Må si alt?

[pillo]

Jeg har vært gift i femten år og har tre barn. Og jeg har truffet kjærligheten i mitt liv.. Det vil si en annen mann. Det er gjensidig og jeg har vært utro. Men vi treffes ikke nå. Jeg vil gi mitt ekteskap en real sjanse, og har bestlilt time på familiekontoret. Vi har en del problemer å ta tak i. Problemene blir jo ikke mindre dersom jeg forteller om mitt sidesprang, og dessuten har jeg lyst til å skåne min mann fra å bli så såret. MÅ jeg fortelle dette til terapeuten? Går det an å jobbe seg gjennom problemene uten at dette kommer på bordet? Dessuten er jeg redd for at dersom det likevel ender med skilsmisse så vil han bruke utroskapen mot meg i en eventuell barnefordelingssak. (kan han det?)

[Craven]

Jeg ble selv rammet av utroskap i sommer, og kan godt si at det drev meg rett inn i den verste livskrisen jeg har hatt.

Nå maktet jeg å fortsette forholdet med et intenst arbeid og samarbeid mellom oss to, og kan i dag si at jeg nå ser slutten på krisen som har vært helt ubeskrivelig tung.

SÅ jeg taler altså med en viss erfaring. Jeg er ikke så sikker på at jeg ville visst det jeg vet i dag, fordi hun var i ferd med å avslutte forholdet til han fyren. Dvs., det er tosisidig - jeg fikk avsluttet det der tvert, og DET er jeg jo lettet over. Men smerten, sorgen og sinnet har vært voldsomt, og jeg ville ikke makte noe slikt igjen og samtidig kan bevare et forhold.

Mitt råd til deg er at du skal tie. Dersom det er slik at du har bestemt deg for å prøve å bevare ekteskapet og har avsluttet forholdet, er det ingen grunn til å fortelle. Tro du meg, dere blir begge kastet inn i en krise det vil bli vanskelig å komme seg ut av når ekteskapet fra før skranter.

Prøv i stedet å "glemme" det du har gjort, bevar det heller som et kjært minne og gå helhjertet inn for å bevare ekteskapet ditt.

I en barnefordelingssak er det helt irrelevant om du har vært utro eller ei. Det vedgår ingen fordeling av omsorgen. MEN: Det er godt mulig å antyde overfor dommeren hvilken moral du har, og at det kan skade barna. Det vedgår likevel ikke saken, men også dommere er mennesker som kan tenkes å ta hensyn til det likevel.

[toan]

Du bør legge kortene på bordet. Det å la være å si noe vil bare gjøre ting verre senere. Det er lettere å starte på nytt dersom du er ærlig. Tenk bare på kjønnssykdommer og slike ting som kan dukke opp i ettertid.

Start på nytt med blanke ark ! Det er nå mitt råd.

[Solveig Vennesland, Familierådgiver]

Hei!

Jeg skjønner at du ønsker å skåne din mann for belastningen han får av å få vite at du har vært utro. Og at du helst vil unngå å fortelle om dette også til terapeuten.

Jeg er imidltid usikker på om du vil klare å skjule dette gjennom kropsspråket ditt, i løpet av samtalene. For det er vel sånn at samlivet ditt med din ektefelle nå har fått en helt annen bakgrunn og knekk, etter at du har truffet den store kjærligheten, som du selv sier?

Hvordan skal du klare å snakke om nedturen i samlivet og samtidig jobbe med gjenforening, når det er en annen mann du har opplevd noe bedre med?

Hvis du vil gi ekteskapet ditt en ordentlig sjanse må du ville sette av tid og oppmerksomhet til din ektefelle, og kutte ut den andre, også i tankene og følelsene dine.

Det er ikke noe must at du må betro utroskapen, men hvis du i begynnelsen er uærlig om det, for siden å bli "avslørt" blir det dobbeltspill.