trekker seg unna

[Miss Sixty]

Har vært i et forhold i 6,5 år og vi har inntil for et år siden hatt et svært godt forhold med en usedvanlig dyp forelskelse. Vi har hatt problemer med å være fra hverandre og bare ønsket å være sammen. Vi er enige om at vi har et fint forhold enda. Vi har ingen konflikter i forhold til gjøremål i hverdagen. Vi liker godt å gjøre ting for hverandre. Vi krangler ikke, men det har vi heller gjort tidligere- det har liksom ikke vært så mye å krangle om, vi har respekt for hverandre og vi snakker godt sammen. Det er jeg som tar initiativet, men når vi er i gang så prater han også og vi føler begge at vi kommuniserer veldig bra. Det har alltid vært snakk om at det skulle være oss, at vi skulle være sammen, bli gamle sammen. Vi har aldri måttet jobbe for å få ting til å fungere mellom oss. Det har kommet av seg selv. Det har vært noen ordentlige ”solskinnsår” siden vi traff hverandre.

Så på beg. av året merket jeg at han var litt fraværende og da kom det frem at han var begynt å bli litt bekymret fordi han ikke kjente de romantiske følelsene for meg like ofte som før. Derfor begynte han å tenke og spørre seg selv spm som: Hva er kjærlighet? Elsker jeg henne ikke? Hvorfor gleder jeg meg ikke til å komme hjem etter jobben som før? Hvorfor koser vi ikke/ har sex så mye som før osv. Vi finner ikke ut hva dette er. Vi har snakket om at det kanskje er hverdagen som har falt i hodet på oss. At vi nå kanskje må begynne å arbeide med forholdet vårt slik som de fleste andre på gjøre (noe vi tidligere ikke trengte å gjøre følte vi…kanskje burde vi det likevel?)

Vi er svært sosiale og gjør ofte ting sammen men det er stort sett alltid sammen med mange andre også. Vi gjør sjelden ting for oss to alene. Vi har også diskutert at det som kan ha utløst denne tenkefasen hos min samboer er at jeg har pushet litt på fremtmidsplaner. (barn, hvor vi skal bo, giftemål) Det har vært flere teorier, men vi finner ikke ut hva det er, dvs han finner det ikke ut. Jeg har bedt han snakke med kamerater om dette men han vil bare snakke med meg. Det føles av og til vanskelig å være både vennen som lytter og kjæresten som har det vondt men jeg ønsker jo å være der for ham også.

Vi ble enige om å tenke positivt og se om ting gikk over av seg selv. Jeg har sagt at jeg ikke har tro på at det plutselig går et lys opp for han. Jeg tror vi må jobbe litt for å få ting på gli igjen. Han syns nå at det en periode i sommer gikk litt bedre, nå går det ikke bedre, men heller ikke dårligere. Jeg begynner å bli litt utålmodig og ønsker at noe skal skje. Vi har snakket om parterapi, men han ønsker først at vi prøver å løse dette selv. Han vil virkelig at dette skal ordne seg og han ser for seg at vi skal være sammen (han håper på det hvertfall) men han har likevel problemer med å si at han elsker meg akkurat nå er han litt usikker. I beruset tilstand kan han på spm fra meg si at han tror at han elsker meg. (vi snakker ikke mye om dette når vi har drukket) Jeg begynner å bli litt rådvill og utålmodig, men jeg har sagt til han at han er verdt å vente på så jeg prøver å ikke pushe han, men jeg føler at jeg trenger litt bekreftelse og trygghet. Er kjempe utrygg nå. Han har ikke vært flink å gi meg det i dette året. Han er enig i det selv også, at han kanskje ikke har gått 100% inn for oppgaven til tross for at han ønsker at ting skal bli bra. Nå skal det sies at han er litt sløv av natur. Hva anbefaler du meg å gjøre, skal jeg fortsette å være tålmodig.Det føles vanskelig å nærme seg hverandre igjen liksom. Dette tar mesteparten av tiden min, jeg tenker og tenker og holder på å bli litt ”gal” av det. Jeg er lei meg nesten hele tiden og sover svært urolig, jeg våkner ofte om natta av at jeg tenker.

PS: har sendt spm. til deg før, 31 mars i år.

[Solveig Vennesland, Familierådgiver]

Hei!

Så heldige dere er som har opplevd 5 år sammen som solskinnsår med en langvarig og dyp forelskelse, som du selv beskriver det. Mange vil nok si at det er forunt de få. Nyforelskelsen varer ofte kortere tid, før konturene av hverdagen og hverandre blir mer synlige.

Når en annen stemning preget av hverdag og behov for egentid, kommer, forstår jeg at dere reagerer. Men slik jeg oppfatter det, høres det ut som om dere har kommet i en annen og ny fase i samlivet, etter begynnerfasen.

Da strutter ikke forelskelsen lenger, men viljen til å leve sammen er like sterk for det. Lyst og vilje avløser hverandre i gode parforhold.

Behovet for intimitet og sex går også i faser. Det er vanlig og normalt å være mer aktiv i perioder pga ytre omstendigheter på jobb eller i familien. Eller pga ens egen utvikling og modning, eller fordi en føler seg presset i forholdet av den andre.

Kanskje du har rett i at du har pushet han ved å snakke om fremtiden og varigheten av forholdet. Jeg tror ikke det er galt å snakke om slike spørsmål. Det er naturlig å avklare det med hverandre. Men han har kanskje ikke vært klar for det? Du har kanskje fått samboeren din på tanker han ikke hatt før. Ta tid.

Gi vil gi dere et tips.

Det kan være nyttig for dere begge å gå på samlivskurs. Der er temaene nettopp: Hva er kjærlighet? Hva består samlivet av? Ulikheter mellom menns og kvinners behov. Hvordan kommunisere med hverandre? Hvordan takle utfordringer og konflikter?

I tilleg til direkte info om samliv og parforhold, er det positivt å møte andre par på samlivskurs med liknende behov.

Ring Samlivssenteret på Modum for mer info. Eller ring Familiekontoret.