Når skal vi forberede barna på at mor flytter?

[PappaTilTo]

Hvor lenge i forveien skal vi fortelle barna våre på 2 og 4 at mor flytter ut? Hun skal ha barna halve tiden.

Og hvordan sier vi det til dem?

Hilsen

En nedbrutt pappa til to!

[sviktet]

Hei

Det er dere som kjenner barna, men jeg tror jeg ville gjort det rett før. Hadde de vært større ville jeg gjort det så fort som mulig. Vær ærlige mot dem, men forsiktig med hva dere sier om hverandre. Husk det er mamma`n og pappa`n dems det gjelder.

Lykke til

[PappaTilTo]

Hei

Det er dere som kjenner barna, men jeg tror jeg ville gjort det rett før. Hadde de vært større ville jeg gjort det så fort som mulig. Vær ærlige mot dem, men forsiktig med hva dere sier om hverandre. Husk det er mamma`n og pappa`n dems det gjelder.

Lykke til

Ja, det er også min holdning å vente til like før fordi en 4åring har ikke så mye begrep om tid. Hvis man fortalte det og snakket om det flere uker i forveien vill de vell ikke tro noe på det da mor ikke flytter "med en gang".

Men hva med å snakke om at mor og far ikke er glade i hverandre mer og at de har det vanskelig og er lei seg. Er det noe å snakke med barna om?

[sviktet]

Ja, det er også min holdning å vente til like før fordi en 4åring har ikke så mye begrep om tid. Hvis man fortalte det og snakket om det flere uker i forveien vill de vell ikke tro noe på det da mor ikke flytter "med en gang".

Men hva med å snakke om at mor og far ikke er glade i hverandre mer og at de har det vanskelig og er lei seg. Er det noe å snakke med barna om?

Hei

Jeg tror kanskje ikke jeg ville sagt at dere ikke er glad i hverandre mer, men at det er vanskelig og at dere er lei dere er greit. Dette er jo veldig følsomme greier både for liten og stor. Min datter spurte meg hvorfor krangler du og pappa? Jeg svarte med spørsmål om hvorfor hun krangler med sine venner. En 4 åring har kanskje allerede gjort denne erfaringen? Det hører med at min datter er vesentlig eldre.

En ting er iallefall sikkert. Ikke gjør den feilen og undervurder din 4 åring.

[Lillemus]

Vi har akkurat vært gjennom dette! 3 1/2 uke før utflytting fortalte vi ungene (3 og 5 år) at mamma skal flytte, men at de skal bo annenhver uke hos mamma og annenhver uke hos pappa. Vi snakket litt om hvor leiligheten til mamma ligger og så dro vi (ungene, jeg og en tante) ut og handlet litt småtterier til å ha i leiligheten (tannbørster og badesvamper), stas. Siden har vi vært og kikket på blokka, sjekket ut lekeplassene rundt der og snakker om det litt hver dag så de ikke glemmer det.

Eldstemann er litt sår og lurer på hvor han skal ha forskjellige leker, men stort sett virker det som det går greit.

[Lillemus]

Ja, det er også min holdning å vente til like før fordi en 4åring har ikke så mye begrep om tid. Hvis man fortalte det og snakket om det flere uker i forveien vill de vell ikke tro noe på det da mor ikke flytter "med en gang".

Men hva med å snakke om at mor og far ikke er glade i hverandre mer og at de har det vanskelig og er lei seg. Er det noe å snakke med barna om?

Mine to har ikke spurt hvorfor jeg skal flytte, men når spørsmålet kommer så vil jeg svare at når voksne bor sammen så er det fordi de er kjærester, men siden mamma og pappa ikke er kjæresteglad i hverandre lenger så ville de ikke bo sammen. Men at vi er glade i hverandre (vi er i alle fall venner og på talefot...) og veldig, veldig glade i ungene!

[hix]

Forklar dem innstendig at det ikke er deres skyld at dere ikke klarer å leve sammen mer!!

[Gjest ikke akkurat erfaring]

Ja, det er også min holdning å vente til like før fordi en 4åring har ikke så mye begrep om tid. Hvis man fortalte det og snakket om det flere uker i forveien vill de vell ikke tro noe på det da mor ikke flytter "med en gang".

Men hva med å snakke om at mor og far ikke er glade i hverandre mer og at de har det vanskelig og er lei seg. Er det noe å snakke med barna om?

Jeg syns generelt at man skal være forsiktig med å fortelle for mye til ungene om hvorfor. I utgangspunktet er det en "enkel" sak, nemlig at mamma skal flytte, og pappa skal bo her, og ungene skal få være like mye hos begge to.

Å begynne med innfløkte forklaringer før ungene spør selv, syns jeg er dumt, fordi man da legger opp til at ungene skal begynne å lure, og kanskje bekymre seg.

Det å understreke at det IKKE er ungenes skyld - ja, hvis de spør direkte om mamma flytter fordi de har gjort noe galt, da må man selvsagt avkrefte det, men hvorfor gi ungene tanken om at det KUNNE vært deres skyld.

Ved å si at "Det er ikke din skyld", så sår man tanken i barnets hode - noe de ikke hadde tenkt på - det KUNNE vært min skyld. De sier det ikke er det, men er det sant?

[PappaTilTo]

Jeg syns generelt at man skal være forsiktig med å fortelle for mye til ungene om hvorfor. I utgangspunktet er det en "enkel" sak, nemlig at mamma skal flytte, og pappa skal bo her, og ungene skal få være like mye hos begge to.

Å begynne med innfløkte forklaringer før ungene spør selv, syns jeg er dumt, fordi man da legger opp til at ungene skal begynne å lure, og kanskje bekymre seg.

Det å understreke at det IKKE er ungenes skyld - ja, hvis de spør direkte om mamma flytter fordi de har gjort noe galt, da må man selvsagt avkrefte det, men hvorfor gi ungene tanken om at det KUNNE vært deres skyld.

Ved å si at "Det er ikke din skyld", så sår man tanken i barnets hode - noe de ikke hadde tenkt på - det KUNNE vært min skyld. De sier det ikke er det, men er det sant?

Takk for gode svar!

Synes dette med å la være å snakke om at det ikke er barnas skyld er en god ide, i alle fall før de tar det opp selv eller man merker de føler det sånn. Problemet er vell å oppdage dette oppe alle andre følelser, tanker, sinne o.s.v som et barn kan ha i en situasjon som dette, hvis de ikke sier noe om det.

[hix]

Takk for gode svar!

Synes dette med å la være å snakke om at det ikke er barnas skyld er en god ide, i alle fall før de tar det opp selv eller man merker de føler det sånn. Problemet er vell å oppdage dette oppe alle andre følelser, tanker, sinne o.s.v som et barn kan ha i en situasjon som dette, hvis de ikke sier noe om det.

Jeg er veldig uenig i det ressonnementet!

Det blir som om man skulle vente med å fortelle barna sine at man er glad i dem til de kommer å spør, fordi de i motsatt fall kan tenke at det kanskje ikke er sant. Ved skillsmisser er det ikke bare foreldrene som opplever en følelsesmessig storm. En skillsmisse er vel så kraftig kost for barna! I tillegg opplever barna i mye større grad usikkerhet fordi de ikke har oversikt over hva som kommer til å bli den nye situasjonen. Fordi barn i en viss alder faktisk opplever sine foreldre som ufeilbarlige vil de se på seg selv som årsaken til problemene. I denne situasjonen trenger barn å høre både at foreldrene er glade i dem og at de ikke er årsaken til at foreldrene ikke klarer å leve sammen lenger. Å tro at det at barna ikke kommer og spør foreldrene direkte om de er problemet skyldes at de ikke opplever seg som hele eller en del av årsaken er etter min mening naivt. Snarere vil skyldfølelse og usikkerhet om dette kunne føre til at barna ikke "pirker i det" i håp om at bare de oppfører seg slik som gjør at mamma og pappa blir fornøyde, så kanskje de ikke flytter fra hverandre allikevel.

[Gjest ikke akkurat erfaring]

Jeg er veldig uenig i det ressonnementet!

Det blir som om man skulle vente med å fortelle barna sine at man er glad i dem til de kommer å spør, fordi de i motsatt fall kan tenke at det kanskje ikke er sant. Ved skillsmisser er det ikke bare foreldrene som opplever en følelsesmessig storm. En skillsmisse er vel så kraftig kost for barna! I tillegg opplever barna i mye større grad usikkerhet fordi de ikke har oversikt over hva som kommer til å bli den nye situasjonen. Fordi barn i en viss alder faktisk opplever sine foreldre som ufeilbarlige vil de se på seg selv som årsaken til problemene. I denne situasjonen trenger barn å høre både at foreldrene er glade i dem og at de ikke er årsaken til at foreldrene ikke klarer å leve sammen lenger. Å tro at det at barna ikke kommer og spør foreldrene direkte om de er problemet skyldes at de ikke opplever seg som hele eller en del av årsaken er etter min mening naivt. Snarere vil skyldfølelse og usikkerhet om dette kunne føre til at barna ikke "pirker i det" i håp om at bare de oppfører seg slik som gjør at mamma og pappa blir fornøyde, så kanskje de ikke flytter fra hverandre allikevel.

Selvsagt er det en følelsesmessig storm, i hovedsak for foreldrene. Men i hvor stor grad det blir storm også for barna er jo delvis opp til nettopp foreldrene.

Man kan fortelle barna sine at man er glad i dem - og det bør man gjøre. Gi dem en klem, holde rundt dem. Det burde være en naturlig greie, og ikke noe man knytter opp til skilsmissen mellom foreldrene.

Man må holde de tingene atskilt, synes jeg, på den ene siden forholdet mellom foreldrene, og på den andre siden forholdet mellom foreldrene og barna. Jeg syns derfor det blir feil å nevne mor og fars negative føleser for hverandre i samme setning som at man er glad i barna.

Jeg synes at veldig mange foreldre gjør en feil ved å la barna få innblikk i ting mellom foreldrene, som de egentlig ikke burde visst noe om. Man skal ikke bruke barna som trøste-kluter, som man kan klynge seg til for å kjenne varme og kjærlighet, som man kan betro seg til.

Det at et forhold mellom to voksne sprekker er en sak mellom dem. Ungene står midt oppi det, men bør etter min mening forskånes fra foreldrenes følelsesmessige storm.

Med å si "mamma og pappa skal skilles for vi er ikke glad i hverandre mer - men vi er akkurat like glad i det fortsatt" så skaper man etter min mening usikkerhet i barnet. Usikkerhet for hvor lenge de kommer til å være glad i barnet, siden kjærlighet tydeligvis kan ta slutt.

Det har vært sagt at hvis du starter en samtale med et negativt utsagn, så trengs det 13 positive utsagn for å veie opp for det. Hvis du starter med et positivt utsagn, så tåler man også et negativt.

"Jeg har kræsja bilen din, men jeg er veldig glad i deg" har ingen positiv effekt. Og "jeg er glad i deg" blir et forsvar, en argumentasjon, et forsøk på å ta oppmerksomheten bort fra det du faktisk gjorde - kræsja bilen min.

[hix]

Selvsagt er det en følelsesmessig storm, i hovedsak for foreldrene. Men i hvor stor grad det blir storm også for barna er jo delvis opp til nettopp foreldrene.

Man kan fortelle barna sine at man er glad i dem - og det bør man gjøre. Gi dem en klem, holde rundt dem. Det burde være en naturlig greie, og ikke noe man knytter opp til skilsmissen mellom foreldrene.

Man må holde de tingene atskilt, synes jeg, på den ene siden forholdet mellom foreldrene, og på den andre siden forholdet mellom foreldrene og barna. Jeg syns derfor det blir feil å nevne mor og fars negative føleser for hverandre i samme setning som at man er glad i barna.

Jeg synes at veldig mange foreldre gjør en feil ved å la barna få innblikk i ting mellom foreldrene, som de egentlig ikke burde visst noe om. Man skal ikke bruke barna som trøste-kluter, som man kan klynge seg til for å kjenne varme og kjærlighet, som man kan betro seg til.

Det at et forhold mellom to voksne sprekker er en sak mellom dem. Ungene står midt oppi det, men bør etter min mening forskånes fra foreldrenes følelsesmessige storm.

Med å si "mamma og pappa skal skilles for vi er ikke glad i hverandre mer - men vi er akkurat like glad i det fortsatt" så skaper man etter min mening usikkerhet i barnet. Usikkerhet for hvor lenge de kommer til å være glad i barnet, siden kjærlighet tydeligvis kan ta slutt.

Det har vært sagt at hvis du starter en samtale med et negativt utsagn, så trengs det 13 positive utsagn for å veie opp for det. Hvis du starter med et positivt utsagn, så tåler man også et negativt.

"Jeg har kræsja bilen din, men jeg er veldig glad i deg" har ingen positiv effekt. Og "jeg er glad i deg" blir et forsvar, en argumentasjon, et forsøk på å ta oppmerksomheten bort fra det du faktisk gjorde - kræsja bilen min.

Jeg har ikke sagt noe om hvordan man i praksis skal legge det frem for barna sine. Jeg sier bare at man skal snakke med dem om det. Jeg er enig med det meste av det du skriver, så nær som på ett punkt.

[ Det at et forhold mellom to voksne sprekker er en sak mellom dem. Ungene står midt oppi det, men bør etter min mening forskånes fra foreldrenes følelsesmessige storm.]

Dette er en altfor snever måte å se det på. Det er ikke bare et forhold mellom to voksne som sprekker. Det er også en familie som sprekker. De voksne har en mye mer omfattende forankring i virkeligheten enn barn. Når forholdet mellom de voksne ryker, kan det for dem faktisk også, oppi alle følelsene, oppleves som en lettelse. Barns tilværelse og trygghet er enormt mye tettere knyttet opp til familien. Når familien sprekker er det nesten som om hele deres verden og trygghetsfundament sprekker. Dette er traumatisk uansett for barn.

Jeg mener selvfølgelig ikke at barna skal plasseres i rollen som sjelesørger, psykolog og partnerprotese. Men barna opplever en utrygghet som voksne vanskelig kan forestille seg og som de voksne må ta inn over seg! Vi må forsøke å gi dem ekstra trygghet i denne fasen, f.eks ved å snakke med dem om hvordan hverdagen kommer til å bli fremover. Jeg mener det også vil være til hjelp for barnet å få høre at det ikke er årsaken til at foreldrene går fra hverandre. Dra for all del ikke inn tåredryppende historier om utroskap og fyllekuler. Men fortell dem at det skyldes at dere ikke har det så bra sammen lenger, og at alle vil kunne få det bedre om dere bor hver for dere, og at det ikke betyr at dere forsvinner.

Har dere aldri tatt barna på alvor før, så gjør det akkurat nå.

[miss L]

Jeg har vært i samme situasjon selv, barna bodde en uke hos far og en uke hos meg,så var det en dag jeg hentet den minste som den gang var tre år i barnehagen,så spør hun meg "hvor skal vi nå?"da svarte jeg at vi skulle hjem,da sa hun,"hvor er det da!"Da hadde vi hatt det sån i tre mnd,men da ble far og jeg enige om at barna skulle bo hos meg å slippe å være kasteballer.For når vi tenkte etter ,så hadde heller ikke vi orket å flytte annen hver uke selv!!!