Kan jeg kreve det?

[Gjest vet ikke hva jeg skal gjøre lengre.]

Nå gir jeg snart opp her. Jeg har vært sammen med samboeren min i over 13 år. Vi har hatt det fint opp gjennom årene, et god sexliv, harmonisk og rolig forhold. De siste 4 årene har vært veldig opp og ned synes jeg. Samboeren min synes det har vært greit hele tiden, og sier vi krangler lite. Jeg har altså en annen oppfatning.

Vi har fått et barn og har et underveis nå. Min samboer sier han har en stressende jobb og blir sur og grinete pga det. Jeg har en jobb hvor jeg ikke får brukt mine resurser i det hele tatt og er egentlig litt smådeppa over det. Så når jeg nå er gravid er det noe jeg har gledet meg over og sett frem til et års permisjon og få brukt resursene mine på å ta meg av et barn, men den siste tiden har det bare rotet seg til synes jeg.

Vårt første barn er ofte sykt og det er jeg som har tatt de verste tørnene. Jeg går i full jobb og er også sliten. Det får jeg ingen sypati for. Det er hele tiden min samboer som er sliten og jeg skal liksom akseptere at han er det og så skal jeg gjøre alt i huset.

Han på sin side sier jeg ikke forstår at han har en krevende og slitsom jobb. Men hvordan skal jeg takle det at han prioriterer fest med kollegaer fremfor å være hjemme med sykt barn og gravid samboer? Jeg unner ham selvsagt en fest i blant, men da bør han jo ha forståelse for at jeg er sliten også etter en hel helg med sykt barn og når jeg i tillegg ikke er helt pigg selv?

Han sitter oppe hver kveld til sent på natt enten med spill på tven eller ser film og jeg legger meg ca. 20 - 20.30 hver kveld. Så det kan vel diskuteres hvem som er mest sliten???

Det jeg lurer på er om jeg kan KREVE at han f.eks. blir med til rådgiver? Tror ikke vi klarer dette selv. Jeg er innstilt på å redde forholdet og han også sier det, men har avslått forslaget om å gå til rådgiver.

I det siste har han vært så trett at når jeg har bedt han om hjelp på natten med barnet vårt har han frest tilbake og kommet med "luft"knytteneven sin....Jeg blir jo redd da, men tror egentlig ikke han kommer til å slå. Han er ikke våken når han gjør sånt tror (håper) jeg.

Han har truet meg en gang før også. Det er mulig jeg er mer nærtagende etter jeg har blitt mor (og er gravid og hormonell nå), men synes ikke det er noen unnskyldning for at han skal oppføre seg slik.

Er selvsagt ikke perfekt selv. Bevares jeg har da mange mangler jeg også, men jeg prøver jo å få gjort noe med de i det minste.

Jeg kommer fra en familie som er vandt til å snakke om problemer og løse de, han er fra en familie hvor det er tabu å snakke om følelser (sier han selv i alle fall). Noen råd? Jeg klikker snart....

[henny]

Høres ikke særlig bra ut nei. Hadde krevd at han ble med til rådgivning så fort som mulig, ring og bestill tid og si at han må komme ellers så er det slutt mellom dere!

Jeg skulle ønske jeg hadde gjort det da jeg var gift, før det var for sent og jeg hadde mistet alle følelser for han.

Han lot også meg være igjen hjemme, gravid og tok meg av en tre-åring som var mye oppe om nettene. Mens han var ute med kompiser. Behandlet meg totalt uten respekt og ville helst bare være borte fra sur kone. Jo mer han var borte, jo surere ble jeg selvsagt!

Men når jeg endelig sa jeg ville ut, var han helt sjokkert og villig til å gjøre ALT for å få meg til å bli. Men da var det for sent, alt det jeg hadde følt for han var dødt...

Gjør noe før det er for sent!

[Solveig Vennesland, Familierådgiver]

Hei!

Dette høres ikke bra ut. Forholdet deres har kommet inn i en dårlig periode, som jeg ikke tror vil gå over av seg selv. Det må tas opp. Dere kommer ikke utenom kommunikasjon.

Du gjør ikke noe galt i å ta opp problemet med mannen din. Slikt må snakkes om, for ikke å dra med seg enda større problemer. Men du har altså ikke fått napp hos mannen din. Og han ønsker ikke å gå ut av huset for hjelp med forholdet. Det gjør nesten ingen menn i første omgang.

Likevel vil jeg råde deg til å prøve igjen med en ordentlig samtale med ham. La han forstå hvordan du opplever situasjonen og at du ikke klarer å sitte passiv lenger. Ikke angrip han, men ta opp temaet og fortell om deg selv i første omgang.

Hvis han avviser initiativet ditt og gir deg skylda og ansvaret for problemene, synes jeg du skal fortelle ham at du vil bruke en ekstern rådgiver. Det kan du gjøre uten hans samtykke eller at han vil være med.

Det kan vekke ham og sette i gang en tankeprosess.

Og du trenger en å samtale med om så vanskelig følelser som du går med nå. Gjør det snart, før du kommer for langt i svangerskapet.

Stå på!

[Gjest kan jeg kreve det?]

Hei!

Dette høres ikke bra ut. Forholdet deres har kommet inn i en dårlig periode, som jeg ikke tror vil gå over av seg selv. Det må tas opp. Dere kommer ikke utenom kommunikasjon.

Du gjør ikke noe galt i å ta opp problemet med mannen din. Slikt må snakkes om, for ikke å dra med seg enda større problemer. Men du har altså ikke fått napp hos mannen din. Og han ønsker ikke å gå ut av huset for hjelp med forholdet. Det gjør nesten ingen menn i første omgang.

Likevel vil jeg råde deg til å prøve igjen med en ordentlig samtale med ham. La han forstå hvordan du opplever situasjonen og at du ikke klarer å sitte passiv lenger. Ikke angrip han, men ta opp temaet og fortell om deg selv i første omgang.

Hvis han avviser initiativet ditt og gir deg skylda og ansvaret for problemene, synes jeg du skal fortelle ham at du vil bruke en ekstern rådgiver. Det kan du gjøre uten hans samtykke eller at han vil være med.

Det kan vekke ham og sette i gang en tankeprosess.

Og du trenger en å samtale med om så vanskelig følelser som du går med nå. Gjør det snart, før du kommer for langt i svangerskapet.

Stå på!

Noen som vet hvor jeg kan henvende meg da?

[Gemini]

Noen som vet hvor jeg kan henvende meg da?

http://www.norge.no/emne/samfunn.asp?id=221