å være like taus som han er. Slikt gjorde vi i barneskolen...

Det er på tide at vi begynner å oppføre oss like bedritent som mange menn gjør. Hvorfor i helv... skal vi forstå de ihjel og alltid lete i oss selv etter årsaker til ting de sier og gjør??????

Jeg støtter henne fullt med hensyn til mottaktikken. Det er da for faen ikke bare hun som har ansvaret for å holde forholdet varmt?

[Gjest lis@bet]

Det er på tide at vi begynner å oppføre oss like bedritent som mange menn gjør. Hvorfor i helv... skal vi forstå de ihjel og alltid lete i oss selv etter årsaker til ting de sier og gjør??????

Jeg støtter henne fullt med hensyn til mottaktikken. Det er da for faen ikke bare hun som har ansvaret for å holde forholdet varmt?

Hvordan vet du at mannen er en drittsekk?

Fordi _du_ bare har opplevd drittsekker, ergo er alle menn av samme ulla?

Det er noe som heter retorikk. Jeg anklager ikke, jeg stiller spørsmål for at hun kanskje skal kunne tenke gjennom ting på en annen måte. Ikke fordi jeg nødvendigvis lurer så fryktelig på det jeg spør om.

Og du trenger ikke "helvete" og "faen" til meg.. Får ikke inntrykk av at du skriver i særlig hyggelig tonefall. Jeg har vel ikke gjort deg noe.

[Gjest skøyer'n]

Neida, jeg trives hjemme med barna og han trives med den jobben han har.Jeg har bestemt meg for å kjøre samme løp. Skal bare svare når han spør meg om noe, ikke ta initiativ til noen samtale. Det blir nok temmelig stille her i huset da ja

Har du lest boka "Menn fra Mars og kvinner fra Venus"? Der beskriver John Grey det han kaller at menn går inn i hulen sin og trenger litt tid for seg selv. Dersom da kvinnen blir utrygg/urolig eller veldig omsorgsfull og bekymret, er resultatet at han trekker seg e n d a lenger inn i hulen og alt blir enda verre. Lar hun ham derimot i fred, kommer han ut igjen når han er ferdig med å tenke. Jeg kjenner igjen mye av akkurat det der, og tror jeg vil anbefale deg å la ham være litt i fred, kanskje spørre om han trenger å få være litt i fred akkurat nå - og så se om det hjelper. Anbefaler også boka, da, om menn fra Mars. Om jeg som kvinne ikke uten videre kjente igjen meg selv, fikk jeg mang en aha-opplevelse om menn fra den!

Lykke til - for jeg skjønner godt hva du mener du vil gjøre med den høygaffelen!

[mrxx]

Det er på tide at vi begynner å oppføre oss like bedritent som mange menn gjør. Hvorfor i helv... skal vi forstå de ihjel og alltid lete i oss selv etter årsaker til ting de sier og gjør??????

Jeg støtter henne fullt med hensyn til mottaktikken. Det er da for faen ikke bare hun som har ansvaret for å holde forholdet varmt?

Snakker om å se ting ensidig....*lol*.....jaja jeg fikk meg da en liten latter i dag også.

[Gjest dicho y hecho]

Du store all verden som jeg kjenner meg igjen i det du skriver. Jeg er i likhet med din mann en svært ordknapp person i forhold til kona. Det merkelige er at jeg i andre sammenhenger ikke opplever at ting låser seg. Sammen med venne kan jeg prate lett og ubesværet hele kvelden.

Jeg tar ikke mange initiativ til samtaler og det har blitt værre med tiden. Vi er inne i noe jeg tror er en ond sirkel. Jeg har nå bestemt meg for at jeg vil ta tak i dette problemet, for jeg er minst like plaget av det som kona. Jeg opplever at vårt problem startet med at vi kommuniserte dårlig. Det har vi alltid gjort, men i begynnelsen gikk det lettere. Den onde sirklen vår består i at vi reagerer helt forskjellig på stress. Når kona opplever stress, så får hun et behov for å prate om det. Når jeg opplever stress, f.eks. på jobben, så er det siste jeg ønsker å sette meg ned med kona og prate om det! Jeg skyver det bort og tar heller diskusjonen med meg selv . Jeg føler at jeg i enormt mye større grad enn kona bruker tid på å gruble og resonere over ting. Der kona prater som terapi for seg selv, går jeg i meg selv og leter etter løsninger.

Det som skjer er at kona blir frustrert fordi jeg ikke deltar i hennes problemer, men faktum er at jeg opplever det ubehagelig å prate så mye om problemer når hun ikke viser mer interresse for å gjøre noe med det. Hun vil bare prate og det er tydligvis nok for henne. Hennes frustrasjon over min manglende tilstedeværelse fører til at hun bare prater mer om problemene sine. Jeg derimot blir gal av det og trekker meg unna. Jeg deltar ikke i hennes "samtaler" og etterhvert så har det brent seg inn at det ikke er særlig hyggelig og lystbetont å prate med henne. Derfor tar jeg færre og færre initiativ til å snakke med henne om noe som helst. Jeg lukkes inne i min egen verden og åpner den ikke for henne heller. Det er svært sjelden at jeg involverer henne i noe som helst av det som skjer meg på jobben min. Dette er en greie som har utviklet seg i gal retning over mange år. Nå føler jeg at vi har kommet omtrent dit du og din mann er nå.

Mitt råd er at du tenker igjennom om dere er inne i en slik destruktiv kommunikasjonsbakevje. Kanskje er din problemfiksering grunnen til at han holder deg på avstand. I så fall er det positivt, for da vil du være i en posisjon der du alene kan begynne å arbeide med problemet. Tenk igjennom hva dere prater om. Hvis det er mye negativt, så finn deg heller en venninde som gjerne vil høre på. Forsøk bevisst å dreie samtalene over på en mer positiv bølgelengde. Unngå for en hver pris å bruke ham som psykologen din. Han vil antageligvis trives så dårlig med det at han blir taus og trekker seg unna. Og ikke forvent at dette vil endre seg over natta. For vår del har vi brukt år på å komme dit vi er. Det vil ta tid å omprogrammere dere også.

[angelica2]

Neida, jeg trives hjemme med barna og han trives med den jobben han har.Jeg har bestemt meg for å kjøre samme løp. Skal bare svare når han spør meg om noe, ikke ta initiativ til noen samtale. Det blir nok temmelig stille her i huset da ja

Hei,

Jeg synes svaret til dicho y hecho var en tankevekker. Du skriver at han er ordknapp og stille, - hvis DU virkelig ønsker å gjøre noe med det, er det viktig å gå i seg elv først. Lis@bet stiller også gode spørsmål som du gjør lurt i å tenke gjennom...

Vi som leser ditt innlegg, vet jo svært lite om både deg og han, og ingen her mer å virke '"fordømmende" på noen måte.

Dersom en ønsker en endring i livet sitt - er det lurt å begynne med seg selv først, og se om det er noe som kan gjøres fra din side for å gjøre ting lettere, både for han og deg...

Jeg forstår godt det må være både slitsomt og vondt å ikke kunne snakke sammen med mannen man bor sammen med. Slikt skal det ikke være, og det bør du heller ikke finne deg i.

Du bør forberede deg på en samtale med han hvor du istedet for å angripe, - legger frem saken med et åpent sinn og hvor du forteller han at du er lei deg og synes det er vondt at dere ikke kan snakke sammen. Spør om det er noe på jobben eller andre ting som plager han. Den samtalen bør jo tas når dere begge har TID, dvs. kanskje ikke etter barna er i seng og begge er slitne, - men prøv å få barnevakt og ta dere en middag ute hvor du kan begynne samtalen. Overrask han med å ha bestilt bord ute og barnevakt fikset...

- Et lite avslutningsspørsmål, pleier dere (eller du) å gjøre noe for å glede den andre?

Lykke til!

[Gjest Håkki]

Ja, det hørtes jo modent ut..

Har du prøvd å spørre ham, uten anklaging i stemmen, om det er noe som plager han om dagen? Si du er bekymret, for det ser ikke ut som han har det så bra. På den måten avvæpner du deg selv og han får "skyldfølelse" for å være ordknapp mot deg..

Det er en dårlig ide, om han er som meg (gift mann), vil han sannsynligvis bare trekke seg inn i seg selv. I alle fall om du spør på et dårlig tidspunkt.

Jeg kjente meg veldig igjen i dicho y hecho sin beskrivelse. Om jeg har stressa/dårlige perioder på jobb, hjelper det absolutt ikke å diskutere dette med kona.

Og når kona vil diskutere sine problemer, oppleves det veldig fort som mas, klaging og syting, og at hun prøver å legge skylda på meg. Jeg må understreke _oppleves_.

Så hva er løsningen? Jeg vet ikke. Noen momenter er å snakke sammen når _begge_ har tid og overskudd. Som noen andre skrev, bør kona diskutere problemer med med venninner. Hun bør selvsagt fortelle mannen om problemene, og også føre løsningsorienterte diskusjoner, men de lange tiradene med ting som mannen ikke kan gjøre noe med, kan hun spare til andre.

Nå er sikkert ikke jeg den rette til å gi råd, i følge kona har vi (i alle fall av og til) store kommunikasjonsproblemer i ekteskapet. Og de skyldes at jeg ikke hører etter når hun snakker. Men jeg klarer/orker rett og slett ikke å følge med hele tiden.

[Gjest Drittlei@drittlei]

Du store all verden som jeg kjenner meg igjen i det du skriver. Jeg er i likhet med din mann en svært ordknapp person i forhold til kona. Det merkelige er at jeg i andre sammenhenger ikke opplever at ting låser seg. Sammen med venne kan jeg prate lett og ubesværet hele kvelden.

Jeg tar ikke mange initiativ til samtaler og det har blitt værre med tiden. Vi er inne i noe jeg tror er en ond sirkel. Jeg har nå bestemt meg for at jeg vil ta tak i dette problemet, for jeg er minst like plaget av det som kona. Jeg opplever at vårt problem startet med at vi kommuniserte dårlig. Det har vi alltid gjort, men i begynnelsen gikk det lettere. Den onde sirklen vår består i at vi reagerer helt forskjellig på stress. Når kona opplever stress, så får hun et behov for å prate om det. Når jeg opplever stress, f.eks. på jobben, så er det siste jeg ønsker å sette meg ned med kona og prate om det! Jeg skyver det bort og tar heller diskusjonen med meg selv . Jeg føler at jeg i enormt mye større grad enn kona bruker tid på å gruble og resonere over ting. Der kona prater som terapi for seg selv, går jeg i meg selv og leter etter løsninger.

Det som skjer er at kona blir frustrert fordi jeg ikke deltar i hennes problemer, men faktum er at jeg opplever det ubehagelig å prate så mye om problemer når hun ikke viser mer interresse for å gjøre noe med det. Hun vil bare prate og det er tydligvis nok for henne. Hennes frustrasjon over min manglende tilstedeværelse fører til at hun bare prater mer om problemene sine. Jeg derimot blir gal av det og trekker meg unna. Jeg deltar ikke i hennes "samtaler" og etterhvert så har det brent seg inn at det ikke er særlig hyggelig og lystbetont å prate med henne. Derfor tar jeg færre og færre initiativ til å snakke med henne om noe som helst. Jeg lukkes inne i min egen verden og åpner den ikke for henne heller. Det er svært sjelden at jeg involverer henne i noe som helst av det som skjer meg på jobben min. Dette er en greie som har utviklet seg i gal retning over mange år. Nå føler jeg at vi har kommet omtrent dit du og din mann er nå.

Mitt råd er at du tenker igjennom om dere er inne i en slik destruktiv kommunikasjonsbakevje. Kanskje er din problemfiksering grunnen til at han holder deg på avstand. I så fall er det positivt, for da vil du være i en posisjon der du alene kan begynne å arbeide med problemet. Tenk igjennom hva dere prater om. Hvis det er mye negativt, så finn deg heller en venninde som gjerne vil høre på. Forsøk bevisst å dreie samtalene over på en mer positiv bølgelengde. Unngå for en hver pris å bruke ham som psykologen din. Han vil antageligvis trives så dårlig med det at han blir taus og trekker seg unna. Og ikke forvent at dette vil endre seg over natta. For vår del har vi brukt år på å komme dit vi er. Det vil ta tid å omprogrammere dere også.

Takk for langt og flott svar. Det er mye i det du sier som stemmer med oss.

[Gjest Descartes]

Det er på tide at vi begynner å oppføre oss like bedritent som mange menn gjør. Hvorfor i helv... skal vi forstå de ihjel og alltid lete i oss selv etter årsaker til ting de sier og gjør??????

Jeg støtter henne fullt med hensyn til mottaktikken. Det er da for faen ikke bare hun som har ansvaret for å holde forholdet varmt?

Du, vær så snill.. Jeg er mann, aktiv forkjemper for likestilling, men slett ingen tilhenger av "ninjafeminisme". Like lite som man ut i fra innleggene over kan si at hun har skylda, kan man si det samme om han. Tenk litt strategi, er du grei.

[Gjest lis@bet]

Det er en dårlig ide, om han er som meg (gift mann), vil han sannsynligvis bare trekke seg inn i seg selv. I alle fall om du spør på et dårlig tidspunkt.

Jeg kjente meg veldig igjen i dicho y hecho sin beskrivelse. Om jeg har stressa/dårlige perioder på jobb, hjelper det absolutt ikke å diskutere dette med kona.

Og når kona vil diskutere sine problemer, oppleves det veldig fort som mas, klaging og syting, og at hun prøver å legge skylda på meg. Jeg må understreke _oppleves_.

Så hva er løsningen? Jeg vet ikke. Noen momenter er å snakke sammen når _begge_ har tid og overskudd. Som noen andre skrev, bør kona diskutere problemer med med venninner. Hun bør selvsagt fortelle mannen om problemene, og også føre løsningsorienterte diskusjoner, men de lange tiradene med ting som mannen ikke kan gjøre noe med, kan hun spare til andre.

Nå er sikkert ikke jeg den rette til å gi råd, i følge kona har vi (i alle fall av og til) store kommunikasjonsproblemer i ekteskapet. Og de skyldes at jeg ikke hører etter når hun snakker. Men jeg klarer/orker rett og slett ikke å følge med hele tiden.

Gjelder ikke alle det, min samboer er ikke slik.