Endelig gravid - men mannen min har blitt helt likegyldig

[hbroks]

Hei,

Jeg trenger sårt noen råd/meninger ang. dette: Jeg og mannen min venter vårt første barn i juni. Vi prøvde i nesten 2 år før vi endelig ble gravide. Nå som vi ER det, har han blitt helt uinteressert i alt som skjer. Han har blitt likegyldig overfor meg (grenser til det respektløse), og det eneste han er interessert i er å være ute med kompiser. Dette gjør at jeg blir sittende alene kveld etter kveld. Pga at jeg har vært (er) nesten konstant kvalm, har jeg ikke så mye overskudd til å gjøre ting selv. Dette tar han ikke hensyn til i det hele tatt. Han har kort og godt blitt en stor egoist som KUN tenker på seg selv. Han ofrer ikke en tanke til alle endringer jeg går gjennom, og at livet mitt ble "snudd på hodet" over natten når jeg oppdaget at jeg er gravid (en positiv endring selvsagt). Han mener han skal kunne fortsette livet sitt som før, bare enda friere.

Dette går sterkt innpå meg. Jeg blir deprimert, gråter ofte og er så lei meg for måten han oppfører seg på. Jeg trodde han ville delta mer, spesielt siden dette er noe vi har ønsket oss så sterkt - så lenge. Nå er jeg bare så skuffet at jeg finner ikke ord...

Hva kan jeg gjøre for å få han til å skjønne at han ikke kan holde på på denne måten, men at han må vise mer respekt og ta mer ansvar for situasjonen vi er i? Jeg kunne virkelig trenge litt støtte fra han!

Jeg har vurdert samlivsterapi, og han er til dels enig i det...

Takknemlig for alle råd.

Mvh

[Lillemus]

Han er ikke rett og slett redd da? Redd for at det kan gå galt og redd for det som skjer. Han hadde kanskje ikke sett for seg at dere skulle greie å bli gravide så nå er han helt satt ut fordi det faktisk har skjedd? Menn reagerer ofte med å trekke seg unna når det gjelder slike ting, de klarer bare ikke å åpne kjeften å snakke om det.

[snilen]

Ja, jeg også ser for meg at dette kan være en form for fødselsangst/depresjon fra mannens side. At han er redd, og har begynt å innse at livet hans er totalt forandret fra nå av... og kanskje prøver han å tviholde på friheten sin, iallfall til barnet er født? Siste krampetrekning liksom, ala et utdrikningslag?

Men du kan jo ikke ha det sånn da... mulig han trenger hjelp utenifra han også, ikke bare du. Men det høres ut som dere begge hadde hatt godt av å snakke med noen...

[serendipity]

Jeg vet ikke hvordan jeg skal få sagt dette uten at det virker respekløst, men det kan virke som du kanskje er litt "overhormonell" og at du hadde sett for deg helt andre ting da du ble gravid.

En drastisk omvelting i livet deres har det jo ikke blitt ennå, og det er viktig å prøve å leve som før. Livet har jo ikke blitt "snudd på hodet over natten", og det er jo vanskelig for en mann å sette seg inn i hvordan du har det.

Kan det være at du er såret over at han ikke "handler" slik som du vil. Forøvrig så trenger han kanskje litt tid på å bearbeide det. Tro ikke helt jeg heller møtte en slags større "forståelse for min situasjon" da jeg gikk gravid.

Det virker nesten som du har litt for høye forventninger.

Si til mannen din at du kunne ønske at han var hjemme litt mer fordi du har lyst til å tilbringe litt mer tid sammen med han.

[petter smart]

Du er jo ikke langt på vei, det vises vel ikke i større grad ennå heller? Da kan det være vanskelig for han å bli like engasjert som deg. Mange menn har det slik, kvinnene deres tror de er helt følelsesløse, men bare vent til magen vokser mye og til barnet blir født. Spesielt etter fødselen, når det også for hans del er blitt noe konkret. Du kan ikke forvente at han skal føle det samme som deg nå.

Og kanskje du har tatt av litt? Bare snakker om babyen og glemmer han og livet dere har sammen? En "feil" mange kvinner gjør, og mannen trekker seg da tilbake og tør ikke snakke om barnet i frykt for at du skal ta av igjen.

[tiliti]

Jeg tror stakkarn har fått sjokk jeg.

Det går seg nok til :-)

Ultralyd pleier som regel være grunnlag for mye interesse fra mannens side, som det første tegn HAN får med seg (foruten at du plutselig har blitt et "monster" :-) )

Jeg var rimelig sjokka under hele svangerskapet, kan godt tenke meg at menn gjennomgår noe av det samme.

Aldri sove ut mer, aldri feste mer, aldri ditt og aldri datt.

Seff er dette å sette det totalt på kanten, men en har en tendens til å overdramatisere.

[Gjest vært der, ja]

Jeg og min mann har et åpent og ærlig forhold, og da jeg ble gravid (veldig planlagt) snakket vi litt om det.

Jeg opplevde også at verden var snudd på hodet, det var så spennende at det nesten ikke var til å holde ut, jeg bekymret meg over alt fra spontanabort til tenk om jeg egentlig ikke var gravid. Jeg talte dager og uker, og var VELDIG gravid i starten.

Og opplevde at mannen min trakk seg unna. Jeg ble litt skuffet, vi hadde jo planlagt, vi var jo enige, dette var vi jo sammen om, osv.

Heldigvis snakket vi sammen om det - og det anbefaler jeg deg å gjøre også.

Mannen min sa at han syntes det var for tidlig å gire seg opp, for mye kunne ennå skje, sjansen for å miste de første 3 mnd, osv. Foreløpig anså han det ikke som en baby, men som en "celleklump", og han var ikke redd for å miste barnet, han var redd for meg. Han klarte ikke henge med på alle mine tanker og følelser, og syntes at jeg overdrev.

Kort sagt ble vi enige om at jeg måtte få engasjere meg så mye jeg ville (og derfor logget jeg på DOL og skrev innlegg til den store gullmedaljen, leste, spurte, lurte og tenkte), men han måtte slippe å bli dratt inn i det. Han måtte selv få velge når han ville engasjere seg.

Så faktisk måtte jeg svelge skuffelsen over at han ikke ville lese bøker om hvor mange cm fostret var, og at han ikke snakket om navn og innredning av barnerommet fra jeg sto der med to blå.

Han måtte selv få kjenne litt på situasjonen, venne seg til tanken. For EGENTLIG var det jo ingen annen forskjell fra den ene dagen til den neste enn at jeg hadde tisset på en pinne og den viste to blå streker. Jeg var ikke synlig eller merkbart gravid, bare kvalm, trøtt og uvel.

Og det gikk seg til. Gradvis kom "fars-følelsen" hans, og da gutten vår kom til verden var han den stolteste pappan i verden.

Du kan ikke skru av og på følelser, gi ham tid. Men - snakk ut om det!

[Solveig Vennesland, Familierådgiver]

Hei!

Siden han er enig i ditt forslag om å bruke en samlivsrådigver, synes jeg du skal slå til på det. Det kan bidra til å løsne floken dere har tullet dere inn i.

Antakelig handler dette mye om misforståelser. Du er kvalm og lite lysten på annet enn ro og hvile og støtte fra mannen din. Han på sin side vet kanskje ikke riktig hvilken rolle han skal ha nå i ventetiden.

Når dere begge ønsker barn og har forsøkt lenge å bli gravid, kan jeg ikke tro at han plutselig angrer eller har mistet lysten på barn.

Men alle disse spørsmålene som du går og lurer på, er det bra å få svar på. Men da må dere snakke sammen. Og klarer dere ikke det på en ordentlig måte, uten å anklage eller kjefte på hverandre, er det nyttig å bruke en profesjonell samlivsrådgiver. Lykke til!

[Gjest mann som gleder seg til å få barn, tror jeg....]

Heisann,

Jeg er selv mann og kommer til å ta mannens side. Jeg har ikke selv barn, men har vært "reservepappa" og har flere kamerater med nyfødte og/eller som venter barn.

Jeg tror ikke mannen din har kommet seg helt over sjokket som det tross alt er når partneren blir gravid(planlagt eller ikke). Det er lett å få panikk og tenke at nå er det slutt på "all moroa". Derfor tror jeg han har fått hastverk med å gjøre alt han har lyst til. Sånn tror jeg de aller fleste menn tenker den første perioden. Selv ville jeg sikkert hatt lyst til å dra på skitur med gutta, leid en sportsbil eller dratt på kino 5 min etter jeg tenkte på det.

Du skriver at du vil at han skal delta mer. Men hvordan kan vi delta når eneste forskjellen er at partneren er kvalm? Når magen er stor og det er vanskelig å ta på seg sko etc er det jo litt enklere for oss å hjelpe. Jenter er jo rare(vi gutter også) og reagerer veldig på enkelte ting i sensitive perioder, mens andre ganger slipper vi unna med at vi er litt enklere i tankegangen. Da er det lettere å ikke si noe eller trekke seg unna.

Gi han tid(f.eks. til at magen vokser litt) så er jeg sikker at han kommer seg.

Lykke til med barnet!