kjæresterier.

[Gjest forelsketforbannet&frustrert.]

hvorfor er det sånn at alt forrandrer seg?jeg vet jo at i starten av et forhold er alt bare fryd&glede,man surfer på bølger av lykke,og er ør i hode.Vi har vært sammen et år,og har på mange,essensielle områder en veldig god kjemi.Men jeg føler at han stadig er ute etter å ta meg,for tankene mine,holdningene mine,ja hele meg.Han synes feks at jeg går for mye ut,hvis jeg går på kafe en dag/kveld i uka,og en kveld kanskje på konsert.Vi bor ikke sammen,forøvrig.Under krangler virker det som om han forakter meg,og jeg blir slem tilbake,fordi jeg blir så lei meg.Vi har hatt veldig mange tøffe tak,og det er ofte små bagateller som utløser dette.Han husker på ting som skjedde for lenge siden,og dette kommer alltid opp under diskusjoner.I mine tidligere forhold har jeg ikke hatt problemer av dette slag,og sjalusi har vært ikke-eksisterende.Nå merker jeg at jeg blir sjalu,og det er ekkelt.Det positive med forholdet er at vi er skrekkelig gode venner,ler mye,vi er fremdeles veldig forelsket og gode venner.Allikevel må jeg vokte ordene mine,ja ty til hvite løgner,for å unngå ekle konflikter,som i utgangspunktet er helt ubetydlige.Jeg blir så sliten av dette!Er det flere her ute som har det sånn,eller er det bare meg?

[Gjest Jernkvinnen]

Hvis han synes du går for mye ut (noe du sannsynligvis ikke gjør), kanskje det er bedre om dere går ut litt sammen også? Spør om han vil være med på café, konsert e.l.

Vennlig hilsen

[Gemini]

Du sier jo sjøl du ikke har hatt det sånn i forhold tidligere, så egentlig vet du svaret: Det er IKKE slik det skal være i et forhold.

Ikke gå i den altfor klassiske jente-fella å tro du kan forandre han.

Sånn du ser han, det er sånn han ER. Vil du forbli i et slikt forhold, leve med en slik mann?

[Gjest lilalee]

Du sier jo sjøl du ikke har hatt det sånn i forhold tidligere, så egentlig vet du svaret: Det er IKKE slik det skal være i et forhold.

Ikke gå i den altfor klassiske jente-fella å tro du kan forandre han.

Sånn du ser han, det er sånn han ER. Vil du forbli i et slikt forhold, leve med en slik mann?

jeg tror ikke,og vil ikke forandre ham.Han er en flott person med mange gode egenskaper,alt jeg vil er jo å få det til,at vi kan være sammen.Det kan jo vær at feilen ligger hos meg,eller iallefall delvis.Jeg vil takke for svarene til gemini og jernkvinnen,og til gemini;Aller helst vil jeg jo gå ut med ham,men pga hans jobb,blir dette ganske vanskelig,særlig i ukedagene.Vi har det alltid morro når vi finner på ting ilag,og jeg skulle ønske vi kunne gjøre det mere.Det er rart med jenter som meg;Vi vet fra før av alt om de typiske fellene,allikevel må vi finne menn som kan føre til at vi går i dem.Føler meg litt dust nå,altså!

[naiv]

jeg tror ikke,og vil ikke forandre ham.Han er en flott person med mange gode egenskaper,alt jeg vil er jo å få det til,at vi kan være sammen.Det kan jo vær at feilen ligger hos meg,eller iallefall delvis.Jeg vil takke for svarene til gemini og jernkvinnen,og til gemini;Aller helst vil jeg jo gå ut med ham,men pga hans jobb,blir dette ganske vanskelig,særlig i ukedagene.Vi har det alltid morro når vi finner på ting ilag,og jeg skulle ønske vi kunne gjøre det mere.Det er rart med jenter som meg;Vi vet fra før av alt om de typiske fellene,allikevel må vi finne menn som kan føre til at vi går i dem.Føler meg litt dust nå,altså!

Gå ikke i den fella at du bestandig tror feilen ligger hos deg selv.

Fint du stiller noen spørsmål angående dette forholdet. Jeg synes du bør fortsette med det. Når man er som mest forelsket, så er man ofte både blind.

[Gjest lilalee]

Gå ikke i den fella at du bestandig tror feilen ligger hos deg selv.

Fint du stiller noen spørsmål angående dette forholdet. Jeg synes du bør fortsette med det. Når man er som mest forelsket, så er man ofte både blind.

er jo bare redd for at det er jeg som legger opp til krangler,fordi jeg er meg.Er jo ikke lett jeg heller,men jeg har ikke opplevd før at noen blir så..sint på meg.Skulle nesten ønke jeg ikke var forelska,og at vi var begynt å skli fra hverandre,da kunne dette sklidd ut i intet.Men istedenfor sitter jeg med et hjerte som hopper når jeg ser ham,og det er fælt og godt og fantastisk og dumt...skulle visst hvordan man kan prate ut om ting,uten å fyke i tottene på hverandre,sukk.

[Gjest brent barn]

Skjønner hvordan du har det, for jeg har selv levd med en slik mann. Vi surfet på rosa bølger de første årene, han var sjalu og jeg utslettet nesten meg selv og mine behov for at ikke han skulle bli sjalu. Når det ikke var mer igjen å bli sjalu på av ting rundt meg ble det menn på TV som ble en trussel.

Jeg måtte alltid passe meg for hva jeg sa. Ting jeg hadde betrodd han om mitt liv før hans inntreden ble skruppelløst brukt mot meg i alle krangler. Første gang vi kranglet fikk jeg omtrent sjokk, jeg visste ikke at han foraktet meg så mye. Og at han gikk og tenkte på så mye som for meg var uvesentlig.

Nettet snører seg sakte men sikkert rundt oss som lever med slike personer. Vi merker ikke selv en gang hvor mye vi utsletter oss selv. Jeg ser du allerede har begynt å antyde at det kanskje er deg det er noe galt med. Det trodde jeg også.

Etter at vi brøt tok det lang tid før jeg var på bena igjen psykisk, jeg hadde latt han knekke all selvtillitt og tro på meg selv.

Mitt råd til deg er at du ikke gir etter for hans urimelige krav om at du ikke får gjøre ting du liker å gjøre. Gjør det klart for han at du akter å fortsette ditt liv uten å utslette deg selv. For det er sikkert, slutter du f.eks. å gå ut på kafe, blir det turen til butikken som blir neste trussel, så blir det turen til postkassa, naboen, i det hele tatt så er det helt utrolig hvor sjalu personer kan se en trussel. Til slutt går du med nedslått blikk, tør aldri å smile (det kan jo være han tror du smiler til andre enn han), ser bort hvis det er pene menn på TV osv.

Han må jobbe med sitt eget selvbilde, det er ikke deg det er noe galt med!

[Gemini]

jeg tror ikke,og vil ikke forandre ham.Han er en flott person med mange gode egenskaper,alt jeg vil er jo å få det til,at vi kan være sammen.Det kan jo vær at feilen ligger hos meg,eller iallefall delvis.Jeg vil takke for svarene til gemini og jernkvinnen,og til gemini;Aller helst vil jeg jo gå ut med ham,men pga hans jobb,blir dette ganske vanskelig,særlig i ukedagene.Vi har det alltid morro når vi finner på ting ilag,og jeg skulle ønske vi kunne gjøre det mere.Det er rart med jenter som meg;Vi vet fra før av alt om de typiske fellene,allikevel må vi finne menn som kan føre til at vi går i dem.Føler meg litt dust nå,altså!

Det er ALLTID gode sider hos en person som får en til å bli, de færreste er 100% drittsekk. Men når han ripper opp i gamle ting som burde vært avsluttet, når han får deg til å måtte lyve og vokte ordene dine i frykt for store ubehageligheter, så er det jo åpenbart mye som ikke er som det skal.

Og det er ikke deg det er noe i veien med...

[Gjest lilalee]

Skjønner hvordan du har det, for jeg har selv levd med en slik mann. Vi surfet på rosa bølger de første årene, han var sjalu og jeg utslettet nesten meg selv og mine behov for at ikke han skulle bli sjalu. Når det ikke var mer igjen å bli sjalu på av ting rundt meg ble det menn på TV som ble en trussel.

Jeg måtte alltid passe meg for hva jeg sa. Ting jeg hadde betrodd han om mitt liv før hans inntreden ble skruppelløst brukt mot meg i alle krangler. Første gang vi kranglet fikk jeg omtrent sjokk, jeg visste ikke at han foraktet meg så mye. Og at han gikk og tenkte på så mye som for meg var uvesentlig.

Nettet snører seg sakte men sikkert rundt oss som lever med slike personer. Vi merker ikke selv en gang hvor mye vi utsletter oss selv. Jeg ser du allerede har begynt å antyde at det kanskje er deg det er noe galt med. Det trodde jeg også.

Etter at vi brøt tok det lang tid før jeg var på bena igjen psykisk, jeg hadde latt han knekke all selvtillitt og tro på meg selv.

Mitt råd til deg er at du ikke gir etter for hans urimelige krav om at du ikke får gjøre ting du liker å gjøre. Gjør det klart for han at du akter å fortsette ditt liv uten å utslette deg selv. For det er sikkert, slutter du f.eks. å gå ut på kafe, blir det turen til butikken som blir neste trussel, så blir det turen til postkassa, naboen, i det hele tatt så er det helt utrolig hvor sjalu personer kan se en trussel. Til slutt går du med nedslått blikk, tør aldri å smile (det kan jo være han tror du smiler til andre enn han), ser bort hvis det er pene menn på TV osv.

Han må jobbe med sitt eget selvbilde, det er ikke deg det er noe galt med!

takktakktakk!Vet jo at det dummeste du kan gjøre med menn som min,er å legge deg flat.Det er allikevel så godt å høre det fra noen andre,tusen takk,brent barn!

[naiv]

er jo bare redd for at det er jeg som legger opp til krangler,fordi jeg er meg.Er jo ikke lett jeg heller,men jeg har ikke opplevd før at noen blir så..sint på meg.Skulle nesten ønke jeg ikke var forelska,og at vi var begynt å skli fra hverandre,da kunne dette sklidd ut i intet.Men istedenfor sitter jeg med et hjerte som hopper når jeg ser ham,og det er fælt og godt og fantastisk og dumt...skulle visst hvordan man kan prate ut om ting,uten å fyke i tottene på hverandre,sukk.

Jeg bare sier: Drittsekker er ofte sjarmerende og lett å bli forelsket i.

Jeg gjentar: Fortsett å se på forholdet med åpne øyne. Det er noe som skurrer, mener jeg.

Ønsker deg lykke til!

[Gjest jfgh]

Sjalusi er smittsomt... kontrollbehov er smittsomt... sinne er smittsomt... bitterhet er smittsomt... forakt er smittsomt...

så begge må vel absolutt VILLE forandre dette, for at det skal kunne bli bra...

[Gjest jfgh]

Sjalusi er smittsomt... kontrollbehov er smittsomt... sinne er smittsomt... bitterhet er smittsomt... forakt er smittsomt...

så begge må vel absolutt VILLE forandre dette, for at det skal kunne bli bra...

[Gjest også brent]

Dette skal du passe deg for, og jeg vil gå så langt som å si at du bør komme deg vekk, før du begynner å tvile for mye på deg selv.

Jeg har selv vært sammen med en mann, som var den mest elskelige og snille personen en kunne drømme om når vi hadde det godt.

Etterhvert så jeg et mønster: Vi hadde det godt så lenge vi var enige, ,dvs. jeg gjorde som han ønsket.

Vi hadde vært gode venner i mange år tidligere og han kjente derfor min fortid. Etterhvert ble det en trussel for ham, og alt det som var skjedd tidligere, ble brukt mot meg.

Og jeg måtte vise hensyn til han, slik at han kunne stole på meg.

Etterhvert ble enhver uenighet en stor trussel, som f.eks hvilket pålegg vi skulle kjøpe inn. Hvis jeg valgte å kjøpe et annet pålegg enn hva han mente var rimelig, ble jeg beskyldt for å være illjojal, vise manglende respekt og mangel på kjærlighet.

Han foraktet meg også for mine meninger, holdninger, min familie osv. Selv om det var dette som tiltrakk han i første omgang.

Det var alltid jeg som hadde feilen, det var jeg som provoserte, det var jeg som ikke skjønte mitt eget beste, og at han derfor måtte skjære gjennom og ta makten.

Tilslutt tvilte jeg så mye på meg selv, at jeg ikke greide å ta en eneste beslutning på egenhånd, for jeg visste ikke om jeg var urimelig mot ham. Jeg måtte alltid spørre noen andre, selv om jeg visste inni meg at jeg hadde rett.

Jeg greide heller ikke å gå fra ham før mange år etterpå.

Jeg fikk dessverre et barn med denne mannen og må fremdeles slite med dette. Jeg er blitt så usikker, og fiendtlig innstilt til denne mannen, at jeg fortsatt må rådføre meg med andre før jeg tar beslutninger ift til hans krav, som nå stort sett gjelder barnet.

Men jeg greier ikke lenger å se om jeg motsetter meg ting pga min fiendtlige innstilling, eller om jeg bare er urimelig.

For han protester nemlig på det meste, jeg gjør fortsatt alt feil.

Likevel har han ved flere anledninger prøvd å få meg tilbake, dette etter lange perioder med "straff" i forskjellige former og nedrakking, så plutselig står han der og ber om tilgivelse for det han har gjort og lover å rydde opp...når jeg da har gitt litt av meg selv, stopper han å være grei, og så er det tilbake igjen.

Min advokat er nå min nærmeste rådgiver, både på det menneskelig og juridiske plan.

Jeg må bare ha bekreftelse på at de kravene JEG stiller ikke er urimelig i forhold til det jeg kan forvente av et annet voksent menneske, som også skal ha ansvar for et barn.

Nå gjelder det for meg å skjerme meg best mulig og sørge for at jeg blir trygg på meg selv og min egen dømmekraft.

Det er neimen ikke lett!!

For å unngå påvirkning fra ham, er jeg nødt til å la være å snakke med ham. Kommer han meg for nær, utståler han en slik makt over meg at det er direkte skummelt.

Og det er ikke bare meg det gjelder, men de fleste i hans omgangskrets. Men de fleste kjenner ham ikke på den måten jeg gjør.

Jeg sier kom deg vekk, før det er for sent. Hvis han blir så irritert på deg ang. dine holdninger og din væremåte, er ikke du den riktige for ham. Det må han ta konsekvensene av og heller gå.

Hvis du føler at du hele tiden må veie dine ord, at dine ytringer blir tolket i negativ og fiendtlig retning, selv om du har lagt vekt på at det ikke skal gjøre det.....da må du stole på din intuisjon og magefølelse.

Den har som regel rett.

Tenk deg grundig om, ikke vent for lenge...det er absolutt mitt råd til deg.

[Gjest forelsketforbannet&frustrert.]

Dette skal du passe deg for, og jeg vil gå så langt som å si at du bør komme deg vekk, før du begynner å tvile for mye på deg selv.

Jeg har selv vært sammen med en mann, som var den mest elskelige og snille personen en kunne drømme om når vi hadde det godt.

Etterhvert så jeg et mønster: Vi hadde det godt så lenge vi var enige, ,dvs. jeg gjorde som han ønsket.

Vi hadde vært gode venner i mange år tidligere og han kjente derfor min fortid. Etterhvert ble det en trussel for ham, og alt det som var skjedd tidligere, ble brukt mot meg.

Og jeg måtte vise hensyn til han, slik at han kunne stole på meg.

Etterhvert ble enhver uenighet en stor trussel, som f.eks hvilket pålegg vi skulle kjøpe inn. Hvis jeg valgte å kjøpe et annet pålegg enn hva han mente var rimelig, ble jeg beskyldt for å være illjojal, vise manglende respekt og mangel på kjærlighet.

Han foraktet meg også for mine meninger, holdninger, min familie osv. Selv om det var dette som tiltrakk han i første omgang.

Det var alltid jeg som hadde feilen, det var jeg som provoserte, det var jeg som ikke skjønte mitt eget beste, og at han derfor måtte skjære gjennom og ta makten.

Tilslutt tvilte jeg så mye på meg selv, at jeg ikke greide å ta en eneste beslutning på egenhånd, for jeg visste ikke om jeg var urimelig mot ham. Jeg måtte alltid spørre noen andre, selv om jeg visste inni meg at jeg hadde rett.

Jeg greide heller ikke å gå fra ham før mange år etterpå.

Jeg fikk dessverre et barn med denne mannen og må fremdeles slite med dette. Jeg er blitt så usikker, og fiendtlig innstilt til denne mannen, at jeg fortsatt må rådføre meg med andre før jeg tar beslutninger ift til hans krav, som nå stort sett gjelder barnet.

Men jeg greier ikke lenger å se om jeg motsetter meg ting pga min fiendtlige innstilling, eller om jeg bare er urimelig.

For han protester nemlig på det meste, jeg gjør fortsatt alt feil.

Likevel har han ved flere anledninger prøvd å få meg tilbake, dette etter lange perioder med "straff" i forskjellige former og nedrakking, så plutselig står han der og ber om tilgivelse for det han har gjort og lover å rydde opp...når jeg da har gitt litt av meg selv, stopper han å være grei, og så er det tilbake igjen.

Min advokat er nå min nærmeste rådgiver, både på det menneskelig og juridiske plan.

Jeg må bare ha bekreftelse på at de kravene JEG stiller ikke er urimelig i forhold til det jeg kan forvente av et annet voksent menneske, som også skal ha ansvar for et barn.

Nå gjelder det for meg å skjerme meg best mulig og sørge for at jeg blir trygg på meg selv og min egen dømmekraft.

Det er neimen ikke lett!!

For å unngå påvirkning fra ham, er jeg nødt til å la være å snakke med ham. Kommer han meg for nær, utståler han en slik makt over meg at det er direkte skummelt.

Og det er ikke bare meg det gjelder, men de fleste i hans omgangskrets. Men de fleste kjenner ham ikke på den måten jeg gjør.

Jeg sier kom deg vekk, før det er for sent. Hvis han blir så irritert på deg ang. dine holdninger og din væremåte, er ikke du den riktige for ham. Det må han ta konsekvensene av og heller gå.

Hvis du føler at du hele tiden må veie dine ord, at dine ytringer blir tolket i negativ og fiendtlig retning, selv om du har lagt vekt på at det ikke skal gjøre det.....da må du stole på din intuisjon og magefølelse.

Den har som regel rett.

Tenk deg grundig om, ikke vent for lenge...det er absolutt mitt råd til deg.

men hvorfor tror du det blir sånn,at det som fenget i begynnelsen,nå bare er kilden til sinne og irretasjon?Jeg synes det er litt fælt å lese alle svarene jeg har fått,skummelt og se alt sort på hvitt.Har du funnet ut hvorfor han var sånn?Er det slik at denne type mennesker er venvittig usikre,og dermed viser et kontroll-og maktbehov?

[Gjest også brent]

takktakktakk!Vet jo at det dummeste du kan gjøre med menn som min,er å legge deg flat.Det er allikevel så godt å høre det fra noen andre,tusen takk,brent barn!

en liten kommentar til:

Du sier det er dumt av deg å legge deg flat for ham.

Til syvende og sist vil du nettopp gjøre det, hvis du ikke er sterk nok.

Det er forferdelig slitsomt å skulle rettferdiggjøre deg selv og dine krav.

Vil du leve i en evig krig, og vil du bli vist denne forakten hver gang du prøver å forsvare deg selv?

Det er uansett nedbrytende og slikt skal ikke være nødvendig i et parforhold.

Visst kan man være ulike på forskjellige plan og det krever en viss tid å "tilpasse" seg hverandre.

Å ty til hvite løgner for å unngå konflikter, er ikke særlig smart.

Den dagen han tar deg i en slik liten løgn, og det vil han, kommer han til å være ute etter å ta deg hele tiden og være mistenksom mot deg.

Jeg unner abolutt ingen å komme for nært innpå slike mennesker.

Nå har jeg blitt slik han var: mistenksom, hele tiden på vakt, paranoid, fiendtlig innstilt og meget usikker på meg selv.

Jeg er livredd for stifte bekjentskap med en ny mann, og om jeg skulle være så heldig å treffe en skikkelig en, så er jeg redd jeg vil drive ham vekk i ren og skjær redsel for å bli utsatt for dette en gang til.

[Gjest forelsketforbannet&frustrert.]

en liten kommentar til:

Du sier det er dumt av deg å legge deg flat for ham.

Til syvende og sist vil du nettopp gjøre det, hvis du ikke er sterk nok.

Det er forferdelig slitsomt å skulle rettferdiggjøre deg selv og dine krav.

Vil du leve i en evig krig, og vil du bli vist denne forakten hver gang du prøver å forsvare deg selv?

Det er uansett nedbrytende og slikt skal ikke være nødvendig i et parforhold.

Visst kan man være ulike på forskjellige plan og det krever en viss tid å "tilpasse" seg hverandre.

Å ty til hvite løgner for å unngå konflikter, er ikke særlig smart.

Den dagen han tar deg i en slik liten løgn, og det vil han, kommer han til å være ute etter å ta deg hele tiden og være mistenksom mot deg.

Jeg unner abolutt ingen å komme for nært innpå slike mennesker.

Nå har jeg blitt slik han var: mistenksom, hele tiden på vakt, paranoid, fiendtlig innstilt og meget usikker på meg selv.

Jeg er livredd for stifte bekjentskap med en ny mann, og om jeg skulle være så heldig å treffe en skikkelig en, så er jeg redd jeg vil drive ham vekk i ren og skjær redsel for å bli utsatt for dette en gang til.

blir trist av å lese din historie,og skal være obs på min egen.Får se alt litt ann,Periodevis er jo alt veldig bra,men så plutselig er det et eller annet som formørker hans syn på ting og da...vi har diskutert det,og han er delvis klar over det,men det største problemet tror jeg ikke at han har evner til å innse.Takk,uansett!

[Gjest også brent]

men hvorfor tror du det blir sånn,at det som fenget i begynnelsen,nå bare er kilden til sinne og irretasjon?Jeg synes det er litt fælt å lese alle svarene jeg har fått,skummelt og se alt sort på hvitt.Har du funnet ut hvorfor han var sånn?Er det slik at denne type mennesker er venvittig usikre,og dermed viser et kontroll-og maktbehov?

Det bunnet nok mye i hans manglende selvtillit, samt manglende evne til å stole på folk.

Fant jo ut etterhvert at han slet med depresjoner, det var iallefall det som ble sagt.

Han svingte veldig mye i humøret, og til slutt ble det så galt at jeg forlangte at han søkte hjelp.

I perioder innså han selv at han hadde problemer, men disse periodene var av så kort varighet, at jeg begynte å tvile på om han hadde selvinnsikt selv til å skjønne det.

Etter innleggelsen, opparbeidet han seg en slik motvilje for behandlingsapparatet, at han nektet å gjøre noe mer med det.

Plutselig var det også min feil at han var syk...det var min feil at ting ble som de ble. Men egentlig var han ikke syk, det var alle andre som var syke.

Og han skulle gjenerobre makten og overta styringen i hjemmet, etter å ha spilt for snill alfor lenge ( i han øyne).

Nå nekter han å samarbeide om noe som helst. Hvis ting skal diskuteres, skal det først være hans ide og deretter hans løsning. Den som ikke retter seg etter det (stort sett meg), blir møtt av en slik arroganse og maktmisbruk (det blir for langt til å forklare), som du ikke aner dimensjonen av.

Utad, eksisterer ikke konflikten i hans øyne, og om det skulle være uenighet, så fremstiller han det som om jeg er den som krangler, og han aner ikke hva konflikten dreier seg om engang.

[Gjest også brent]

blir trist av å lese din historie,og skal være obs på min egen.Får se alt litt ann,Periodevis er jo alt veldig bra,men så plutselig er det et eller annet som formørker hans syn på ting og da...vi har diskutert det,og han er delvis klar over det,men det største problemet tror jeg ikke at han har evner til å innse.Takk,uansett!

Periodevis var alt iorden hos oss også, han var riktig så forståelsesfull og støttende og oppbackende. Helt til han fikk tenkt seg litt om, og fant noe urimelig, noe som han kunne pirke ved.

Hvis jeg reagerte negativt, manglet jeg selvinnsikt og evnen til å ta imot konstruktiv kritikk.

Hvis jeg prøvde på en fin måte å ta opp noe jeg hadde problemer med, ble jeg fremstilt som dum og mine tanker som lite gjennomtenkte.

Jeg vil anbefale deg å få innsikt i hans oppvekst/forhold til foreldre.

Har han et godt forhold til disse?

Min erfaring (basert på flere forhold), tilsier at eplet ikke faller langt fra stammen.

Min forhenværende var i sin tid, da vi ble kjent, fast bestemt på å skape et bedre liv for seg og sine, enn der han kom fra. Han greide det også, skaffet seg en meget god utdannelse, fikk en god jobb, etablerte seg og vi fikk barn. Men da sprakk det. Han har rett og slett ikke evnen til å ta vare på det som er godt. Hver gang noe positivt skjedde for oss, ble det igjen revet ned av hans destruktive oppførsel. Nå er han tilbake til utgangspunktet, til den samme elendigheten som han kom fra og forakter alt det han tidligere sto for.

Hvorfor han hater det? Tror det handler om komplekser, samt at det er lettere å kritisere det man ikke takler, istedetfor å gjøre noe med det. Han hatet at jeg hadde det godt, når han hadde det vondt.

Jeg vet han elsker meg, men takler ikke at jeg vil leve som et normalt menneske, så lenge han selv ikke makter det.