Å sette strek??

[Gjest Sluttstreken]

Er det noen her inne som har tanker om det å sette strek for behandlingene?

Vi har nå avsluttet vårt 6. ICSI-forsøk med negativt resultat. Kroppen, psyken, forholdet og økonomien SKRIKER etter å avslutte, men det er så fryktelig vanskelig å sette endelig strek... Hva hvis forsøk nummer 7 hadde resultert i en baby...

Egentlig er det ikke så mye som er "galt" med oss heller, bare litt nedsatt sædkvalitet. Ved første forsøk ble vi fortalt at vi var "drømmeparet" å behandle, og at dette ville gå så greit som ingenting. Og ALT har gått veldig fint, helt til egget skal feste seg, noe det da ikke gjør. Kanskje det er noe uforklarlig galt i tillegg...

Sjansene for å lykkes ved naturmetoden er ikke borte de heller - på papiret. _Vet_ med meg selv at jeg kommer til å telle dager og være ekstra interessert i kos rundt eggløsningstidspunktet.

Hvordan skal man akseptere at "det ble ikke noe barn på oss" og leve livet videre? (Grunnet årsaker jeg ikke ønsker å komme inn på her, vil vi ikke bli godkjent som adoptivforeldre).

[ninni0]

Sender mange klemmer!

Det er nok ikke lett å finne ut at "i dag" skal vi sette strek.

Men som du skriver at både psyke, kropp, forhold og økonomi skriker etter å slutte. Da er det nok best å slutte også. Når man går gjennom forsøk etter forsøk er jo kropp, psyke forhold og økonomi noen av de viktigste medspillerne. Er ikke disse lenger med på laget da er det for tøfft å presse seg.

Jeg vet ikke helt hva jeg skal si, ettersom det ordnet seg for oss til slutt.

Kanskje dere må "leke litt" med tanken en periode fremover. Tenke at dere har sluttet med forsøk og se at faktisk kan dere likevel ha det fint.

Prøv å finne gleden med andres barn - noen dere er i familie med eller for den saks skyld naboens barn.

Det kan være tøfft - men som du sier selv så er det en liten sjanse for at det kan gå til å bli gravid etter naturmetoden.

Uansett om kropp, psyke, forhold og økonomi hadde blomstret, så er det godt å ta pause etter 6 forsøk.

Livet kan føles urettferdig. Tenk om dere visste resultatet av forsøk 7....

Kanskje dere kan avse et par hundringser i måneden og sette inn på en eventuell reserve konto i noen måneder/år. Vet ikke hvor gammel du er, men det finnes nok sjanser til å starte opp med ny giv - men det som kan være vanskelig å trylle frem er pengene.

Ønsker dere alt det beste!

[Gjest medsøster]

Høres veldig fornuftig ut å avslutte etter 6 forsøk. Etter en tid vil dere kanskje oppdaget at livet tross alt dreier seg om annet enn eggløsning og barneønske.

Forsøk å finne positive ting rundt dere å fokusere på, tenk på hva dere har, ikke hva dere kunne hatt.

Kroppen blir jo også sliten av all den hormonbehandlingen som den utsettes for.

Lykke til videre.

[x-woman]

Sender mange klemmer!

Det er nok ikke lett å finne ut at "i dag" skal vi sette strek.

Men som du skriver at både psyke, kropp, forhold og økonomi skriker etter å slutte. Da er det nok best å slutte også. Når man går gjennom forsøk etter forsøk er jo kropp, psyke forhold og økonomi noen av de viktigste medspillerne. Er ikke disse lenger med på laget da er det for tøfft å presse seg.

Jeg vet ikke helt hva jeg skal si, ettersom det ordnet seg for oss til slutt.

Kanskje dere må "leke litt" med tanken en periode fremover. Tenke at dere har sluttet med forsøk og se at faktisk kan dere likevel ha det fint.

Prøv å finne gleden med andres barn - noen dere er i familie med eller for den saks skyld naboens barn.

Det kan være tøfft - men som du sier selv så er det en liten sjanse for at det kan gå til å bli gravid etter naturmetoden.

Uansett om kropp, psyke, forhold og økonomi hadde blomstret, så er det godt å ta pause etter 6 forsøk.

Livet kan føles urettferdig. Tenk om dere visste resultatet av forsøk 7....

Kanskje dere kan avse et par hundringser i måneden og sette inn på en eventuell reserve konto i noen måneder/år. Vet ikke hvor gammel du er, men det finnes nok sjanser til å starte opp med ny giv - men det som kan være vanskelig å trylle frem er pengene.

Ønsker dere alt det beste!

Hei har bare lyst å sende en klem!

Har bare vært gjennom to forsøk og ikke 6 som dere har, men jeg kan skjønne at det tar på.

Etter det du sier så tror jeg det er lurt å sette strek for en stund. Livet dreier sej tross alt om mere. Jeg har to onkler og tanter som er barnløse og de har funnet andre interesser i livet og trives godt med det.

Det kan jo hende at dere klarer å bli gravid på naur-metoden, hvem vet?

Ønsker dere lykke til uansett hva dere velger.

Kanskje lysten kommer tilbake om noen år???? Sikkert lurt å ha spart litt på siden i tilfelle.....

[Maja74]

Jeg forstår veldig godt hvor du kommer fra.

Har selv hatt barneønske i 10 år, og har i løpet av denne tiden blitt spontant gavid 3 ganger som har endt i spontanaborter.

Har vært igjennom 3 ferske ICSI forsøk og 2 fryseforsøk som ble til 3 graviditerer som igjen endte i spontanaborter.

Vårt problem er også nedsatt sædkvalitet, og det skulle tilsynelatende ikke være noe i veien for at dette ikke skulle gå bra, men......

Har også vært igjennom masse tester av immunforsvar hos meg, blodoverføring, kromosomtester, you name it...

I sommer ble det bare nok for oss. Det er jo et slit uten like, fysisk, psykisk og økonomisk.

Vi har rett og slett hoppet over til plan B: Donorinseminsjon. Fysisk blir det mindre anstrengende for meg og forhåpentlig er sjangsen større for at vi kan få et barn !!!! Det er jo tross alt det som er det viktigste for oss.

Tanken på en slik behandling virket avskrekkende da vi begynte med assistert befruktning, men etter å ha opplevd alt vi har gjort er det en befrielse om dette virkelig kan fungere.

Sitter nå i venteperioden på mitt 3 donorforsøk og håper, håper og håper litt til.

Jeg forstår veldig godt hvordan det er å få velmenende forslag tredd nedover hodet, men situasjonene vår virker jo ganske like. Og siden adopsjon ikke er aktuelt så er donorinseminasjon kanskje noe å tenke over ?

Vil for all del ikke tråkke på noen tær, men håper du tar dette for hva det er fra en som har valgt dette alternativet.

Klem og lykkeønskninger fra

[Gjest Sluttstreken]

Jeg forstår veldig godt hvor du kommer fra.

Har selv hatt barneønske i 10 år, og har i løpet av denne tiden blitt spontant gavid 3 ganger som har endt i spontanaborter.

Har vært igjennom 3 ferske ICSI forsøk og 2 fryseforsøk som ble til 3 graviditerer som igjen endte i spontanaborter.

Vårt problem er også nedsatt sædkvalitet, og det skulle tilsynelatende ikke være noe i veien for at dette ikke skulle gå bra, men......

Har også vært igjennom masse tester av immunforsvar hos meg, blodoverføring, kromosomtester, you name it...

I sommer ble det bare nok for oss. Det er jo et slit uten like, fysisk, psykisk og økonomisk.

Vi har rett og slett hoppet over til plan B: Donorinseminsjon. Fysisk blir det mindre anstrengende for meg og forhåpentlig er sjangsen større for at vi kan få et barn !!!! Det er jo tross alt det som er det viktigste for oss.

Tanken på en slik behandling virket avskrekkende da vi begynte med assistert befruktning, men etter å ha opplevd alt vi har gjort er det en befrielse om dette virkelig kan fungere.

Sitter nå i venteperioden på mitt 3 donorforsøk og håper, håper og håper litt til.

Jeg forstår veldig godt hvordan det er å få velmenende forslag tredd nedover hodet, men situasjonene vår virker jo ganske like. Og siden adopsjon ikke er aktuelt så er donorinseminasjon kanskje noe å tenke over ?

Vil for all del ikke tråkke på noen tær, men håper du tar dette for hva det er fra en som har valgt dette alternativet.

Klem og lykkeønskninger fra

Jeg visste ikke at man _fikk lov til_ donorinseminasjon i Norge hvis mannen hadde levende sædceller, jeg... Hvis det er lov, kan det jo være en mulighet for oss - etter at vi har tatt en laaang pause.

Nå først må vi finne ut hvordan livet uten barn vil bli, og etter det se om vi er "desperate" nok til å gå i gang med nok en runde. Så forresten en på SnartGravid som hadde hatt 11 forsøk...

[Meg selv]

Jeg levde i mange år med eggløsningssex og mange forsøk, både uten og med hormoner. Mitt liv var satt "på vent", for "jeg skulle jo snart ha svangerskapspermisjon ..." Det tok knekken på forholdet vårt. Ikke gå i samme fella.

Jeg møtte en ny mann, nå er vi gift og holder på med første forsøk sammen, men vi har hele tiden snakket om at vi kan ha et utmerket liv uten barn. Vi har hund, jobber vi trives med, venner med barn, nevøer og nieser, mange interesser og føler at vi har et fullverdig liv uansett om det viser seg å forbli barnløst, selv om vi selvsagt håper på å lykkes.

Jeg har ingen teori om at bare man slutter å tenke på det, blir man gravid, men etter at jeg slo meg (nesten) til ro med at vi ikke kommer til å ha egne barn, har jeg det så ufattelig mye bedre.