I mørket...

[Gjest hmm hva nå?]

5 år er gått, jeg er blitt pappa til ei jente på 1 år. Hun er min stolthet her i livet, hun er sola mi. Men nå kjenner jeg at nok er snart nok. Samboern min er ei grei og snill jente og jeg er gla i henne som bare det. Men nå vet jeg ikke snart om jeg klarer mer, hun har ingen ide om hvordan livet kan være, hun er helt vant til og leve under foreldrenes "lune vinger" totalt beskyttet fra alt som heter motgang. Hun klarer ikke skjønne at livet kan være tøft og hardt, det er som om hun ikke tar det inn over seg. Jeg har hatt noen tunge tider i det siste, spes etter et dødsfall hos noen som stod meg nær, men selv dette klarer hun ikke skjønne. (Hun har ennå alle sine nære rundt seg) Jeg ber henne ikke skjønne sorgen, men bare at hun kan akseptere at jeg sliter litt, og at jeg ikke er på topp. Samme er det med økonomien, hun og jeg jobber, men dersom hun bruker mer enn hun tjener ringer hun bare hjem og får en FIN sum med penger på kontoen. Jeg vet hva det vil si og leve på budsjett, men vil ikke si at jeg har lidd noen nød, jeg har alltid hatt 2 jobber helt siden jeg var 14 år og i dag er jeg 30.

Jeg har i tiden vi har vært sammen, tenkt at dette bedrer seg med årene, men det blir ikke noe bedre.

På det sexuelle er vi og som natt og dag, hun er helt fornøyd med 10 minutter en gang i uka, og jeg er fornøyd med 1 gang for dag... men dette er ikke noe problem, det gjør bare den gangen i uka hun vil til så mye bedre for meg, selv om savnet er der hos meg.

Vi har snakket om disse tingene og hver gang, lover hun at hun skal jobbe med dette, men nå har jeg ventet i noen år... jeg lurer på om det kommer til og bli noen bedring. Men jeg er kjemperedd for og gå i fra henne, jeg vet hun kommer til og "klikke" og ta ungen og stikke hjem, og da kommer hun til og sabotere et hvert forsøk på å få være sammen med sola mi..

Jeg sliter så masse for tiden, det eneste som gir meg smil og varme er når lillepia mi er i nærheten av meg. Men når mørket kommer og alle i huset sover, da kommer tankene, og jeg kjenner jeg begynner og bli sliten og tom.

Noen ideèr? forslag?

[Gjest BigBenny]

Hva er problemet ditt egentlig?

Innlegget ditt vitner om selvopptatthet og misunnelse fordi dama di har ressurssterke foreldre som kan støtte henne når hun trenger noe. Alle har sorger i livet, men du har tydeligvis gjort det til en livsstil å synes synd på deg selv.

Bryt tankemønsteret og nyt nuet - vær den pappan sola di fortjener!

[favn]

Ikke bry deg om det andre svaret.

Du bør kanskje prøve å akseptere at tingene er som de er. Å forandre et voksent menneske er så godt som umulig.

I stedet kan du prøve å søke utover i den forstand at du deler med venner e.l. det du ikke kan dele med samboeren din. Mange mennesker har det slik, det er dessverre de færreste som finner alt i en og samme person.

Dessuten bør du prøve å piffe opp livet ditt med interesser, kultur etc., noe du synes er morsomt og som du vil lære og finne ut mer om. Gir mye påfyll og glede.

Til slutt: Vær en fin far og fin samboer, så er det ikke deg det skal stå på.

Lykke til.

[Gjest jfgh]

Kjenner meg igjen....

Men - du valgte jo nettopp henne, som sikkert var ukomplisert, blid, utadvendt, proppfull av selvtillit. (?)

Du skulle kanskje hatt ei jente med litt mer dybde (man blir ikke akkurat dyp av å få puter sydd under armene), men ville du blitt tiltrukket av ei slik jente i utgangspunktet?