Samværsproblematikk

[tusseline]

Har vært sammen med en mann i litt over et år nå. Vi er veldig forelsket i hverandre, liker mange av de samme tingene, og har det veldig fint sammen på alle måter. -Bortsett fra ett:

Hans ene barn vil ikke dele pappa med noen, og spesielt ikke meg, som han nå skjønner har kommet for å bli i pappas liv..

Han har to barn fra før, og jeg har ett. Vi har begge standard samværsordninger med annen hver helg hos far, pluss en dag i uka i tilknytning til helgen.

Når kjæresten min ikke har barna sine, er han veldig mye hos meg og mitt barn. Vi bor praktisk talt sammen. Når han skal ha sine barn, har vi prøvd å la de få mye tid alene sammen med hverandre. Vi er kanskje sammen alle 5 en dag i løpet av helgen.

Allikevel vil ikke hans ene være med på dette. Han vil ikke være sammen med oss, og lager mye bråk/uro ut av dette.

Dette sliter på oss alle sammen.

Det som er rart, er at når vi skjærer igjennom og gjennomfører det vi har planlagt sammen, så er alt allikevel greit. Han koser seg sammen med oss, og det vi gjør. Han har også sagt at han liker meg og mitt barn, så det er ikke der det ligger, virker det som. Så når vi bare kommer sammen, så har vi det veldig koselig.

Vi har snakket om å flytte sammen etterhvert, og har prøvd å gradvis øke tiden sammen med barna, som en slags tilvenning. Trodde kanskje at ting ville gå greiere, men det ser ikke sånn ut.

Pappan har problemer med å sette grenser i forhold til sønnen, og sønnen er stort sett vant til å få det som han vil; han får all oppmerksomhet, bestemme mat, aktiviteter etc. Det andre barnet blir stort sett bare "med på lasset". I praksis innebærer dette at når sønnen ikke vil være sammen med meg og mitt barn, så har pappan problemer med å gjennomføre den strategien som han og jeg har blitt enige om. Sønnen styrer i praksis mye av dette også.

Det barnet nå vil, er at pappan skal fortsette å bo for seg selv, og at han og de to barna skal ha det som de har hatt det de siste 4 årene: De skal være sammen mesteparten av tiden, og kanskje se oss av og til på besøksbasis.

Både jeg og pappan er enige om at vi vil satse på hverandre, og at vi kommer til å fortsette å være sammen alle sammen og øke samværet med barna fram til vi flytter sammen. Allikevel så tærer dette på oss, fordi det blir alltid dårlig stemning i forbindelse med dette. Det er jo masse følelser involvert fra alle parter, så det er jo ikke noe rart.

Hvordan skal vi gjøre dette i praksis?? Dette er så vanskelig, og vi begynner å bli ganske slitne av å ha det sånn. Vi føler at vi stamper på det samme stedet hele tiden i forholdet vårt, og at vi ikke kommer noe videre...

[terningkast6]

Du skriver ikke noe om alderen på barnet.

Det kan jo være at dette er en slags lojalitetskonflikt siden dere har det fint når dere tross alt er sammen.

Hvordan er forholdet til barnets mor?

Det kan jo også være at du er den ene brikken som gjør at barnet omsider må innse at mor og far aldri kommer til å flytte sammen igjen. Mange barn klarer å innbille seg selv at foreldrene vil flytte sammen igjen, og lever på dette håpet.

Dere får forklare for barnet at du er pappas kjæreste. Si at du aldri vil forsøke å ta mors plass, barnet har en mor.

Det som er viktig er jo hvordan barnets mor ser på deg og det at du sannsynligvis blir samboer med hennes eks. Er hun negativ til det smitter det gjerne over på barna. Hvis hun er grei å samarbeide med kan dere jo snakke med henne og få henne også til å fortelle barnet at det er OK at han liker deg også, at mor ikke blir lei seg for det.

[Lillemus]

Han (ungen altså) snurrer nok faren rundt lillefingeren virker det som. Og så lenge han har litt makt over pappan vil han nok fortsette å holde på sånn.

Kanskje bør pappan sette foten ned og si at "sånn er det" og ferdig med det? Klare grenser rett og slett, ikke la barnet føle at det kan skape splid mellom dere og lage uro. Kanskje er han ute etter forsikringer om at pappa er glad i ham, minst like mye som før, selv om du har kommet inn i bildet?

[favn]

Det _du_ kan gjøre, er gjennom ord å vise hvilken posisjon du har, f.eks. snakke litt om 'mamma'n din/deres', 'har du/dere hatt det fint sammen med mamma', 'nå blir nok mamma glad' etc. På den måten poengterer du at mamma er mamma og du en annen person - hvis det skulle være nødvendig, da.

Dernest må du endelig passe på å fordele oppmerksomhet, goder og minuser likt. Det er ikke bra for noen av deres barn at et av barna for-fordels (dumt ord). Barn er _hauker_ når det gjelder alt som smaker av urettferdighet. Det betyr at hjemme hos deg har du det overordnede ordet for hva som gjelder - slik pappa har det hjemme hos seg. Men dere voksne bør framstå noenlunde koordinert i forhold til grenser osv.

Styringen på gutten må for øvrig overlates til kjæresten din, som igjen er den som bestemmer i forhold til sønnen sin når han har samvær. Voksne skal bestemme og vet hva som er bra og ikke bra. Barn lider faktisk av å velge og bestemme - selvsagt avhengig av alder, men jeg forstår det dit hen at i hvert fall denne gutten ikke er så gammel? Tenåringer vil selvsagt styre mye selv, men dog innenfor de rammer som alle andre må forholde seg til.

Alt dette styret forteller vel at gutten protesterer, at han (enda) ikke er fortrolig med skilsmisse, at pappa har ny kjæreste osv. Du sier visst ikke noe om en evt ny kjæreste hos mamma? Men det 'pleier' å jevne seg ut når / hvis begge foreldrene etablerer nye, seriøse forhold.

Vel, som sagt, pappa bør gjennomføre de planer dere har, holde seg til rammer, ikke for-fordele (dumt ord igjen) et av barna (sine). _Det_ er dumt, det! På en måte er det jo forståelig at han i sin menneskelighet gjør det, pappa vil jo så gjerne at gutten skal ha det bra. Men som sagt, det er en stygg bjørnetjeneste å la gutten få viljen sin i 'ett og alt'. 'Bortskjemte' barn opparbeider seg dårlig karma og dårlig posisjon i forhold til andre barn. Selv om de voksne har 'skylda', vil et 'bortskjemt' barn få skylda.

Når du forteller at alt er hyggelig i praksis, at det bare er under planleggingen det bakser seg til, vil nok dette gå bra. Gutten trenger å bli trygg på hvilke roller alle har og ikke minst sin egen rolle og posisjon i forhold til pappa.

Og obs - pass nå endelig på at ikke de 'tause' barna har det likedan, bare at de reagerer på andre måter...

Det var vel noen stakkarslige råd dette, men som oppsummering: Vær tydelig på hvem dere er, hva som skjer og ikke minst: Presiser i handlinger og ord at kjærligheten foreldre-barn ikke reduseres selv om du og pappa har blitt glade i hverandre.

Lykke til!

[tusseline]

Det _du_ kan gjøre, er gjennom ord å vise hvilken posisjon du har, f.eks. snakke litt om 'mamma'n din/deres', 'har du/dere hatt det fint sammen med mamma', 'nå blir nok mamma glad' etc. På den måten poengterer du at mamma er mamma og du en annen person - hvis det skulle være nødvendig, da.

Dernest må du endelig passe på å fordele oppmerksomhet, goder og minuser likt. Det er ikke bra for noen av deres barn at et av barna for-fordels (dumt ord). Barn er _hauker_ når det gjelder alt som smaker av urettferdighet. Det betyr at hjemme hos deg har du det overordnede ordet for hva som gjelder - slik pappa har det hjemme hos seg. Men dere voksne bør framstå noenlunde koordinert i forhold til grenser osv.

Styringen på gutten må for øvrig overlates til kjæresten din, som igjen er den som bestemmer i forhold til sønnen sin når han har samvær. Voksne skal bestemme og vet hva som er bra og ikke bra. Barn lider faktisk av å velge og bestemme - selvsagt avhengig av alder, men jeg forstår det dit hen at i hvert fall denne gutten ikke er så gammel? Tenåringer vil selvsagt styre mye selv, men dog innenfor de rammer som alle andre må forholde seg til.

Alt dette styret forteller vel at gutten protesterer, at han (enda) ikke er fortrolig med skilsmisse, at pappa har ny kjæreste osv. Du sier visst ikke noe om en evt ny kjæreste hos mamma? Men det 'pleier' å jevne seg ut når / hvis begge foreldrene etablerer nye, seriøse forhold.

Vel, som sagt, pappa bør gjennomføre de planer dere har, holde seg til rammer, ikke for-fordele (dumt ord igjen) et av barna (sine). _Det_ er dumt, det! På en måte er det jo forståelig at han i sin menneskelighet gjør det, pappa vil jo så gjerne at gutten skal ha det bra. Men som sagt, det er en stygg bjørnetjeneste å la gutten få viljen sin i 'ett og alt'. 'Bortskjemte' barn opparbeider seg dårlig karma og dårlig posisjon i forhold til andre barn. Selv om de voksne har 'skylda', vil et 'bortskjemt' barn få skylda.

Når du forteller at alt er hyggelig i praksis, at det bare er under planleggingen det bakser seg til, vil nok dette gå bra. Gutten trenger å bli trygg på hvilke roller alle har og ikke minst sin egen rolle og posisjon i forhold til pappa.

Og obs - pass nå endelig på at ikke de 'tause' barna har det likedan, bare at de reagerer på andre måter...

Det var vel noen stakkarslige råd dette, men som oppsummering: Vær tydelig på hvem dere er, hva som skjer og ikke minst: Presiser i handlinger og ord at kjærligheten foreldre-barn ikke reduseres selv om du og pappa har blitt glade i hverandre.

Lykke til!

Takker for et veldig flott svar fra deg! Det er mange ting her som stemmer for oss, tror jeg. Det er godt å høre av utenforstående at dette _kan_ gå seg til, fordi når man er midt oppe i det, så tror man ikke det.

[tusseline]

Han (ungen altså) snurrer nok faren rundt lillefingeren virker det som. Og så lenge han har litt makt over pappan vil han nok fortsette å holde på sånn.

Kanskje bør pappan sette foten ned og si at "sånn er det" og ferdig med det? Klare grenser rett og slett, ikke la barnet føle at det kan skape splid mellom dere og lage uro. Kanskje er han ute etter forsikringer om at pappa er glad i ham, minst like mye som før, selv om du har kommet inn i bildet?

Det du poengterer, er akkurat det vi jobber mest med! Det er pappan sin håndhevelse som er avgjørende. Jeg må bare stå litt på sidelinja, og la han styre dette, da det er hans barn det er snakk om. Vi har avtalt hvordan vi (han) skal forholde seg; viktigheten av å gjennomføre det vi har bestemt oss for.. Det tror jeg er viktig for alle. Senere, i en familiesetting, så vil det jo være 5 av oss som skal være med på å bestemme hvordan hverdagen skal være..

Jeg tror nok at mye ligger der at sønnen er redd for at pappa er mer glad i meg enn i han. Dette har de to pratet om flere ganger, og pappan er selvfølgelig nøye med å si at man alltid er mest glad i barna sine.

[tusseline]

Du skriver ikke noe om alderen på barnet.

Det kan jo være at dette er en slags lojalitetskonflikt siden dere har det fint når dere tross alt er sammen.

Hvordan er forholdet til barnets mor?

Det kan jo også være at du er den ene brikken som gjør at barnet omsider må innse at mor og far aldri kommer til å flytte sammen igjen. Mange barn klarer å innbille seg selv at foreldrene vil flytte sammen igjen, og lever på dette håpet.

Dere får forklare for barnet at du er pappas kjæreste. Si at du aldri vil forsøke å ta mors plass, barnet har en mor.

Det som er viktig er jo hvordan barnets mor ser på deg og det at du sannsynligvis blir samboer med hennes eks. Er hun negativ til det smitter det gjerne over på barna. Hvis hun er grei å samarbeide med kan dere jo snakke med henne og få henne også til å fortelle barnet at det er OK at han liker deg også, at mor ikke blir lei seg for det.

Forholdet til barnets mor har vært litt anstrengt, men uten at det har hatt praktisk betydning for barna. Nå, er forholdet mye bedre. Vi (pappan) har snakket med henne om sønnen, og litt om hvordan vi alle skal/bør forholde oss til det. Hun har sagt at hun synes det ville vært synd hvis det ble slutt mellom oss. Så det er jo positivt! Mamman har også kjæreste, og har hatt det lengre enn det jeg og pappan har vært sammen. Hvordan hun gir uttrykk for forholdet til meg og pappan ovenfor barna, vet jeg ikke. Jeg vet at det tidligere har vært negative kommentarer, og at hun bevisst har sagt ting som "pappa har ikke tid til deg/dere, han er jo bare sammen med ...meg..." Det tror jeg ikke hun gjør lengre.

Litt av problemet er vel kanskje at hun ser sin kjæreste kun i de helgene hun ikke har barna (mange grunner til det, som jeg ikke skal komme inn på her), og da tror jeg at barnet synes at dette er veldig greit. Sånn er det hos mamma, så da kan det være sånn hos pappa også... Men det er det alså ikke, fordi vi planlegger en framtid sammen. Hvis vi bare kommer igjennom dette...

[Atene]

Jeg tenker litt som Lillemus.

Det barnet gjør, er i handling å spørre faren om hva som skal skje, og hvem som bestemmer. Han liker det når dere skjærer igjennom og gir beskjed om dette.

[Angela1365380318]

Forholdet til barnets mor har vært litt anstrengt, men uten at det har hatt praktisk betydning for barna. Nå, er forholdet mye bedre. Vi (pappan) har snakket med henne om sønnen, og litt om hvordan vi alle skal/bør forholde oss til det. Hun har sagt at hun synes det ville vært synd hvis det ble slutt mellom oss. Så det er jo positivt! Mamman har også kjæreste, og har hatt det lengre enn det jeg og pappan har vært sammen. Hvordan hun gir uttrykk for forholdet til meg og pappan ovenfor barna, vet jeg ikke. Jeg vet at det tidligere har vært negative kommentarer, og at hun bevisst har sagt ting som "pappa har ikke tid til deg/dere, han er jo bare sammen med ...meg..." Det tror jeg ikke hun gjør lengre.

Litt av problemet er vel kanskje at hun ser sin kjæreste kun i de helgene hun ikke har barna (mange grunner til det, som jeg ikke skal komme inn på her), og da tror jeg at barnet synes at dette er veldig greit. Sånn er det hos mamma, så da kan det være sånn hos pappa også... Men det er det alså ikke, fordi vi planlegger en framtid sammen. Hvis vi bare kommer igjennom dette...

Det viker som om dette barnet styrer tiden når dere er sammen.

Han er pappaen til to, det andre barnet må få sin vilje like mye, så vil det at alle sammen skal være i lag, så må det gå an det også..

[tusseline]

Det viker som om dette barnet styrer tiden når dere er sammen.

Han er pappaen til to, det andre barnet må få sin vilje like mye, så vil det at alle sammen skal være i lag, så må det gå an det også..

Jeg er helt enig med deg, men det er veldig vanskelig å gjennomføre i praksis... Vi jobber med saken.