Jeg måtte gjøre det slutt......

[Gjest sørger]

hei!

først...tusen hjertelig takk for at du tar deg litt tid til å lese om min grusomme opplevelse...

veldig vanskelig for meg å skrive dette. Jeg er en gutt på 18 år som ble kjent med ei jente fra Kirkenes via Internet/telefon november i fjor. Vi snakket hver dag uten å ha sett hverandre. Jeg begynte faktisk å få følelser for henne uten å ha sett henne. Vi snakket sammen 4-6 timer HVER dag på telefonen fra november til mars. Det ble veldig tett. Vi snakket om ALT mulig. Hadde ingen problemer med å snakke om ting. Vi begynte begge å bli forelska, og vi hadde samme drømmer om fremtiden. Det var at vi skulle få familie og flytte sammen.

Så spurte hun om jeg ville komme en tul til Kirkenes i mars. Jeg ble litt engstelig og redd, men ville satse på å gjøre det. De siste ukene etter jeg hadde bestillt flybillett ble vi sånn at vi på en måte skulle være kompiser så vi ikke ble såret når vi møtte hverandre. Da vi møttes satt alle brikkene på plass. 2 timer etter at vi så hverandre for første gang i Kirkenes hadde vi det helt fantastisk. Hele den uken sov vi nesten ikke. Vi lå i sengen nesten hele tiden og levde på kjærlighet. Det var fantastisk. Jeg mått reise hjem etter en uke, og vi så hverandre ca. en gang i måneden, til sommer da vi var sammen nesten hele tiden. Alt hadde blitt så tett. Jeg var det ENESTE i livet hennes, og jeg merket at hun ikke var det eneste i livet mitt. Jeg hadde jo skole, venner, fritid, etc. Men hun gikk ikke på skole. Hun hadde sluttet. Hun hadde feil type venner som drev med dop. Hele vinteren jobbet jeg med å få henne bort fra det gale miljøet VIA telefon fra Oslo til Kirkenes. HVER dag, selv om jeg hadde skole. Pratet med henne til 03 om natten når jeg skulle på skole. For jeg var jo forelska. Men etter hvert som det nærmet seg sommeren merket jeg at alt ikke var bra. Vi kranglet ofte på telefon og vi hadde problemer med å forstå hverandre, og vi var så forskjellige. Men vi var like på ÈN måe. Vi elsket hverandre!!! men det nytter ikke å elske hverandre når man er så forskjellige.

Hun flyttet ned i begynnelsen av september. Vi tenkte at alt skulle bli mye bedre når vi bodde nærme hverandre. Hun flyttet ned bare pga meg. Hun hadde meg, ei veninne som hun flyttet ned sammen med som hadde vært bestevenninnen hennes hele tiden.

Men det viste seg at også de i huset hun bodde i (kollektiv) drev med hasj, og lignende. Jeg hadde endelig greid å få henne bort fra hasj og den slags, så er det folk i huset som driver med det. Hun har greid å holde seg unna det, og jeg vil si; takket være meg! De siste ukene har jeg merket selv at det har vært vanskelig. Fordi jeg trenger "rom", frihet. Hun mistet kontakt med besteveninnen sin og hadde KUN meg. Det ble for stort press på meg. Jeg hadde jo alt mulig annet å gjøre. Følte press på at jeg måtte reise dit og være hos henne veldig ofte. Hun hadde jo ingen her nede. Og hun var uten mål for livet sitt, uten drømmer om karriere. Det var så ulikt meg. Jeg har STORE visjoner og drømmer. Vi var så forskjellige.

Jeg gjorde det slutt i går. Jeg er så forelska i henne og er veldig glad i henne. Det dukker opp bilder hele tiden fra forholdet vårt. Hver dag vi våknet opp sammen. Alt vi gjorde og hadde sammen. Det var så tett. Vi gikk ikke mye ut. Det var bare meg og henne. Under pleddet. "Hele tiden" omtrent. I går da jeg gjorde slutt fikk jeg høre det jeg SIST ville høre: Hun sa hun hadde hatt dårlig selvtillit hele livet sitt. Hun hulket og gråt, og gispet etter luft. Dårlig selvtillit fordi hun var så tykk. Jeg visste at hun var litt tykk, men visste ikke at det var så alvorlig for henne. Men hun hadde hatt problemer med selvtillitt, venner, hvordan hun skulle oppføre seg blant folk. Hun virket HELT nede!

Men orker ikke skrive mer. Jeg har følelser for henne, men ser at fornuften MÅ seire her. Jeg kan ikke føle press, dele meg i småbiter hele tiden for henne, og vite at hun har bare meg. Jeg har et liv med mål som jeg skal nå, jeg kan ikke "sitte under pleddet" med henne hele tiden og holde henne i hånda fordi jeg er det eneste for henne. I dag har hun sendt meldinger hele tiden om at jeg må gi henne en ny sjanse, og at hun vil gjøre hva som helst for å få meg tilbake;Psykolog, skole, ting å gjøre på fritiden for å frigjøre meg.

Men det går ikke...det er for sent. Jeg klarer ikke se for meg henne og meg fremover nå. Jeg har så mye å gjøre. Jeg vil ikke ha det presset, og vi er forskjellige mennesker.

Nå har dere lest nok trur jeg....dere orker vel ikke høre mer...men jeg har det ganske ille nå føler jeg.

Er det flere der ute i samme situasjon som meg, eller er jeg alene om denne situasjonen?

Jeg har gjort det slutt, mens jeg ennå har følelser for henne, men ser at forholdet ikke vil fungere godt i realiteten.

Det er grusomt det!

takk for at dere tok dere tid til å lese dette. håper på litt råd og tips, og still gjerne spørsmål...

[Nikki]

Det er tøft, men du har nok gjort det rette. Klarer du ikke å ta vare på deg selv i forholdet, er ikke forholdet bra for deg.

Men vær nå så tøff at du klarer å holde deg unna. Bryt ordentlig, og vær klar på det mot henne. Ikke gi henne noen form for håp om at det kan ordne seg - da piner du bare henne lenger. Hun også trenger å komme seg videre, og da må sorgen få komme ordentlig i gang.

Lykke til!

[Gjest ikke sign]

Enig med Nikki. Du må tenke på deg selv og studiene. Hun må også gjøre noe; skole eller jobb. Du kan ikke snakke i telefonen hele natten når du skal på skolen dagen etter. Tror du tok et fornuftig valg. Hun må få orden på livet sitt. Lykke til:)

[Gjest zagadka]

Hei!

Jeg sitter med tanker om å gjøre det slutt selv.

Har det veldig "tett", har snakket mye om at jeg trenger tid for meg selv også.

Kjæresten min sliter med mye av det samme din ex gjorde.

Gruer meg noe helt sinnsykt til i kveld, vet det blir et helvete.

Du har vært veldig flink synes jeg, du har tatt hensyn til deg selv. Du kan ikke ta ansvar for hvordan andre skal reagere, og det ser du. Ikke mange som ser det. Du har hodet på riktig plass, og mtp at du er 18 år, må jeg si at du virker svææært oppegående!

Utrolig godt å lese innlegget ditt, vite at det ikke bare er jeg som føler slike ting!

Lykke til videre!