Elsker mannen min.. men han er så irriterende!

[Elfe]

Tror ikke dere burde jobbe i samme selskap jeg, du hadde nok trengt å være mer med egne venner og kollegaer og ha et "fristed", det virker som dere går veldig oppi hverandre hele tiden...

Og du bør ikke gi ham alt, når han ikke gir noe tilbake. Da venner han seg til dette, får både i pose og sekk... du skjemmer han bort rett og slett, og på sikt blir dette umulig å snu tilbake...

Og dette med bråket høres jo helt utrolig ut. Det er klart en femåring og hans mor må få lov å hoie og løpe og rope og tulle og le??? Har ingen løsning på dette, om han da ikke behøver høreapparat da...

Og så må du nok slutte å irritere deg. Dette er tross alt mannen din som du er glad i. Du må nok finne nye måter å gjøre ting på, prøve å gjenskape romantikken, gå til den rådgiveren alene du, og så får vi håpe mannen din vil sette seg ned å prate ut om dette med deg, du må jo få forklart ham hvordan du har det.

Takk for svar alle mann

Når det gjelder å gå fra.. Det er tanker jeg har hatt. Men nå har jeg et barn fra et tidligere forhold og vi venter vårt felles barn. Jeg vet at løsningen er ikke å flykte fra problemet. Jeg vil at vi skal løse dette problemet sammen.

Vi har senest drøftet dette over snørr og tårer og sinne i dag. Han mener at jeg er teit i trynet når jeg sier at det er helt greit at sønnen min skal hoie og gape på rommet sitt. Det er mas, ikke lek mener han. Lek er altså i hans øyne og sitte stille og rolig med lego og synge små søte sanger. Ikke gap og skrik og herje. Jeg har en annen oppfatning. Jeg mener at barn må få lov til å slippe ut energien sin. ellers er de ikke rolige når de skal. F.eks med middagsbordet osv.. Energien må jo ut!

Når det gjelder jobb så har vi startet et foretak i sammen som er under etablering. Mange forventer noe av oss og vi kan ikke bakke ut av dette foretaket enda. Men jeg har vurdert om vi skal selge hele foretaket når ting står på beina. Altså at vi, enten begge eller en av oss blir kjøpt ut.

Når det gjelder og gi og å ta.. Jeg gir i håp om å skape romantikk og søte toner i forholdet. Vi har sjeldent sex selv om jeg vil hver dag. Han vil ca 1 gang pr 14 dag. Dette var våre store krangler før. Jeg prøvde å ta intiativet og han ble sint og jeg ble såret og derfor sint tilbake. Det er nå snart 1 år siden jeg tok intiativet sist. Og det har fortsatt ikke blitt oftere. Begrunnelsen hans den gang var at han ikke hadde lyst fordi at jeg gjorde det om til mas. Nå er det 1 år siden jeg sluttet og "mase" og det er ennå ikke vill lideskap i heimen.

Jeg skal gå til terapi alene. Trenger det nå.. har blitt svært depp og merket at dette tærer på nå i svangerskapet. Jeg prøvde å fortelle før i dag at jeg ikke orket skjefting og slikt i dag pga at jeg var sliten. Da fikk jeg bare høre at dette var min skyld og at det var svangerskapshormonene mine som var problemet. HUff. Jeg vet at jeg blir lettere såret pga svangerskapet. Men ALLE sier at jeg har blitt gladere og blidere etter at jeg ble gravid. Det føler jeg selv også. Men tydligvis vil ikke mannen min se dette. Kanskje han bare har bestemt seg for at gravide kvinner skal være vanskelige og dermed så er jeg det.. Ikke vet jeg.

Jeg håper han også vil bli med til terapi. Føler at det er lite håp for forholdet vårt så lenge jeg alltid må prøve å ordne opp i ting alene. Vi er to om å skape problemet og da syntes jeg det er rimelig at begge også ordner opp i det sammen.

Jeg har alltid vært en sterk jente som ikke har tolerert å bli pirket på nesen. Hvorfor jeg finner meg i å bli til "dørmatte" nå vet jeg ikke. Men nå har jeg fått nok og orker ikke mer. Dette gir jeg også klart uttrykk for. Men jeg blir ikke hørt. Det er bare total selvforsvar og forsøk på å gi meg dårlig samvittighet.

Har vurdert å ta det opp med jordmor når vi begge er der. Men er redd for at han skal hisse seg opp mens vi er hos henne.

Han har et hissig temperament. Han blir skarp i røsten og øynene hans svartner. Han er ikke voldelig, han bare blir så innmari sinna. Og dette skremmer meg veldig da jeg ikke har sett noen med et slikt temperament tidligere.

Huff.. dette ble langt.. men det er godt å få snakke ut.

Takk for at dere har orket å lest dette

[mil1365380270]

Takk for svar alle mann

Når det gjelder å gå fra.. Det er tanker jeg har hatt. Men nå har jeg et barn fra et tidligere forhold og vi venter vårt felles barn. Jeg vet at løsningen er ikke å flykte fra problemet. Jeg vil at vi skal løse dette problemet sammen.

Vi har senest drøftet dette over snørr og tårer og sinne i dag. Han mener at jeg er teit i trynet når jeg sier at det er helt greit at sønnen min skal hoie og gape på rommet sitt. Det er mas, ikke lek mener han. Lek er altså i hans øyne og sitte stille og rolig med lego og synge små søte sanger. Ikke gap og skrik og herje. Jeg har en annen oppfatning. Jeg mener at barn må få lov til å slippe ut energien sin. ellers er de ikke rolige når de skal. F.eks med middagsbordet osv.. Energien må jo ut!

Når det gjelder jobb så har vi startet et foretak i sammen som er under etablering. Mange forventer noe av oss og vi kan ikke bakke ut av dette foretaket enda. Men jeg har vurdert om vi skal selge hele foretaket når ting står på beina. Altså at vi, enten begge eller en av oss blir kjøpt ut.

Når det gjelder og gi og å ta.. Jeg gir i håp om å skape romantikk og søte toner i forholdet. Vi har sjeldent sex selv om jeg vil hver dag. Han vil ca 1 gang pr 14 dag. Dette var våre store krangler før. Jeg prøvde å ta intiativet og han ble sint og jeg ble såret og derfor sint tilbake. Det er nå snart 1 år siden jeg tok intiativet sist. Og det har fortsatt ikke blitt oftere. Begrunnelsen hans den gang var at han ikke hadde lyst fordi at jeg gjorde det om til mas. Nå er det 1 år siden jeg sluttet og "mase" og det er ennå ikke vill lideskap i heimen.

Jeg skal gå til terapi alene. Trenger det nå.. har blitt svært depp og merket at dette tærer på nå i svangerskapet. Jeg prøvde å fortelle før i dag at jeg ikke orket skjefting og slikt i dag pga at jeg var sliten. Da fikk jeg bare høre at dette var min skyld og at det var svangerskapshormonene mine som var problemet. HUff. Jeg vet at jeg blir lettere såret pga svangerskapet. Men ALLE sier at jeg har blitt gladere og blidere etter at jeg ble gravid. Det føler jeg selv også. Men tydligvis vil ikke mannen min se dette. Kanskje han bare har bestemt seg for at gravide kvinner skal være vanskelige og dermed så er jeg det.. Ikke vet jeg.

Jeg håper han også vil bli med til terapi. Føler at det er lite håp for forholdet vårt så lenge jeg alltid må prøve å ordne opp i ting alene. Vi er to om å skape problemet og da syntes jeg det er rimelig at begge også ordner opp i det sammen.

Jeg har alltid vært en sterk jente som ikke har tolerert å bli pirket på nesen. Hvorfor jeg finner meg i å bli til "dørmatte" nå vet jeg ikke. Men nå har jeg fått nok og orker ikke mer. Dette gir jeg også klart uttrykk for. Men jeg blir ikke hørt. Det er bare total selvforsvar og forsøk på å gi meg dårlig samvittighet.

Har vurdert å ta det opp med jordmor når vi begge er der. Men er redd for at han skal hisse seg opp mens vi er hos henne.

Han har et hissig temperament. Han blir skarp i røsten og øynene hans svartner. Han er ikke voldelig, han bare blir så innmari sinna. Og dette skremmer meg veldig da jeg ikke har sett noen med et slikt temperament tidligere.

Huff.. dette ble langt.. men det er godt å få snakke ut.

Takk for at dere har orket å lest dette

"Har vurdert å ta det opp med jordmor når vi begge er der. Men er redd for at han skal hisse seg opp mens vi er hos henne."

Nettopp derfor skal du gjøre det!

Du trenger å få slutt på dette, og han trenger å innse at han må kommunisere på en annen måte. Antakelig legger han bånd på seg der, men det beste hadde vært om han tok helt av, sånn at jordmoren kunne fortelle han hvor uakseptabelt det er å reagere sånn. For deg hører han tydeligvis ikke på...

Han er sikkert sliten p.g.a. firmaet og graviditeten, det er jo mye ansvar, og så lar han det uhemmet gå ut over deg og gutten.

Er vel veldig trygg på at du ikke blir borte nå, gravid og økonomisk bundet til ham...

[petter smart]

Hun skriver jo :

"Jeg har foreslått familieterapi, men det har han prøvd med eksen og det fungerer ikke. Så han gidder ikke å være med meg på noe slikt."

Lurer jammen meg på hvorfor det ble prøvd av den andre partneren!

Kanskje han er uheldig og velger de verste kvinnene?

Det samme blir jo foreslått for en del kvinner, at de stadig velger feil type mann.

Men jeg er enig i at det virker som om han har et problem og at det neppe blir bedre med en liten baby i huset.

Men så lenge han er så negativ til familieterapi så vil det i alle fall ikke hjelpe.

[Gjest hilsen mannen i ditt liv.... ;)]

"Har vurdert å ta det opp med jordmor når vi begge er der. Men er redd for at han skal hisse seg opp mens vi er hos henne."

Nettopp derfor skal du gjøre det!

Du trenger å få slutt på dette, og han trenger å innse at han må kommunisere på en annen måte. Antakelig legger han bånd på seg der, men det beste hadde vært om han tok helt av, sånn at jordmoren kunne fortelle han hvor uakseptabelt det er å reagere sånn. For deg hører han tydeligvis ikke på...

Han er sikkert sliten p.g.a. firmaet og graviditeten, det er jo mye ansvar, og så lar han det uhemmet gå ut over deg og gutten.

Er vel veldig trygg på at du ikke blir borte nå, gravid og økonomisk bundet til ham...

Svært vanlig problem dette, det viktigste er at dere elsker hverandre, kansje du burde kutte ned på jobbingen, og gi mannen din faste gjøremål i huset. For eksempel oppvask, og støvsuging.

Dette gjorde kona mi, og det funker.

Vi Jobber ca like mye, og nå deler vi på faste oppgaver, hun gjør fremdelest mest husarbeid, men vi er enige! Og det er det viktigste!!!

[Gjest ildg]

Som vanlig er alt mannens feil?!

Hvorfor kalled du deg ikke heller "mannshater"?

Slik jeg leser innlegget tror jeg de trenger mest parterapi fordi hans oppførsel, selv om den høres noe ekstrem ut, henger sammen med henne. De må bli enige om hvordan de skal fungere sammen.

Er det rett at hun kan kreve forandring mens han ikke kan kreve noe som helst?

Ja - i dette tilfellet er det han som er synderen. Dama bør flytte fra han så fort som faen.

[Gjest Persille]

Takk for svar alle mann

Når det gjelder å gå fra.. Det er tanker jeg har hatt. Men nå har jeg et barn fra et tidligere forhold og vi venter vårt felles barn. Jeg vet at løsningen er ikke å flykte fra problemet. Jeg vil at vi skal løse dette problemet sammen.

Vi har senest drøftet dette over snørr og tårer og sinne i dag. Han mener at jeg er teit i trynet når jeg sier at det er helt greit at sønnen min skal hoie og gape på rommet sitt. Det er mas, ikke lek mener han. Lek er altså i hans øyne og sitte stille og rolig med lego og synge små søte sanger. Ikke gap og skrik og herje. Jeg har en annen oppfatning. Jeg mener at barn må få lov til å slippe ut energien sin. ellers er de ikke rolige når de skal. F.eks med middagsbordet osv.. Energien må jo ut!

Når det gjelder jobb så har vi startet et foretak i sammen som er under etablering. Mange forventer noe av oss og vi kan ikke bakke ut av dette foretaket enda. Men jeg har vurdert om vi skal selge hele foretaket når ting står på beina. Altså at vi, enten begge eller en av oss blir kjøpt ut.

Når det gjelder og gi og å ta.. Jeg gir i håp om å skape romantikk og søte toner i forholdet. Vi har sjeldent sex selv om jeg vil hver dag. Han vil ca 1 gang pr 14 dag. Dette var våre store krangler før. Jeg prøvde å ta intiativet og han ble sint og jeg ble såret og derfor sint tilbake. Det er nå snart 1 år siden jeg tok intiativet sist. Og det har fortsatt ikke blitt oftere. Begrunnelsen hans den gang var at han ikke hadde lyst fordi at jeg gjorde det om til mas. Nå er det 1 år siden jeg sluttet og "mase" og det er ennå ikke vill lideskap i heimen.

Jeg skal gå til terapi alene. Trenger det nå.. har blitt svært depp og merket at dette tærer på nå i svangerskapet. Jeg prøvde å fortelle før i dag at jeg ikke orket skjefting og slikt i dag pga at jeg var sliten. Da fikk jeg bare høre at dette var min skyld og at det var svangerskapshormonene mine som var problemet. HUff. Jeg vet at jeg blir lettere såret pga svangerskapet. Men ALLE sier at jeg har blitt gladere og blidere etter at jeg ble gravid. Det føler jeg selv også. Men tydligvis vil ikke mannen min se dette. Kanskje han bare har bestemt seg for at gravide kvinner skal være vanskelige og dermed så er jeg det.. Ikke vet jeg.

Jeg håper han også vil bli med til terapi. Føler at det er lite håp for forholdet vårt så lenge jeg alltid må prøve å ordne opp i ting alene. Vi er to om å skape problemet og da syntes jeg det er rimelig at begge også ordner opp i det sammen.

Jeg har alltid vært en sterk jente som ikke har tolerert å bli pirket på nesen. Hvorfor jeg finner meg i å bli til "dørmatte" nå vet jeg ikke. Men nå har jeg fått nok og orker ikke mer. Dette gir jeg også klart uttrykk for. Men jeg blir ikke hørt. Det er bare total selvforsvar og forsøk på å gi meg dårlig samvittighet.

Har vurdert å ta det opp med jordmor når vi begge er der. Men er redd for at han skal hisse seg opp mens vi er hos henne.

Han har et hissig temperament. Han blir skarp i røsten og øynene hans svartner. Han er ikke voldelig, han bare blir så innmari sinna. Og dette skremmer meg veldig da jeg ikke har sett noen med et slikt temperament tidligere.

Huff.. dette ble langt.. men det er godt å få snakke ut.

Takk for at dere har orket å lest dette

*enig med mil*

Ta det opp med jordmoren med ham tilstede!

[sigga]

Ikke si at du skal forlate ham???...Jo,det er det du må gjøre etter min mening. det høres ut som om det bare er en i det forholdet der, og det er ham. la han vær alene hvis han ikke tåler å ha dere rundt seg for annet enn massasje, sex og middag på bordet. Du kommer ikke til å få det bedre. han virker som en slabbedask og en skikkelig pedant som ikke ønsker å gjøre livet ditt noe bra. Du har ansvar for 5 åringen din, du har ansvaret for barnet ditt i magen og du har ansvar for deg selv... ta det ansvaret og gjør noe med livet ditt før du ikke lenger ser at det ikke kan fortsette slik det gjør nå....