Samliv med en person med psykiske plager

[Eldora1365380476]

Hei,jeg er en jente på 21 som har slitt med psykiske halve livet.Er samboer med en gutt og vi har det kjempe fint sammen.Det jeg lurte på er om jeg kan få andres synspunkter i om hvordan det er å leve sammen med en person som sliter med depresjon.Jeg vil vite hvordan jeg ikke skal slite ut samboeren min. Takk!!!

[Ranya1365380605]

Snakk med han! Jeg tror det verste du kan gjøre er å nekte å snakke med ham, hvis han ser at noe plager deg. Da er det bedre at du sier hva det er, enn at han skal gå rundt og være bekymret, og kanskje tro at det er forholdet det er noe galt med.

Jeg mener ikke at han skal være psykologen din, men fortell ham hva han eventuelt kan gjøre for å hjelpe deg i situasjoner som føles vanskelige. Det er greit at han er litt forberedt, og da blir han sikkert ikke så engstelig heller.

[Rubia]

Hei du.

Jeg er helt sikker på at viten gir trygghet.

Dess mindre forståelse en partner har til sin halvdels problemer dess fler misforståelser og triste situasjonen kan det bli.

Hva jeg ville gjort er følgende...sett typen din inn i din sykdomssituasjon, les og lær om ting som kan dukke opp, hvordan din tilstand kan slå ut ved den og den situasjonen osv.

Er det en vanskelig psykisk lidelse så snakk gjerne med kontaktpersoner, psykolog el.sammen slik at han får en god forståelse av hva som kan ventes. Da blir han tryggere i de situasjonene som kommer.

Det er ikke lett å være partner til en person med psykiske lidelse, små som store...derfor er jeg helt sikker på at man må tilegne seg viten om situasjonen sammen, prate om det og kjempe sammen for at kjærligheten skal holde seg gjennom stormene.

Lykke til.

Hilsen...

[Gjest dariann]

OK å snakke med ham men ikke la ham føle at han er psykologen din. Den feilen gjorde min ex med meg, han nektet å gå til psykolog, ville heller at jeg skulle hjelpe ham. Slik følte jeg meg ikke lenger som kjæresten hans, mer som en mor eller en annen støttespiller, og det ble slutt (ikke bare pga det, men det spilte med).

Han ville snakke om problemene sine stort sett hele tiden, analysere, høre min mening. Det la press på meg, jeg var jo glad i ham og ville hjelpe, men han burde forstått at han måtte være mer kjæreste med meg og mindre pasient.

Etter det ble slutt gikk han endelig til psykolog...

[kengutten]

Funger for all del ikke som sykepleier/psykolog for samlivspartneren. Å snakke med partneren har også store betingelser, for da er det nettopp den situasjonen du tvinger parneren inn i. Så er spørsmålet, siden det er depresjon, hvor sterk/ofte, og hvilke hensyn må taes. Du kan ende opp med å bli en tyrranisert, redd for å gjøre noesomhelstperson uten egen identitet.

hilsen

24 år i en slik situasjon og totalsvikt fra den sykes side.