Livet mitt er på vei ned i avgrunnen for øyeblikket (et langt langt innlegg)

[Gjest Rådvill og trist]

Skulle svært gjerne hatt noen helt nøytrale råd på følgende "delikate" situasjon

Jeg har vært sammen med min kjæreste i snart 6 år nå. Vi er begge i starten av 30 årene og har hatt et forhold som har gått opp og ned, iblant veldig trøblete henne og jeg, iblant svært svært bra. Vårt store problem er at vi ikke har klart å få et "jevnt godt" liv sammen, men pga alt fra forskjeller mellom oss, humørsyke, furtenhet, forskjellige måter å takle problemer på, etc. etc. så har det godt opp og ned. Like fullt har vi det egentlig bra sammen og jeg klarer ikke fjerne meg fra tanken om at jeg er veldig glad i henne. Hun er også veldig glad i meg, det vet jeg veldig godt.

Vi har bodd sammen i omtrent tre år og kjøpte vår første leilighet nylig. Vi har i en lengre periode beveget oss fra hverandre og kjøpet av leiligheten (som vi ikke har flyttet inn i ennå) har kanskje vært et utslag av et dypt ønske om å få ting til å fungere bra igjen. Det er nok ingen overdrivelse å si at vi

har hatt et kjølig kjæreste forhold, men vært mer som venner som har bodd sammen i en tid. Jeg har følt selv at jeg har prøvd og prøvd for å få det til å fungere over tid, men møtt veggen hos henne der hun har trukket seg vekk og ikke villet

For en måneds tid siden så kom det frem at hun hadde møtt sin ex kjæreste som har vært en venn av henne i mange år. Etter mye om og men kom det frem at hun hadde en eller annen form for følelser for han og at hun trengte tid til å kjenne på dette for seg selv. Etter en stund (hvor forholdet vårt egentlig gikk veldig fint) flyttet hun ut for en tid for å få ting litt på avstand og tenke igjennom situasjonen.

Etter å ha tatt tak i situasjonen og virkelig kommet frem til at jeg ønsker å fortsatt være sammen med henne, samt at vi definitivt har funnet tilbake til den riktige tonen mellom oss, vi har hatt et forhold oss i mellom slik det skal være som samboere og kjærester og jeg har i det siste være veldig glad og fornøyd, har det kommet frem at hun har gjort mer enn det jeg visste om for en tid tilbake.

Da forholdet vårt, i følge henne, var på sitt mest kjølige (men etter vi hadde kjøpt leiligheten) ble hun med sin ex hjem da jeg var ute og reiste etter å ha vært ute sammen. Det som, i følge henne, skjedde var et akkutt behov for nærhet. De begynte å rote sammen og havnet nakne under dyna. I følge henne stoppet det der da hun ikke var istand til å gjennomføre det, men tok da på seg klærne sine og gikk. Jeg kjenner henne så godt at jeg nok tror dette stemmer. Hun har store problemer med å lyve for meg.Videre så har hun aldri gjort noe slikt noen gang før. Hun fortalte meg at hun ble svært overrasket over seg selv når hun gjorde nettopp dette, da hun nok har trodd at det ikke er en ting hun ville være i stand til å gjøre. Jeg ble også svært overrasket over det da hun alltid har hatt min tillit.

Dette har ført til at hun har hatt et enormt behov for å rydde opp i følelsene sine, både i forhold til meg og i forhold til de andre problemene. Hun har lidd av enorme samvittighetskvaler i det siste og har vært meget meget rådvill.

Nå når jeg virkelig trodde vi hadde lagt dette bak oss og var på ferd til å se fremover kommer det frem at hun da har vært mer eller mindre utro mot meg. I tillegg kommer det frem at hun har hatt sporadisk kontakt med sin ex frem til helt nylig (uten at det har skjedd noe mer mellom dem). Typisk slik som at hun har ringt han på natten når hun har vært ute på byen. Kanskje for å møte ham? Kanskje for å få ryddet ham av veien? Få en bekreftelse på at følelsene hennes for han egentlig kommer av en vrien situasjon med meg?

Da dette kom opp har jeg fått meg en skikkelig knekk. Jeg ønsker vel egentlig å være sammen med henne og hun (sier ihvertfall) at hun vil være sammen med meg. Det er faktisk også noe jeg tror på.

Jeg føler meg tråkket på, lurt, bedratt og at hun har utnyttet min tillit til henne ved å gå bak ryggen min. Forholdet vårt henger i en særdeles tynn tråd akkurat nå, og det er ikke det jeg ønsker at skal skje. Det hjelper heller ikke akkurat at vi nettopp har kjøpt leilighet.

Videre er jeg svært usikker hvor hardt jeg skal dømme henne. Hun har tidligere i lengre tid slitt med sykdom og forholdet vårt har vært i gjennom tøffe tak i forbindelse med nettopp det. Det er ingen overdrivelse å si at vi seksuelt har fungert svært opp og ned blant annet på grunn av dette.

For et par år siden så var det nettopp jeg som gikk over streken. Jeg var med en tilfeldig jente hjem og det ene førte til det andre. Men da vi havnet nakne i senga klarte heller ikke jeg å gjennomføre det, men tok på meg klærne og gikk. Slet med enormt dårlig samvittighet i en god stund etterpå. Jeg fortalte henne også bruddstykker av dette, men ikke hele historien (som at vi faktisk hadde delvis sex uten at det gikk hele veien).

Forskjellen for meg nå er at det for det første er ganske lenge siden, samt at det var en tilfeldig person jeg ikke kjente. Hun har nå gjort omtrent det samme med en person hun har hatt et forhold til tidligere og som hun kjenner svært godt. Samtidig synes jeg det er vrient å dømme henne uten at jeg sier til meg selv at jeg har gjort noe lignende engang.

Jeg klarer ikke å se for meg et liv uten henne, tror ikke hun klarer det samme, likefullt har dete antatt dimensjoner jeg akkuart nå ikke vet om jeg klarer å se videre fra. Føler også at jeg har gitt så enormt mye av meg selv for å få det til å fungere, ikke bare nå men i alle de årene vi har vært sammen. Sitter med en følelse av at jeg faktisk har gitt mer enn henne. Spesielt i den senere tid.

På den annen side er det kanskje slik at vi har vært nødt til å gå helt hit for å innse at vi faktisk har det fantastisk flott sammen? Så lenge vi klarer å rydde opp i utfordringene våre? Det gjør det ikke akkurat enklere at vi tar over ny leilighet sammen om bare noen uker....

Hadde jeg ikke hatt så sterke følelser for henne så hadde jeg garantert avsluttet forholdet. Det hadde nok hun også gjort. Mitt store dilemma har vært om jeg vil fortsette å være sammen med henne fordi hun er nettopp hun, eller om jeg vil fortsette å være sammen med henne for å ha en å være sammen med

Jeg er nok ganske sikker på at det finnes andre der ute som hadde passet meg bedre på mange måter, samtidig er det noe helt spesielt ved henne som gjør meg enormt glad i henne. Hun gjør definitivt ikke livet mitt kjedelig, og hun finnes ikke grå og treig å være sammen med.

Skulle gjerne hatt noen velmenende råd i forbindelse med denne triste situasjonen. Klarer ikke å se problemene i perspektiv akkurat nå.

[Gjest nyah_lita84]

dere har begge gjort det dere ikke burde gjøre. tenk nøye over om dere mener det er rett å holde sammen, er dere nok glade i hverandre og om dere stoler nok på hverandre, går det fint!

hadde jeg vært deg og følt alt du har fortalt nå, hadde jeg fortsett i forholdet. men det er jo meg!

lykke til!=)

[petter smart]

Hun virker, for å si det mildt, veldig vinglete.

Hun klarer tydeligvis ikke å velge mellom deg og exen. Kanskje er hun ikke helt fornøyd med noen av dere.

Jeg synes det er helt uakseptabelt at hun ikke har kuttet kontakten med exen etter det som har skjedd. At hun havnet til sengs med han er noe som kan, men ikke bør, skje. Noe lignende skjedde jo med deg. Men da bør hun være voksen nok til å kutte all kontakt med han.

Å skylde på tidligere sykdom e.l. holder bare ikke. Det kan ikke være en pute å hvile på resten av livet.

Men valget må du nok dessverre gjøre selv.

[mil1365380270]

Du har helt rett, du har ingen ting du skulle sagt om utroskapen hennes, bortsett fra det at hun har holdt kontakten til eksen ved like, uten at du visste det. Det er en form for utroskap, det også.

Hun valgte å fortelle akkurat det samme hendelsesforløpet, som du fortalte henne, da du var utro. Mulig sannhetsgehalten er den samme også?

Du synes to år er lenge, det synes sikkert ikke hun.

Dere tviler like mye begge to, men klarer ikke å holde dere unna hverandre. Hvis dere fortsetter sånn som nå, kommer årenene til å gå, og dere blir bare mer og mer såret.

Tror dere må sette dere ned, og snakke om både din utroskap, hennes, hva dere ønsker for fremtiden o.s.v. Naturlig at begge revurderer forholdet nå, når dere har kjøpt leilighet sammen, men sånn som dere har det akkurat nå, sånn kan man ikke leve.

At hun har vært syk, har du også lidd under Hvis du har stilt opp for henne), så det er ingen unnskyldning for henne, mener jeg....

[Tadum dum...]

Hei

Jeg er i nesten samme situasjon. Vi holder sammen pga av et felles barn. Hadde vi ikke hatt barn så er det bare å lure seg selv å drive på slik. Tror du at en vakker dag er alt i orden og resen av livet er i sus og dus?

Det krever myyyyye å skilles, men jeg tror i ettertid at dere vil se at det var det eneste rette. Det gjelder bare å holde ut den første uutholdelige måneden...

En leilighet er ingen hindring. Den kan selges igjen i et godt marked som nå uten tap...

[Gjest salia]

Mitt inntrykk av deres problem er ikke utroskapen til din kjæreste.

Som du skriver så har dere i forholdet hatt en del problemer underveis, og det her her jeg mener dere må starte. Nemlig med å få ryddet opp i små og store problem, med hvordan dere skal klare å ha et jevnt og godt liv sammen. Flere år sammen der dere har løst problemer på ulike måter, det kan gi enda flere problem. Og sånn jeg ser det, din samboer går nå andre steder for å få trygghet, nemlig til en x.

Jeg vet ikke om dere klarer å snakke sammen på en "normal" måte? Dersom det er mange problemer dere må nøste opp i, ta problem for problem. Ellers er det gjenre lett alt blir ei stor "smørje". Kanskje det vil være enklere om dere kan skrive ned hovedpunkt, og så snakke om hvert punkt sammen?

Kan det være aktuelt for dere å oppsøke samlivsrådgiver?

[Gjest Rådvill & Trist]

Du har helt rett, du har ingen ting du skulle sagt om utroskapen hennes, bortsett fra det at hun har holdt kontakten til eksen ved like, uten at du visste det. Det er en form for utroskap, det også.

Hun valgte å fortelle akkurat det samme hendelsesforløpet, som du fortalte henne, da du var utro. Mulig sannhetsgehalten er den samme også?

Du synes to år er lenge, det synes sikkert ikke hun.

Dere tviler like mye begge to, men klarer ikke å holde dere unna hverandre. Hvis dere fortsetter sånn som nå, kommer årenene til å gå, og dere blir bare mer og mer såret.

Tror dere må sette dere ned, og snakke om både din utroskap, hennes, hva dere ønsker for fremtiden o.s.v. Naturlig at begge revurderer forholdet nå, når dere har kjøpt leilighet sammen, men sånn som dere har det akkurat nå, sånn kan man ikke leve.

At hun har vært syk, har du også lidd under Hvis du har stilt opp for henne), så det er ingen unnskyldning for henne, mener jeg....

Takk for svar

tja, synes det er svært vanskelig å se hva som er det eneste rette. Det er jo også vanskelig å formidle alt sammen i et innlegg her på DOL.

Situasjonen er ganske kompleks. I utgangspunktet var det hun som trengte tid og måtte vurdere forholdet. Nå når alle hemmeligheter er lagt på bordet har hun på en måte fjernet en større byrde fra skuldrene sine. Jeg føler litt at det er jeg som sitter med "trumfkortene"

Jeg har kjempet hardt i det siste for forholdet vårt, men da jeg fikk vite om hennes utroskap føltes egentlig alt litt "waste". Samtidig er det det at jeg har kjempet som har gjort at hun ( og jeg forsåvidt) har sett forholdet i et nytt lys...

Samtidig har jeg gjort noe lignende selv en gang og uavhengig om hvem som har gjort det største overtrampet (ift hvor langt man gikk, hvem som var den ledende parten i situasjonen, hvilke følelser vi hadde for den andre) så har vi gjort ganske like tabber en gang hver.

Jeg klarer ikke helt å fjerne meg fra tanken om at det går an å si at én gang kan leges, to ganger er et brudd.

Merker at jeg har svært vanskelig for å akseptere det som har skjedd, samtidig som at jeg jo er veldig glad i henne og hun i meg

Snakket med henne for et par dager siden, og stilte et par ganske klare kompromisser. Et av dem var at hun ikke kan ha kontakt med han slik som før.

De har vært venner og møttes en sjelden gang iblant med min viten og uten at det har skjedd noe (det hadde jeg merket, hun er en elendig løgner). Forholdet ryker nok hvis jeg oppdager i nær fremtid at hun allikevel har det.

En annen sak er nok at vi bør gå og prate med en samlivsrådgiver hvis vi virkelig ønsker å få det til å fungere bra igjen.

[mil1365380270]

Takk for svar

tja, synes det er svært vanskelig å se hva som er det eneste rette. Det er jo også vanskelig å formidle alt sammen i et innlegg her på DOL.

Situasjonen er ganske kompleks. I utgangspunktet var det hun som trengte tid og måtte vurdere forholdet. Nå når alle hemmeligheter er lagt på bordet har hun på en måte fjernet en større byrde fra skuldrene sine. Jeg føler litt at det er jeg som sitter med "trumfkortene"

Jeg har kjempet hardt i det siste for forholdet vårt, men da jeg fikk vite om hennes utroskap føltes egentlig alt litt "waste". Samtidig er det det at jeg har kjempet som har gjort at hun ( og jeg forsåvidt) har sett forholdet i et nytt lys...

Samtidig har jeg gjort noe lignende selv en gang og uavhengig om hvem som har gjort det største overtrampet (ift hvor langt man gikk, hvem som var den ledende parten i situasjonen, hvilke følelser vi hadde for den andre) så har vi gjort ganske like tabber en gang hver.

Jeg klarer ikke helt å fjerne meg fra tanken om at det går an å si at én gang kan leges, to ganger er et brudd.

Merker at jeg har svært vanskelig for å akseptere det som har skjedd, samtidig som at jeg jo er veldig glad i henne og hun i meg

Snakket med henne for et par dager siden, og stilte et par ganske klare kompromisser. Et av dem var at hun ikke kan ha kontakt med han slik som før.

De har vært venner og møttes en sjelden gang iblant med min viten og uten at det har skjedd noe (det hadde jeg merket, hun er en elendig løgner). Forholdet ryker nok hvis jeg oppdager i nær fremtid at hun allikevel har det.

En annen sak er nok at vi bør gå og prate med en samlivsrådgiver hvis vi virkelig ønsker å få det til å fungere bra igjen.

Kanskje gjorde din utroskap, og hennes manglende tro på at ting kunne ordne seg, at hun rømte til eksen? Ikke at det er en unnskyldning, altså.

Skikkelig oppvask med samlivsterapi, er nok det eneste som kan redde dere, ja...

Hadde ikke godtatt at hun skulle ha kontakt med eksen i det hele tatt, etter det som har skjedd.

Du (og hun) må innse, at alt som minner dere om utroskapen må være ute av livet deres, før dere kan begynne å gå videre. Tror jeg!

[Gjest guffelure]

dere har begge gjort det dere ikke burde gjøre. tenk nøye over om dere mener det er rett å holde sammen, er dere nok glade i hverandre og om dere stoler nok på hverandre, går det fint!

hadde jeg vært deg og følt alt du har fortalt nå, hadde jeg fortsett i forholdet. men det er jo meg!

lykke til!=)

Hadde jeg vært deig, ville jeg nok vurdert sannlivsterrapi!! Det er ikke mange som velger det, fremfor å gå til exen eller stikke avgårde med en tilfeldig forbipasserende, men det kan jo gi .. visse kollisjoner i samlivssfæren. Artig. Håper du tar til vettet. Dama høres ikke helt god ut, men det kan jo tenkes jeg tar helt feil. Hvor meget hadde hund drukket, om jeg tør spørre?

[Solveig Vennesland, Familierådgiver]

Hei!

Slik du beskriver forholdet deres er det ikke vanskelig å forstå at dere har slitt lenge, også før du oppdaget at hun søkte til x-en for nærhet.

Det er tungt å rydde opp i gammel fortid, og det kan velte det gode mellom dere, når dere til stadig skal dra opp problemer.

Det kan være nyttig å snu blikket nå, å heller se fremover. Hva er det som binder dere sammen? Hvordan vil dere leve sammen videre?

Du sier at hverken du eller din kjæreste kan leve uten hverandre. Da har dere satt en viktig byggestein. Og det kan være begynnelsen for en ny gjenforening.

Men hvordan komme videre sammen?

Jeg oppfordrer dere til å sette dere ned og tenke konstruktivt på hvordan dere vil ha det i livet. Hvilke behov har hver av dere? Tenk etter, og skriv gjerne ned på en liste, hvilke behov du selv har for deg og kjæresten din, altså for fellesskapet mellom dere. Hva takler du i forholdet, og hva tolererer du ikke?

Du sier at dere er ulike. Det behøver ikke bli galt, tvert imot. Men det forutsetter at dere aksepterer at dere ikke er like i meninger, og lyster og holdninger. Øv dere i å se positivt på forskjellene.-

Det kan være nyttig for å dere å bruke en profesjonell samlivsrådgiver, hvis dere har brukt opp kvoten for å prate sammen nå.

Bruk gule sider i tlf.katalogen.

[Pella]

Jeg var sammen med en i 5 år som var den meste trofaste av dem alle - trodde jeg.

I grunnen er dette en ærlig og redelig kar med høye verdier og moral.

Men når han ble forelsket så mistet han hemningene - og løy notorisk for å beskytte seg selv. Jeg hadde satt spørsmål ved hennes tvil....

Jeg satt i lang tid (uten å vite at han traff ei annen dame) som deg og forsøke å løse konflikten - alene. Han pjattet med - uten å være konstruktiv. Jeg luktet lunten etterhvert.

Den dag i dag så innrømmer han ikke at han løy og bedro i så mange måneder...