Elsker mannen min.. men han er så irriterende!

[Elfe]

Jeg har nå vært sammen med mannen min i 3 år og jeg er 6 måneder på vei med vårt felles barn. Fra før av har jeg et barn på 5 år.

5åringen er hos sin biologiske far annenhver helg. Dette fungerer greit. Mannen min er utrolig streng og verken jeg eller sønnen min kan prate mye, når vi vil eller for høyt. Han klager over at han syntes det er ubehaglig og at han får vondt i ørene. Jeg har bedt han sjekke øra men får til svar at det ikke er nødvendig. Det er jo bare oss som er høyrøstet. Ingen andre klager på oss og jeg har også spurt andre.

Så fort jeg åpner munnen min og skal ytre mine meninger kverrulerer jeg eller maser jeg. Til og med når jeg prøver å løse ting positivt, blir det snudd negativt. Sammehva jeg gjør så er det alltid galt. I det siste er han mer sur enn noensinne og jeg og sønnen min får mye tilsnakk.. Han er ikke voldelig eller sier ting som sårer. Men vi må gå på tå hev og være rolige hele tiden. Det plager meg at jeg og sønnen min må gå på tå hev i vårt eget hjem.

Nå gruer jeg meg til den lille kommer. Når all babyskriket setter i gang... Hvordan vi humøret hans være da? Han klager jo på oss nå i dag og en liten baby lager jo mer bråk enn det vi kan tilsammen.

En annen tin er at mannen min aldri innrømmer at han tar feil eller at det var han som var teit. Det er bestandig min feil og han kaller det enten PMS eller svangerskapshormoner. Men jeg er bare meg og må godta at ALT er min skyld. Har prøvd å forklare han dette både muntlig og pr brev. Men det blir bare bråk og han tar alt som kritikk og går i selvforsvar. Han blir sint og sur og helvetet bryter løs.

Han er klar over at han har et hissig temerament, men likevel akter han å innse at han har skyld i mye. Jeg har foreslått familieterapi, men det har han prøvd med eksen og det fungerer ikke. Så han gidder ikke å være med meg på noe slikt. Jeg har tenkt å dra alene. Får nå er jeg dypt deprimert og lei alt sammen. Jeg orker ikke å ha det slik lenger.

Jeg er gravid og vi driver et fortak i sammen. Han jobber litt mer enn meg. Men jeg tar også i et tak. Jeg tar alt husarbeid alene og får nesten aldri hjelp. Dette sårer meg også.

Jeg gjør alt for å glede han. Jeg masserer han, gir han det han vil ha og oppvarter han og roser han.. Det jeg gir i 2 timer får jeg tilbake i 10 minutter.. og nevner jeg at jeg vil ha mer blir han sur og sier at jeg klager.

Hvorfor i all verden kan ikke jeg få det jeg fortjener e gang i blandt oxo!! Jeg er gravid og lei meg.. jeg ønsker meg mest av alt litt oppmerksomhet og litt støtte.

Er det noen som har noen tips til meg?? Ikke sia at jeg skal forlate han. For vi elsker hverandre virkelig. Han betyr alt for meg. Men han går meg samtidig på nervene og han bryter i sammen den lille egenverd jeg har..

Takk på forhånd alle som vil svare meg.

Klem Elfe

[Gjest ildg]

Enten er han muslim, eller drittsekk. Kanskje han er begge deler! Hvis du er ung, og har liver foran deg råder jeg deg til å skifte han ut:-|

[damedame]

Unnskyld meg, men jeg tror mannen din trenger mye terapi.

Parterapi er ikke det primære behover her, slik jeg kan se det.

Håper du er en sterk kvinne, med mye tro på deg selv. Det trenger du i dette forholdet. Hvis du elsker deg selv, sørger du for forandring - på ett eller annet vis.

Mitt tips er at du KREVER forandring, og hvis han ikke er villig, så... ja.

[Gjest Akrobat]

Han synes å være en egoistisk, umoden drittsekk. Kanskje du skal vurdere å fortsette livet uten han.

[damedame]

En ting til må jeg si: På ett eller annet plan gir du ham faktisk "lov" til å holde på sånn, enn så lenge du ikke er 100 % klar og tydelig så kan han holde på.

Frykter du hans reaksjoner og dermed hemmer deg selv? Og viktigere enn det; hvorfor?

Gå i deg selv og finn svaret. Ikke ta til takke med det første som dukker opp i tankene

Legger til at selv om jeg kanskje hører bombastisk ut nå, så er det mine tanker. Jeg vet tross alt ikke alt om deg og dere, men forholder meg til det jeg leser.

[Lillemus]

Han høres veldig ut som eksen min de siste året. Grunnen hans var at han hadde blitt glad i en annen...

Men forhåpentligvis er det ikke sånn hos dere!

[Gjest samlivsxprten]

Huff og huff, det høres ut som om du snart er en dørmatte for denne mannen.

Og sønnen din.... hvordan tror du han har det i et hjem hvor han omtrent ikke kan si noe uten å få tilsnakk?

Enten må du slutte å gjøre alt for å behage denne mannen, ellers så må du flytte fra han. Om ikke annet så for din sønns skyld. Han må jo bli fryktelig nervøs av å ha en så streng stefar?

[Gjest ildg]

Han høres veldig ut som eksen min de siste året. Grunnen hans var at han hadde blitt glad i en annen...

Men forhåpentligvis er det ikke sånn hos dere!

"forhåpentligvis"(!)

Det måtte jo være en gave fra gud for denne dama og barnet hennes!

Jeg blir rett og slett forbanna av å lese sånt!

[Gjest eller?????????]

Enten er han muslim, eller drittsekk. Kanskje han er begge deler! Hvis du er ung, og har liver foran deg råder jeg deg til å skifte han ut:-|

Hvis hun ikke er ung må hun bare ta til takke med det hun får????

[Gemini]

Stakkars barn som må vokse opp i et slikt hjem...

[Divern]

Dette virker ikke bra. Jeg hadde ikke funnet meg i om min sambo behandlet meg slik.

Nå er jeg mann da, men ikke pokker om jeg hadde kunne tenkt meg og snakket eller behandlet min kjære på denne måten. Det kan jo nesten høres ut som "dørmatte" filosofien. Føler likevel med deg da. Lykke til! Håper dere finner frem til en ordning som er god for dere begge. Og dersom dere ikke gjør det, ha i tankene at en eller annen plass der ute finnes det en eller annen mann som er interessert i og vise deg at du er verdt noe i både tanker, sjel og sinn !

[Lillemus]

"forhåpentligvis"(!)

Det måtte jo være en gave fra gud for denne dama og barnet hennes!

Jeg blir rett og slett forbanna av å lese sånt!

Hvis han alltid har vært sånn så er jeg enig med deg. Min var kjempesnill og elskelig på alle måter før han ble totalt forandret... Snill er han fremdeles, men har ikke vært like elskelig det siste året.

[Åsemor]

Noen ganger ER faktisk gresset grønnere på den andre sida.

Du bør kanskje lese gjennom innlegget ditt og tenke nøye på hvordan dette livet er for både deg og sønnen din. Syns du sønnen din fortjener å vokse opp i et hjem som dette?

Jeg vil bare trekke ut noen sitater fra deg:

"Mannen min er utrolig streng"

"verken jeg eller sønnen min kan prate mye, når vi vil eller for høyt"

"Så fort jeg åpner munnen min og skal ytre mine meninger kverrulerer jeg eller maser jeg"

"Samme hva jeg gjør så er det alltid galt."

"jeg og sønnen min får mye tilsnakk"

"vi må gå på tå hev og være rolige hele tiden"

"Det plager meg at jeg og sønnen min må gå på tå hev i vårt eget hjem."

"Han klager jo på oss nå i dag og en liten baby lager jo mer bråk enn det vi kan tilsammen."

"mannen min aldri innrømmer at han tar feil"

"Men det blir bare bråk og han tar alt som kritikk og går i selvforsvar"

"Han blir sint og sur og helvetet bryter løs."

"han gidder ikke å være med meg på noe slikt."

"Det jeg gir i 2 timer får jeg tilbake i 10 minutter"

[Gjest ildg]

Hvis hun ikke er ung må hun bare ta til takke med det hun får????

Jeg mente at des yngre hun er, jo mer haster det å komme seg bort fra dette forholdet.

[petter smart]

Unnskyld meg, men jeg tror mannen din trenger mye terapi.

Parterapi er ikke det primære behover her, slik jeg kan se det.

Håper du er en sterk kvinne, med mye tro på deg selv. Det trenger du i dette forholdet. Hvis du elsker deg selv, sørger du for forandring - på ett eller annet vis.

Mitt tips er at du KREVER forandring, og hvis han ikke er villig, så... ja.

Som vanlig er alt mannens feil?!

Hvorfor kalled du deg ikke heller "mannshater"?

Slik jeg leser innlegget tror jeg de trenger mest parterapi fordi hans oppførsel, selv om den høres noe ekstrem ut, henger sammen med henne. De må bli enige om hvordan de skal fungere sammen.

Er det rett at hun kan kreve forandring mens han ikke kan kreve noe som helst?

[petter smart]

Noen ganger ER faktisk gresset grønnere på den andre sida.

Du bør kanskje lese gjennom innlegget ditt og tenke nøye på hvordan dette livet er for både deg og sønnen din. Syns du sønnen din fortjener å vokse opp i et hjem som dette?

Jeg vil bare trekke ut noen sitater fra deg:

"Mannen min er utrolig streng"

"verken jeg eller sønnen min kan prate mye, når vi vil eller for høyt"

"Så fort jeg åpner munnen min og skal ytre mine meninger kverrulerer jeg eller maser jeg"

"Samme hva jeg gjør så er det alltid galt."

"jeg og sønnen min får mye tilsnakk"

"vi må gå på tå hev og være rolige hele tiden"

"Det plager meg at jeg og sønnen min må gå på tå hev i vårt eget hjem."

"Han klager jo på oss nå i dag og en liten baby lager jo mer bråk enn det vi kan tilsammen."

"mannen min aldri innrømmer at han tar feil"

"Men det blir bare bråk og han tar alt som kritikk og går i selvforsvar"

"Han blir sint og sur og helvetet bryter løs."

"han gidder ikke å være med meg på noe slikt."

"Det jeg gir i 2 timer får jeg tilbake i 10 minutter"

Andre sitater m.m.

Han synes jo hun maser og kverulerer, er det mer eller mindre riktig enn hennes oppfatning av han som utrolig streng?

Så fort han sier noe så er han utrolig streng. Det er jo fullt mulig at denne sønnen er en drittunge, men at hun ikke klarer å se det.

Samme hva han gjør og sier så er det strengt, ikke nok osv.

Kanskje sønnen fortjener tilsnakk? Traff selv en alenemor for noen år siden og datteren hennes var både høylytt, frekk og trengte tilsnakk. Kanskje ble den som snakket til henne "utrolig streng" og "godtok ingenting"?

Hun sier ingen andre klager, han sier ingen andre bråker slik. Har den ene mer rett enn den andre? Jeg har heller ikke klaget på at personer utenom nær familie er bråkete, så at ingen andre klager er vel ikke så rart. Men det er jo heller ikke rart at han ikke synes andre bråker.

Hun mener jo at hun ikke har feil selv heller - "Men jeg er bare meg og må godta at ALT er min skyld. " Oversatt til at hun sier hun tar feil, men hun mener feilen er hans.

"Det jeg gir i 2 timer får jeg tilbake i 10 minutter" Mange kvinner ser ikke alt det mannen gjør, spesielt utenfor hjemmet eller med oppgaver som er typiske "manne-jobber".

Det er jo også mulig at hormonene kan ligge bak her, i alle fall i en viss grad.

Mitt råd til henne ville vært å ventet til etter fødselen, kanskje er han ikke like umulig da (dvs oppfattelsen av han kan ha endret seg).

[Gjest slik forstod jeg det]

Som vanlig er alt mannens feil?!

Hvorfor kalled du deg ikke heller "mannshater"?

Slik jeg leser innlegget tror jeg de trenger mest parterapi fordi hans oppførsel, selv om den høres noe ekstrem ut, henger sammen med henne. De må bli enige om hvordan de skal fungere sammen.

Er det rett at hun kan kreve forandring mens han ikke kan kreve noe som helst?

Hun skriver jo :

"Jeg har foreslått familieterapi, men det har han prøvd med eksen og det fungerer ikke. Så han gidder ikke å være med meg på noe slikt."

Lurer jammen meg på hvorfor det ble prøvd av den andre partneren!

[snilen]

Tror ikke dere burde jobbe i samme selskap jeg, du hadde nok trengt å være mer med egne venner og kollegaer og ha et "fristed", det virker som dere går veldig oppi hverandre hele tiden...

Og du bør ikke gi ham alt, når han ikke gir noe tilbake. Da venner han seg til dette, får både i pose og sekk... du skjemmer han bort rett og slett, og på sikt blir dette umulig å snu tilbake...

Og dette med bråket høres jo helt utrolig ut. Det er klart en femåring og hans mor må få lov å hoie og løpe og rope og tulle og le??? Har ingen løsning på dette, om han da ikke behøver høreapparat da...

Og så må du nok slutte å irritere deg. Dette er tross alt mannen din som du er glad i. Du må nok finne nye måter å gjøre ting på, prøve å gjenskape romantikken, gå til den rådgiveren alene du, og så får vi håpe mannen din vil sette seg ned å prate ut om dette med deg, du må jo få forklart ham hvordan du har det.

[snilen]

Dette virker ikke bra. Jeg hadde ikke funnet meg i om min sambo behandlet meg slik.

Nå er jeg mann da, men ikke pokker om jeg hadde kunne tenkt meg og snakket eller behandlet min kjære på denne måten. Det kan jo nesten høres ut som "dørmatte" filosofien. Føler likevel med deg da. Lykke til! Håper dere finner frem til en ordning som er god for dere begge. Og dersom dere ikke gjør det, ha i tankene at en eller annen plass der ute finnes det en eller annen mann som er interessert i og vise deg at du er verdt noe i både tanker, sjel og sinn !

Er jo ikke så lett når hun er gravid med hans barn da... men det burde såklart han også bry seg om...

[damedame]

Som vanlig er alt mannens feil?!

Hvorfor kalled du deg ikke heller "mannshater"?

Slik jeg leser innlegget tror jeg de trenger mest parterapi fordi hans oppførsel, selv om den høres noe ekstrem ut, henger sammen med henne. De må bli enige om hvordan de skal fungere sammen.

Er det rett at hun kan kreve forandring mens han ikke kan kreve noe som helst?

Herregud så krass du er.

Les begge mine innlegg. Jeg står ved det jeg skrev.